The Road Goes Ever On
Jeg har blandede følelser om bøkene
til Jack McDevitt. Jeg liker det han forsøker å gjøre, men han får det sjelden
til å fungere helt.
Debutromanen The Hercules Text er velskrevet og har en intelligent fremstilling av hva som ville kunne skje dersom vi en vakker dag mottok et budskap fra verdensrommet. En klar firer på VG-terningen (bortsett fra at VG neppe hadde forstått den), kanskje til og med en svak femmer. A Talent for War er en mulig sekser-kandidat – en mektig fortelling om manipulering av historien og forholdet mellom denne og legendene i et spennende univers med sterk driv i fortellingen. Og Engines of God er en grei firer – gode ideer, men kun hverdagsmessig utført. Ancient Shores, derimot, går mer på tomgang. Dette er en slags skummet Clifford Simak med “det skjer noe merkelig ute på landsbygda i det øvre midtvesten” som faller gjennom ved at forfatteren i irriterende liten grad har tenkt gjennom konsekvensene av hovedpersonens oppdagelse. (Var dette passe kryptisk? Les boken, den er vel såvidt verdt det om ikke annet for forfatterkomplettismens skyld.) En toer, eller en svak treer hvis man skal være snill.
Og så kommer vi til Eternity Road. Her har McDevitt gitt seg ut på noe mange har gjort før, slik at sammenligningene ligger nær. De er ikke til McDevitts fordel. Hadde jeg vært i ekstremt ekspansiv sinnsstemning ville jeg kanskje strukket meg til å si at boken ikke er noe særlig god, men at den på den annen side ikke er noe særlig dårlig heller. Men det blir for svakt. Boken er daff og pregløs i forhold til det McDevitt prøver å få til og tidligere har vist at han kan. Den er vel på sett og vis bedre enn Ancient Shores, i gjennomsnitt, men Ancient Shores var i hvert fall ujevn – det var noen ting som glimtet. Her greier han ikke å kjempe seg fri fra gråheten.
Eternity Road er McDevitts versjon av Nord-Amerika lenge etter fallet til USAs høysivilisasjon. Hvor lenge etter vet vi ikke, til å begynne med, men det er mange århundrer. Vi befinner oss i en slags landlig renessanserepublikk omtrent midtveis opp Mississippielven. De er stolte over sine avanserte styringsformer (keiserdømmet ble styrtet for ikke så lenge siden), sin gryende teknologi, sin urbane livsstil og sine handelsforbindelser med barbarene i ødemarkene som begynner et par dagsmarsjer fra hovedstaden. Herfra drar en liten gruppe ut på leting etter et sagn – og en drøm. Det hemmelige gjemmestedet der all den gamle sivilisasjonens – veibyggersivilisasjonens – kunnskap er tatt vare på.
Skal du lese en god versjon av denne fortellingen som er like naiv som denne, kan du starte med f.eks. Leigh Bracketts The Long Tomorrow og så arbeide deg fremover. Som tidligere skribenter innen denne subsjangeren har McDevitt stor glede av å skildre Amerika som gjengrodd villmark, og han er påpasselig med de obligatoriske scenene der ny-amerikanerne undres over de storslåtte minnesmerkene fra en svunnen tid. Veiene, for eksempel. Hvilken religiøs betydning hadde de, så rette som de ble laget, og så overmåte overdimensjonert i forhold til ethvert tenkelig trafikkgrunnlag? For ikke å snakke om byene. Et nyttig sted å utvinne råmaterialer fra, men hvilken seremoniell funksjon fylte de ved siden av å være bosteder?
Nåvel, dere kjenner sikkert stilen. Det er artig for det meste og boken er på sitt vis småinteressant hvis man liker akkurat dette temaet, som meg. Men svakhetene skriker mot deg. McDevitts siviliserte rike omgitt av barbarer har utrolig (og med dette mener jeg at det ikke er til å tro på) liten greie på hva som omgir dem. Gjennom århundrene skulle man tro at de enten hadde bevart eller tilegnet seg på ny en viss forestilling om at femten mil i den retningen ligger det et fjell eller tyve mil i den retningen en elv. Men nei. De har en enorm båttrafikk. Men de har åpenbart ventet i mange hundre år til de nylig fikk dampkraften igjen med å kjøre båter ned- eller oppover elven for å se hva de fant. Villmarken er passe befolket med omstreifende bander, men kommer de noensinne innom byen for å fortelle om hva de har sett? Åpenbart ikke. Men så er da også byboerne påfallende lite nysgjerrige. Språket virker nesten uforandret (de har i hvert fall ikke problemer med å lese bøker fra vår tid) selv om det etterhvert kommer frem at det har gått femten århundrer siden sivilisasjonen klappet sammen. Det er merkelig hva som blir husket fra den tiden og hva som ikke blir det. McDevitt har rett og slett vært for slapp eller for fantasiløs når det gjelder å tenke gjennom sitt fremtidssamfunn og frigjøre det fra nåtiden.
Men kanskje, likevel, hvis man liker denslags. . .
HarperPrism 1998, 403 sider
ISBN 0-06-105427-5
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar