Knight of the Living Dead
På Orestes har de en streng moralkodeks. Bryter man den, blir man lett dømt til døden. I gamle dager bokstavelig, nå kun i juridisk forstand. De juridisk levende – fortsatt bundet av moralkoden – kan ikke på noen måte vise at de ser at et "dødt" menneske eksisterer, ellers har de selv forbrutt seg og dødd, i juridisk forstand. Kommunikasjon kan kun skje ved hjelp av medier, som har lov til å tale både til "levende" og "døde".
Det sier seg selv at dette er et system som vil sIå sprekker, spesielt den dagen de "døde" begynner å utnytte de "levendes" manglende evne til å "se" dem. Og det er i grunnen den eneste store svakheten med Melissa Scotts roman The Kindly Ones at hun postulerer at systemet skal ha overlevd i hundrevis av år med små forandringer, før det plutselig klapper sammen for alvor. Ellers er dette en kobboibok, ned slemminger som angriper, de få overlevende som kommer seg unna, hovedpersonene som blir plaget av alt det vonde i verden og av at det ikke er svart og hvitt, men forskjellige toner av grått. Men likevel finner ut til slutt at de har en plikt til å stille opp på den mest rettferdige siden. Og så den store kampen som fører til at de snille vinner og en ny og bedre samfunnsorden blir etablert.
Men for all del. Boken er bra
underholdningslektyre, mer spennende og bedre konstruert enn det meste som
skrives av SF. Skildringene av de "levendes" og "dødes" samfunnssystem
og levesett er bra. Tre hundre sider, men faktisk ikke så mye dødkjøtt. Og om
Orestes er føydalsk, så er det gudskjelov ikke jordisk middelalderføydalsk, som
så altfor mange andre planeter i vårt univers, etter bøkene om dem å dømme.
Noen få av personene har til og med en viss dybde, de er ikke utelukkende
virkemidler for å få plottet til å rulle. Ikke en SF–klassiker, men hvor mange
bøker blir det? Absolutt anbefalelsesverdig tiI hverdagsbruk, som Melissa
Scotts bøker i det hele tatt.
RA
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar