Fem favoritter – De første «wow»-bøkene

Jeg vet ikke om du også hadde det slik, men for meg var det noen få bøker som i særlig grad åpnet øyne og sinn for fantastisk litteratur og gjorde at jeg bestemte meg for at dette, det måtte jeg lese mer av. Bøkene nedenfor leste jeg for 56-58 år siden, da jeg var 9-11 år gammel. Jeg har utvilsomt glemt andre bøker jeg leste omtrent samtidig, og andre bare halvhusker jeg selv om de gjorde stort inntrykk. Det var blant annet en spennende guttebok om en reise til en av Neptuns måner (formodentlig Triton), hvis jeg husker riktig. Med aliens, skurker og mye eventyr. Som sagt, nesten glemt. Men bøkene under husker jeg:
 
David Duncan: Dark Dominion.
Den første «voksne» SF-boken jeg leste. Noen vitenskapsmenn og deres familier bygger en rakett som de kommer seg unna i. Jeg har faktisk boken ennå, men har ikke lest den om igjen siden, Bokomtaler forteller meg at den er virkelig usedvanlig dårlig. Så jeg lar antagelig være. Men dengang var den full av sense of wonder.
 
Brian Aldiss: Starship (Non-Stop i den britiske originalutgaven).
SF-bok nummer to jeg leste. Det er jeg sikker på. Aldiss’ debut som SF-romanforfatter. En usedvanlig god generasjonsromskipsbok. Som jeg har lest om igjen, ja, og som jeg til og med fikk en hilsen fra Aldiss i, i mitt slitte eksemplar mange år senere, da han var æresgjest på Intercon her i Oslo i 1994.
 
J. R. R. Tolkien: The Hobbit
Jeg leste, ble bergtatt og maste meg til å få LOTR i julepresang. Og da var jeg virkelig hektet.
 
De tre bøkene over fant jeg i bokhyllen til moren min, som også leste endel slikt – spesielt hard SF. Så jeg er litt arvelig belastet.
 
De neste viktige bøkene jeg husker tyder på at jeg var blitt interessert i sjangeren og lette etter mer. For de lånte jeg på skolebiblioteket etter anbefaling fra en kamerat som jeg leste mye sammen med disse årene.
 
C. S. Lewis: Out Of The Silent Planet og Perelandra. Jeg leste disse før jeg oppdaget Narnia-bøkene, og husket særlig vesenene på Mars og de flytende øyene på Venus. Senere lesing viste meg andre aspekter ved bøkene. Jeg prøvde meg på That Hideous Strength, men kom ingen vei. Det var først senere jeg leste den og fikk noe ut av det.
 
Den siste boken jeg vil nevne er Frankenstein av Mary Shelley. Anbefalt av en annen kamerat som fortalte levende om hvor skremt han var blitt da han leste den i smug etter sengetid. Det hørtes unektelig spennende ut…
 
Når jeg ser listen over, skjønner jeg at jeg var heldig i min introduksjon til fantastisk litteratur. De tre første som er listet opp var bokstavelig talt blant de første kanskje fem-seks bøkene jeg leste innen sjangeren. Resten kom litt senere og innimellom andre bøker, men er altså av dem jeg husker best av de jeg leste tidlig.
Hvordan er det med deg? Leste du noen bøker tidlig som gav deg lyst til å lese mer science fiction og fantasy? Og hva synes du om «mine» bøker, hvis du har lest dem?
 
ra 27/5 2026

Elisabeth Wheatley: Daindreth's Assassin (2021)

Jeg må innrømme at jeg allerede i utgangspunktet regnet med at dette ikke var min greie, og det var det da heller ikke. Grunnen til at jeg tenkte jeg skulle lese boken var at jeg hadde sett en god del småsnutter av forfatteren på YouTube, der hun enten hadde kløktige observasjoner om fantasy, morsomme diskusjoner mellom ulike typer romantisk fantasy og – ikke minst – opptredenene til Book Demon, som er så glad i bøker at det halve kunne være altfor mye - men gjenkjennbart for alle lesere. Disse er verdt å se. Boken, på sin side, var helt grei, det er ikke det, men heller ikke noe mer. Dette er første bind i en serie på fem, og jeg føler ikke noe behov for å lese resten.

Fortellingen er lagt til en generisk fantasy-middelalder. Amira er datteren til kongen i et lite kongedømme i et stort imperium. Hun er underlagt en forbannelse som gjør at hun må adlyde sin far uten spørsmål. Han har brukt dette til å trene henne opp til en effektiv drapsmaskin som tar livet av brysomme konkurrenter og fiender.

Daindreth på sin side er klok, vakker, snill, handlekraftig og arving til keiserriket. Men han er også besatt av en demon som truer med å ta over hans sinn og kaste imperiet ut i ondskap og kaos den dagen han overtar tronen.

Amira blir beordret til å drepe Daindreth. Dette går ikke som planlagt. Etterpå blir de tvunget inn i omstendigheter der de må omgås mye, og dere aner sikkert hva som skjer. Langsomt – via mange omveier, forviklinger, misforståelser, heftige følelser og konflikter der de lærer mye om seg selv, hverandre og den verden de lever i, blir de tidligere dødsfiender til kjærester. Noen ganger litt langdrygt. Spørsmålet er om de kan hjelpe hverandre til å bli kvitt sine respektive plager og lede seg selv og riket til en lykkelig slutt. Det er formodentlig det vi får vite i de avsluttende fire bindene.

Som jeg altså ikke har tenkt å lese. Andre blir sikkert bedre truffet av fortellingen og vil ønske å fullføre verket. Selv så nøyer jeg meg med et greit og småinteressant besøk i en undersjanger jeg kjenner lite til og ikke har så stor sans for, og lar det være med det.

RA 5/26

Ward Wagher: The Gauleiter Coup (The Parallel Nazi 11) (2025)

Dette er nok det som kalles en giltig plesjør, og er en serie jeg opprinnelig fikk anbefalt av en SF-fan hvis vurderingsevne jeg stoler på. Tross alt.

Heinrich Schloss er historieprofessor og venter på kona på flyplassen i Vest-Berlin i 1982. Plutselig befinner han seg på samme sted, men i 1941 - kledd i nazi-uniform. Han blir et forskrekket vitne til at førerens fly forulykker under landing, slik at alle ombord dør. I denne virkeligheten er Schloss (eller i hvert fall en som ligner ham på en prikk) leder for Nazi-partiets sekretariat – en rolle han overtok etter å ha tatt livet av Martin Bormann et års tid tidligere. 

Med sine historiekunnskaper, en betydelig porsjon flaks, og i stadig frykt for å bli avslørt som bløffmaker (for han husker jo ingenting av sin egen fortid i denne verden), er det Schloss som vinner den interne maktkampen etter Hitlers død og blir Tysklands nye leder. Han setter straks igang med det vi kanskje kan kalle nazisme med et menneskelig ansikt. Ja, Tyskland må selvsagt bli kvitt jødene. Men det trenger ikke skje ved å drepe dem, derimot ved å sende dem alle til Palestina utstyrt med nok våpen og nødvendig utstyr til å klare seg selv. Diverse tiltak for forsiktig å øke folks personlige frihet blir innført. Og ikke minst skjønner Schloss at han må forhindre den nært forestående planlagte invasjonen av Sovjetunionen. Han vet hvor ødeleggende den kan bli for Tyskland.

Som man kan tenke seg, byr alt dette på betydelige vanskeligheter. Derfor er det bra for Schoss at hans meget myndige middelaldrende husholderske griper inn i avgjørende øyeblikk for å utføre små og litt større mirakler for å hindre at Schloss blir avsporet fra jobben og det hun beskriver som hans oppdrag. I praksis er hun en skytsengel som også er flink til å passe barn, holde huset ryddig og lage meget god mat. Og ikke minst gjøre det lettvint for forfatteren å komme seg ut av kniper.

Som så mange forfattere av alternativ historie leker Wagher seg med historiske personer – og det er vanligvis tydelig hvem han liker og ikke. Churchill er en skurk. Både Henry Wallace og Harry Truman får tommelen opp. Stor beundring for dronning Margaret, som kom til tronen (og makten) etter at resten av familien ble drept i et bombeangrep mot London tidlig i krigen. De ulike tyske og russiske politiske og militære lederne får også sine pass påskrevet. Guderian ja, Göring tja, Himmler nei.

Etterhvert som Wagher rydder de historiske personer av veien, fjerner han seg mer og mer fra det som virkelig skjedde, og har det deretter gøy med å dikte opp storstilte og ikke minst dramatiske og ofte temmelig usannsynlige hendelser. Verdenen hans er en god del mer rotete enn vår var.

Schloss er ikke ingeniør, men han er ivrig amatør – og det er åpenbart Wagher også. Med sitt kjennskap til 1982-teknologi dytter og drar Schloss i forsknings- og utviklingsarbeidet, spesielt rundt nye våpensystemer, for å gi Tyskland et overtak. Det er side opp og side ned med detaljer om utvikling og konstruksjon av nye, avanserte flytyper. Også atomvåpenforskningen og rakettprogrammet blir viet en god del plass.

De første av de hittil elleve bøkene i serien handler mye om hvordan Tyskland oppnår fred med sine vestlige naboer, utviklingen av nye våpen, invasjonen fra Sovjetunionen, motstand fra gammelnazister som er uenig i Schloss’ dvaske politikk og / eller overbevist om at han ikke er Schloss men en bedragersk etterligning, den politiske utviklingen rundt om i verden sånn rent generelt og endel kjærlighetsgreier. 

Men sa jeg elleve bøker? Det er flere. Wagher har startet tre-fire tilleggsserier fra parallelle verdener med tilknytning til hovedserien. Mye om magi og utviklingen av nye våpen, fortellingen om hva som skjedde med den opprinnelige nazi-Schloss og så videre. Og Wagher skriver fort, egentlig for fort. Det strømmer på med minst et par bøker i året. Disse blir publisert elektronisk, og senere også i papirformat. Til å begynne med var de dårlig skrevet, ikke korrekturlest, klossete bygget opp og uredigert. Dette er blitt merkbart bedre etterhvert (pluss at Wagher i ettertid har rettet litt opp i tidligere utgitte bind). Han er også blitt flinkere språklig og til å strukturere bøkene.

Wagher skriver ikke bare om nazister. Det finnes også helt andre serier, med UFOer, aliens, romopera, nybyggerliv i et folketomt Pennsylvania, osv.

Her skriver han om politiske intriger, militære konflikter, menneskenes kolonisering av galaksen, økonomisk utvikling, religion og kulturforskjeller. Selv om alle vi møter i bunn og grunn er amerikanere fra vår egen tid. 

Et annet fellestrekk ved bøkene til Wagher er de sterke lederskikkelsene. Hva enten det gjelder tyske førere, interplanetariske adelsmenn, oligarker i Midt-Vesten eller Alfa-hannen av Alfa Centauri, så er det én mann som bestemmer og resten som adlyder. I Waghers verdener er demokrati skjørt og sjeldent og hverken særlig vellykket eller effektivt.

Alt dette – nazi-bøkene også – foregår i samme fortellerunivers. Et mislykket eksperiment fører til sammenblanding av tidslinjene til alle disse parallelle virkeligheter. Dette blir beskrevet i en bok med den i og for seg helt dekkende tittelen: «ruBracks, Nazis, the Death of the Universe & Everything», der Johann Sebastian Bach er en viktig person.

Det er også her vi får en forklaring på de myndige skytsenglene, som såvidt jeg kan bedømme er med i absolutt alle forfatterens bøker.

Dette gjelder til og med i de «realistiske» bøkene Wagher har utgitt under sitt egentlige navn Marvin Reem, der han følger en baptistpastor som forsøker å hjelpe en kamerat som har overtatt et kristent college i USA, for å hindre at studiestedet forgår i vranglære og konkurs. Virkelighetsbildet og holdningene som blir presentert i disse bøkene er på mange måter mer bisarre og fremmedartede enn i selv de mest løsslupne av alien-bøkene hans.

Nåvel. Hva skjer så i dette ellevte bindet av nazi-serien? 

I forrige bok ble Schloss hardt skadet i et attentatforsøk. Mens han har vært ute av dansen under et langvarig sykehusopphold, har en gjeng gammelnazister tatt makten og begynt å skru til igjen der Schloss liberaliserte. Men de er inkompetente og dessuten uenige seg imellom. De greier ikke engang å forhindre at italienerne, av alle, gjenerobrer Libya og struper oljeforsyningene. Og de fanger ikke opp en ny, skjebnesvanger trussel fra Sovjetunionen.

Som i de tidligere bøkene veksler vi kjapt mellom ulike scenarier. I mange av dem sitter politiske ledere sammen og analyserer verdenssituasjonen og planlegger neste trekk, alt imens de spiser usannsynlige mengder wienerbrød (eller smultringer, i amerikanernes tilfelle).

Også i denne boken er det karakterer som plutselig endrer personlighet og opptrer irrasjonelt i forhold til tidligere bøker, for å få plottet til å henge ihop (denne gang gjelder det spesielt noen av de sovjetiske og italienske ledere).

Boken slutter med et smell, etter at Schloss sterkt ansporet av husholdersken våkner til dåd, stabler seg på benene og tar over styringen igjen.

Dette er lettvint lavpannelitteratur, det må jeg innrømme. Så hvorfor leser jeg det, innvendinger og varierende kvalitet til tross? Det er fordi det faktisk er gøy. Og bindene går jo raskt unna.

RA 5/2026

Robert Nathan: The Weans (1960)

Denne langnovellen er skrevet i form av en slags populærvitenskapelig artikkel utgitt flere tusen år fra nå. Den dokumenterer det man vet om samfunnet som gikk under på det fortsatt ødelagte vestlige kontinentet for 5.000-6.000 år siden. Riktignok vet man lite om disse menneskene. Det har vært få utgravninger og det er ikke mye som er funnet. Likevel gir de nyeste oppdagelser gjort av arkeologer fra de ledende afrikanske universitetene en enestående ny forståelse av dette halvbarbariske folkeslaget. Og de sikrere tolkninger av funnene dette har ledet til, gjør det endelig mulig et godt stykke på vei å rekonstruere den tapte sivilisasjonen.

Dette er godmodig satire som går i to retninger. For det første driver novellen gjøn med fenomener i femtitallets USA. Dernest – og mer alvorlig – kommer den med småspark til arkeologisk vitenskap og hvordan den noen ganger er litt vel ivrig i sine slutninger.

Her må man holde seg skjerpet for å få med seg poengene. Det er mye lek med ord, og mange hentydninger som går meg hus forbi fra reklame, populærkultur, språk og i vurderingen av de fragmenterte fysiske funnene. Men det er gøy å lese om f. eks. den kjempestore, truende, avvisende og hule (hvordan skal man tolke det?) gudinnestatuen man har gravd opp restene av på en liten øy rett utenfor et av de største funnstedene på østsiden av kontinentet. Eller drøftingen av et av de meget få skriftlige fragmenter som er funnet, der en kvinne på vestkysten etter en skilsmisse (et fenomen som blir gjort grundig rede for) skriver at hun fikk beholde både minken og jaguaren. Enkelte forskere (for her krangler – unnskyld diskuterer – de som vanlig seg imellom) påpeker at også hos aztekerne, hvis sivilisasjon blomstret rett før og like sør, var jaguaren et hellig dyr. Et åpenbart tilfelle av kulturell påvirkning.

Det er masse annet av same type. Og selvsagt også gledelig mye annen SF der arkeologi og rekonstruksjon av tapte sivilisasjoner spiller en rolle. Folk har sikkert sine favoritter. Så her nøyer jeg meg med å trekke frem kun den glimrende, men kanskje halvglemte samlingen «Apeman, Spaceman: Anthropological Science Fiction» (1968), redigert av Harry Harrison og Leon E. Stover. Gjennom noveller og artikkelstoff (seriøst og ikke) belyser den mange interessant temaer.

Dette er en ok bok. Og såpass kort at den forsvarer tiden man bruker på lesingen, selv om tiden nok har løpt litt fra den.

RA 2/2026

Fr. Rolfe, Baron Corvo: Hadrian the Seventh – A Romance (1904)

Pave for sin hatt

Siden det nå skal velges en ny pave, passer det kanskje med en  bokomtale av denne - ehem - "klassikeren":

George Arthur Rose har tross gjentatte forsøk blitt nektet å bli viet til katolsk prest. Selv mener han det er på grunn av grove feil, misforståelser, tildekning og senere løgn og tyveri hos kirkelige myndigheter.

Så langt er beskrivelsen av Rose forbausende lik med hvordan Rolfe selv oppfattet sine problemer med å bli prest (hvilket han da heller aldri ble). Forskjellen ligger i det som skjer etterpå. En biskop som er den eneste som hele tiden har trodd på ham, kommer på besøk i følge med sin overordnede – erkebiskop og kardinal. Denne innser nemlig nå at han har tatt feil av Rose hele veien, og angrer bittert. Klart Rose skal ordineres! Midt oppi dette dør paven, og kardinalen tar med den nyordinerte Rose som sin kapellan til Roma, der den nye skal velges.

Boken åpner med korte nyhetsmeldinger som illustrerer den usedvanlig spente verdenssituasjonen. Etterfulgt av side opp og side ned om Roses sinnsstemning, stivsinn, grublinger, standhaftighet og tendenser til hovmod på grunn av sin situasjon.

Denne boken er langtfra den eneste som handler om konklave og pavevalg, men det må være den mest spesielle. Som vi vet av både virkeligheten og disse bøkene (noen til og med filmatisert), kan uventede ting skje når kardinalene er lukket inne. Konklavet er denne gang usedvanlig fastlåst, ingen av kardinalene kan samle nok støtte. Alt dette, med de tilhørende ritualer, beskrives inngående. Men så - gjennom en serie temmelig usannsynlige og ikke alltid like nøyaktig beskrevne begivenheter, blir Rose valgt til ny pave, med navn etter den eneste tidligere engelskmannen i Peters stol. (En digresjon: I James Blishs anerkjente science fiction-roman «A Case of Conscience» møter vi paven, som er norsk og bærer navnet Hadrian VIII. Blish har sikkert lest Rolfe.)

Og Hadrian nøler ikke. Her skal det Ordnes Opp. Alt som er galt i kirken skal nå rettes på. Helst med en gang. Forfatteren hadde jammen sine meninger om dette, og overraskende nok viser det seg at den nye paven er enig med ham.

Her tar ønsketenkningen til Rolfe overhånd. Det starter med forenkling av ritualer rundt innsettelsen og en overdetaljert beskrivelse av hvordan Hadrian beordrer en mer nøktern standard i paveleiligheten.

Deretter handler det om å sørge for at kirken ikke har noen verdslig makt eller rikdom som kan friste vekk fra den smale sti. Overdådige kirker er ikke noen vits, spesielt når vedlikeholdskostnadene sluker penger som kan brukes til bedre ting. Prester som er for marinert i mammon (og det gjelder ganske mange) bør fjernes. Det er også mye annet han griper fatt i. Den nye paven snakker rett ut og sier det som han ser det.

Hadrian lar det også skinne klart igjennom at engelskmenn (for all del ikke briter) er det førende og fornuftigste av alle folkeslag og andre bør rette seg etter deres eksempel. Det er derfor han gir seg i kast med å ordne opp i verdenssituasjonen og konfliktene mellom europeiske stormakter.

Som man kan tenke seg, vekker denne reformiveren motstand. Handlingen videre belyser byråkrati, kulturforskjeller og politikk innad i kirken og i interaksjonen mellom kirken og verden.

Satirisk snert og et småstyltet språk gjør sammen med forfatterens fordommer, heftige engasjement og tidvise humor boken iblant fascinerende å lese. Skjønt noen ganger går det tregt – alt er ikke godt skrevet, språket blir iblant litt for mye av det gode og noen av beskrivelsene, vel... Likevel er dette en gøyal og faktisk delvis lærerik bok.

RA mai 2025

 

  

Jasper fforde: Early Riser (2018)

Vi skal ikkje sova bort vinternatta

Om vinteren går folk i hi. Det har de alltid gjort. Når våren kommer, våkner de fleste til liv igjen og verden går videre. Men ikke alle sover. Noen må holde seg våkne og passe på at dormitoriene fungerer. Andre vokter mot farene som lurer fra vær og vind og andre mennesker: Verdige og uverdige søvnløse, drømmere, tyver, zombier og villfolket med sine utsøkte manerer men blodtørstige hang til kidnapping og frimerkesamling.

Vår helt Charlie blir tilfeldig rekruttert inn i vokterkorpset og må lære å hanskes med den våkne vinterverdenen. Det starter litt sakte, men snart vikles både vi og Charlie inn i en spennende og skummel oppdagelsesferd

Dette er moderne tider, så naturligvis forsker vitenskapen på hele fenomenet. Et stort farmasøytisk firma har utviklet et middel som hjelper til å undertrykke drømmer. Dette er viktig, for drømmer under dvalen tærer på energilageret og kan i verste fall føre til at man dør av sult under søvnen. Et virkelig utmerket nytt legemiddel senker dødeligheten merkbart, men er ganske dyrt. Og så er det en bivirkning: Noen få brukere våkner om våren med tom hjerne, i praksis en slags harmløse zombier.

Legemiddelfirmaet tar seg av mange av disse individene, og omskolerer de mest oppegående til enkle, repetitive oppgaver - mens de som det står verre til med blir evaluert for bruk til organtransplantasjoner. Firmaet holder naturlig nok mest mulig tett om dette. Charlie blir dratt med i arbeidet til de som prøver å avsløre hva firmaet holder på med.

Og mens dette skjer hører Charlie fra stadig flere om en drøm som åpenbart mange mennesker har hatt og som virker som om den kan ha ganske farlige konsekvenser. Hvor kommer den fra, og hva slags virkning har den egentlig?

Med sitt språklige overskudd, mørke humor og iblant absurd detaljerte verdensbygging, driver fforde gjøn med byråkratiet, giftig bedriftskultur og velkjente britiske fenomener og holdninger.

fforde er mest kjent for sine Thursday Next-bøker, der vår verden (eller rettere sagt hans alternative verden) og fiksjonsverdener griper inn i hverandre. Noen av disse er glimrende, og antagelig en bedre introduksjon til forfatterskapet enn denne boken. (Jeg anbefaler Lost in a Good Book hvis du kun skal lese en.) Men også Early Riser er både tankevekkende, morsom, smågal og underholdende. Og, i bunn og grunn, dystopisk.

RA/2020

Somtow Sucharitkul: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx (1983-1988)

Å leke romer og indianer 

Det glade vanvidd er det alltid givende å gi seg i kast med, og takk og pris finnes det endel prima eksempler innen SF. Langtfra alle forsøk er imidlertid vellykkede, og selv de som får der til, pleier å miste grepet etterhvert. La oss ta som eksempel Douglas Adams' Hitchhiker–fortellinger, som ble stadig mindre morsomme, selv om det utmerket går an å argumentere for at fjerde bok i trilogien, So Long and Thanks for All the Fish, som bok betraktet er den beste av dem alle. Humor i seg selv og alene garanterer nemlig ikke suksess i det lange løp.

Jeg mener ikke med dette å si at bøkene nødvendigvis er dårlige, eller at man ikke godt kan lese dem. Det er som med bamsemums: Kjempegodt i seg selv, men neppe det som bidrager hverken til sindets munterhed eller almen velvære dersom det er det eneste man spiser, eller om man tar for mye i samme jafs. Variasjon er nødvendig, også i litteratur. Dessuten er for mange egentlig næringsløse, skumfylte bamsemumsbøker av det onde selv om kostholdet ellers er næringsrikt og godt. Noen typer bøker – akkurat som noen typer mat – er kun meningsfulle hvis de nytes i begrensede mengder og ikke altfor ofte.

Selvfølgelig går det an å le rått av dette, og si at ditt bamsemums er min brokkoli. Men det er bare ikke sant. Det er sjelden på seg selv man ser skadevirkningene. At altfor mange medmennesker – som holder på med de samme eller lignende greier – åndelig sett er blekfete og med slapp holdning, det er imidlertid et faktum vi iblant reflekterer over i våre stille sinn, både du og jeg, eller hva?  Dette er ikke ment som et forsøk på å si hverken at folk som leser humoristiske bøker er dumme (jeg gjør det jo selv), eller at vi alle burde være åndssnobber, for tomhet ikledd hovmod pluss innviklede og moteriktige kostymer er langt farligere. Man bør gjøre det man vil og liker, men tenke på at det fra tid til annen objektivt er bedre ting å foreta seg enn å lese likegyldig skjønt småmorsom litteratur.

Det som her er skrevet er både riktig og viktig, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg viklet meg inn i det. Dette startet nemlig som en anmeldelse av noen bøker av Somtow Sucharitkul. Han er en av disse gode humorister i nyere science fiction som man ikke bør spise alt av med en gang, men som man helt avgjort med fordel kan nippe til fra tid til annen. Foruten morsomme bøker har han skrevet mye skrekk og en lang serie vanvittig langtrukne og kjedelige og – i ordets mest gruelige litterære forstand – meningsfulle romopera–aktige epos (bare for å vise at "alvorlige" bøker også kan være bortkastet). Men det skal vi ikke bry oss om.

For her skal det handle om Aquiliaden: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx. Hva ville skjedd, tror du, om romerne, ved siden av å oppdage dampmaskinen, hadde funnet sin vei til Amerika sånn ca. ved Kristi fødsel? Opplegget er egentlig helt vanvittig. Den første boken er fortalt av den ikke helt strålende romerske general Papinian, som blir sendt avgårde av keiseren for å være guvernør i rikets fjerneste provins, i Midtvesten. Livet der er kjedelig og usivilisert. Indianerne – som forøvrig er tatt rett ut av 1800-tallet – er både barbariske og urolige. For å vise at det finnes enkelte likhetspunkter med vår verden, er det særlig Apaxe–stammen helten vår har problemer med. Snart blir det imidlertid liv og røre. Den innfødte høvdingen Aquila, nå romersk senator, kommer en dag tilbake til sine hjemtrakter i toga og fjærpryd med et oppdrag til Papinian: Keiseren har oppdaget en kinesisk amulett blant skattene fra den Nye Verden, og gir sin trofaste guvernør beskjed om å finne fastlandsforbindelsen slik at handel kan settes igang. Rykter om at det riktige stedet må ligge mot syd fører romerne til amulettmakerne, etter en anstrengende reise pr. hjulbåt og til fots. De viser seg ikke å være kineserne, men olmekerne, og det holder på å gå galt. Papinian og hans følge ville blitt ofret til gudene hvis ikke de flyvende tallerkenene i siste øyeblikk hadde dukket opp og reddet dem fra toppen av pyramiden.

Allerede på dette tidspunktet begynner man å ane at dette er en verden som er gått litt av hengslene, og det blir bekreftet til gangs i neste Kina–reise, denne gang mot vest over den mektige fjellkjeden som er imperiets grense.  Her tilegner romerne seg et par nye provinser i en imponerende potlatch–seremoni, oppdager et stort og stille hav mellom seg og Kina, og treffer en verdig og vis representant for Israels tapte stammer, som nå vandrer hårete, storføttede og forvandlede på Amerikas vestkyst. Det er gjennom ham de først kommer i direkte befatning med den store konflikten mellom den grønne grisen fra det ytre rom som så til de grader har mikset ihop jordens tidslinjer, og hans motstandere i tid–rom – patruljen. I de resterende bøkene bidrar våre venner ikke uvesentlig til den grusomme fiendes fall.

Første bok er sydd sammen av separate noveller, og det merkes. Andre bok bærer litt preg av å være midten av en trilogi. Men som helhet er verket absolutt og vanvittig fantastisk. AIt skjer. Etterhvert kommer nye mennesker i forgrunnen. Andre bok er fortalt av Aquilas unge slektning Equus Insanus, som ikke finner seg til rette i Terra Nova–ghettoen i Roma, der en gang stolte indianere ligger i rennestenen mens den romerske overklasse suger deres land tomt for slike delikatesser som store kyllinger, kandiserte klapperslangehjerner, aqua cocacola og stadig mer fantastiske dyr til sirkus. Og i tredje bok er det en ung romersk adelsmann, en adoptivsønn av Papinian, som bærer byrden videre.

I denne siste boken får man med seg flyvende pyramider, androider, månens bakside, bedriftene til en dopet apaxe–høvding ved navn Hieronimus, Aquilas og Papinians innbringende nye pyramidekraftreligion basert på en blanding av den nye og den gamle verdens mystikk, og universets undergang (flere ganger).

Bøkene er fulle av in–jokes. Papinian, f.eks., er ivrig SF–leser, og setter særlig pris på klassiske forfattere som P. Josephus Agricola og denne jøden Asimauvus, selv om han ikke et øyeblikk tar på alvor hans fantasifulle beretning om at romerriket engang skal gå under for etter tusen års kaos å bli erstattet av et nytt. Eller hva sier dere til verdens åttende underverk? Dette er en kjempe–koloss ved innløpet til Terranovas største havn. Vinguden vender seg utover mot havet, og holder et beger høyt hevet i høyre hånd som velkomst til trette reisende. Siden han jo er guden for fri levned, blir verket i dagligtale omtalt som frihetsstatuen, naturlig nok. Slik er det forresten hele veien når det gjelder navn i den nye verden. De romerske/greske navn på byer høres langt mer imponerende ut enn den kjedelige engelske oversettelsen de bærer idag. Språket er poetisk og rikt, og fremmer fortellingen.

Etter at man har lest alle bøkene, skjønner man at de henger sammen, på et vis, selv om det er mye rart og forvirrende langs veien. For de som er interessert i litt annet enn stort sett ganske vellykket crazy–humor, kan man tyne ut litt visdom om kulturforskjeller, kameratskap og vennskap fra bøkene, men det er sikkert ganske tilfeldig. I utgangspunktet er disse bøkene renset for seriøsitet og alvor og slike ting som vi lever av, men som det er veldig godt å ta ferie fra iblant. Dette er det glade vanvidd, og du bør absolutt unne deg å lese bøkene en gang du føler at du trenger en dose av nettopp det. 

ra 1989

 

Melissa Scott: The Kindly Ones (1987)

Knight of the Living Dead

På Orestes har de en streng moralkodeks. Bryter man den, blir man lett dømt til døden. I gamle dager bokstavelig, nå kun i juridisk forstand. De juridisk levende – fortsatt bundet av moralkoden – kan ikke på noen måte vise at de ser at et "dødt" menneske eksisterer, ellers har de selv forbrutt seg og dødd, i juridisk forstand. Kommunikasjon kan kun skje ved hjelp av medier, som har lov til å tale både til "levende" og "døde". 

Det sier seg selv at dette er et system som vil sIå sprekker, spesielt den dagen de "døde" begynner å utnytte de "levendes" manglende evne til å "se" dem. Og det er i grunnen den eneste store svakheten med Melissa Scotts roman The Kindly Ones at hun postulerer at systemet skal ha overlevd i hundrevis av år med små forandringer, før det plutselig klapper sammen for alvor. Ellers er dette en kobboibok, ned slemminger som angriper, de få overlevende som kommer seg unna, hovedpersonene som blir plaget av alt det vonde i verden og av at det ikke er svart og hvitt, men forskjellige toner av grått. Men likevel finner ut til slutt at de har en plikt til å stille opp på den mest rettferdige siden. Og så den store kampen som fører til at de snille vinner og en ny og bedre samfunnsorden blir etablert. 

Men for all del. Boken er bra underholdningslektyre, mer spennende og bedre konstruert enn det meste som skrives av SF. Skildringene av de "levendes" og "dødes" samfunnssystem og levesett er bra. Tre hundre sider, men faktisk ikke så mye dødkjøtt. Og om Orestes er føydalsk, så er det gudskjelov ikke jordisk middelalderføydalsk, som så altfor mange andre planeter i vårt univers, etter bøkene om dem å dømme. Noen få av personene har til og med en viss dybde, de er ikke utelukkende virkemidler for å få plottet til å rulle. Ikke en SF–klassiker, men hvor mange bøker blir det? Absolutt anbefalelsesverdig tiI hverdagsbruk, som Melissa Scotts bøker i det hele tatt.   

 

RA

 

James Morrow: This is the Way the World Ends (1986)

Terrorbalanse 

Det går an å tjene store penger og få stor heder i ledende kretser ved å skrive moteriktig, og en stund mistenkte jeg at det var utelukkende det James Morrow var ute etter i This is the Way the World Ends. Som man kanskje kan forestille seg, handler den om hva som skjer når atomkrigen bryter ut, og hvor fælt allting blir. Det er ikke egentlig pent å flåse om slike ting, men dere vet hvordan det er: Vi lever ikke i en ideell verden, og terrorbalanse er på en viss (om enn utålelig) måte mer beregnelig og mindre farlig både for verdensfreden og vår egen fremtid enn den grenseløse naivitet som sier at ensidig nedrustning automatisk vil få motparten til å bli snill.

Siden flertallet av oss nå mener nettopp det i en eller annen form, er målet på hvor vellykket en debattbok med sterk brodd mot atomvåpen er, i hvilken grad den greier å ta disse innvendingene på alvor og behandle saken såpass realistisk og fair at man føler at motpartens synspunkter blir tatt alvorlig. Altfor mye argumentativ litteratur blir svekket av at forfatteren enten ikke forstår hva som motiverer motparten, eller av at man ikke fører et språk som er sterkt og engasjerende nok til å overbevise. Til å begynne med fryktet jeg at Morrow hadde gått i begge feller. Dessuten skjedde det så mye mystisk.

George Paxton er hvermann og hovedperson, lykkelig gravstensgravør i en småby i Massachusetts. Regjeringen reklamerer for en beskyttelsesdrakt mot de fleste følger av atomkrig. Sivilforsvaret ligger nede, og nå skal det rustes opp. Draktene blir etterhvert svært populære, du blir sett ned på om du ikke bruker dem hele tiden (upatriotisk, o.l.). Som man skjønner fungerer dette veldig greit som et bilde på å kapsle seg inn i sin egen forestillingsverden og ikke la seg affisere av virkeligheten. George vil gjerne ha en drakt til datteren, men det koster penger og George er ikke rik. Gjennom å gjøre en mystisk eldre dame en tjeneste, får han imidlertid en spesialmodell av en beskyttelsesdrakt, i en svært underlig butikk, mot å undertegne en erklæring der han påtar seg sin del av ansvaret for rustningskappløpet og evt. påfølgende atomkrig.

Mens han er på vei hjem, blir det ingen trodde plutselig virkelighet. Og det viser seg at draktene overhodet ikke fungerer. Hele veien i boken blir våre og bokpersonenes perspektiver bokstavelig talt sprengt på lignende fæle måter. Skildringen av hvordan hjembyen ser ut etter at bombene faller, er noe av det grusomste jeg har lest. Ikke fordi Morrow spruter med ketchupen, men fordi han er god nok forfatter til på forhånd å ha passet på å identifisere oss med personene og stedet.

Alle dør, bortsett fra George, som blir fisket ut av et helikopter og våkner til live igjen i en ubåt, sammen med noen få andre som er blitt reddet; en politiker, en offiser, en diplomat, en vitenskapsmann. Her skjer det svært mye merkelig, før det gradvis går opp for oss at de overlevende er blitt kidnappet av menneskehetens etterkommere, som nå aldri vil bli født. De ønsker å stille sine forfedre for retten for forbrytelser mot menneskeheten. Våre etterkommere oppfører seg ikke alltid hverken pent eller rettferdig; men de er, som de selv sier, ikke gode, men uskyldige.

Historien griper i all sin usannsynlighet merkelig fatt i deg. Her foregår der en ærlig og balansert diskusjon mellom determinisme og fri vilje samt deres medfølgende håp eller fortvilelse anvendt på atomvåpentrusselen. Enkelte steder føler man at Morrow er i ferd med å skeie ut, spesielt ved å hente inn vitnemål om "hvordan det ville ha gått" for å rettferdiggjøre et bestemt syn på atomvåpen idag. Men han redder seg inn, såvidt, og man føler at den endelige dom ikke bare er bygd på rimelig rettferdige premisser, ut fra alle syn, men at resultatet greier å sprenge den etterhvert nokså sterile konfrontasjonen mellom de to tradisjonelle syn på saken. Det er dette, sammen med skildringen av hovedpersonen som gjør boken til noe mer enn nok et gjest i atomvåpendebatten.

Men det er ikke bare fremtiden som er sint på oss, vi som blir stilt for retten sammen med George Hvermannsen. Også fortiden er blitt utslettet i og med atomkrigen, og også våre forfedre reiser seg mot oss. Alt dette opplever George, som er den eneste av de tiltalte som etterhvert forandrer sine meninger om saken. Ikke at han i og for seg godtar at han fullt ut skal være skyldig, men han får en økende forståelse for deler av motpartens syn: Nedrustning er usannsynlig vanskelig, og verden er vanvittig vanskelig å forandre. Men det er ingen unnskyldning for å Ia være å prøve. George har vært med på å la det onde skje.

Bokens budskap er ganske tydelig, men kan ikke i og for seg oppfattes som en billig appell om å engasjere seg i nedrustningsarbeid på premissene til eksisterende anti–atomvåpenbevegelser; også deres synsfelt er begrenset og forfeilet. This Is the Way the World Ends rører deg dypt. Den vil nok provosere alle, er meget godt og innsiktsfullt skrevet, og kommer til å bli diskutert lenge. I motsetning til noen bøker som blir snakket mye om, er denne verdt det. Den kommer nærmere en realistisk diskusjon av våre valg overfor atomkrigtrusselen enn det meste annet.

Rolf Andersen 

 

Roy Lewis: The Evolution Man (1960)

Tilbake til fremtiden 

Flere enn meg har sikkert iblant kynisk tenkt at gjenopptrykk av gamle, glemte "klassikere" i SF skyldes ønsket om å tjene penger mye mer enn trangen til å løfte store kunstverk opp i lyset. Det skrives så mye likegyldig og pløsete science fiction at selv rimelig gode bøker skiller seg såpass fra mengden at de blir utropt til mesterverk. Nå kan det jo hende at slike bøker likevel er verdt å lese. Og i gamle dager kunne de i hvert fall konsentrere beretringene sine. Våre dagers variant av Roy Lewis' The Evolution Man (som oppigjennom er blitt utgitt under flere forskjellige titler) er Harry Harrisons Eden–serie, som til tross for at den er god, begynner å bli umåtelig langdryg etterhvert.

Terry Pratchett har skrevet et forord der han forteller om folk som har falt av kameler i Sahara under lesning av Lewis' bok, og han slår fast at det er en av de morsomste bøker i de siste 500.000 år. Om dette vil det sikkert være delte meninger, men enkelte kostelige sider har den, denne beretningen om menneskets utvikling presset sammen i livet til en familie, med løpende kommentarer om de filosofiske implikasjoner av hvert nytt utviklingstrinn.

Spesielt onkel Vanja er gjenstridig, som f.eks. her da han oppdager at pappa har begynt å bruke ild: ”...Within reason tools and artifacts do not transgress nature...........I arn not illiberal, Edward, and I will go as far as that. But this! This is quite another matter. This could end anywhere. It affects everybody. Even me. You might burn the forest down with it.......May I ask, Edward, are you in control of the thing at all?....my most earnest advice to you is not to keep it going any longer....before you get a chain reaction started”. Nå er ikke pappa helt måIIøs heller, på fremskrittets vegne: "...You'll be saying that we are properly adjusted to our environment next. That's what they all say when they get tired of evolving. That's the last thing your specialist says before an even more specialized specialist comes along and gobbles him up. How many times must I tell you these things? There are moments when I get the feeling that there is a clear and unobstructed passage between your ears. And you call yourself the crown and consummation of a million years of evolutionary toil by your betters. Pshaw!"

Synes man at dette høres gøy ut, og kan man tenke seg å gjennomgå ca. 150 sider lignende diskusjoner altimens våre forfedre lærer å kontrollere ilden (vel…), steke mat, prøver å temme dyr ("What's that?" demanded Father sharply, and William held up a small, struggling object. "It's a dog–cub," said William. "A puppy. I call him Rags". "Be careful he doesn't give you indigestion", said Mother. "They get dreadfully tough in no time at all with all that running".), finner opp sang, dans, malerier, arbeidsdeling, religion og nye våpen, ja, da er dette boken for deg. Hvis du ikke tror at dette høres interessant ut, er det ikke noe særlig annet å hente ut av den.

Etterhvert vil forhåpentligvis de fleste irritere seg litt over den grenseløse utviklingsoptimismen, som jo imidlertid er i hvert fall delvis satirisk ment. Og heldigvis begynner man mot slutten av boken å oppdage politikk, diplomati, autoritetstro, juks, bedrag og syndefall rent generelt. Bortsett fra at man godt kan rynke på nesen over det synet på forholdet mellom natur og kultur dette innebærer, gjør dette at boken redder seg inn og tross alt kan få status som en mindre klassiker. Og, som Terry Pratchett skriver i forordet, vil den ihvertfall forårsake at du aldri igjen kan se på åpningsscenen i 2001 med samme undring som før. Det eneste du nå kommer til å sitte og lure på, er hvilken av dem som er onkel Vanja.

ra 1989

Roger MacBride Allen: Orphan of Creation (1988)

Hva er et menneske?  

Howard Waldrop er en av de absolutt beste nyere novelleforfattere i SF. Har dere lest hans mesterlige novelle «The Ugly Chickens»? Det er en spennende detektivfortelling med realistisk og sterk miljøskildring der en fugleforsker kommer på sporet av det umulige: Lys levende dronter på et avsidesliggende sted langt ure på landsbygda i Louisiana. Nå er det ikke Waldrop denne anmeldelsen skal handle om, det er bare det at «The Ugly Chickens» straks rant meg i hu da jeg begynte å lese Roger MacBride Allens roman Orphan of Creation. For her blir samme tema dratt til sine logiske yttergrenser, til og med ikke så veldig langt unna, rent  geografisk.

Under et stort familietreff på slektens gamle gods i Mississippi kommer paleontologen Barbara Marchando over den tapte erindringsboken til hennes tipp –tipp –oldefar Zebulon Jones. Zebulon var litt av en mann: En rømt slave som ikke bare greide å slå seg opp og tjene seg relativt velstående i nord før og under borgerkrigen, men som også kom tilbake til sine gamle hjemtrakter etterpå og kjøpte opp – og siden greide å forsvare – sin barndoms plantasje fra de konkursrammede hvite eiere. Zebulons skildring av sitt liv og bedrifter vekker naturligvis furore, men det Barbara henger seg mest opp i er et par korte avsnitt om en "annen rype slave" som plantasjeeieren skal ha kjøpt noen av i Zebulons barndom. Utfra beskrivelsene konkluderer Barbara at det må dreie seg om gorillaer. De tålte ikke klimaet og døde ganske fort alle sammen. Zebulon var så hensynsfull å beskrive ganske nøye hvor de ble begravet, og Barbara bestemmer seg for å bruke helgen til å grave dem opp for å få belyst dette hittil ukjente aspekt av det amerikanske slaveriets historie.

Etter en detaljert og livlig beskrivelse av selve utgravingen, slutter første del av boken med det vi hele tiden (les forresten aldri baksideblurbet) har skjønt ville komme: Barbara sitter midt i utgravingen med hjertet i halsen, gåsehud, og den meget velbevarte, knapt 150 år gamle skallen til en australopithecus boisei i hånden. Så begynner boken på alvor.

Fantes de for 130 år siden, finnes de kanskje idag. Ved hjelp av Barbaras kolleger ved Smithsonian Instirute blir resten av gravfeltet planmessig utgravd, og det blir satt igang detektivarbeid for å finne ut hvorfra disse "slaver" ble importert.

Det går heldigvis helt greit, selv om det selvsagt innebærer endel arbeid. En liten ekspedisjon blir sendt avgårde til Afrika, og, tro det eller ei, snart støter de borti det de har vært på jakt etter. Dypt inne i jungelen, mistrodd og mislikt av sine naboer, bor det en stamme som bruker disse apemenneskene til å arbeide for seg. Ved å fremstille seg som slavehandlere og stille stor handel i utsikt, får Barbara og hennes venner et vakkert og livlig eksemplar i gave. Gradvis oppdager ekspedisjonen sin nye kamerats mangfoldige evner og ganske høyt utviklede intelligens og læreevne, og det oppstår et nært vennskapsforhold mellom henne og Barbara.

Hjemme i USA har en geskjeftig journalist kommet på sporet av historien, og snart vet alle hva som skjuler seg bak murene til et nedlagt sinnssykehus i Washington. De filosofiske debattene som har ligget og gjæret bryter frem. Hva er egentlig et menneske? Noen vil fange apemenneskene og eksperimentere med dem. Andre vil sivilisere dem. I hvilken grad har vi lov til å tvinge andre mennesker til å gjøre det vi vil? I hvilken grad har vi lov til å tvinge de som ikke er mennesker til å gjøre det vi vil? Alle har avsky for slavemestrene, de gamle amerikanske og de eksisterende afrikanske. Men hvor langt kan vitenskapen forlange at verden skal føye seg etter dens ønsker uten å bli en ny type, langt mer raffinerte slavemestre? Man kan lese boken samfunnssatirisk også, den er sånn sett nokså god.

Andre ting ved boken er imidlertid ikke så bra. Personskildringen er middels, og en søt gjenforening mellom Barbara og hennes ektemann etter at de oppdager hverandres kvaliteter i kampens hete, er ikke helt troverdig. I det hele tatt kan der kanskje sies at boken er litt opplagt, selv om den absolutt er en god roman med en vektig og spennende presentert problemstilling. Jeg tror ikke boken kan kalles original. Jeg innbiller meg til og med at jeg minnes et opplegg for noen år siden som var temmelig, temmelig likt, til og med i sin løsning av konflikten, bare at der dreide det seg om avskyelige snemenn. Men pyttsan, hva gjør det? Mangel på originalitet er ingen skam i seg selv og et problem først hvis materialet er dårlig behandlet eller du har lest originalen for mange ganger før og det nye verket ikke har noe nytt utover originalen å tilføre.

RA 8/89

 

John Barnes: Sin of Origin (1988)

Som i de gode gamle dager 

Hvilken fryd er det ikke å finne en bok som er tilfredsstillende! Ikke en fremtidig klassiker, ikke noe som minner om Tolkien på sitt beste, ikke nok en av disse forfeilede mesterverkene som er rasende bra på enkelte punkter, men faller pladask igjennom på andre. Nei, en bok som får alt til, ikke briljant, og uten store fakter, men som får det til. En bok som vet at den ikke har sjanser til å nå toppen av første divisjon, men som så i hvert fall sørger for å gjøre rent bord i andre. En trøst for litteratursmaken, en lindring for sjelen, en bok som ikke er gjennomkommersialisert, ikke er moteriktig med de farer det innebærer, et solid håndverk som man kan bruke til hverdags i mange år fremover. John Barnes' Sin of Origin er en slik bok. Les den, og ta godt vare på den.

Vi befinner oss i en fremtidig galaktisk imperie–tidsalder. Imperiene kommer i tre smaksvarianter: Islamsk, kommunistisk og kristen. Kristen vil i denne sammenhengen si katolsk. Og kirken har tatt over også all verdslig makt. Nå synes ikke det å være noe stort problem; det er ingen despotisk makt vi møter. Tvertimot får vi forståelsen av at dette er den absolutt mest menneskelige tredjedelen av galaksen. Eller vesenlige, hvis man kan si det slik. For naturligvis har man i tidens løp støtt bort i fremmede vesener, som man enten slåss bittert mot, samarbeider med eller regelrett inkorporerer i sine imperier.

Sin of Origin går for seg på den nyoppdagede planeten Randall, hvor kirken har drevet misjon en kortere tid. Alt går såre vel for seg, inntil de innfødte plutselig vender seg mot misjonærene og begynner å slåss, uten at vi har den fjerneste anelse om hvorfor. Det er ingen enkel sak å finne ut av: De innfødte er langt mer innviklede enn vi først tror. Barnes gir en fasinerende og sammenhengende skildring av den fremmede kulturen i en Heinleinsk / Andersonsk stil. Og han er i sitt ess når det gjelder å vikle frem hvilke innvirkninger det kristne budskap og møtet med mennesker har hatt på randallianernes samfunnsstruktur og den enkelte innfødtes selvforståelse. Det er et ikke minst sympatisk trekk ved boken at man får forståelsen av at kirken er like opptatt av begge deler: den enkeltes frelse og deres samfunns redning. Dessuten har Barnes sterke person– og vesenskildringer, rammende psykologiske innsikter og en betagende måte å spille ut viktige filosofiske og metafysiske spørsmål i samhandlingen mellom karakterene. I tillegg serverer han, slik all god SF av denne typen bør, interessante vitenskapelige spekulasjoner som han pliktskyldigst også lar få innvirkning på sine personer. I det hele tatt. Boken er vanskelig å legge fra seg. Jeg har lest bøker i det siste som er bedre. Men jeg har ikke lest noen annen SF–bok som er så fullstendig, så tilfredsstillende, så sympatisk hel. Det er som med de gamle, gode SF–bøkene fra da du var yngre: Selv da visste du vel egentlig at det kanskje fantes bedre litteratur, men for det rene skjære eventyr, for personer og aliens og miljøer og en konflikt og tankegods og diskusjon som var verdt å få med seg, samtidig som det var vanvittig underholdende, se da var slikt som dette tingen. Jeg hadde ikke vært borti John Barnes før. For alt jeg vet har han i mange år vært en aktet forfatter og jeg derfor uvitende. Men fra nå av kommer jeg til å jakte på Barnes–bøker hvor jeg enn går.

RA/89

 

 

Robert Harris: Fatherland (1992)

Jeg leste Robert Harris' Fatherland for et par år siden, og nå har jeg sett filmen. Det var endel forskjeller mellom boken og filmen, men få av endringene hadde konsekvenser for handlingen.  Stort sett var de nok begrunnet med å konsentrere settingen til Berlin. Filmens trofasthet mot boken gjør at man legger desto bedre merke til de endringer i fortellingen som faktisk er foretatt, og undres over hva begrunnelsen for dem er. Såvidt jeg kan se, er det tre endringer det er verdt å kommentere.

1) I filmen blir den kvinnelige hovedpersonen igjen i Tyskland - hun flykter ikke tilbake til Amerika. Dette er kanskje en naturlig følge av konsentrasjonen i settingen: Det er ikke lenger nødvendig å bruke henne til å dra til Sveits med materialet hovedpersonene oppdager.

2) Den mer uttalt optimistiske slutten på filmen, i og med voice-overen fra hovedpersonens sønn der det fremgår at Det tredje riket er falt og han selv ikke lenger er hjernevasket av nazistene.

3) Til slutt det mest underlige av alt, fordi det er en helt unødvendig (og tildels lite troverdig, tør man si det) endring som formodentlig må være gjort fordi en eller annen ikke likte fremstillingen i originalfortelingen, nemlig rollen til USAs president. I boken er det ikke tvil om at han er en skurk. Den kvinnelige hovedpersonen ønsker å offentliggjøre materialet hun har fått tak i bl.a. for å sette en stopper for hans planer om en tilnærming til tyskerne, og også for å avsløre hans egne skitne hender i forhold til tidligere kontakt med tyskerne.

I filmen er det annerledes. Der ser hun presidenten som en rettskaffen redningsmann og sørger for at det er han som får overlevert dokumentene. Dette fører til at han straks avbryter det pågående statsbesøket i Tyskland og enhver tanke om samarbeid mellom de to landene blir fullstendig uaktuell. Og presidentens navn? Joseph P. Kennedy. Her er han helten, ikke skurken. Undres på hvorfor det.

RA, 1997

Dagens jubilant Walter M. Miller, jr 100 år 23/1 2023

Idag er det 100 år siden han ble født, så jeg har lyst til å minne dere om science fiction-forfatteren Walter M. Miller, Jr. (1923-1996). Gjennom 1950-tallet fikk han utgitt en rekke noveller. Dette kulminerte med A Canticle for Leibowitz i 1959, en roman snekret sammen av tre tidligere langnoveller. Denne vant han Hugo-prisen for beste roman for. Millers forfatterskap var ikke stort, men det var jevnt over av høy kvalitet. A Canticle for Leibowitz er en av de mest minneverdige postapokalyptiske sf-bøkene, dypt menneskelig med en deprimerende eller kanskje tross alt optimistisk slutt. Flere av novellene er rett og slett glimrende. Noen – som den Hugo-vinnende «The Darfsteller» – er på mange måter ganske aktuelle.

Mange science fiction- og fantasyforfattere skriver, blir lest og deretter gradvis glemt av de fleste fans. Endel fortjener å bli husket og lest videre. Miller er en av dem.

RA, FB 1/23

Avram Davidson 100 år

Ikke bare er det verdens bokdag, men det er hundreårsdagen til Avram Davidson, en forfatter jeg setter stor pris på. Science fiction, fantasy, krim, alt blandet og dessuten mere til. Jeg oppdaget ham da Johannes Berg i sin tid introduserte meg for Dr. Eszterhazy-fortellingene, lagt til det eventyrlige og litt svevende trippelmonarkiet Scythia-Pannonia-Transbalkania sent på 1800-tallet. Alternativ historie så det holder, magisk realisme / folklore, tidlige steampunk-antydninger, fantasy og mye humor. Dette er nok fortsatt mine favorittfortellinger fra Davidson, men jeg setter også stor pris på f.eks. The Phoenix and the Mirror og oppfølgerne (som utkom senere men fortellermessig foregår tidligere), som er lagt til et fantasypreget alternativt Romerrike. Men det er også mye annet å fordype seg i, og ivrige fangrupper sørger for at mye av det han skrev holdes tilgjengelig. Les og nyt!

ra, FB april 2023

John Varley: Steel Beach (1992)

Første setning i John Varleys nye roman Steel Beach vil være en sikker finalekandidat i alle fremtidige konkurranser om slående åpningssetninger i SF-romaner. Utover det er boken lang. Nei, unnskyld, la meg prøve igjen: Utover det er boken lang. Skjønner?

Men den er faktisk god også, på sitt irriterende stillestående vis.

John Varley: Steel Beach

Ace Books 1992, 567 sider

ISBN 0-441-78565-4

ra

Jack Vance: Night Lamp (1998)

Invancible

Et hav av verdener ute blant stjernene der myriadene av menneskelige kulturer dyrker sine særegenheter. Kloder der eleganse, intriger og intrikat sosialt spill skaper flyktige (men å så skjønne!) slør over den uavvendelige undergangen. Jack Vance fornekter seg ikke. En av science fictions fremste stilister slår til igjen i Night Lamp, en vittig og finslepen dannelsesroman som ikke står tilbake for det beste han har skrevet tidligere.
På en forskningsferd til en utkantsplanet for å ta opp musikken til nok et eksotisk folkeslag, adopterer et akademikerpar en gutt som de redder fra å bli slått ihjel av lokalbefolkningen. Han er sterkt medtatt. Da han våkner, er minnet hans borte bortsett fra noen få glimt av en fortid som synes å romme både skrekk og skjønnhet. Og så navnet – Jaro.

Dette er Jaro Faths bok – historien om hvordan vissheten om at han er annerledes og trangen etter å finne ut av sin mystiske bakgrunn gjør det umulig for ham helt å tilpasse seg sitt adoptivsamfunn, og om hvordan han gradvis øker i modenhet, selvinnsikt og kunnskap om sin opprinnelse.

Som ofte hos Vance er det språket som bærer boken. Det betyr ikke at hverken intrigen, personskildringene eller ideinnholdet i boken er til å kimse av – men de ville nok ikke vært noe særlig oppsiktsvekkende hvis de måtte stå på egne ben. Faktisk virker det som om Vance noen steder bevisst og litt ertende tøyer grensene for å se hvor bisarre påfunn han klarer å få oss til å godta i ly av den stemningen hans særegne språkdrakt skaper.
Historien rulles langsomt og likefremt ut. Ingen krumspring, få tilbakeblikk og ikke så altfor mange hemmeligheter når man først begynner å nøste opp. Dette gjør at overraskelsene virker desto sterkere når de kommer. Eller ikke kommer. I oppgjøret på slutten blir hovedpersonen for eksempel ledet helt frem til kanten av det som psykologisk sett ville vært den største avsløringen i boken, for i stedet å bli intetanende sendt i en helt annen men svært overraskende retning av forfatteren.

Vance lager som sagt ikke personer eller verdener som er troverdige hvis de hadde måttet stå på egne ben (vel, ok da, kanskje personer – i hvert fall er de svært interessante og konsistente). At det likevel blir så bra skyldes ikke noe så enkelt som at språket trollbinder oss slik at vi glemmer problemene. Det er vel snarere at han skaper samfunn og personer som passer til sin skrivestil, slik at de virker fullstendig naturlige når vi leser. Hadde man kaldt og rolig satt seg fore å analysere verdenene han skildrer i denne boken som alle på sitt forskjellige vis er preget av strevet etter å oppnå og beholde status og ære, ville de klappet sammen. De er ikke troverdige løsrevet fra Vances fortelling. Men man behøver ikke tro på det for å synes det er gøy.

Til tross for det som er skrevet over, har plottet sine snurrige finurligheter slik at det ikke blir kjedelig eller altfor forutsigbart, og det florerer av ertende sidespark til vårt eget samfunn. Detaljrikdommen er fascinerende, som alltid hos Vance. Og etter alt forfatteren har bygget opp til gjennom boken, greier han på slutten nesten å tilsløre hvor besynderlig lett hovedpersonen slipper unna skyggene. En nesten umerkelig bombe som skaper mangslungen ettertanke i det som ellers virker som et mildt og ekspansivt lystspill der drømmer blir virkeliggjort, dyd belønnet og ondskapen stort sett straffet.

 

Jack Vance: Night Lamp

Voyager (HarperCollins) 1998, 380 sider

ISBN 0-00-648211-2

ra

Jack McDevitt: Eternity Road (1998)

The Road Goes Ever On

Jeg har blandede følelser om bøkene til Jack McDevitt. Jeg liker det han forsøker å gjøre, men han får det sjelden til å fungere helt.

Debutromanen The Hercules Text er velskrevet og har en intelligent fremstilling av hva som ville kunne skje dersom vi en vakker dag mottok et budskap fra verdensrommet. En klar firer på VG-terningen (bortsett fra at VG neppe hadde forstått den), kanskje til og med en svak femmer. A Talent for War er en mulig sekser-kandidat – en mektig fortelling om manipulering av historien og forholdet mellom denne og legendene i et spennende univers med sterk driv i fortellingen. Og Engines of God er en grei firer – gode ideer, men kun hverdagsmessig utført. Ancient Shores, derimot, går mer på tomgang. Dette er en slags skummet Clifford Simak med “det skjer noe merkelig ute på landsbygda i det øvre midtvesten” som faller gjennom ved at forfatteren i irriterende liten grad har tenkt gjennom konsekvensene av hovedpersonens oppdagelse. (Var dette passe kryptisk? Les boken, den er vel såvidt verdt det om ikke annet for forfatterkomplettismens skyld.) En toer, eller en svak treer hvis man skal være snill.
Og så kommer vi til Eternity Road. Her har McDevitt gitt seg ut på noe mange har gjort før, slik at sammenligningene ligger nær. De er ikke til McDevitts fordel. Hadde jeg vært i ekstremt ekspansiv sinnsstemning ville jeg kanskje strukket meg til å si at boken ikke er noe særlig god, men at den på den annen side ikke er noe særlig dårlig heller. Men det blir for svakt. Boken er daff og pregløs i forhold til det McDevitt prøver å få til og tidligere har vist at han kan. Den er vel på sett og vis bedre enn Ancient Shores, i gjennomsnitt, men Ancient Shores var i hvert fall ujevn – det var noen ting som glimtet. Her greier han ikke å kjempe seg fri fra gråheten.

Eternity Road er McDevitts versjon av Nord-Amerika lenge etter fallet til USAs høysivilisasjon. Hvor lenge etter vet vi ikke, til å begynne med, men det er mange århundrer. Vi befinner oss i en slags landlig renessanserepublikk omtrent midtveis opp Mississippielven. De er stolte over sine avanserte styringsformer (keiserdømmet ble styrtet for ikke så lenge siden), sin gryende teknologi, sin urbane livsstil og sine handelsforbindelser med barbarene i ødemarkene som begynner et par dagsmarsjer fra hovedstaden. Herfra drar en liten gruppe ut på leting etter et sagn – og en drøm. Det hemmelige gjemmestedet der all den gamle sivilisasjonens – veibyggersivilisasjonens – kunnskap er tatt vare på.

Skal du lese en god versjon av denne fortellingen som er like naiv som denne, kan du starte med f.eks. Leigh Bracketts The Long Tomorrow og så arbeide deg fremover. Som tidligere skribenter innen denne subsjangeren har McDevitt stor glede av å skildre Amerika som gjengrodd villmark, og han er påpasselig med de obligatoriske scenene der ny-amerikanerne undres over de storslåtte minnesmerkene fra en svunnen tid. Veiene, for eksempel. Hvilken religiøs betydning hadde de, så rette som de ble laget, og så overmåte overdimensjonert i forhold til ethvert tenkelig trafikkgrunnlag? For ikke å snakke om byene. Et nyttig sted å utvinne råmaterialer fra, men hvilken seremoniell funksjon fylte de ved siden av å være bosteder?

Nåvel, dere kjenner sikkert stilen. Det er artig for det meste og boken er på sitt vis småinteressant hvis man liker akkurat dette temaet, som meg. Men svakhetene skriker mot deg. McDevitts siviliserte rike omgitt av barbarer har utrolig (og med dette mener jeg at det ikke er til å tro på) liten greie på hva som omgir dem. Gjennom århundrene skulle man tro at de enten hadde bevart eller tilegnet seg på ny en viss forestilling om at femten mil i den retningen ligger det et fjell eller tyve mil i den retningen en elv. Men nei. De har en enorm båttrafikk. Men de har åpenbart ventet i mange hundre år til de nylig fikk dampkraften igjen med å kjøre båter ned- eller oppover elven for å se hva de fant. Villmarken er passe befolket med omstreifende bander, men kommer de noensinne innom byen for å fortelle om hva de har sett? Åpenbart ikke. Men så er da også byboerne påfallende lite nysgjerrige. Språket virker nesten uforandret (de har i hvert fall ikke problemer med å lese bøker fra vår tid) selv om det etterhvert kommer frem at det har gått femten århundrer siden sivilisasjonen klappet sammen. Det er merkelig hva som blir husket fra den tiden og hva som ikke blir det. McDevitt har rett og slett vært for slapp eller for fantasiløs når det gjelder å tenke gjennom sitt fremtidssamfunn og frigjøre det fra nåtiden.

Men kanskje, likevel, hvis man liker denslags. . .
 
Jack McDevitt: Eternity Road
HarperPrism 1998, 403 sider
ISBN 0-06-105427-5
 
ra

John Scalzi: Starter Villain (2023)

John Scalzis «Starter Villain» er en lettlest og småunderholdende parodi på agentroman a la James Bond, med noen gøyale science fiction-elementer spesielt i de mer avanserte teknologiske nyvinningene den skildrer.

Livet har ikke gått så bra for Charlie. Nå er han pengelens og i akutt fare for å miste hjemmet sitt. Da arver han uventet parkeringsgarasje-firmaet til sin mystiske onkel. Men allerede i begravelsen er det tydelig at her er det noe muffens. Det viser seg at dette med parkering kun er et skalkeskjul for onkelens vidt forgrente egentlige virksomhet. Og hvorfor er de som kommer i bisettelsen så til de grader opptatt av å forsikre seg om at onkelen faktisk er død?

Charlie blir kastet ut i et heseblesende virvar av klappjakt, bomber, befaring av onkelens hemmelige, høyteknologiske hovedkvarter på en tropisk vulkanøy, og deltagelse i et meget eksklusivt treff med ledere for andre virksomheter som driver med det samme som onkelen – der venn er fiende er venn er fiende er uinteressert tilskuer. Og Scalzi har det gøy med usannsynlige intriger og utrolige sammentreff. Iblant harselerer han over menneskelig dårskap, higen etter status og misbruk av kapitalismen. En bagatell av en bok, men bedre enn Scalzi har pleid de senere årene.

Og moralen?
·     * Sørg for å ha en rik onkel som dør når du trenger det som mest.
·     * Vær snill med kattene dine (og delfinene, hvis du har noen).
·      *Meld deg inn i en fagforening.
·     * Ikke gi opp – gode ting venter (kanskje) rundt hjørnet. Om ikke annet, blir karakteren din (muligens) styrket av motgang
 
rca 5/2024

John Scalzi: Fuzzy Nation (2011)

Ikke nusselige nok

John Scalzis Fuzzy Nation var en underlig og skuffende leseropplevelse. Iblant lages det en ny versjon av en eldre film, og det er ikke uvanlig at den nye (bortsett fra spesialeffektene) blir blassere enn originalen. Slik er det her også.

Scalzis bok en reskriving av science fiction–pulpforfatteren H. Beam Pipers Little Fuzzy fra 1962. På en nybyggerplanet oppdager en eneboer en intelligent, innfødt rase og blir involvert i kampen for å hjelpe dem og beskytte dem mot trusler skapt av menneskene. Little Fuzzy, der fortellingen er noe annerledes og betoningen forskjellig fra Scalzis bok, er på ingen måte stor litteratur. Språklig og konstruksjonsmessig er Fuzzy Nation utvilsomt bedre. Men i motsetning til Scalzis bok er Little Fuzzy skrevet med glimt i øyet, plottet er mer interessant, boken kortere og fuzzyene helt ubeskrivelig nusselige – mye mer enn de får lov til å være hos Scalzi. (De opprinnelige fuzzyene  var selvsagt en av inspirasjonskildene til ewokene i Return of the Jedi.)

Har man et par ledige timer og har lyst til å bli underholdt, tror jeg mange kan ha en viss glede av å lese Little Fuzzy. Fuzzy Nation, derimot, er ikke egentlig verdt bryet.

John Scalzi:

Fuzzy Nation

2011

 

RA 2/2015