Fem favoritter – Æresgjester på norske science fiction-kongresser

Dette er en litt merkelig opplisting, for den blander to ting. Science fiction-kongresser, i hvert fall de litterært orienterte, har for vane å invitere forfattere som æresgjester for å gjøre stas på dem og for at de gjennom deltagelse i programposter og kontakt med fans skal gjøre stas på oss. Alle er gode forfattere, ellers ville de ikke blitt invitert. Hvilke er best er en diskusjonssak, og til syvende og sist avhengig av personlig smak. Likeledes fungerer noen av dem bedre som æresgjester – mer engasjerte, mer karismatiske eller empatiske, mer taleføre, intelligente eller morsomme. Igjen er dette en smakssak og også avhengig av tilfeldigheter som hvilke man får best kontakt med.

Nå er det ganske snart en ny Norcon, og det blir veldig gøy å treffe forfatter-æresgjester som kommer dit.

I mellomtiden følger en liste over de æresgjestene jeg alt i alt har satt mest pris på etter de nærmere 30 Norconene jag har vært på. Med en bokanbefaling for hver.

Ingar Knudtsen

Forfatterskapet til Knudtsen var svært variert med mange gode bøker. Favoritten min er Kalis sang. Jeg vil ikke si at den er hans beste, men den er absolutt hans gøyeste og mest sprudlende.

Paul J. McAuley

En meget god og produktiv britisk forfatter som har gått akkurat under radaren hos de fleste. Evening’s Empires er en del av hans «Quiet War»-serie, men kan leses for seg. Serien minner endel om The Expanse, men er skrevet før. I denne boken er det ikke så mye plottet eller personene man husker, som alle de ulike kulturene McAuley skildrer.

Øyvind Myhre

En forfatter, fan og redaktør med sine meningers mot og solid grunnlag for egne meninger. Bokanbefaling er vanskelig, for han har skrevet mye innen ulike sjangre. Kanskje den elleville Følge en drøm, som stort sett foregår i helvete. Eller den norrønt inspirerte nåtidsthrilleren Pålgrims vandring, den Lovecraft-aktige Mørke over Dunwich eller En himmel av jern, der åpningskapitlet foregår på en fornøyelig skildret Norcon. Eller en av hans historiske romaner som Kongen og gudene, hvis man har lyst på et avbrekk fra det fantastiske. Eller… Myhre fortsetter å skrive og publisere bøker, så her er det mange mulige valg. Bare å hive seg uti.

Tim Powers

Powers er ekspert på å skrive historien bak historien, hele sannheten som skjuler seg bak fortellingen vi er blitt fortalt. Favoritten min er nok The Stress of Her Regard, om de store engelske dikterne fra romantikken og deres fatale omgang med vampyrer. Ikke minst fordi jeg hadde en lang samtale med Powers om dikterne og boken da han var æresgjest på Norcon i 2007.

James White

Pasifistisk og bevisst konfliktsky nordirsk katolikk som var verdens høfligste og mest tørrvittige æresgjest. Han er mest kjent for sine Sector General-fortellinger, om det galaktiske sentralsykehuset som må ta seg av de mest kompliserte sykdoms- og ulykkestilfellene blant alle mulige slags intelligensvesener. Novellene og de tidlige romanene derfra har en tendens til å bli gjentagende. Han lykkes merkbart bedre etterhvert, så prøv den glimrende Mind Changer. Og hvis du ikke er så glad i legeromaner og spesielt hvis du liker alternativ historie og heier på Irland og det irske, kan du prøve The Silent Stars Go By.

 

ra 3/6 2026

Fem favoritter – De første «wow»-bøkene

Jeg vet ikke om du også hadde det slik, men for meg var det noen få bøker som i særlig grad åpnet øyne og sinn for fantastisk litteratur og gjorde at jeg bestemte meg for at dette, det måtte jeg lese mer av. Bøkene nedenfor leste jeg for 56-58 år siden, da jeg var 9-11 år gammel. Jeg har utvilsomt glemt andre bøker jeg leste omtrent samtidig, og andre bare halvhusker jeg selv om de gjorde stort inntrykk. Det var blant annet en spennende guttebok om en reise til en av Neptuns måner (formodentlig Triton), hvis jeg husker riktig. Med aliens, skurker og mye eventyr. Som sagt, nesten glemt. Men bøkene under husker jeg:
 
David Duncan: Dark Dominion.
Den første «voksne» SF-boken jeg leste. Noen vitenskapsmenn og deres familier bygger en rakett som de kommer seg unna i. Jeg har faktisk boken ennå, men har ikke lest den om igjen siden, Bokomtaler forteller meg at den er virkelig usedvanlig dårlig. Så jeg lar antagelig være. Men dengang var den full av sense of wonder.
 
Brian Aldiss: Starship (Non-Stop i den britiske originalutgaven).
SF-bok nummer to jeg leste. Det er jeg sikker på. Aldiss’ debut som SF-romanforfatter. En usedvanlig god generasjonsromskipsbok. Som jeg har lest om igjen, ja, og som jeg til og med fikk en hilsen fra Aldiss i, i mitt slitte eksemplar mange år senere, da han var æresgjest på Intercon her i Oslo i 1994.
 
J. R. R. Tolkien: The Hobbit
Jeg leste, ble bergtatt og maste meg til å få LOTR i julepresang. Og da var jeg virkelig hektet.
 
De tre bøkene over fant jeg i bokhyllen til moren min, som også leste endel slikt – spesielt hard SF. Så jeg er litt arvelig belastet.
 
De neste viktige bøkene jeg husker tyder på at jeg var blitt interessert i sjangeren og lette etter mer. For de lånte jeg på skolebiblioteket etter anbefaling fra en kamerat som jeg leste mye sammen med disse årene.
 
C. S. Lewis: Out Of The Silent Planet og Perelandra. Jeg leste disse før jeg oppdaget Narnia-bøkene, og husket særlig vesenene på Mars og de flytende øyene på Venus. Senere lesing viste meg andre aspekter ved bøkene. Jeg prøvde meg på That Hideous Strength, men kom ingen vei. Det var først senere jeg leste den og fikk noe ut av det.
 
Den siste boken jeg vil nevne er Frankenstein av Mary Shelley. Anbefalt av en annen kamerat som fortalte levende om hvor skremt han var blitt da han leste den i smug etter sengetid. Det hørtes unektelig spennende ut…
 
Når jeg ser listen over, skjønner jeg at jeg var heldig i min introduksjon til fantastisk litteratur. De tre første som er listet opp var bokstavelig talt blant de første kanskje fem-seks bøkene jeg leste innen sjangeren. Resten kom litt senere og innimellom andre bøker, men er altså av dem jeg husker best av de jeg leste tidlig.
Hvordan er det med deg? Leste du noen bøker tidlig som gav deg lyst til å lese mer science fiction og fantasy? Og hva synes du om «mine» bøker, hvis du har lest dem?
 
ra 27/5 2026

Fem favoritter – Norske novelleforfattere

Veldig lenge var novellen den dominerende formen innen science fiction. Spesialmagasiner bragte hver måned fortellinger fra både nye og etablerte forfattere. Noen av disse gikk videre til å skrive romaner. Etterhvert som magasinene av forskjellige grunner begynte å dø ut, ble romanen mer sentral  innen sjangeren. Men det er fortsatt en levende flora av noveller i anglo-amerikansk science fiction.

Også norsk science fiction og nabosjangrene har en solid novelletradisjon, både i og utenfor magasiner. Dessverre lider novelleformen i enda større grad enn norske SF- og fantasyromaner av glemselens slør. Det finnes for lite aktiv hukommelse og kontinuitet til at nye lesere oppdager utmerkede fortellere fra bare noen få år siden. Dessuten er det mange gode forfattere som bare utgav eller fikk utgitt en bok eller to innen sjangeren. Og det er lettere å overse en bok enn et helt forfatterskap på flere titalls utgivelser.
Flere av de ledende forfatterne i den første store fabelprosa-bølgen i Norge fra tidlig på 1970-tallet av, skrev noveller: Både Jon Bing, Tor Åge Bringsværd, Ingar Knudtsen og Øyvind Myhre skrev og fikk utgitt noveller og novellesamlinger.

Men her er et knippe (altså fem) novelleforfattere fra noen tiår tilbake som i de fleste tilfeller ikke fikk utgitt så mye, men som det virkelig absolutt er verdt å lese. De publiserte fortellingene sine i magasiner, fansiner og antologier. Langtfra alt ble samlet i bok, men alle fikk utgitt i hvert fall en novellesamling - som er nevnt nedenfor. Jeg kunne selvsagt ha valgt andre forfattere, for det er flere å ta av. Så det kommer kanskje en tilleggs-liste engang. Men disse liker jeg godt og det var de som falt meg inn denne gangen. Har du lest noe av dette, eller noveller av andre forfattere fra de første fabelprosa-tiårene her til lands? Hva synes du om det?
 
I alfabetisk rekkefølge:
 
Leonard Borgzinner (Geir Arne Olsen): Universets varmedød og andre selvmord

Trond Buland: SOS – Jupiter; Den lange drømmen

Einar Gjærevold: Ville fugler flyr

Reidar Jensen: Natten da stjernene falt ned; Mannen som kunne se hele verden; Historien som ikke ville slutte; Den ulykkelige samurai; Reisen til lykksalighetens øyer

Per G. Olsen: Død og ved godt mot i New York
 
RA 20/5 2026

Fem favoritter – Bøker av Ingar Knudtsen

Ingar Knudtsen (1944-2025) var en av Norges ledende forfattere av fantastisk litteratur. Han fikk utgitt omtrent 30 bøker. Dette spenner fra science fiction, spesielt i de første årene, via historisk fantasy med amasonebøkene, til det vi kanskje kan kalle magisk realisme og til slutt rene historiske romaner.

Her er et knippe med mine favoritter. Har du lest noen av disse, eller liker du kanskje andre bøker av Knudtsen?

Dimensjon S (1975)
En samling med science fiction-noveller fra Knudtsens tidligste forfatterskap. Hard, teknisk, poengtert.

Katteliv (1985)
Norsk forstadsliv sett gjennom øynene (eller sansene) til en katt.

Kalis sang (1991)
Knudtsens mest overdådige og sprudlende roman. En ung symaskinreparatør på terskelen til voksenlivet drister seg til å kjøpe et pornoblad – som viser seg å være noe helt annet. Dørene til en annen virkelighet blir åpnet, og det ender med kosmisk kamp.

Nord for Saigon (1992)
Vi følger to kvinnelige Viet Cong-soldater som i små glimt utvikler en mytisk forbindelse med det som kanskje er kvinnenes egne tidligere liv som militære ledere mot Vietnams fiender.

Ensomheten er en sang (2008)
Året er 1954 og en tenåring som har fått tuberkulose blir sendt på sanatorium. Undertrykkelse finnes ikke bare i de samfunnsmessige strukturer, men i forholdet mellom mennesker. Knudtsen var opptatt av begge deler – og av hvordan man kjemper imot.

ra 13/5 2026

Ward Wagher: The Gauleiter Coup (The Parallel Nazi 11) (2025)

Dette er nok det som kalles en giltig plesjør, og er en serie jeg opprinnelig fikk anbefalt av en SF-fan hvis vurderingsevne jeg stoler på. Tross alt.

Heinrich Schloss er historieprofessor og venter på kona på flyplassen i Vest-Berlin i 1982. Plutselig befinner han seg på samme sted, men i 1941 - kledd i nazi-uniform. Han blir et forskrekket vitne til at førerens fly forulykker under landing, slik at alle ombord dør. I denne virkeligheten er Schloss (eller i hvert fall en som ligner ham på en prikk) leder for Nazi-partiets sekretariat – en rolle han overtok etter å ha tatt livet av Martin Bormann et års tid tidligere. 

Med sine historiekunnskaper, en betydelig porsjon flaks, og i stadig frykt for å bli avslørt som bløffmaker (for han husker jo ingenting av sin egen fortid i denne verden), er det Schloss som vinner den interne maktkampen etter Hitlers død og blir Tysklands nye leder. Han setter straks igang med det vi kanskje kan kalle nazisme med et menneskelig ansikt. Ja, Tyskland må selvsagt bli kvitt jødene. Men det trenger ikke skje ved å drepe dem, derimot ved å sende dem alle til Palestina utstyrt med nok våpen og nødvendig utstyr til å klare seg selv. Diverse tiltak for forsiktig å øke folks personlige frihet blir innført. Og ikke minst skjønner Schloss at han må forhindre den nært forestående planlagte invasjonen av Sovjetunionen. Han vet hvor ødeleggende den kan bli for Tyskland.

Som man kan tenke seg, byr alt dette på betydelige vanskeligheter. Derfor er det bra for Schoss at hans meget myndige middelaldrende husholderske griper inn i avgjørende øyeblikk for å utføre små og litt større mirakler for å hindre at Schloss blir avsporet fra jobben og det hun beskriver som hans oppdrag. I praksis er hun en skytsengel som også er flink til å passe barn, holde huset ryddig og lage meget god mat. Og ikke minst gjøre det lettvint for forfatteren å komme seg ut av kniper.

Som så mange forfattere av alternativ historie leker Wagher seg med historiske personer – og det er vanligvis tydelig hvem han liker og ikke. Churchill er en skurk. Både Henry Wallace og Harry Truman får tommelen opp. Stor beundring for dronning Margaret, som kom til tronen (og makten) etter at resten av familien ble drept i et bombeangrep mot London tidlig i krigen. De ulike tyske og russiske politiske og militære lederne får også sine pass påskrevet. Guderian ja, Göring tja, Himmler nei.

Etterhvert som Wagher rydder de historiske personer av veien, fjerner han seg mer og mer fra det som virkelig skjedde, og har det deretter gøy med å dikte opp storstilte og ikke minst dramatiske og ofte temmelig usannsynlige hendelser. Verdenen hans er en god del mer rotete enn vår var.

Schloss er ikke ingeniør, men han er ivrig amatør – og det er åpenbart Wagher også. Med sitt kjennskap til 1982-teknologi dytter og drar Schloss i forsknings- og utviklingsarbeidet, spesielt rundt nye våpensystemer, for å gi Tyskland et overtak. Det er side opp og side ned med detaljer om utvikling og konstruksjon av nye, avanserte flytyper. Også atomvåpenforskningen og rakettprogrammet blir viet en god del plass.

De første av de hittil elleve bøkene i serien handler mye om hvordan Tyskland oppnår fred med sine vestlige naboer, utviklingen av nye våpen, invasjonen fra Sovjetunionen, motstand fra gammelnazister som er uenig i Schloss’ dvaske politikk og / eller overbevist om at han ikke er Schloss men en bedragersk etterligning, den politiske utviklingen rundt om i verden sånn rent generelt og endel kjærlighetsgreier. 

Men sa jeg elleve bøker? Det er flere. Wagher har startet tre-fire tilleggsserier fra parallelle verdener med tilknytning til hovedserien. Mye om magi og utviklingen av nye våpen, fortellingen om hva som skjedde med den opprinnelige nazi-Schloss og så videre. Og Wagher skriver fort, egentlig for fort. Det strømmer på med minst et par bøker i året. Disse blir publisert elektronisk, og senere også i papirformat. Til å begynne med var de dårlig skrevet, ikke korrekturlest, klossete bygget opp og uredigert. Dette er blitt merkbart bedre etterhvert (pluss at Wagher i ettertid har rettet litt opp i tidligere utgitte bind). Han er også blitt flinkere språklig og til å strukturere bøkene.

Wagher skriver ikke bare om nazister. Det finnes også helt andre serier, med UFOer, aliens, romopera, nybyggerliv i et folketomt Pennsylvania, osv.

Her skriver han om politiske intriger, militære konflikter, menneskenes kolonisering av galaksen, økonomisk utvikling, religion og kulturforskjeller. Selv om alle vi møter i bunn og grunn er amerikanere fra vår egen tid. 

Et annet fellestrekk ved bøkene til Wagher er de sterke lederskikkelsene. Hva enten det gjelder tyske førere, interplanetariske adelsmenn, oligarker i Midt-Vesten eller Alfa-hannen av Alfa Centauri, så er det én mann som bestemmer og resten som adlyder. I Waghers verdener er demokrati skjørt og sjeldent og hverken særlig vellykket eller effektivt.

Alt dette – nazi-bøkene også – foregår i samme fortellerunivers. Et mislykket eksperiment fører til sammenblanding av tidslinjene til alle disse parallelle virkeligheter. Dette blir beskrevet i en bok med den i og for seg helt dekkende tittelen: «ruBracks, Nazis, the Death of the Universe & Everything», der Johann Sebastian Bach er en viktig person.

Det er også her vi får en forklaring på de myndige skytsenglene, som såvidt jeg kan bedømme er med i absolutt alle forfatterens bøker.

Dette gjelder til og med i de «realistiske» bøkene Wagher har utgitt under sitt egentlige navn Marvin Reem, der han følger en baptistpastor som forsøker å hjelpe en kamerat som har overtatt et kristent college i USA, for å hindre at studiestedet forgår i vranglære og konkurs. Virkelighetsbildet og holdningene som blir presentert i disse bøkene er på mange måter mer bisarre og fremmedartede enn i selv de mest løsslupne av alien-bøkene hans.

Nåvel. Hva skjer så i dette ellevte bindet av nazi-serien? 

I forrige bok ble Schloss hardt skadet i et attentatforsøk. Mens han har vært ute av dansen under et langvarig sykehusopphold, har en gjeng gammelnazister tatt makten og begynt å skru til igjen der Schloss liberaliserte. Men de er inkompetente og dessuten uenige seg imellom. De greier ikke engang å forhindre at italienerne, av alle, gjenerobrer Libya og struper oljeforsyningene. Og de fanger ikke opp en ny, skjebnesvanger trussel fra Sovjetunionen.

Som i de tidligere bøkene veksler vi kjapt mellom ulike scenarier. I mange av dem sitter politiske ledere sammen og analyserer verdenssituasjonen og planlegger neste trekk, alt imens de spiser usannsynlige mengder wienerbrød (eller smultringer, i amerikanernes tilfelle).

Også i denne boken er det karakterer som plutselig endrer personlighet og opptrer irrasjonelt i forhold til tidligere bøker, for å få plottet til å henge ihop (denne gang gjelder det spesielt noen av de sovjetiske og italienske ledere).

Boken slutter med et smell, etter at Schloss sterkt ansporet av husholdersken våkner til dåd, stabler seg på benene og tar over styringen igjen.

Dette er lettvint lavpannelitteratur, det må jeg innrømme. Så hvorfor leser jeg det, innvendinger og varierende kvalitet til tross? Det er fordi det faktisk er gøy. Og bindene går jo raskt unna.

RA 5/2026

Fem favoritter – Dystopier i norske byer

Det er skrevet såpass med science fiction i Norge at det går an å identifisere en egen tråd med dystopiske bøker der handlingen er lagt til en by der det står verre til enn det gjør i dag. Her er et knippe av dem (selvsagt handler disse bøkene om mye annet også). Vet du om andre byer i Norge der dystopier er lagt, eller andre verk fra byene nedenfor? Og hva synes du om dem?

 

Bergen:

Terje Sander: Daudmannaland (2014)

Absolutt alt har gått galt i Bergen. Og plutselig blir det mye, mye verre.

 

Kristiansund:

Ingar Knudtsen, jr.: Jernringen (1976)

Byen er forfallen, skitten, fattigslig og truet av en autoritær høyreorientert bevegelse.

 

Oslo:

Bing & Bringsværd: Oslo 2084 - fire fortellinger om fremtidige forbrytelser (2004)

Den eneste prosaen Jon Bing og Tor Åge Bringsværd skrev i fellesskap. Oslo sentrum er under vann, ozonlaget er brutt sammen, dyrelivet er nesten borte og Storebror ser deg hele tiden.

 

Stavanger:

Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert (2004)

Et episk dikt (i samlingen av samme navn) som kanskje er det beste som er skrevet av science fiction i Norge siden 2000. Vi er i et høyteknologisk univers preget av klasseskiller og økologiske katastrofer, der jeg-personen venter på noe verre. Det virkelige storslagne med dette diktet er det nyskapte fremtidsspråket.

 

Trondheim:

Trond Buland: Ild fra ukjent sted (2005)

Trondheim brenner. Det har byen alltid gjort…

 

RA 5/5 2026

Robert Nathan: The Weans (1960)

Denne langnovellen er skrevet i form av en slags populærvitenskapelig artikkel utgitt flere tusen år fra nå. Den dokumenterer det man vet om samfunnet som gikk under på det fortsatt ødelagte vestlige kontinentet for 5.000-6.000 år siden. Riktignok vet man lite om disse menneskene. Det har vært få utgravninger og det er ikke mye som er funnet. Likevel gir de nyeste oppdagelser gjort av arkeologer fra de ledende afrikanske universitetene en enestående ny forståelse av dette halvbarbariske folkeslaget. Og de sikrere tolkninger av funnene dette har ledet til, gjør det endelig mulig et godt stykke på vei å rekonstruere den tapte sivilisasjonen.

Dette er godmodig satire som går i to retninger. For det første driver novellen gjøn med fenomener i femtitallets USA. Dernest – og mer alvorlig – kommer den med småspark til arkeologisk vitenskap og hvordan den noen ganger er litt vel ivrig i sine slutninger.

Her må man holde seg skjerpet for å få med seg poengene. Det er mye lek med ord, og mange hentydninger som går meg hus forbi fra reklame, populærkultur, språk og i vurderingen av de fragmenterte fysiske funnene. Men det er gøy å lese om f. eks. den kjempestore, truende, avvisende og hule (hvordan skal man tolke det?) gudinnestatuen man har gravd opp restene av på en liten øy rett utenfor et av de største funnstedene på østsiden av kontinentet. Eller drøftingen av et av de meget få skriftlige fragmenter som er funnet, der en kvinne på vestkysten etter en skilsmisse (et fenomen som blir gjort grundig rede for) skriver at hun fikk beholde både minken og jaguaren. Enkelte forskere (for her krangler – unnskyld diskuterer – de som vanlig seg imellom) påpeker at også hos aztekerne, hvis sivilisasjon blomstret rett før og like sør, var jaguaren et hellig dyr. Et åpenbart tilfelle av kulturell påvirkning.

Det er masse annet av same type. Og selvsagt også gledelig mye annen SF der arkeologi og rekonstruksjon av tapte sivilisasjoner spiller en rolle. Folk har sikkert sine favoritter. Så her nøyer jeg meg med å trekke frem kun den glimrende, men kanskje halvglemte samlingen «Apeman, Spaceman: Anthropological Science Fiction» (1968), redigert av Harry Harrison og Leon E. Stover. Gjennom noveller og artikkelstoff (seriøst og ikke) belyser den mange interessant temaer.

Dette er en ok bok. Og såpass kort at den forsvarer tiden man bruker på lesingen, selv om tiden nok har løpt litt fra den.

RA 2/2026

Fr. Rolfe, Baron Corvo: Hadrian the Seventh – A Romance (1904)

Pave for sin hatt

Siden det nå skal velges en ny pave, passer det kanskje med en  bokomtale av denne - ehem - "klassikeren":

George Arthur Rose har tross gjentatte forsøk blitt nektet å bli viet til katolsk prest. Selv mener han det er på grunn av grove feil, misforståelser, tildekning og senere løgn og tyveri hos kirkelige myndigheter.

Så langt er beskrivelsen av Rose forbausende lik med hvordan Rolfe selv oppfattet sine problemer med å bli prest (hvilket han da heller aldri ble). Forskjellen ligger i det som skjer etterpå. En biskop som er den eneste som hele tiden har trodd på ham, kommer på besøk i følge med sin overordnede – erkebiskop og kardinal. Denne innser nemlig nå at han har tatt feil av Rose hele veien, og angrer bittert. Klart Rose skal ordineres! Midt oppi dette dør paven, og kardinalen tar med den nyordinerte Rose som sin kapellan til Roma, der den nye skal velges.

Boken åpner med korte nyhetsmeldinger som illustrerer den usedvanlig spente verdenssituasjonen. Etterfulgt av side opp og side ned om Roses sinnsstemning, stivsinn, grublinger, standhaftighet og tendenser til hovmod på grunn av sin situasjon.

Denne boken er langtfra den eneste som handler om konklave og pavevalg, men det må være den mest spesielle. Som vi vet av både virkeligheten og disse bøkene (noen til og med filmatisert), kan uventede ting skje når kardinalene er lukket inne. Konklavet er denne gang usedvanlig fastlåst, ingen av kardinalene kan samle nok støtte. Alt dette, med de tilhørende ritualer, beskrives inngående. Men så - gjennom en serie temmelig usannsynlige og ikke alltid like nøyaktig beskrevne begivenheter, blir Rose valgt til ny pave, med navn etter den eneste tidligere engelskmannen i Peters stol. (En digresjon: I James Blishs anerkjente science fiction-roman «A Case of Conscience» møter vi paven, som er norsk og bærer navnet Hadrian VIII. Blish har sikkert lest Rolfe.)

Og Hadrian nøler ikke. Her skal det Ordnes Opp. Alt som er galt i kirken skal nå rettes på. Helst med en gang. Forfatteren hadde jammen sine meninger om dette, og overraskende nok viser det seg at den nye paven er enig med ham.

Her tar ønsketenkningen til Rolfe overhånd. Det starter med forenkling av ritualer rundt innsettelsen og en overdetaljert beskrivelse av hvordan Hadrian beordrer en mer nøktern standard i paveleiligheten.

Deretter handler det om å sørge for at kirken ikke har noen verdslig makt eller rikdom som kan friste vekk fra den smale sti. Overdådige kirker er ikke noen vits, spesielt når vedlikeholdskostnadene sluker penger som kan brukes til bedre ting. Prester som er for marinert i mammon (og det gjelder ganske mange) bør fjernes. Det er også mye annet han griper fatt i. Den nye paven snakker rett ut og sier det som han ser det.

Hadrian lar det også skinne klart igjennom at engelskmenn (for all del ikke briter) er det førende og fornuftigste av alle folkeslag og andre bør rette seg etter deres eksempel. Det er derfor han gir seg i kast med å ordne opp i verdenssituasjonen og konfliktene mellom europeiske stormakter.

Som man kan tenke seg, vekker denne reformiveren motstand. Handlingen videre belyser byråkrati, kulturforskjeller og politikk innad i kirken og i interaksjonen mellom kirken og verden.

Satirisk snert og et småstyltet språk gjør sammen med forfatterens fordommer, heftige engasjement og tidvise humor boken iblant fascinerende å lese. Skjønt noen ganger går det tregt – alt er ikke godt skrevet, språket blir iblant litt for mye av det gode og noen av beskrivelsene, vel... Likevel er dette en gøyal og faktisk delvis lærerik bok.

RA mai 2025

 

  

Somtow Sucharitkul: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx (1983-1988)

Å leke romer og indianer 

Det glade vanvidd er det alltid givende å gi seg i kast med, og takk og pris finnes det endel prima eksempler innen SF. Langtfra alle forsøk er imidlertid vellykkede, og selv de som får der til, pleier å miste grepet etterhvert. La oss ta som eksempel Douglas Adams' Hitchhiker–fortellinger, som ble stadig mindre morsomme, selv om det utmerket går an å argumentere for at fjerde bok i trilogien, So Long and Thanks for All the Fish, som bok betraktet er den beste av dem alle. Humor i seg selv og alene garanterer nemlig ikke suksess i det lange løp.

Jeg mener ikke med dette å si at bøkene nødvendigvis er dårlige, eller at man ikke godt kan lese dem. Det er som med bamsemums: Kjempegodt i seg selv, men neppe det som bidrager hverken til sindets munterhed eller almen velvære dersom det er det eneste man spiser, eller om man tar for mye i samme jafs. Variasjon er nødvendig, også i litteratur. Dessuten er for mange egentlig næringsløse, skumfylte bamsemumsbøker av det onde selv om kostholdet ellers er næringsrikt og godt. Noen typer bøker – akkurat som noen typer mat – er kun meningsfulle hvis de nytes i begrensede mengder og ikke altfor ofte.

Selvfølgelig går det an å le rått av dette, og si at ditt bamsemums er min brokkoli. Men det er bare ikke sant. Det er sjelden på seg selv man ser skadevirkningene. At altfor mange medmennesker – som holder på med de samme eller lignende greier – åndelig sett er blekfete og med slapp holdning, det er imidlertid et faktum vi iblant reflekterer over i våre stille sinn, både du og jeg, eller hva?  Dette er ikke ment som et forsøk på å si hverken at folk som leser humoristiske bøker er dumme (jeg gjør det jo selv), eller at vi alle burde være åndssnobber, for tomhet ikledd hovmod pluss innviklede og moteriktige kostymer er langt farligere. Man bør gjøre det man vil og liker, men tenke på at det fra tid til annen objektivt er bedre ting å foreta seg enn å lese likegyldig skjønt småmorsom litteratur.

Det som her er skrevet er både riktig og viktig, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg viklet meg inn i det. Dette startet nemlig som en anmeldelse av noen bøker av Somtow Sucharitkul. Han er en av disse gode humorister i nyere science fiction som man ikke bør spise alt av med en gang, men som man helt avgjort med fordel kan nippe til fra tid til annen. Foruten morsomme bøker har han skrevet mye skrekk og en lang serie vanvittig langtrukne og kjedelige og – i ordets mest gruelige litterære forstand – meningsfulle romopera–aktige epos (bare for å vise at "alvorlige" bøker også kan være bortkastet). Men det skal vi ikke bry oss om.

For her skal det handle om Aquiliaden: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx. Hva ville skjedd, tror du, om romerne, ved siden av å oppdage dampmaskinen, hadde funnet sin vei til Amerika sånn ca. ved Kristi fødsel? Opplegget er egentlig helt vanvittig. Den første boken er fortalt av den ikke helt strålende romerske general Papinian, som blir sendt avgårde av keiseren for å være guvernør i rikets fjerneste provins, i Midtvesten. Livet der er kjedelig og usivilisert. Indianerne – som forøvrig er tatt rett ut av 1800-tallet – er både barbariske og urolige. For å vise at det finnes enkelte likhetspunkter med vår verden, er det særlig Apaxe–stammen helten vår har problemer med. Snart blir det imidlertid liv og røre. Den innfødte høvdingen Aquila, nå romersk senator, kommer en dag tilbake til sine hjemtrakter i toga og fjærpryd med et oppdrag til Papinian: Keiseren har oppdaget en kinesisk amulett blant skattene fra den Nye Verden, og gir sin trofaste guvernør beskjed om å finne fastlandsforbindelsen slik at handel kan settes igang. Rykter om at det riktige stedet må ligge mot syd fører romerne til amulettmakerne, etter en anstrengende reise pr. hjulbåt og til fots. De viser seg ikke å være kineserne, men olmekerne, og det holder på å gå galt. Papinian og hans følge ville blitt ofret til gudene hvis ikke de flyvende tallerkenene i siste øyeblikk hadde dukket opp og reddet dem fra toppen av pyramiden.

Allerede på dette tidspunktet begynner man å ane at dette er en verden som er gått litt av hengslene, og det blir bekreftet til gangs i neste Kina–reise, denne gang mot vest over den mektige fjellkjeden som er imperiets grense.  Her tilegner romerne seg et par nye provinser i en imponerende potlatch–seremoni, oppdager et stort og stille hav mellom seg og Kina, og treffer en verdig og vis representant for Israels tapte stammer, som nå vandrer hårete, storføttede og forvandlede på Amerikas vestkyst. Det er gjennom ham de først kommer i direkte befatning med den store konflikten mellom den grønne grisen fra det ytre rom som så til de grader har mikset ihop jordens tidslinjer, og hans motstandere i tid–rom – patruljen. I de resterende bøkene bidrar våre venner ikke uvesentlig til den grusomme fiendes fall.

Første bok er sydd sammen av separate noveller, og det merkes. Andre bok bærer litt preg av å være midten av en trilogi. Men som helhet er verket absolutt og vanvittig fantastisk. AIt skjer. Etterhvert kommer nye mennesker i forgrunnen. Andre bok er fortalt av Aquilas unge slektning Equus Insanus, som ikke finner seg til rette i Terra Nova–ghettoen i Roma, der en gang stolte indianere ligger i rennestenen mens den romerske overklasse suger deres land tomt for slike delikatesser som store kyllinger, kandiserte klapperslangehjerner, aqua cocacola og stadig mer fantastiske dyr til sirkus. Og i tredje bok er det en ung romersk adelsmann, en adoptivsønn av Papinian, som bærer byrden videre.

I denne siste boken får man med seg flyvende pyramider, androider, månens bakside, bedriftene til en dopet apaxe–høvding ved navn Hieronimus, Aquilas og Papinians innbringende nye pyramidekraftreligion basert på en blanding av den nye og den gamle verdens mystikk, og universets undergang (flere ganger).

Bøkene er fulle av in–jokes. Papinian, f.eks., er ivrig SF–leser, og setter særlig pris på klassiske forfattere som P. Josephus Agricola og denne jøden Asimauvus, selv om han ikke et øyeblikk tar på alvor hans fantasifulle beretning om at romerriket engang skal gå under for etter tusen års kaos å bli erstattet av et nytt. Eller hva sier dere til verdens åttende underverk? Dette er en kjempe–koloss ved innløpet til Terranovas største havn. Vinguden vender seg utover mot havet, og holder et beger høyt hevet i høyre hånd som velkomst til trette reisende. Siden han jo er guden for fri levned, blir verket i dagligtale omtalt som frihetsstatuen, naturlig nok. Slik er det forresten hele veien når det gjelder navn i den nye verden. De romerske/greske navn på byer høres langt mer imponerende ut enn den kjedelige engelske oversettelsen de bærer idag. Språket er poetisk og rikt, og fremmer fortellingen.

Etter at man har lest alle bøkene, skjønner man at de henger sammen, på et vis, selv om det er mye rart og forvirrende langs veien. For de som er interessert i litt annet enn stort sett ganske vellykket crazy–humor, kan man tyne ut litt visdom om kulturforskjeller, kameratskap og vennskap fra bøkene, men det er sikkert ganske tilfeldig. I utgangspunktet er disse bøkene renset for seriøsitet og alvor og slike ting som vi lever av, men som det er veldig godt å ta ferie fra iblant. Dette er det glade vanvidd, og du bør absolutt unne deg å lese bøkene en gang du føler at du trenger en dose av nettopp det. 

ra 1989

 

Melissa Scott: The Kindly Ones (1987)

Knight of the Living Dead

På Orestes har de en streng moralkodeks. Bryter man den, blir man lett dømt til døden. I gamle dager bokstavelig, nå kun i juridisk forstand. De juridisk levende – fortsatt bundet av moralkoden – kan ikke på noen måte vise at de ser at et "dødt" menneske eksisterer, ellers har de selv forbrutt seg og dødd, i juridisk forstand. Kommunikasjon kan kun skje ved hjelp av medier, som har lov til å tale både til "levende" og "døde". 

Det sier seg selv at dette er et system som vil sIå sprekker, spesielt den dagen de "døde" begynner å utnytte de "levendes" manglende evne til å "se" dem. Og det er i grunnen den eneste store svakheten med Melissa Scotts roman The Kindly Ones at hun postulerer at systemet skal ha overlevd i hundrevis av år med små forandringer, før det plutselig klapper sammen for alvor. Ellers er dette en kobboibok, ned slemminger som angriper, de få overlevende som kommer seg unna, hovedpersonene som blir plaget av alt det vonde i verden og av at det ikke er svart og hvitt, men forskjellige toner av grått. Men likevel finner ut til slutt at de har en plikt til å stille opp på den mest rettferdige siden. Og så den store kampen som fører til at de snille vinner og en ny og bedre samfunnsorden blir etablert. 

Men for all del. Boken er bra underholdningslektyre, mer spennende og bedre konstruert enn det meste som skrives av SF. Skildringene av de "levendes" og "dødes" samfunnssystem og levesett er bra. Tre hundre sider, men faktisk ikke så mye dødkjøtt. Og om Orestes er føydalsk, så er det gudskjelov ikke jordisk middelalderføydalsk, som så altfor mange andre planeter i vårt univers, etter bøkene om dem å dømme. Noen få av personene har til og med en viss dybde, de er ikke utelukkende virkemidler for å få plottet til å rulle. Ikke en SF–klassiker, men hvor mange bøker blir det? Absolutt anbefalelsesverdig tiI hverdagsbruk, som Melissa Scotts bøker i det hele tatt.   

 

RA

 

Øyvind Myhre: Møt meg i Moolawatana (1986)

Meget bra – men likegyldig iblant

Man kunne sikkert sagt masse avansert og litteraturvitenskapelig om Øyvind Myhres bøker. Det kommer nok også til å bli gjort, etterhvert. Han er en forfatter som vil bli husket lenger enn de fleste. Det betyr ikke at alt han skriver nødvendigvis er like godt. I novellesamlingen Møt meg i Moolawatana går det veldig opp og ned. Virkelig poetiske og manende samspill av naturbeskrivelse, menneskesinn og hendelsesforløp der vesentlige spørsmål blir drøftet, skifter med klossete og klisjepregede hverdagshistorier. Det virker som om nyere ting er rasket sammen med mer Iikegyldige historier som av tildels forståelige grunner ikke er blitt utgitt før. Men hva vet jeg. Det interessante er at det til tross for det lett tilfeldige preget finnes en samlende tråd. Hva som egentlig er virkelig har Myhre alltid vært opptatt av, og her slår det ut i full blomst. Finnes det noe objektivt, kan vi stole på våre sanser, did it all happen in my brain? Objektivisme mot subjektivisme. Det som faktisk er, kontra det begrensede og derfor villedende vi er i stand til å oppfatte. Dette går igjen og igjen. Fra vag, livsbejaende undring til nagende frykt og nesten ukontrollert desperasjon etter å finne ut av det. I forlengelsen kommer selvsagt diskusjonene om skjebne eller fri vilje, og om de eventuelle illusjoner vi kanskje lider av er nødvendige for å holde livets tråder vevd sammen. Vi skaper vår verden av våre ideer, erfaringer, tradisjoner og fordommer. Og her holder verdensbildet vårt på å gå i oppløsning rett foran oss. Tenk om det ikke finnes noe bak det? «Jeg er bare ikke i stand til å se noen helhet lenger – jeg ser bare enkeltdeler, uordnet som i et puslespill uten løsning. Det er min egen oppfatning som skifter, tolkningen av det jeg ser: Jeg klarer ikke lenger å tolke noe inn i det – og mer og mer tviler jeg på at det finnes noen tolkning unntatt i våre egne illusjoner.», som det står i «Nyarlathotep», en rimelig vellykket Lovecraft–aktig sak.

Ikke alle fortellingene er like dystre og skremmende. I tittelnovelIen, som sikkert kommer med i en «Best of Myhre» en eller annen gang, er møtet med det uvirkelige annerledes. Lyriske og kraftfulle naturbeskrivelser, musikkens – kunstens – manende kraft og en hjerteskjærende vemodig følelse av savn. På grensen til det selvmedlidende, som så ofte hos Myhre, men på den riktige siden av grensen.

«The Magical Mystery Tour» er den andre virkelig gode novellen i samlingen, og tittelen sier i grunnen det som trengs. Den ligner mye på tittelnovellen: Her er det Beatles-stemningen som binder sammen nå og da, og opphever grensene mellom tiden.

Ellers er det blandet kost. En gruppe fortellinger flyter på de naturbeskrivelsene Myhre kan så godt, men det er ikke alltid de andre elementene er like vellykkede. I «Ormen» forsøker Myhre å koble SF–elementer på en sjøorm–historie, og fortellingen er grei nok, uten at man helt blir revet med. «FjeIlet» og «Sasquatch» er bedre. «Fjellet» fordi vi blir interessert i hovedpersonens kamp mot seg selv også, ikke bare kampen mot naturkreftene. Og «Sasquatch» sannsynligvis fordi tvetydigheten blir beholdt tvers igjennom. De dårligste fortellingene er de to mest SF–aktige. «Probleminstituttet» er en uengasjerende Faust–historie med slemminger fra en annen galakse–vridning. «Alle de andre» er en i utgangspunktet ambisiøs og interessant studie i kampen om en manns oppfatning av seg selv og verden omkring / evt. i seg. Ideen har mye for seg, men det er ikke engasjerende nok til at spenningen holdes vedlike. Litt klossete, liksom.

Dette er en interessant novellesamling, både for de som er nysgjerrige på utviklingen i Øyvind Myhres forfatterskap, og de som simpelthen vil lese noen fantastiske fortellinger. Myhre fremstår som langt mindre selvsikker i det han skriver enn han en gang var. Nå preger letingen etter mening og sammenheng i tilværelsen forfatterskapet mer enn de politiske prekenene. Tonen er blitt roligere og dypere. Myhres personer begynner i noen av de siste bøkene til og med å bli troverdige. Man skal kanskje ikke spekulere så mye på hvor god forfatter Myhre er i den store sammenhengen, la det holde med at han er bedre enn han har vært, og fortsetter med å bli det. Om man ikke skjønner noe annet av denne novellesamlingen, skjønner man i hvert fall det.  

 

RA/87

 

James Morrow: This is the Way the World Ends (1986)

Terrorbalanse 

Det går an å tjene store penger og få stor heder i ledende kretser ved å skrive moteriktig, og en stund mistenkte jeg at det var utelukkende det James Morrow var ute etter i This is the Way the World Ends. Som man kanskje kan forestille seg, handler den om hva som skjer når atomkrigen bryter ut, og hvor fælt allting blir. Det er ikke egentlig pent å flåse om slike ting, men dere vet hvordan det er: Vi lever ikke i en ideell verden, og terrorbalanse er på en viss (om enn utålelig) måte mer beregnelig og mindre farlig både for verdensfreden og vår egen fremtid enn den grenseløse naivitet som sier at ensidig nedrustning automatisk vil få motparten til å bli snill.

Siden flertallet av oss nå mener nettopp det i en eller annen form, er målet på hvor vellykket en debattbok med sterk brodd mot atomvåpen er, i hvilken grad den greier å ta disse innvendingene på alvor og behandle saken såpass realistisk og fair at man føler at motpartens synspunkter blir tatt alvorlig. Altfor mye argumentativ litteratur blir svekket av at forfatteren enten ikke forstår hva som motiverer motparten, eller av at man ikke fører et språk som er sterkt og engasjerende nok til å overbevise. Til å begynne med fryktet jeg at Morrow hadde gått i begge feller. Dessuten skjedde det så mye mystisk.

George Paxton er hvermann og hovedperson, lykkelig gravstensgravør i en småby i Massachusetts. Regjeringen reklamerer for en beskyttelsesdrakt mot de fleste følger av atomkrig. Sivilforsvaret ligger nede, og nå skal det rustes opp. Draktene blir etterhvert svært populære, du blir sett ned på om du ikke bruker dem hele tiden (upatriotisk, o.l.). Som man skjønner fungerer dette veldig greit som et bilde på å kapsle seg inn i sin egen forestillingsverden og ikke la seg affisere av virkeligheten. George vil gjerne ha en drakt til datteren, men det koster penger og George er ikke rik. Gjennom å gjøre en mystisk eldre dame en tjeneste, får han imidlertid en spesialmodell av en beskyttelsesdrakt, i en svært underlig butikk, mot å undertegne en erklæring der han påtar seg sin del av ansvaret for rustningskappløpet og evt. påfølgende atomkrig.

Mens han er på vei hjem, blir det ingen trodde plutselig virkelighet. Og det viser seg at draktene overhodet ikke fungerer. Hele veien i boken blir våre og bokpersonenes perspektiver bokstavelig talt sprengt på lignende fæle måter. Skildringen av hvordan hjembyen ser ut etter at bombene faller, er noe av det grusomste jeg har lest. Ikke fordi Morrow spruter med ketchupen, men fordi han er god nok forfatter til på forhånd å ha passet på å identifisere oss med personene og stedet.

Alle dør, bortsett fra George, som blir fisket ut av et helikopter og våkner til live igjen i en ubåt, sammen med noen få andre som er blitt reddet; en politiker, en offiser, en diplomat, en vitenskapsmann. Her skjer det svært mye merkelig, før det gradvis går opp for oss at de overlevende er blitt kidnappet av menneskehetens etterkommere, som nå aldri vil bli født. De ønsker å stille sine forfedre for retten for forbrytelser mot menneskeheten. Våre etterkommere oppfører seg ikke alltid hverken pent eller rettferdig; men de er, som de selv sier, ikke gode, men uskyldige.

Historien griper i all sin usannsynlighet merkelig fatt i deg. Her foregår der en ærlig og balansert diskusjon mellom determinisme og fri vilje samt deres medfølgende håp eller fortvilelse anvendt på atomvåpentrusselen. Enkelte steder føler man at Morrow er i ferd med å skeie ut, spesielt ved å hente inn vitnemål om "hvordan det ville ha gått" for å rettferdiggjøre et bestemt syn på atomvåpen idag. Men han redder seg inn, såvidt, og man føler at den endelige dom ikke bare er bygd på rimelig rettferdige premisser, ut fra alle syn, men at resultatet greier å sprenge den etterhvert nokså sterile konfrontasjonen mellom de to tradisjonelle syn på saken. Det er dette, sammen med skildringen av hovedpersonen som gjør boken til noe mer enn nok et gjest i atomvåpendebatten.

Men det er ikke bare fremtiden som er sint på oss, vi som blir stilt for retten sammen med George Hvermannsen. Også fortiden er blitt utslettet i og med atomkrigen, og også våre forfedre reiser seg mot oss. Alt dette opplever George, som er den eneste av de tiltalte som etterhvert forandrer sine meninger om saken. Ikke at han i og for seg godtar at han fullt ut skal være skyldig, men han får en økende forståelse for deler av motpartens syn: Nedrustning er usannsynlig vanskelig, og verden er vanvittig vanskelig å forandre. Men det er ingen unnskyldning for å Ia være å prøve. George har vært med på å la det onde skje.

Bokens budskap er ganske tydelig, men kan ikke i og for seg oppfattes som en billig appell om å engasjere seg i nedrustningsarbeid på premissene til eksisterende anti–atomvåpenbevegelser; også deres synsfelt er begrenset og forfeilet. This Is the Way the World Ends rører deg dypt. Den vil nok provosere alle, er meget godt og innsiktsfullt skrevet, og kommer til å bli diskutert lenge. I motsetning til noen bøker som blir snakket mye om, er denne verdt det. Den kommer nærmere en realistisk diskusjon av våre valg overfor atomkrigtrusselen enn det meste annet.

Rolf Andersen 

 

Roy Lewis: The Evolution Man (1960)

Tilbake til fremtiden 

Flere enn meg har sikkert iblant kynisk tenkt at gjenopptrykk av gamle, glemte "klassikere" i SF skyldes ønsket om å tjene penger mye mer enn trangen til å løfte store kunstverk opp i lyset. Det skrives så mye likegyldig og pløsete science fiction at selv rimelig gode bøker skiller seg såpass fra mengden at de blir utropt til mesterverk. Nå kan det jo hende at slike bøker likevel er verdt å lese. Og i gamle dager kunne de i hvert fall konsentrere beretringene sine. Våre dagers variant av Roy Lewis' The Evolution Man (som oppigjennom er blitt utgitt under flere forskjellige titler) er Harry Harrisons Eden–serie, som til tross for at den er god, begynner å bli umåtelig langdryg etterhvert.

Terry Pratchett har skrevet et forord der han forteller om folk som har falt av kameler i Sahara under lesning av Lewis' bok, og han slår fast at det er en av de morsomste bøker i de siste 500.000 år. Om dette vil det sikkert være delte meninger, men enkelte kostelige sider har den, denne beretningen om menneskets utvikling presset sammen i livet til en familie, med løpende kommentarer om de filosofiske implikasjoner av hvert nytt utviklingstrinn.

Spesielt onkel Vanja er gjenstridig, som f.eks. her da han oppdager at pappa har begynt å bruke ild: ”...Within reason tools and artifacts do not transgress nature...........I arn not illiberal, Edward, and I will go as far as that. But this! This is quite another matter. This could end anywhere. It affects everybody. Even me. You might burn the forest down with it.......May I ask, Edward, are you in control of the thing at all?....my most earnest advice to you is not to keep it going any longer....before you get a chain reaction started”. Nå er ikke pappa helt måIIøs heller, på fremskrittets vegne: "...You'll be saying that we are properly adjusted to our environment next. That's what they all say when they get tired of evolving. That's the last thing your specialist says before an even more specialized specialist comes along and gobbles him up. How many times must I tell you these things? There are moments when I get the feeling that there is a clear and unobstructed passage between your ears. And you call yourself the crown and consummation of a million years of evolutionary toil by your betters. Pshaw!"

Synes man at dette høres gøy ut, og kan man tenke seg å gjennomgå ca. 150 sider lignende diskusjoner altimens våre forfedre lærer å kontrollere ilden (vel…), steke mat, prøver å temme dyr ("What's that?" demanded Father sharply, and William held up a small, struggling object. "It's a dog–cub," said William. "A puppy. I call him Rags". "Be careful he doesn't give you indigestion", said Mother. "They get dreadfully tough in no time at all with all that running".), finner opp sang, dans, malerier, arbeidsdeling, religion og nye våpen, ja, da er dette boken for deg. Hvis du ikke tror at dette høres interessant ut, er det ikke noe særlig annet å hente ut av den.

Etterhvert vil forhåpentligvis de fleste irritere seg litt over den grenseløse utviklingsoptimismen, som jo imidlertid er i hvert fall delvis satirisk ment. Og heldigvis begynner man mot slutten av boken å oppdage politikk, diplomati, autoritetstro, juks, bedrag og syndefall rent generelt. Bortsett fra at man godt kan rynke på nesen over det synet på forholdet mellom natur og kultur dette innebærer, gjør dette at boken redder seg inn og tross alt kan få status som en mindre klassiker. Og, som Terry Pratchett skriver i forordet, vil den ihvertfall forårsake at du aldri igjen kan se på åpningsscenen i 2001 med samme undring som før. Det eneste du nå kommer til å sitte og lure på, er hvilken av dem som er onkel Vanja.

ra 1989

Roger MacBride Allen: Orphan of Creation (1988)

Hva er et menneske?  

Howard Waldrop er en av de absolutt beste nyere novelleforfattere i SF. Har dere lest hans mesterlige novelle «The Ugly Chickens»? Det er en spennende detektivfortelling med realistisk og sterk miljøskildring der en fugleforsker kommer på sporet av det umulige: Lys levende dronter på et avsidesliggende sted langt ure på landsbygda i Louisiana. Nå er det ikke Waldrop denne anmeldelsen skal handle om, det er bare det at «The Ugly Chickens» straks rant meg i hu da jeg begynte å lese Roger MacBride Allens roman Orphan of Creation. For her blir samme tema dratt til sine logiske yttergrenser, til og med ikke så veldig langt unna, rent  geografisk.

Under et stort familietreff på slektens gamle gods i Mississippi kommer paleontologen Barbara Marchando over den tapte erindringsboken til hennes tipp –tipp –oldefar Zebulon Jones. Zebulon var litt av en mann: En rømt slave som ikke bare greide å slå seg opp og tjene seg relativt velstående i nord før og under borgerkrigen, men som også kom tilbake til sine gamle hjemtrakter etterpå og kjøpte opp – og siden greide å forsvare – sin barndoms plantasje fra de konkursrammede hvite eiere. Zebulons skildring av sitt liv og bedrifter vekker naturligvis furore, men det Barbara henger seg mest opp i er et par korte avsnitt om en "annen rype slave" som plantasjeeieren skal ha kjøpt noen av i Zebulons barndom. Utfra beskrivelsene konkluderer Barbara at det må dreie seg om gorillaer. De tålte ikke klimaet og døde ganske fort alle sammen. Zebulon var så hensynsfull å beskrive ganske nøye hvor de ble begravet, og Barbara bestemmer seg for å bruke helgen til å grave dem opp for å få belyst dette hittil ukjente aspekt av det amerikanske slaveriets historie.

Etter en detaljert og livlig beskrivelse av selve utgravingen, slutter første del av boken med det vi hele tiden (les forresten aldri baksideblurbet) har skjønt ville komme: Barbara sitter midt i utgravingen med hjertet i halsen, gåsehud, og den meget velbevarte, knapt 150 år gamle skallen til en australopithecus boisei i hånden. Så begynner boken på alvor.

Fantes de for 130 år siden, finnes de kanskje idag. Ved hjelp av Barbaras kolleger ved Smithsonian Instirute blir resten av gravfeltet planmessig utgravd, og det blir satt igang detektivarbeid for å finne ut hvorfra disse "slaver" ble importert.

Det går heldigvis helt greit, selv om det selvsagt innebærer endel arbeid. En liten ekspedisjon blir sendt avgårde til Afrika, og, tro det eller ei, snart støter de borti det de har vært på jakt etter. Dypt inne i jungelen, mistrodd og mislikt av sine naboer, bor det en stamme som bruker disse apemenneskene til å arbeide for seg. Ved å fremstille seg som slavehandlere og stille stor handel i utsikt, får Barbara og hennes venner et vakkert og livlig eksemplar i gave. Gradvis oppdager ekspedisjonen sin nye kamerats mangfoldige evner og ganske høyt utviklede intelligens og læreevne, og det oppstår et nært vennskapsforhold mellom henne og Barbara.

Hjemme i USA har en geskjeftig journalist kommet på sporet av historien, og snart vet alle hva som skjuler seg bak murene til et nedlagt sinnssykehus i Washington. De filosofiske debattene som har ligget og gjæret bryter frem. Hva er egentlig et menneske? Noen vil fange apemenneskene og eksperimentere med dem. Andre vil sivilisere dem. I hvilken grad har vi lov til å tvinge andre mennesker til å gjøre det vi vil? I hvilken grad har vi lov til å tvinge de som ikke er mennesker til å gjøre det vi vil? Alle har avsky for slavemestrene, de gamle amerikanske og de eksisterende afrikanske. Men hvor langt kan vitenskapen forlange at verden skal føye seg etter dens ønsker uten å bli en ny type, langt mer raffinerte slavemestre? Man kan lese boken samfunnssatirisk også, den er sånn sett nokså god.

Andre ting ved boken er imidlertid ikke så bra. Personskildringen er middels, og en søt gjenforening mellom Barbara og hennes ektemann etter at de oppdager hverandres kvaliteter i kampens hete, er ikke helt troverdig. I det hele tatt kan der kanskje sies at boken er litt opplagt, selv om den absolutt er en god roman med en vektig og spennende presentert problemstilling. Jeg tror ikke boken kan kalles original. Jeg innbiller meg til og med at jeg minnes et opplegg for noen år siden som var temmelig, temmelig likt, til og med i sin løsning av konflikten, bare at der dreide det seg om avskyelige snemenn. Men pyttsan, hva gjør det? Mangel på originalitet er ingen skam i seg selv og et problem først hvis materialet er dårlig behandlet eller du har lest originalen for mange ganger før og det nye verket ikke har noe nytt utover originalen å tilføre.

RA 8/89

 

John Barnes: Sin of Origin (1988)

Som i de gode gamle dager 

Hvilken fryd er det ikke å finne en bok som er tilfredsstillende! Ikke en fremtidig klassiker, ikke noe som minner om Tolkien på sitt beste, ikke nok en av disse forfeilede mesterverkene som er rasende bra på enkelte punkter, men faller pladask igjennom på andre. Nei, en bok som får alt til, ikke briljant, og uten store fakter, men som får det til. En bok som vet at den ikke har sjanser til å nå toppen av første divisjon, men som så i hvert fall sørger for å gjøre rent bord i andre. En trøst for litteratursmaken, en lindring for sjelen, en bok som ikke er gjennomkommersialisert, ikke er moteriktig med de farer det innebærer, et solid håndverk som man kan bruke til hverdags i mange år fremover. John Barnes' Sin of Origin er en slik bok. Les den, og ta godt vare på den.

Vi befinner oss i en fremtidig galaktisk imperie–tidsalder. Imperiene kommer i tre smaksvarianter: Islamsk, kommunistisk og kristen. Kristen vil i denne sammenhengen si katolsk. Og kirken har tatt over også all verdslig makt. Nå synes ikke det å være noe stort problem; det er ingen despotisk makt vi møter. Tvertimot får vi forståelsen av at dette er den absolutt mest menneskelige tredjedelen av galaksen. Eller vesenlige, hvis man kan si det slik. For naturligvis har man i tidens løp støtt bort i fremmede vesener, som man enten slåss bittert mot, samarbeider med eller regelrett inkorporerer i sine imperier.

Sin of Origin går for seg på den nyoppdagede planeten Randall, hvor kirken har drevet misjon en kortere tid. Alt går såre vel for seg, inntil de innfødte plutselig vender seg mot misjonærene og begynner å slåss, uten at vi har den fjerneste anelse om hvorfor. Det er ingen enkel sak å finne ut av: De innfødte er langt mer innviklede enn vi først tror. Barnes gir en fasinerende og sammenhengende skildring av den fremmede kulturen i en Heinleinsk / Andersonsk stil. Og han er i sitt ess når det gjelder å vikle frem hvilke innvirkninger det kristne budskap og møtet med mennesker har hatt på randallianernes samfunnsstruktur og den enkelte innfødtes selvforståelse. Det er et ikke minst sympatisk trekk ved boken at man får forståelsen av at kirken er like opptatt av begge deler: den enkeltes frelse og deres samfunns redning. Dessuten har Barnes sterke person– og vesenskildringer, rammende psykologiske innsikter og en betagende måte å spille ut viktige filosofiske og metafysiske spørsmål i samhandlingen mellom karakterene. I tillegg serverer han, slik all god SF av denne typen bør, interessante vitenskapelige spekulasjoner som han pliktskyldigst også lar få innvirkning på sine personer. I det hele tatt. Boken er vanskelig å legge fra seg. Jeg har lest bøker i det siste som er bedre. Men jeg har ikke lest noen annen SF–bok som er så fullstendig, så tilfredsstillende, så sympatisk hel. Det er som med de gamle, gode SF–bøkene fra da du var yngre: Selv da visste du vel egentlig at det kanskje fantes bedre litteratur, men for det rene skjære eventyr, for personer og aliens og miljøer og en konflikt og tankegods og diskusjon som var verdt å få med seg, samtidig som det var vanvittig underholdende, se da var slikt som dette tingen. Jeg hadde ikke vært borti John Barnes før. For alt jeg vet har han i mange år vært en aktet forfatter og jeg derfor uvitende. Men fra nå av kommer jeg til å jakte på Barnes–bøker hvor jeg enn går.

RA/89

 

 

Robert Harris: Fatherland (1992)

Jeg leste Robert Harris' Fatherland for et par år siden, og nå har jeg sett filmen. Det var endel forskjeller mellom boken og filmen, men få av endringene hadde konsekvenser for handlingen.  Stort sett var de nok begrunnet med å konsentrere settingen til Berlin. Filmens trofasthet mot boken gjør at man legger desto bedre merke til de endringer i fortellingen som faktisk er foretatt, og undres over hva begrunnelsen for dem er. Såvidt jeg kan se, er det tre endringer det er verdt å kommentere.

1) I filmen blir den kvinnelige hovedpersonen igjen i Tyskland - hun flykter ikke tilbake til Amerika. Dette er kanskje en naturlig følge av konsentrasjonen i settingen: Det er ikke lenger nødvendig å bruke henne til å dra til Sveits med materialet hovedpersonene oppdager.

2) Den mer uttalt optimistiske slutten på filmen, i og med voice-overen fra hovedpersonens sønn der det fremgår at Det tredje riket er falt og han selv ikke lenger er hjernevasket av nazistene.

3) Til slutt det mest underlige av alt, fordi det er en helt unødvendig (og tildels lite troverdig, tør man si det) endring som formodentlig må være gjort fordi en eller annen ikke likte fremstillingen i originalfortelingen, nemlig rollen til USAs president. I boken er det ikke tvil om at han er en skurk. Den kvinnelige hovedpersonen ønsker å offentliggjøre materialet hun har fått tak i bl.a. for å sette en stopper for hans planer om en tilnærming til tyskerne, og også for å avsløre hans egne skitne hender i forhold til tidligere kontakt med tyskerne.

I filmen er det annerledes. Der ser hun presidenten som en rettskaffen redningsmann og sørger for at det er han som får overlevert dokumentene. Dette fører til at han straks avbryter det pågående statsbesøket i Tyskland og enhver tanke om samarbeid mellom de to landene blir fullstendig uaktuell. Og presidentens navn? Joseph P. Kennedy. Her er han helten, ikke skurken. Undres på hvorfor det.

RA, 1997

Øyvind Myhre intervjuet om sin nye bok, H.P. Lovecraft og science fictions kår i dag. (1991)

Vi lever alle i vår egen verden…

Øyvind Myhre blir intervjuet av Rolf Andersen om sin nye bok, H.P. Lovecraft og science fictions kår i dag. (Fra Nova-info nr. 3/1991, utgitt av Bokklubben Nova / Bok & Magasinforlaget sommeren 1991)

–Hvorfor jeg skriver en bok med utgangspunkt i Howard Phillips Lovecrafts skrekkfortellinger fra 1920– og –30–tallet?

Øyvind Myhre stusser et øyeblikk og virker nesten overrasket over spørsmålet. Og det er rart. For Mørke over Dunwich, som nettopp er kommet på Bok og Magasinforlaget og i Bokklubben Nova er skrevet i Lovecrafts ånd. Om boken ikke akkurat er et forsøk på å bringe Cthulhu inn i de tusen hjem, er den i hvert fall en intelligent introduksjon til H.P. Lovecrafts forfatterskap og skrekklitteratur generelt.

Først og fremst er det imidlertid en dramatisk og nervepirrende roman om forholdet mellom en mann og en kvinne som blir dratt fra hverandre av krefter de knapt forstår selv, men som til syvende og sist bunner i deres diametralt ulike syn på tilværelsen. Boken er skrevet med Myhres sedvanlige innlevelse i landskap og miljø, som denne gang er sterkt farvet av fortelleruniverset til H.P. Lovecraft.

–Dypest sett skrev jeg kanskje boken som et slags rituale, sier Øyvind Myhre etterhvert. –En bekreftelse på min plass i bevegelsen, eller noe slikt. Men helt konkret er bakgrunnen til Mørke over Dunwich at jeg til min store glede og forundring ved en ren tilfeldighet oppdaget landsbyen Dunwich i East Anglia. Alle som har vært noe særlig borti Lovecraft vil ha assosiasjoner til det navnet. I og med at jeg har lest Lovecraft med stor glede i mange år, fikk jeg den ideen å koble dette idylliske og folkloristisk interessante område sammen med Lovecraft–mytoset. Det ga en interessant bakgrunn for en historie jeg hadde tenkt på en stund.

Jeg er blitt mer og mer opptatt av og fascinert av virkelighetsoppfatning – det forhold at hver og en av oss lever i sin egen verden og kaller den for den virkelige. Denne virkelighet synes svært forskjellig fra person til person. Tvetydigheten eller mangetydigheten i virkelighetsoppfatninger går igjen som et underliggende tema i skrekklitteratur. Kolliderende virkelighetsoppfatninger er et åpenbart tema i en bok som bruker Lovecraft og hans univers som motiv. For leserne blir forhåpentligvis spørsmålet hvor reell den virkeligheten de lever i er i forhold til den for eksempel jeg opplever. Finnes det noen entydig virkelighet? Et temmelig grunnleggende erkjennelsesmessig spørsmål.

–Som man kan få svar på gjennom å lese Lovecraft?

–Lovecraft er en av de få skrekkforfattere som har klart å skrive skrekkfortellinger som handler om mer enn seg selv, altså det konkrete skrekkelige. Lovecraft utviklet en kosmisk skrekk som stilte spørsmål ved det grunnleggende i hele eksistensen. Det er ikke slik at et fryktelig vesen der ute i mørket flyr rundt og sier bø og forulemper anstendige borgere til lensmannen kommer og ro og orden blir gjenopprettet. Nei, det er selve tilværelsens grunnleggende struktur som er grotesk. Og det er langt mer foruroligende enn ketchup og gørr, selv om Lovecrafts groteskerier er formidlet i et blomstrende adjektiv–språk enhver seriøs litteraturkritiker ville få bakoversveis av, og med endel formler i fortellerstrukturen som går igjen ganske ofte. Dog er faktisk en av funksjonene til Lovecrafts formelverk den frysende gjensynsgleden det gir når du aner hva som kanskje venter deg på neste side.

–Finnes det andre skrekkforfattere som på samme måte stiller spørsmål ved våre grunnleggende oppfatninger av tilværelsen?

–Det finnes sikkert masser av eksempler. Mary Shelley, på en måte. Sven Elvestad fra tid til annen. Poe, men ikke tilnærmelsesvis så mye i skrekkfortellingene som i diktene sine. Den grunnleggende pessimismen i et dikt som The Conqueror Worm, f.eks., er langt mer virkningsfull enn hans bloddryppende makabre noveller.

Sivilingeniøren Øyvind Myhre (hadelending av herkomst og overbevisning, som han selv uttrykker det) har vært sentral i det norske SF–miljøet siden tidlig på 1970–tallet. Han var redaktør for SF-magasinet Nova gjennom mesteparten av dets levetid, og har utgitt 15 romaner og novellesamlinger siden debuten med Aster i 1974 – både science fiction, fantasy, thrillere og historiske romaner – eller en blanding av alt dette. I tillegg kommer noen fagbøker, inklusive Magiske verdener, en innføring i fantastisk litteratur gjennom tidene.

–Opprinnelig skrev jeg Mørke over Dunwich som en novelle, i fanzinet Gandalf. Men den var for kort. Jeg følte et stort behov for å utvikle og utdype den på masse punkter. I første omgang hadde jeg bare skissert det jeg prøvde å uttrykke. Men jeg trengte også en drivkraft til å skrive boken ferdig. Skulle jeg skrive historien slik jeg ville, ville det ta mye tid og arbeid, og det er svært lite trolig at et større norsk forlag ville satset på å utgi det ferdige verket. Til det er boken for sær og Lovecraft–bakgrunnen for lite kjent i Norge. Så det var et lykketreff at Terje Wanberg i Bok og Magasinforlaget ble interessert i prosjektet.

Det går nemlig dessverre ikke så bra bestandig å være forfatter og samtidig ha en krevende heltidsjobb ved siden av. Jeg får for liten tid til å skrive, synes jeg sjøl. Men det legger jeg opp til at det sakte men sikkert skal bli en forandring på.

Fantasi er en krevende litteraturform. Det forutsetter en slags referanseramme for det du leser. Det er en altfor grei – og uopplyst – holdning for en som ser det utenfra å si: Nei, dette er bare tull. Det handler ikke om verden her og nå. Det er fullstendig irrelevant.

Akkurat det er det en del tildels toneangivende folk i norsk kulturliv som mener. De har ikke gode nok forutsetninger til å bedømme fantastisk litteratur, og da er dette en sjanger det veldig lett går utover når innkjøpsmidler i Kulturrådet og denslags må prioriteres.

–Dette har du vært veldig opptatt av tidligere.

–Jeg har bestandig vært utsatt for det som går under navnet profesjonell litteraturkritikk. Det bør man helst ha et rimelig avslappet forhold til. For det er mange slags rare og forskjelligartede kritikker du får. Du får bestandig en kritikk av boka anmelderen har lest. Og er det ti anmeldere, blir det ti bøker, selv om boka fysisk sett er den samme.

Du kommer med et utsagn på ti ord, og mener du har uttalt deg presist. Men av et tilfeldig utvalg på ti lesere mener fem du har sagt det stikk motsatte. Hvis en sånn usikkerhet gjelder ved en enkelt strukturert setning, hvor stor er den ikke i en bok på seksti tusen til hundre tusen ord? Ikke for det – det kan ofte være gode grunner til at en forfatter ikke ønsker å uttrykke seg presist og nøyaktig. Men min erfaring er at forskjellen på anmeldere og andre lesere er ikke at kritikeren er mer objektiv eller nøytral, men at han er utstyrt med et større apparat enn folk flest til å uttrykke sin subjektive oppfatning som allmenngyldig.

– Betyr det at du ikke skriver med noen bestemt lesergruppe for øye?

–Strengt tatt nytter det ikke, grupper av lesere viser seg vanligvis å være langt mindre homogene enn man tror.

Men jeg har et slags ideal om å skrive for den interesserte, nysgjerrige og kunnskapsrike enkeltleser. Slike ting jeg tror jeg selv ville likt å lese hvis andre hadde skrevet det. Hvis ikke jeg selv liker å lese det, hvorfor skulle jeg vente at andre liker det?

–Hvorfor skriver du?

–Si det. Det er kanskje et forsøk på å uttrykke en eller annen form for endelig erkjennelse. Som nå kan bringes videre i foredlet form i finurlig språk som glitrer av forstand slik at sannheten åpenbarer seg i sin selvfølgelige enkelthet for alle og enhver. Det er naturligvis en ekstra fordel om også forfatteren gjennom formidlingsprosessen hadde fattet disse endelige sannheter med samme klarhet som leseren nyter godt av.

–Så leseren skjønner bedre hva forfatteren holder på med enn han gjør det selv?

–Nei, det tror jeg ikke. Vi står vel på omtrent like fot der.

–Opp gjennom årene har du skrevet mange slags fortellinger – du skriver for eksempel mindre science fiction nå enn før. Men selv om de ytre rammer er forskjellige, er det mye i bøkene dine som er likt.

–Det er jeg ikke sikker på om jeg er helt enig i. Jeg vil hevde at jeg i hvert fall rent teknisk er blitt en bedre forfatter. Men det er sant at det er stor spennvidde i det jeg skriver, og det vil det nok være fremover. Noe av grunnen til at bøkene mine eventuelt har likhetspunkter, henger nok sammen med at jeg helt sikkert har lett for å tegne personlighetstyper som ligner litt på hverandre. På en måte må man ha karakterer som man identifiserer seg med og som man engasjerer seg i. Og det kan bety at man får endel likhetstrekk i personlighetene i bøkene mine.

–I alle fall må du være enig i at det er mindre teknologisk orientering i dine bøker enn tidligere, og langt mindre åpenbar politisk polemisering.

–Jo, men det betyr ikke at jeg vil fornekte den måten å skrive på. Jeg står inne for det aller meste jeg har skrevet av politisk litteratur. Men jeg har vel liksom etterhvert prøvd å bestreve meg på å fange inn noe mer av kompleksiteten og mangetydigheten i mennesket i tillegg til det ensidig politiske.

Politikk og ideologi er viktige – de definerer de sosiale rammebetingelser for din eksistens. Men de er ikke hele eksistensen, langt derfra. Eksistensen begynner på en måte da de politiske og sosiale rammebetingelser er lagt.

–I det du skriver legger du stor vekt på landskap og miljø?

–Jeg legger stor vekt på å formidle opplevelsen av et landskap – å gjøre det sannsynlig – fordi jeg selv synes det er ganske viktig – hvordan ting smaker, lukter – i de hele tatt natur i mer eller mindre utvannet fonn.

Mikkjel Fønhus er et av dette århundredes betydeligste norske forfattere. Han har klart å gjøre såvel landskap som miljø og handling til en fullstendig integrert helhet. I hans bøker er det meningsløst å forestille seg handlingen uten landskapet og miljøet. For de er jo selvfølgelig ett. Det er en mer ekte måte å formidle virkeligheten på. Vi opplever den sammenhengende. Det er ikke slik at vi opplever landskapet eller miljøet vi befinner oss i som noe adskilt fra det vi gjør.

I tillegg til at Fønhus på denne måten fletter de forskjelligste elementer sammen, er han en eminent språkbruker. Han formidler norsk dagligtale i mange forskjellige dialekter – og har vært med på å gjøre dem til en akseptert del av norsk skriftspråk. Så få vi heller bære over med at han var totalavholdsmann.

– Har du noen forbilder?

–Ja. Jack Vance. Han synes jeg er en sann språklig ekvilibrist. Der synes jeg han for tiden er uovertruffen innenfor fantastisk litteratur, det være seg SF eller fantasy. Samt at han har en iderikdom som til tider er fullstendig overveldende. Han tegner utrolig komplekse, fremmedartede men likevel overbevisende miljøer. Og så fordi han skriver for å bli rik – det er han vel etterhvert begynt å bli – for å kunne bruke mest mulig tid på båten og jazzen sin.

–Er du påvirket av for eksempel Vance i ditt forfatterskap?

– Det er klart jeg er påvirket av andre i det jeg skriver. Det er ikke bevisst i den forstand at jeg prøver å skrive som den eller den forfatter. Språklig skriver jeg vel som en norsk forfatter på godt og vondt. Jeg er ganske påvirket av Fønhus. Ellers går det ikke an å skrive science fiction uten å være påvirket av Heinlein. Heinlein gjorde sjangeren science fiction til litteratur. Han viste hvordan det går an å fremstille det eksotiske, det ukjente, det fantastiske på en måte som faller helt naturlig inn i handlingen i stedet for med jevne mellomrom å ha tosiders avhandlinger om hvordan ting er i år 2097, og hvordan de tekniske duppeditter virker, for så etter pausen å fortsette med historien. Hos Heinlein blir den nødvendige miljøskapende bakgrunnsinformasjon smyget umerkelig inn som en del av fortellingen. I tillegg hadde han en praktisk ingeniørtilnærming både til teknologi og til sosiale forhold. Han skjønner – og greier å formidle – hvordan forskjellige prosesser virker sammen og påvirker hverandre. Dette gjør han på en mye mer overbevisende måte enn tidligere forfattere.

–Hva har skjedd etter Heinlein?

–Etter Heinlein er mesteparten av science fiction blitt kommersiell underholdningslitteratur i den minst positive betydning av ordet. Det handler ikke om mer enn det det handler om. Det gir ingen visjoner. Mesteparten formidler ikke noen svimlende følelse av et univers med mangfold og uutgrunnelighet. Det gir deg ikke – i hvert fall ikke meg, da – noen følelse av noe originalt, noe unikt, eller at du har opplevd noe kvalitativt nytt.

Man kan selvsagt ikke se helt bort fra at dette et stykke på vei kan skyldes at man har lest mye science fiction, og i lang tid. Etterhvert blir man dessverre blasert. ”The Golden Age of science fiction is thirteen,” som en eller annen formulerte det. Men jeg er likevel helt sikker på at det primært skyldes forfatternes tilnærming til stoffet. De setter seg ikke som mål å formidle noe nytt. Målet deres er en bok som de er sikker på blir utgitt og som folk som allerede er utdannet i science fiction kan lese helt mekanisk uten å bry hjernen. Boken må for all del ikke være for anstrengende eller utfordrende å lese, for da mister du en stor del av det predestinerte markedet som ellers ville kjøpt den. Og rent statistisk vet forfatteren hva han må skrive for å selge. Til og med en cyberpunkforfatter – det var i hvert fall for et par år siden den store "opprørs"bølgen – vet for den saks skyld hva en cyberpunk–bok skal inneholde. Det merkes på dem.

– Leser du noe særlig science fiction i det hele tatt?

– Det kommer en bok av Jack Vance i året eller annethvert år. Jeg kan lese den. Ellers blir det lite.

–Du har selv skrevet blant annet fantasy, science fiction og historiske romaner. Det har vært spekulert over om ikke en av grunnene til at det skrives så lite fantasilitteratur i Norge er at man har en så sterk tradisjon for historisk litteratur – og at denne har dekket mange av de samme behov hos lesere for innlevelse i fremmede miljøer og så videre som fantastisk litteratur gjør i andre land. Samtidig opplever vi at en merkbar del av den nyere fantastiske litteratur i Norge – spesielt barne– og ungdomsbøker – er skrevet nettopp med utgangspunkt i historie.

–Det er et interessant fenomen. Men det blir også skrevet mye som ikke holder mål. Er det en ting en fantasibok med historisk tilknytning ikke har lov til å være, er det historieløs. Når du knytter fortellingen din til et eksisterende sett av myter og historiske innpakninger må du kjenne konteksten du begir deg inn i.

Verdens bokhyller er fulle av produkter som synder mot dette. Rent kommersielt er det for eksempel neppe noe stort tap for Stephen King når han bruker tilfeldige utklipp fra svenske aviser for å illudere fremmede språk. Men så er da hverken det han formidler eller hans publikum særlig seriøst.

Den historiske forestillingsverden til dine personer er endel av den virkeligheten du beskriver. Du kan ikke bare ta folk av her og nå og henge på dem pappnese og innbille oss at de er fremmede. Ta en bok som Sti mot fortiden av Tom Egeland. Hans vikinger er moderne Oslo–folk i kostyme. Vokabularet de bruker er moderne, forfatteren er "tonedøv", for å si det på den måten, overfor vikingenes verdensbilde, deres uttrykksmåte og deres selvforståelse.

Da er det noe helt annet med for eksempel Felix Thoresen, som dessverre døde nå i mars. Hans serie på fire bøker om Harm, som begynner med Ørnen på Harm, vil bli stående som noe av det ypperste i norsk historisk skjønnlitteratur. Thoresen, som også skrev moderne gralslegender i sine Amal Nor–bøker, skildrer våre forfedre rundt år 1000 slik de virkelig var, eller i hvert fall slik de godt kunne vært. Det er bare å ta en enkel sammenligning mellom han og mer likegyldig og overflatisk historisk skjønnlitteratur for å se kvalitetsforskjellen. Thoresen legger et meget omfattende arbeide i å fremstille sine personer og deres virkelighetsbilde som på avgjørende felter grunnleggende forskjellig fra vår. Samtidig skildrer han dette fremmede samfunn og disse fremmede sinn fra innsiden, slik at vi også blir trukket inn i dem og utvider vår forståelseshorisont og vår sympati.

Ved å lese slik litteratur – hva enten det er historiske romaner eller science fiction – lærer vi å forholde oss til verden og dens mangfold.

Hvis unger er heldige nok til å bli konfrontert med slikt i ung og påvirkelig alder, vil møtet med og kunnskapen om fortiden og fremmede verdener gi dem et perspektiv lenger fremover som de ellers rett og slett ikke får.

Fra tid til annen har jeg snakket om hvor viktig dette er. Det hjelper vel ikke så veldig mye, kanskje. Men det hjelper i hvert fall ikke å holde kjeft.