Fem favoritter – Norske novelleforfattere

Veldig lenge var novellen den dominerende formen innen science fiction. Spesialmagasiner bragte hver måned fortellinger fra både nye og etablerte forfattere. Noen av disse gikk videre til å skrive romaner. Etterhvert som magasinene av forskjellige grunner begynte å dø ut, ble romanen mer sentral  innen sjangeren. Men det er fortsatt en levende flora av noveller i anglo-amerikansk science fiction.

Også norsk science fiction og nabosjangrene har en solid novelletradisjon, både i og utenfor magasiner. Dessverre lider novelleformen i enda større grad enn norske SF- og fantasyromaner av glemselens slør. Det finnes for lite aktiv hukommelse og kontinuitet til at nye lesere oppdager utmerkede fortellere fra bare noen få år siden. Dessuten er det mange gode forfattere som bare utgav eller fikk utgitt en bok eller to innen sjangeren. Og det er lettere å overse en bok enn et helt forfatterskap på flere titalls utgivelser.
Flere av de ledende forfatterne i den første store fabelprosa-bølgen i Norge fra tidlig på 1970-tallet av, skrev noveller: Både Jon Bing, Tor Åge Bringsværd, Ingar Knudtsen og Øyvind Myhre skrev og fikk utgitt noveller og novellesamlinger.

Men her er et knippe (altså fem) novelleforfattere fra noen tiår tilbake som i de fleste tilfeller ikke fikk utgitt så mye, men som det virkelig absolutt er verdt å lese. De publiserte fortellingene sine i magasiner, fansiner og antologier. Langtfra alt ble samlet i bok, men alle fikk utgitt i hvert fall en novellesamling - som er nevnt nedenfor. Jeg kunne selvsagt ha valgt andre forfattere, for det er flere å ta av. Så det kommer kanskje en tilleggs-liste engang. Men disse liker jeg godt og det var de som falt meg inn denne gangen. Har du lest noe av dette, eller noveller av andre forfattere fra de første fabelprosa-tiårene her til lands? Hva synes du om det?
 
I alfabetisk rekkefølge:
 
Leonard Borgzinner (Geir Arne Olsen): Universets varmedød og andre selvmord

Trond Buland: SOS – Jupiter; Den lange drømmen

Einar Gjærevold: Ville fugler flyr

Reidar Jensen: Natten da stjernene falt ned; Mannen som kunne se hele verden; Historien som ikke ville slutte; Den ulykkelige samurai; Reisen til lykksalighetens øyer

Per G. Olsen: Død og ved godt mot i New York
 
RA 20/5 2026

Fem favoritter – Bøker av Ingar Knudtsen

Ingar Knudtsen (1944-2025) var en av Norges ledende forfattere av fantastisk litteratur. Han fikk utgitt omtrent 30 bøker. Dette spenner fra science fiction, spesielt i de første årene, via historisk fantasy med amasonebøkene, til det vi kanskje kan kalle magisk realisme og til slutt rene historiske romaner.

Her er et knippe med mine favoritter. Har du lest noen av disse, eller liker du kanskje andre bøker av Knudtsen?

Dimensjon S (1975)
En samling med science fiction-noveller fra Knudtsens tidligste forfatterskap. Hard, teknisk, poengtert.

Katteliv (1985)
Norsk forstadsliv sett gjennom øynene (eller sansene) til en katt.

Kalis sang (1991)
Knudtsens mest overdådige og sprudlende roman. En ung symaskinreparatør på terskelen til voksenlivet drister seg til å kjøpe et pornoblad – som viser seg å være noe helt annet. Dørene til en annen virkelighet blir åpnet, og det ender med kosmisk kamp.

Nord for Saigon (1992)
Vi følger to kvinnelige Viet Cong-soldater som i små glimt utvikler en mytisk forbindelse med det som kanskje er kvinnenes egne tidligere liv som militære ledere mot Vietnams fiender.

Ensomheten er en sang (2008)
Året er 1954 og en tenåring som har fått tuberkulose blir sendt på sanatorium. Undertrykkelse finnes ikke bare i de samfunnsmessige strukturer, men i forholdet mellom mennesker. Knudtsen var opptatt av begge deler – og av hvordan man kjemper imot.

ra 13/5 2026

Fem favoritter – Dystopier i norske byer

Det er skrevet såpass med science fiction i Norge at det går an å identifisere en egen tråd med dystopiske bøker der handlingen er lagt til en by der det står verre til enn det gjør i dag. Her er et knippe av dem (selvsagt handler disse bøkene om mye annet også). Vet du om andre byer i Norge der dystopier er lagt, eller andre verk fra byene nedenfor? Og hva synes du om dem?

 

Bergen:

Terje Sander: Daudmannaland (2014)

Absolutt alt har gått galt i Bergen. Og plutselig blir det mye, mye verre.

 

Kristiansund:

Ingar Knudtsen, jr.: Jernringen (1976)

Byen er forfallen, skitten, fattigslig og truet av en autoritær høyreorientert bevegelse.

 

Oslo:

Bing & Bringsværd: Oslo 2084 - fire fortellinger om fremtidige forbrytelser (2004)

Den eneste prosaen Jon Bing og Tor Åge Bringsværd skrev i fellesskap. Oslo sentrum er under vann, ozonlaget er brutt sammen, dyrelivet er nesten borte og Storebror ser deg hele tiden.

 

Stavanger:

Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert (2004)

Et episk dikt (i samlingen av samme navn) som kanskje er det beste som er skrevet av science fiction i Norge siden 2000. Vi er i et høyteknologisk univers preget av klasseskiller og økologiske katastrofer, der jeg-personen venter på noe verre. Det virkelige storslagne med dette diktet er det nyskapte fremtidsspråket.

 

Trondheim:

Trond Buland: Ild fra ukjent sted (2005)

Trondheim brenner. Det har byen alltid gjort…

 

RA 5/5 2026

Fem favoritter - Norsk fantasy

Her er mine favoritter innen norsk fantasy. Har du andre?

Ailo Gaup: Trommereisen (1988)

Fantasy basert på samisk mytologi og praksis. En ung mann dras inn i en kamp på liv og død for å gjenoppdage sin samiske identitet og redde restene av samisk kultur og levevis. Denne boken mener jeg er helt oppe i toppen av de beste fantasy-fortellingene skrevet her til lands.

 

Henrik Ibsen: Peer Gynt (1867)

Ja? Hva skal man kalle Peer Gynt om ikke fantasy? Kanhende ikke det letteste å lese seg gjennom og forstå. Men et dybdedykk av dimensjoner ned i livets seire, fall, og svik. Og i den norske folkesjelen og selvbilde.

 

Eirik Ildahl: Fortellingen om Den (1981)

Ildahl har skrevet mye og godt innen mange sjangre, men det er likevel en egen sjarm over denne debutromanen hans om et nusselig lite vesen som legger ut på en tildels ufrivillig oppdagelsesreise i en stor, fremmed og iblant farlig verden.

 

Bente Lohne: Beretningen om Julias lange reise (1982-1987)

Julias reise (1982), En bundet drage (1983), De lange sverd (1984) og Gullridderen eller Krigens sang (1987). Barne- / ungdomsfantasy som bruker mange kjente elementer men vrir på dem og lager noe nytt og godt.

 

Siri Pettersen: Ravneringene (2013-2015)

Odinsbarn (2013), Råta (2014) og Evna (2015). Vi kjenner den alle. Fyrlykten i den revolusjonen som har skjedd innenfor fantastisk litteratur i Norge de siste 15-20 årene.

 

Felix Thoresen: Amal Nor-serien (1976-1984)

Amal Nor – den besatte (1976), Amal Nor – Himmelens ridder (1978), Dåren Amal Nor (1984). To meget ulike nordmenn legger ut på leting etter Den hellige gral i en gammel folkevognboble. Dette var planlagt som en trilogi, men sprengte rammene slik at Thoresen ville skrive en bok til - kanskje Norges første eksempel på akkurat dette fantasy-fenomenet, Men så døde han før han rakk det. Likevel en meget spennende og givende gjenfortelling av gralsfortellinger i en moderne setting. 

(Thoresen skrev forøvrig det som må være blant de aller beste norske historiske romanserier - et felt hvor det jo er betydelig sterkere konkurranse enn innen fantasy, om overgangen mellom hedendom og kristendom på Møre-kysten rundt år 1000: Ørnen på Harm (1966), Jomfruen på Harm (1967), Brødrene på Harm (1969) og Langferd mot vest (1972). Dette er en fremmed og fantastisk nok verden i seg selv.)

 

RA 29/4 2026

Øyvind Myhre: Møt meg i Moolawatana (1986)

Meget bra – men likegyldig iblant

Man kunne sikkert sagt masse avansert og litteraturvitenskapelig om Øyvind Myhres bøker. Det kommer nok også til å bli gjort, etterhvert. Han er en forfatter som vil bli husket lenger enn de fleste. Det betyr ikke at alt han skriver nødvendigvis er like godt. I novellesamlingen Møt meg i Moolawatana går det veldig opp og ned. Virkelig poetiske og manende samspill av naturbeskrivelse, menneskesinn og hendelsesforløp der vesentlige spørsmål blir drøftet, skifter med klossete og klisjepregede hverdagshistorier. Det virker som om nyere ting er rasket sammen med mer Iikegyldige historier som av tildels forståelige grunner ikke er blitt utgitt før. Men hva vet jeg. Det interessante er at det til tross for det lett tilfeldige preget finnes en samlende tråd. Hva som egentlig er virkelig har Myhre alltid vært opptatt av, og her slår det ut i full blomst. Finnes det noe objektivt, kan vi stole på våre sanser, did it all happen in my brain? Objektivisme mot subjektivisme. Det som faktisk er, kontra det begrensede og derfor villedende vi er i stand til å oppfatte. Dette går igjen og igjen. Fra vag, livsbejaende undring til nagende frykt og nesten ukontrollert desperasjon etter å finne ut av det. I forlengelsen kommer selvsagt diskusjonene om skjebne eller fri vilje, og om de eventuelle illusjoner vi kanskje lider av er nødvendige for å holde livets tråder vevd sammen. Vi skaper vår verden av våre ideer, erfaringer, tradisjoner og fordommer. Og her holder verdensbildet vårt på å gå i oppløsning rett foran oss. Tenk om det ikke finnes noe bak det? «Jeg er bare ikke i stand til å se noen helhet lenger – jeg ser bare enkeltdeler, uordnet som i et puslespill uten løsning. Det er min egen oppfatning som skifter, tolkningen av det jeg ser: Jeg klarer ikke lenger å tolke noe inn i det – og mer og mer tviler jeg på at det finnes noen tolkning unntatt i våre egne illusjoner.», som det står i «Nyarlathotep», en rimelig vellykket Lovecraft–aktig sak.

Ikke alle fortellingene er like dystre og skremmende. I tittelnovelIen, som sikkert kommer med i en «Best of Myhre» en eller annen gang, er møtet med det uvirkelige annerledes. Lyriske og kraftfulle naturbeskrivelser, musikkens – kunstens – manende kraft og en hjerteskjærende vemodig følelse av savn. På grensen til det selvmedlidende, som så ofte hos Myhre, men på den riktige siden av grensen.

«The Magical Mystery Tour» er den andre virkelig gode novellen i samlingen, og tittelen sier i grunnen det som trengs. Den ligner mye på tittelnovellen: Her er det Beatles-stemningen som binder sammen nå og da, og opphever grensene mellom tiden.

Ellers er det blandet kost. En gruppe fortellinger flyter på de naturbeskrivelsene Myhre kan så godt, men det er ikke alltid de andre elementene er like vellykkede. I «Ormen» forsøker Myhre å koble SF–elementer på en sjøorm–historie, og fortellingen er grei nok, uten at man helt blir revet med. «FjeIlet» og «Sasquatch» er bedre. «Fjellet» fordi vi blir interessert i hovedpersonens kamp mot seg selv også, ikke bare kampen mot naturkreftene. Og «Sasquatch» sannsynligvis fordi tvetydigheten blir beholdt tvers igjennom. De dårligste fortellingene er de to mest SF–aktige. «Probleminstituttet» er en uengasjerende Faust–historie med slemminger fra en annen galakse–vridning. «Alle de andre» er en i utgangspunktet ambisiøs og interessant studie i kampen om en manns oppfatning av seg selv og verden omkring / evt. i seg. Ideen har mye for seg, men det er ikke engasjerende nok til at spenningen holdes vedlike. Litt klossete, liksom.

Dette er en interessant novellesamling, både for de som er nysgjerrige på utviklingen i Øyvind Myhres forfatterskap, og de som simpelthen vil lese noen fantastiske fortellinger. Myhre fremstår som langt mindre selvsikker i det han skriver enn han en gang var. Nå preger letingen etter mening og sammenheng i tilværelsen forfatterskapet mer enn de politiske prekenene. Tonen er blitt roligere og dypere. Myhres personer begynner i noen av de siste bøkene til og med å bli troverdige. Man skal kanskje ikke spekulere så mye på hvor god forfatter Myhre er i den store sammenhengen, la det holde med at han er bedre enn han har vært, og fortsetter med å bli det. Om man ikke skjønner noe annet av denne novellesamlingen, skjønner man i hvert fall det.  

 

RA/87

 

Øyvind Myhre intervjuet om sin nye bok, H.P. Lovecraft og science fictions kår i dag. (1991)

Vi lever alle i vår egen verden…

Øyvind Myhre blir intervjuet av Rolf Andersen om sin nye bok, H.P. Lovecraft og science fictions kår i dag. (Fra Nova-info nr. 3/1991, utgitt av Bokklubben Nova / Bok & Magasinforlaget sommeren 1991)

–Hvorfor jeg skriver en bok med utgangspunkt i Howard Phillips Lovecrafts skrekkfortellinger fra 1920– og –30–tallet?

Øyvind Myhre stusser et øyeblikk og virker nesten overrasket over spørsmålet. Og det er rart. For Mørke over Dunwich, som nettopp er kommet på Bok og Magasinforlaget og i Bokklubben Nova er skrevet i Lovecrafts ånd. Om boken ikke akkurat er et forsøk på å bringe Cthulhu inn i de tusen hjem, er den i hvert fall en intelligent introduksjon til H.P. Lovecrafts forfatterskap og skrekklitteratur generelt.

Først og fremst er det imidlertid en dramatisk og nervepirrende roman om forholdet mellom en mann og en kvinne som blir dratt fra hverandre av krefter de knapt forstår selv, men som til syvende og sist bunner i deres diametralt ulike syn på tilværelsen. Boken er skrevet med Myhres sedvanlige innlevelse i landskap og miljø, som denne gang er sterkt farvet av fortelleruniverset til H.P. Lovecraft.

–Dypest sett skrev jeg kanskje boken som et slags rituale, sier Øyvind Myhre etterhvert. –En bekreftelse på min plass i bevegelsen, eller noe slikt. Men helt konkret er bakgrunnen til Mørke over Dunwich at jeg til min store glede og forundring ved en ren tilfeldighet oppdaget landsbyen Dunwich i East Anglia. Alle som har vært noe særlig borti Lovecraft vil ha assosiasjoner til det navnet. I og med at jeg har lest Lovecraft med stor glede i mange år, fikk jeg den ideen å koble dette idylliske og folkloristisk interessante område sammen med Lovecraft–mytoset. Det ga en interessant bakgrunn for en historie jeg hadde tenkt på en stund.

Jeg er blitt mer og mer opptatt av og fascinert av virkelighetsoppfatning – det forhold at hver og en av oss lever i sin egen verden og kaller den for den virkelige. Denne virkelighet synes svært forskjellig fra person til person. Tvetydigheten eller mangetydigheten i virkelighetsoppfatninger går igjen som et underliggende tema i skrekklitteratur. Kolliderende virkelighetsoppfatninger er et åpenbart tema i en bok som bruker Lovecraft og hans univers som motiv. For leserne blir forhåpentligvis spørsmålet hvor reell den virkeligheten de lever i er i forhold til den for eksempel jeg opplever. Finnes det noen entydig virkelighet? Et temmelig grunnleggende erkjennelsesmessig spørsmål.

–Som man kan få svar på gjennom å lese Lovecraft?

–Lovecraft er en av de få skrekkforfattere som har klart å skrive skrekkfortellinger som handler om mer enn seg selv, altså det konkrete skrekkelige. Lovecraft utviklet en kosmisk skrekk som stilte spørsmål ved det grunnleggende i hele eksistensen. Det er ikke slik at et fryktelig vesen der ute i mørket flyr rundt og sier bø og forulemper anstendige borgere til lensmannen kommer og ro og orden blir gjenopprettet. Nei, det er selve tilværelsens grunnleggende struktur som er grotesk. Og det er langt mer foruroligende enn ketchup og gørr, selv om Lovecrafts groteskerier er formidlet i et blomstrende adjektiv–språk enhver seriøs litteraturkritiker ville få bakoversveis av, og med endel formler i fortellerstrukturen som går igjen ganske ofte. Dog er faktisk en av funksjonene til Lovecrafts formelverk den frysende gjensynsgleden det gir når du aner hva som kanskje venter deg på neste side.

–Finnes det andre skrekkforfattere som på samme måte stiller spørsmål ved våre grunnleggende oppfatninger av tilværelsen?

–Det finnes sikkert masser av eksempler. Mary Shelley, på en måte. Sven Elvestad fra tid til annen. Poe, men ikke tilnærmelsesvis så mye i skrekkfortellingene som i diktene sine. Den grunnleggende pessimismen i et dikt som The Conqueror Worm, f.eks., er langt mer virkningsfull enn hans bloddryppende makabre noveller.

Sivilingeniøren Øyvind Myhre (hadelending av herkomst og overbevisning, som han selv uttrykker det) har vært sentral i det norske SF–miljøet siden tidlig på 1970–tallet. Han var redaktør for SF-magasinet Nova gjennom mesteparten av dets levetid, og har utgitt 15 romaner og novellesamlinger siden debuten med Aster i 1974 – både science fiction, fantasy, thrillere og historiske romaner – eller en blanding av alt dette. I tillegg kommer noen fagbøker, inklusive Magiske verdener, en innføring i fantastisk litteratur gjennom tidene.

–Opprinnelig skrev jeg Mørke over Dunwich som en novelle, i fanzinet Gandalf. Men den var for kort. Jeg følte et stort behov for å utvikle og utdype den på masse punkter. I første omgang hadde jeg bare skissert det jeg prøvde å uttrykke. Men jeg trengte også en drivkraft til å skrive boken ferdig. Skulle jeg skrive historien slik jeg ville, ville det ta mye tid og arbeid, og det er svært lite trolig at et større norsk forlag ville satset på å utgi det ferdige verket. Til det er boken for sær og Lovecraft–bakgrunnen for lite kjent i Norge. Så det var et lykketreff at Terje Wanberg i Bok og Magasinforlaget ble interessert i prosjektet.

Det går nemlig dessverre ikke så bra bestandig å være forfatter og samtidig ha en krevende heltidsjobb ved siden av. Jeg får for liten tid til å skrive, synes jeg sjøl. Men det legger jeg opp til at det sakte men sikkert skal bli en forandring på.

Fantasi er en krevende litteraturform. Det forutsetter en slags referanseramme for det du leser. Det er en altfor grei – og uopplyst – holdning for en som ser det utenfra å si: Nei, dette er bare tull. Det handler ikke om verden her og nå. Det er fullstendig irrelevant.

Akkurat det er det en del tildels toneangivende folk i norsk kulturliv som mener. De har ikke gode nok forutsetninger til å bedømme fantastisk litteratur, og da er dette en sjanger det veldig lett går utover når innkjøpsmidler i Kulturrådet og denslags må prioriteres.

–Dette har du vært veldig opptatt av tidligere.

–Jeg har bestandig vært utsatt for det som går under navnet profesjonell litteraturkritikk. Det bør man helst ha et rimelig avslappet forhold til. For det er mange slags rare og forskjelligartede kritikker du får. Du får bestandig en kritikk av boka anmelderen har lest. Og er det ti anmeldere, blir det ti bøker, selv om boka fysisk sett er den samme.

Du kommer med et utsagn på ti ord, og mener du har uttalt deg presist. Men av et tilfeldig utvalg på ti lesere mener fem du har sagt det stikk motsatte. Hvis en sånn usikkerhet gjelder ved en enkelt strukturert setning, hvor stor er den ikke i en bok på seksti tusen til hundre tusen ord? Ikke for det – det kan ofte være gode grunner til at en forfatter ikke ønsker å uttrykke seg presist og nøyaktig. Men min erfaring er at forskjellen på anmeldere og andre lesere er ikke at kritikeren er mer objektiv eller nøytral, men at han er utstyrt med et større apparat enn folk flest til å uttrykke sin subjektive oppfatning som allmenngyldig.

– Betyr det at du ikke skriver med noen bestemt lesergruppe for øye?

–Strengt tatt nytter det ikke, grupper av lesere viser seg vanligvis å være langt mindre homogene enn man tror.

Men jeg har et slags ideal om å skrive for den interesserte, nysgjerrige og kunnskapsrike enkeltleser. Slike ting jeg tror jeg selv ville likt å lese hvis andre hadde skrevet det. Hvis ikke jeg selv liker å lese det, hvorfor skulle jeg vente at andre liker det?

–Hvorfor skriver du?

–Si det. Det er kanskje et forsøk på å uttrykke en eller annen form for endelig erkjennelse. Som nå kan bringes videre i foredlet form i finurlig språk som glitrer av forstand slik at sannheten åpenbarer seg i sin selvfølgelige enkelthet for alle og enhver. Det er naturligvis en ekstra fordel om også forfatteren gjennom formidlingsprosessen hadde fattet disse endelige sannheter med samme klarhet som leseren nyter godt av.

–Så leseren skjønner bedre hva forfatteren holder på med enn han gjør det selv?

–Nei, det tror jeg ikke. Vi står vel på omtrent like fot der.

–Opp gjennom årene har du skrevet mange slags fortellinger – du skriver for eksempel mindre science fiction nå enn før. Men selv om de ytre rammer er forskjellige, er det mye i bøkene dine som er likt.

–Det er jeg ikke sikker på om jeg er helt enig i. Jeg vil hevde at jeg i hvert fall rent teknisk er blitt en bedre forfatter. Men det er sant at det er stor spennvidde i det jeg skriver, og det vil det nok være fremover. Noe av grunnen til at bøkene mine eventuelt har likhetspunkter, henger nok sammen med at jeg helt sikkert har lett for å tegne personlighetstyper som ligner litt på hverandre. På en måte må man ha karakterer som man identifiserer seg med og som man engasjerer seg i. Og det kan bety at man får endel likhetstrekk i personlighetene i bøkene mine.

–I alle fall må du være enig i at det er mindre teknologisk orientering i dine bøker enn tidligere, og langt mindre åpenbar politisk polemisering.

–Jo, men det betyr ikke at jeg vil fornekte den måten å skrive på. Jeg står inne for det aller meste jeg har skrevet av politisk litteratur. Men jeg har vel liksom etterhvert prøvd å bestreve meg på å fange inn noe mer av kompleksiteten og mangetydigheten i mennesket i tillegg til det ensidig politiske.

Politikk og ideologi er viktige – de definerer de sosiale rammebetingelser for din eksistens. Men de er ikke hele eksistensen, langt derfra. Eksistensen begynner på en måte da de politiske og sosiale rammebetingelser er lagt.

–I det du skriver legger du stor vekt på landskap og miljø?

–Jeg legger stor vekt på å formidle opplevelsen av et landskap – å gjøre det sannsynlig – fordi jeg selv synes det er ganske viktig – hvordan ting smaker, lukter – i de hele tatt natur i mer eller mindre utvannet fonn.

Mikkjel Fønhus er et av dette århundredes betydeligste norske forfattere. Han har klart å gjøre såvel landskap som miljø og handling til en fullstendig integrert helhet. I hans bøker er det meningsløst å forestille seg handlingen uten landskapet og miljøet. For de er jo selvfølgelig ett. Det er en mer ekte måte å formidle virkeligheten på. Vi opplever den sammenhengende. Det er ikke slik at vi opplever landskapet eller miljøet vi befinner oss i som noe adskilt fra det vi gjør.

I tillegg til at Fønhus på denne måten fletter de forskjelligste elementer sammen, er han en eminent språkbruker. Han formidler norsk dagligtale i mange forskjellige dialekter – og har vært med på å gjøre dem til en akseptert del av norsk skriftspråk. Så få vi heller bære over med at han var totalavholdsmann.

– Har du noen forbilder?

–Ja. Jack Vance. Han synes jeg er en sann språklig ekvilibrist. Der synes jeg han for tiden er uovertruffen innenfor fantastisk litteratur, det være seg SF eller fantasy. Samt at han har en iderikdom som til tider er fullstendig overveldende. Han tegner utrolig komplekse, fremmedartede men likevel overbevisende miljøer. Og så fordi han skriver for å bli rik – det er han vel etterhvert begynt å bli – for å kunne bruke mest mulig tid på båten og jazzen sin.

–Er du påvirket av for eksempel Vance i ditt forfatterskap?

– Det er klart jeg er påvirket av andre i det jeg skriver. Det er ikke bevisst i den forstand at jeg prøver å skrive som den eller den forfatter. Språklig skriver jeg vel som en norsk forfatter på godt og vondt. Jeg er ganske påvirket av Fønhus. Ellers går det ikke an å skrive science fiction uten å være påvirket av Heinlein. Heinlein gjorde sjangeren science fiction til litteratur. Han viste hvordan det går an å fremstille det eksotiske, det ukjente, det fantastiske på en måte som faller helt naturlig inn i handlingen i stedet for med jevne mellomrom å ha tosiders avhandlinger om hvordan ting er i år 2097, og hvordan de tekniske duppeditter virker, for så etter pausen å fortsette med historien. Hos Heinlein blir den nødvendige miljøskapende bakgrunnsinformasjon smyget umerkelig inn som en del av fortellingen. I tillegg hadde han en praktisk ingeniørtilnærming både til teknologi og til sosiale forhold. Han skjønner – og greier å formidle – hvordan forskjellige prosesser virker sammen og påvirker hverandre. Dette gjør han på en mye mer overbevisende måte enn tidligere forfattere.

–Hva har skjedd etter Heinlein?

–Etter Heinlein er mesteparten av science fiction blitt kommersiell underholdningslitteratur i den minst positive betydning av ordet. Det handler ikke om mer enn det det handler om. Det gir ingen visjoner. Mesteparten formidler ikke noen svimlende følelse av et univers med mangfold og uutgrunnelighet. Det gir deg ikke – i hvert fall ikke meg, da – noen følelse av noe originalt, noe unikt, eller at du har opplevd noe kvalitativt nytt.

Man kan selvsagt ikke se helt bort fra at dette et stykke på vei kan skyldes at man har lest mye science fiction, og i lang tid. Etterhvert blir man dessverre blasert. ”The Golden Age of science fiction is thirteen,” som en eller annen formulerte det. Men jeg er likevel helt sikker på at det primært skyldes forfatternes tilnærming til stoffet. De setter seg ikke som mål å formidle noe nytt. Målet deres er en bok som de er sikker på blir utgitt og som folk som allerede er utdannet i science fiction kan lese helt mekanisk uten å bry hjernen. Boken må for all del ikke være for anstrengende eller utfordrende å lese, for da mister du en stor del av det predestinerte markedet som ellers ville kjøpt den. Og rent statistisk vet forfatteren hva han må skrive for å selge. Til og med en cyberpunkforfatter – det var i hvert fall for et par år siden den store "opprørs"bølgen – vet for den saks skyld hva en cyberpunk–bok skal inneholde. Det merkes på dem.

– Leser du noe særlig science fiction i det hele tatt?

– Det kommer en bok av Jack Vance i året eller annethvert år. Jeg kan lese den. Ellers blir det lite.

–Du har selv skrevet blant annet fantasy, science fiction og historiske romaner. Det har vært spekulert over om ikke en av grunnene til at det skrives så lite fantasilitteratur i Norge er at man har en så sterk tradisjon for historisk litteratur – og at denne har dekket mange av de samme behov hos lesere for innlevelse i fremmede miljøer og så videre som fantastisk litteratur gjør i andre land. Samtidig opplever vi at en merkbar del av den nyere fantastiske litteratur i Norge – spesielt barne– og ungdomsbøker – er skrevet nettopp med utgangspunkt i historie.

–Det er et interessant fenomen. Men det blir også skrevet mye som ikke holder mål. Er det en ting en fantasibok med historisk tilknytning ikke har lov til å være, er det historieløs. Når du knytter fortellingen din til et eksisterende sett av myter og historiske innpakninger må du kjenne konteksten du begir deg inn i.

Verdens bokhyller er fulle av produkter som synder mot dette. Rent kommersielt er det for eksempel neppe noe stort tap for Stephen King når han bruker tilfeldige utklipp fra svenske aviser for å illudere fremmede språk. Men så er da hverken det han formidler eller hans publikum særlig seriøst.

Den historiske forestillingsverden til dine personer er endel av den virkeligheten du beskriver. Du kan ikke bare ta folk av her og nå og henge på dem pappnese og innbille oss at de er fremmede. Ta en bok som Sti mot fortiden av Tom Egeland. Hans vikinger er moderne Oslo–folk i kostyme. Vokabularet de bruker er moderne, forfatteren er "tonedøv", for å si det på den måten, overfor vikingenes verdensbilde, deres uttrykksmåte og deres selvforståelse.

Da er det noe helt annet med for eksempel Felix Thoresen, som dessverre døde nå i mars. Hans serie på fire bøker om Harm, som begynner med Ørnen på Harm, vil bli stående som noe av det ypperste i norsk historisk skjønnlitteratur. Thoresen, som også skrev moderne gralslegender i sine Amal Nor–bøker, skildrer våre forfedre rundt år 1000 slik de virkelig var, eller i hvert fall slik de godt kunne vært. Det er bare å ta en enkel sammenligning mellom han og mer likegyldig og overflatisk historisk skjønnlitteratur for å se kvalitetsforskjellen. Thoresen legger et meget omfattende arbeide i å fremstille sine personer og deres virkelighetsbilde som på avgjørende felter grunnleggende forskjellig fra vår. Samtidig skildrer han dette fremmede samfunn og disse fremmede sinn fra innsiden, slik at vi også blir trukket inn i dem og utvider vår forståelseshorisont og vår sympati.

Ved å lese slik litteratur – hva enten det er historiske romaner eller science fiction – lærer vi å forholde oss til verden og dens mangfold.

Hvis unger er heldige nok til å bli konfrontert med slikt i ung og påvirkelig alder, vil møtet med og kunnskapen om fortiden og fremmede verdener gi dem et perspektiv lenger fremover som de ellers rett og slett ikke får.

Fra tid til annen har jeg snakket om hvor viktig dette er. Det hjelper vel ikke så veldig mye, kanskje. Men det hjelper i hvert fall ikke å holde kjeft.

Ingar Knudtsen og hans forfatterskap

av Rolf Andersen, fra programboken til Multicon 1 / Norcon 16, Oslo 13.-16. juli 2000

Ingar Knudtsen hadde vært aktiv skribent hjemme på Nordmøre i noen år før han ble kjent for science fiction- og fantasylesere gjennom Science Fiction-Magasinet / Nova tidlig på 1970-tallet. Der ble han raskt anerkjent som et spennende nytt talent, og vant i 1973 den første Nova-statuetten for fjorårets beste norske sf-fortelling for novellen Planetfall.

I den til dels overopphetede debatten som pågikk i disse årene i sf-miljøet i Norge mellom en New Wave-inspirert tendens sentrert rundt Bing- og Bringsværd og Gyldendal på den ene siden, og sf-magasinet Nova på den andre, havnet nok Knudtsen raskt i bås. I forhold til tradisjonell angloamerikansk sf var han riktignok med sin politiske bakgrunn fra den frihetlige venstresiden allerede fra starten av småeksperimenterende hva gjelder innholdet i det han skrev, men i formen var han ikke det. Romskip, idekamp og politisk frigjøring på Mars holdt til en debut på Gyldendal i 1975 med novellesamlingen Dimensjon S, men deretter gikk det med Knudtsen som med flere andre forfattere som skrev sf som var tradisjonell i formen: Hvis de i det hele tatt fikk utgitt noe innen genren, var det på idealistiske småforlag eller ”kamuflert” som ungdomslitteratur.

Fra denne tiden stammer Knudtsens første utgitte roman, Jernringen (1976), som foregår i samme Mars-pregede fremtidsunivers som mange av hans beste sf-noveller. Til tross for formelle svakheter var fortellingen spennende og miljøet i boken et av de mer vellykkede dystopiske skildringer av et fremtidig Norge. Boken innbragte da også forfatteren en ny Nova-statuett.

I de samme årene kom et par nye novellesamlinger. Lasersesongen (1977) er nok den beste av Knudtsens rene sf-samlinger, mens Under ulvemånen (1975) med sine fantasy- og skrekkfortellinger viste at han hadde flere strenger å spille på, og var et forvarsel om ting som skulle utvikles senere i forfatterskapet.

De tre neste bøkene til Knudtsen utkom i Cappelens Blå Delfin-serie for ungdom. De var opprinnelig ikke tenkt som ungdomsbøker, og Knudtsens måtte rette dem ned til et passende nivå. Ikke desto mindre ble de forholdsvis populære, og spesielt de to Mars-bøkene Tova (1979) og Reisen til jorda (1981) viste at han var i ferd med å få et godt grep om personskildringer (særlig sterke kvinneskikkelser), og bærer preg av hans etter hvert stadig sterkere evne til å gå under overflaten og vise at en sak alltid har flere sider, og at mennesker i forskjellige land og kulturer har flere likhetstrekk enn forskjeller.

Første halvdel av åttitallet var en vanskelig tid for Knudtsens forfatterskap. Veien inn til de store forlagene virket stengt, og de utgivelser han hadde på sf-spesialisten Bok og Magasinforlaget hadde et visst preg av oppsummering og samling av tidligere utgivelser. Dette gjaldt ikke minst de to novellesamlingene Pandoras planet (1986) og Tryllekunst (1987). Spesielt den siste, som inneholdt godt over 50 poengnoveller og kortnoveller, var det mange som reagerte mot – riktignok etter å ha prøvd å lese alle novellene på en gang i stedet for en i ny og ne, slik meningen var.

Men 1987 var også året da en ny retning åpnet seg i forfatterskapet til Knudtsen. Da utkom nemlig Våpensøstrene, første bind i Amasone-trilogien, som også består av Rød måne (1989) og Løvinnens sjel (1990). Bøkene vakte oppsikt. Her forteller Knudtsen om bakgrunnen og noen av reaksjonene:

Boka ble skrevet i irritasjon. Over den måten amasonenes samfunn ble beskrevet på i fantasylitteraturen. Særlig i amerikansk fantasy. Definert på menns premisser som onde og "unaturlige". Jeg ville skrive ei bok der amasonene sjøl fikk legge premissene. Reaksjonene på boka ble overraskende sterke. På ei bok der handlinga finner sted for rundt regnet tre tusen år siden! Jeg har skrevet mye som jeg trodde var provoserende, og var ikke uvant med sære reaksjoner, men dette overgikk alt. Trusselbrev og telefoner, nittini prosent av dem fra menn, noen av en slik art at jeg faktisk måtte ta dem ganske alvorlig, andre mer uskyldige (?) med påstander om at jeg ville komme til Helvete eller et tilsvarende sted for min bespottelse av den hellige Gud og Allah og Mitra og Mannen og hvem vet hva.

Det foregår en voldsom utvikling i forfatterskapet til Knudtsen mellom begynnelsen av den første amasone-boken og slutten av den tredje. I løpet av trilogien blir han betraktelig sikrere og modnere, og tør etter hvert å spille på et stadig bredere og dypere register av virkemidler. Dette peker mot den neste fasen i forfatterskapet hans, fra omtrent 1990 av, der han med en stabil forlagskontakt hos Bladkompaniet i ryggen langt på vei frir seg fra sjangergrenser og på en mer synlig måte enn før legger sin egen personlighet inn i bøkene.

Kalis sang (1991), som i og for seg kunne vært fjerde bind i amasonetrilogien, er den meget underholdende skildringen av bråmodningen til den ensomme symaskinreparatøren Ivan, som kommer i skade for å kjøpe det han tror er et pornoblad – men som viser seg å være noe helt annet og langt mer enn det. Man husker musikkgleden, miljøskildringene fra Nordvestlandet og den vare men boblende morsomme skildringen av Ivans strabaser i møte med både voksenverdenen og det overnaturlige som trenger seg inn i hverdagen hans. For mange Knudtsen-fans forblir dette favorittboken, selv om de fleste også mener at flere av de som kom etter er bedre.

Det var i forbindelse med Kalis sang at anmeldere først begynte å bruke uttrykket ”magisk realisme” om Knudtsen, noe som fortsatte med de påfølgende bøkene hans. Nord for Saigon (1992), en meget overbevisende roman fra Vietnamkrigen der konflikten blir skildret fra synsvinkelen til noen kvinnelige FNL-soldater som også er reinkarnasjoner av tidligere tiders kvinnelige hærførere. Skumringslandet (1993), der handlingen igjen er lagt til Nordvestlandet, skildrer en kvinne på grensen til galskap. Mange regner dette som Knudtsens beste bok. For at jeg kan ete deg (1995) kan kanskje kalles en meget lavmælt skrekkroman. Eller kanskje et psykologisk generasjonsdrama. Eller en varulvhistorie. Eller en fortelling om bygdeintoleranse. Dette er en av de bøkene der Knudtsens evne til antydning og tvetydighet slår ut i full blomst. Boken ender helt åpent i forhold til hvilke tolkningsmuligheter som eventuelt er de riktige, og kunne ikke vært et ord lengre uten å ha falt ned på den ene eller andre siden.

Natt uten navn (1996), Ansiktet mot sola (1997) og I flaggets fold (1998) er en tematisk beslektet politisk trilogi der Knudtsen holder ulike ideologier opp mot lyset og ser hvordan de virker på sine tilhengere i medgang og motgang, og i møte med andres meninger. Den første av disse bøkene skildrer en frivillig norsk kvinnelig flyver under den spanske borgerkrigen, den andre en ung manns vei inn i Nasjonal Samling før krigen og den tredje ideologiske oppgjør på venstresiden i Kristiansund i årene etter annen verdenskrig. Men disse bøkene er langt mer enn det: De skildrer levende og troverdige personer som formes av de velbeskrevne samfunn som omgir dem og i vekslende grad styrer deres valg.

Disse tre bøkene – som ved siden av Skumringslandet (og i enkeltes omdømme Amasonetrilogien) – uten tvil er det beste Knudtsen har skrevet, er også de som har færrest fantastiske elementer. Desto gledeligere at han i sin nyeste bok, Mannen med steinhodet (1999), ikke bare fortsetter å utvikle seg kvalitetsmessig, men også vender tilbake til det man kan kalle den magiske realismen fra tidligere på 90-tallet

Dette er en kort presentasjon av hans forfatterskap, der flere bøker ikke er tatt med og hans aktiviteter som dramatiker, debattant og en støtte for norsk sf-fandom ikke er nevnt. Alt dette og mer får man høre om under kongressen.

Ingar Knudtsen står på høyden av sitt forfatterskap, og vi kan bare glede oss til å møte ham som gjest under Multicon – og forhåpentligvis som forfatter av mye god fantasilitteratur også i fremtiden.

 

Liv Margareth Alver intervjuet til Norcon 11 (1992)

Ni elver og syv fjell

Liv Margareth Alver intervjuet i programboken til science fiction-kongressen Norcon 11, Oslo 7.-9. august 1992

–En av inspirasjonskildene til Nielvsdalen, min bok fra 1988, var diskusjonen som gikk i fantasy–miljøer i utlandet på den tiden. Hvor mange keltiske fantasiromaner trenger vi? Er det ikke på tide at forfattere fra et land bruker sitt lands tradisjoner og historie littegrann aktivt innen denne litterære sjangeren også? Det syntes jeg hørtes veldig interessant ut.

Dessuten så tente jeg virkelig på dette med å lage jern.

Jeg oppdaget at dette var kunnskap som folk flest hadde for hundre år siden. I dag er det de aller færreste som aner hvordan dette skjer. Vi har sett et jernverk fra utsiden og så kommer det en gaffel ut, ikke sant?

Metallurgien var en maktfaktor i eldre samfunn. Kongen var gjerne både prest og smed. Den som kunne lage våpen og nyttige redskaper, kniver for eksempel, og beherske denne teknologien av jern, ble sett på som både trollmann og magisk. Faktisk ble teknologien i helt gammel tid holdt hemmelig fordi den gav makt. For en bok det kunne blitt, tenkte jeg. Det kunne vært skikkelig gøy å skrive, ikke sant? Så klemte jeg til. Og den ble ganske vellykket har jeg hørt. Jeg er bra fornøyd med den selv.

Liv Margareth Alver, æresgjest på Norcon 11, utgav i løpet av 80–årene fire science fiction– og fantasyromaner. Hun ble født i Oslo i 1955, men har siden gjort bergenser av seg.

–Min far er vestlending, født på en gård i Lindås, nord for Bergen, og han ville helst være på Vestlandet. Min mor er engelsk/tysk, og første gangen hun så denne delen av Norge, gjorde hun som så mange andre – både nordmenn og utlendinger – hun forelsket seg.

Far fikk jobb i Bergen. Jeg var fire år da vi flyttet. Og her har jeg blitt. Sånn går det.

Jeg har mellomfag i historie og et grunnfag i religionsvitenskap. Lenger kom jeg ikke med studiene. Hver gang det nærmet seg eksamen, var det å lese korrektur på en bok som skulle ut. Kombinasjonen gikk ikke fullt så bra som man skulle tro. Men jeg har nå lært noe i hvert fall.

Egentlig kom jeg inn på universitetet ganske sent. Jeg var passert 25 da jeg begynte å studere. Før det drev jeg endel med tegning og maling, og gikk faktisk maler– og dekoratørlinjen på yrkesskolen. Og et år malerskole, en forskole til kunst– og håndverksskolen.

–Driver du fortsatt såpass seriøst med tegning og maling?

–Nei, nå blir det for moro skyld. Egentlig hadde jeg jo mest lyst til å bli maler, men så kom jeg ikke inn på kunst– og håndverksskolen på tredje forsøket og begynte å skrive for alvor i stedet. Det har jeg jo alltid gjort som hobby. Jeg har holdt på siden jeg var barn med å lage fortellinger og tegne og lage masse kart og sånt. Det var kjempegøy.

–Og er det fortsatt? Jeg har nettopp lest din andre bok, Natten har fire måner Der er det et ganske forseggjort kart.

–Ja, og det finner du i to av de andre også, i Nielvsdalen og i barneboken som jeg skrev, Roland. Der var det min mor som tegnet kartet, og hun illustrerte den og. Det var ganske vellykket. Det er også hun som har tegnet coveret på Nielvsdalen. Et familieprosjekt, kan man si. Har man en god illustratør i familien, så må man benytte seg av det.

–Er du også en av dem som begynte å lese science fiction tidlig?

–Ja da. Jeg tror jeg begynte da jeg var i tolv års alderen. Men eventyr har jeg jo lest hele tiden. 1001 natt og sånne ting. Jeg var ganske tidlig borti Tolkien, selvfølgelig.

Men den store favoritten min oppdaget jeg ikke før på slutten av 70–tallet engang, eller litt senere, jeg husker ikke helt. Den store aha–opplevelsen når det gjelder fantasy den fikk jeg når jeg leste Nightwings av Robert Silverberg. Han er min absolutte favoritt. Og Nightwings er den beste av hans bøker, etter min mening.

–Hvorfor Silverberg?

Nå går jeg sikkert ut på viddene, men jeg fikk lyst til å utdype det litt. Silverberg har en sånn voldsom fin på–jorden måte å skrive på. Han har et språk som er både enkelt og sterkt, og som ikke farer opp under tretoppene, for å si det sånn. Han lar seg ikke forføre til å dra helt ut når det gjelder både språk og handling. Det er som oftest temmelig jordnært det han skriver, selv om det er fantastisk.

Har du lest den boken hans om disse fire gærne studentene som drar ut i ørkenen i Amerika for å bli udødelige, Book of Skulls? Det er jo en fullstendig latterlig historie, den er jo dødsenkel på alle punkter. Men faktisk en god roman, synes jeg. Den dreier seg om det Silverberg hele tiden er opptatt av, nemlig menneskets utvikling fra et jordbundet stadium til en dypere forståelse av seg selv og sin plass i verden. Alle bøkene hans har det som grunntema, egentlig.

Særlig er jeg fascinert av måten han bygger opp historiene sine. Han er etter min mening en mester når det gjelder å skrive visuelt, å lage bilder. Endel forfattere får ikke det til uten å få fullstendig orddiare på PCen sin uansett hvor mye de holder på.

–Silverberg skriver også fantasy. Har du lest noe særlig av det eller nyere fantasy ellers?

–Jeg har lest lite fantasy de siste par årene, for jeg har inntrykk av at mesteparten av det som kommer fra Statene nå er sånn herre "The Wench and the Whimsical Wizard". Og etter at du har lest fem slike begynner du å bli lei. Det blir sånn veldig søtt. Cute.

Jeg fritar engelskmannen Pratchett, selvfølgelig, fordi han lager en parodi på hele greia. Og på omtrent alt annet. Som parodi er det helt greit. Men ellers blir det voldsomt selvhøytidelig, søtt og klisset og romantisk og liksom sånn "Wow! Magic!" Da blir jeg dårlig. Jeg synes fantasy har gått mye av sporet på grunn av det der. Det kjeder meg.

Men det var jo ikke det vi skulle snakke om ...

–Er det andre science fiction– og fantasyforfattere du har vært opptatt av?

–Ja, faktisk. Av de jeg har likt opp igjennom er gamle Fredric Brown. Du har dessuten Marion Zimmer Bradley. Og jeg har jo selvfølgelig tygd meg gjennom både Douglas Adams og endel Terry Pratchett, samt The Stainless Steel Rat. Jeg har veldig stor sans for satire. Satire på den måten, det får du ikke her hos oss. Like lite som du får skikkelig magisk realisme. Vi har et samfunn som er så åpent at folk i grunnen kan si det som passer dem uten å bli forfulgt for det.

Den virkelig store fantastiske litteraturen oppstår helst der hvor du har diktatur og stor ufrihet. Det er nå min teori.

Se bare på russisk sf fra Sovjets glansdager. Det var en måte å si sannheten på uten å bli hengt for det, ikke sant? Så lenge det du skriver er en fabel, er det ikke en direkte kritikk av samfunnet. Den søramerikanske fantastiske litteraturen går på mye av det samme. Det har jo vært spurt endel hvorfor vi ikke har den type litteratur i Norge. Det er rett og slett fordi det ikke har vært nødvendig å ha den. Her kan man skrive politisk direkte, uten å bli kjørt vekk i natten og skutt.

–Du har skrevet SF og fantasi. Og nå skriver du historiske romaner. Det har vært sagt at disse genrene dekker samme behov. Springer de ulike delene av ditt forfatterskap ut fra samme interesse?

–Du kan trygt si at det er ting jeg er blitt interessert i på forskjellige måter Jeg mener naturligvis at historie og kunnskap om menneskets gjøren og laden og deres tro og alt dette her er veldig viktig å ha når du skal forsøke å lage en fabel. Da jeg begynte å skrive var det sf jeg hadde lyst til å skrive.

De første to bøkene mine er jo også science fiction. Oora og Gaios, utgitt i Gyldendals Luna–serie i 1982, har navn etter de to hovedpersonene, en jente fra et "primitivt" rytterfolk, og en ung mann fra en verden som ligner vår med sine maskiner og sitt byråkrati. Det var en kjærlighetsroman.

I 1984 kom Natten har fire måner, en roman fra samme sf– "univers" om kampen mot en gal diktator, en mann som dessverre har så altfor mange levende modeller i vår verden.

Men så fikk jeg problemer med å få utgitt oppfølgeren til bok nummer to. Den har jeg liggende en eller annen plass. Gyldendal mente den var ikke slik som de ville ha den. Da var jeg møkka lei. Natten har fire måner hadde jeg skrevet åtte–ni ganger eller noe sånt før den ble utgitt. Jeg holdt på med den i over fem år, og trengte å gjøre noe annet en stund. Det ble en barnebok, Roland. Som et eksperiment. En ridderroman, historien om kokkegutten som dro ut for å stanse borgerkrigen som holdt på å utslette hjemlandet hans. Det var mitt første skikkelige møte med middelalderen. Så fikk jeg lyst på å prøve noe annet igjen mens jeg ventet på hva jeg skulle gjøre med fortsettelsen på Natten har fire måner. Og da skrev jeg Nielvsdalen, som er norrøn, og utkom på Eide i 1988.

–Hvorfor begynte du med Hanseatene?

–Vel, så skjedde jo det som ofte skjer med folk, da, som studerer og skriver samtidig og bruker for lang tid på studiene. Bunnen datt ut av økonomien. Plutselig var jeg sosialklient. Og så rente jeg på en sånn herre saksbehandler på sosialkontoret som sa at jeg burde finne meg et annet yrke. Det var ikke deres jobb å ta seg av kunstnere som ikke fikk det til, sa han. Det føltes ikke så veldig gøy. Men jeg tenkte med meg selv at de ikke skulle få gleden av å trekke meg inn i noe som jeg egentlig ikke hadde lyst til å gjøre.

Tidligere hadde jeg på fleip snakket med noen venner om kanskje å skrive noe kliss for å tjene penger på det. Og så fikk jeg kontakt med Bladkompaniet. Først hadde jeg lyst til å skrive om vikinger, og få inn litt mer magi og sånne greier. Men de spurte om jeg hadde lyst til å skrive om middelalderen i Bergen istedenfor. Siden jeg jo satt i Bergen og hadde litt historie som bakgrunn.

Ja, det kunne jo være interessant å gjøre, tenkte jeg, og det viste seg faktisk at det var forferdelig spennende. Selv om det å skrive populærlitteratur ikke er det jeg har lyst til å gjøre resten av livet, synes jeg det er ok som jobb. Man må innse det faktum etterhvert at det er ikke alle som skriver fantasy og science fiction som klarer å leve av det. De aller fleste forfatterne her i landet har jo jobb ved siden av. Det hadde ikke jeg. Som den tullingen jeg var så hadde ikke jeg nok utdannelse til å få meg noen skikkelig jobb, og arbeidsledigheten slo ut i Bergen tidligere enn den gjorde mange andre steder. Så jeg sa ja takk til å skrive Hanseat–bøkene og har nå skrevet tolv stykker. Egentlig er det ganske ålreit. Og det er deilig å vite at du tjener penger på et hederlig arbeid.

–Det er ikke noe særlig seriøst i forhold til de tidligere bøkene dine.

–All litteratur har sitt bruksfelt. Denne litteraturen er øremerket – det er underholdning. Det er for at folk skal slappe av og koble av. Det skal ikke være for vanskelig, det skal være ganske lett men samtidig godt. Jeg leste i Dagbladet igår om en eller annen forsker som mente at populærlitteraturen var dårlig og skadelig og i det hele tatt, at litteraturforskerne burde begynne å ta den på alvor fordi at den var såpass dårlig og ga sitt unge publikum feil ting. Problemet er at hun hadde tatt utgangspunkt i Margit Sandemo. Det finnes jo så enormt mye mer populærlitteratur enn Margit Sandemo. Og det går jo an, tross alt, for en forfatter å prøve å gjøre noe som er hederlig selv om det er populærlitteratur. Jeg skal imidlertid tilføye at jeg ikke alltid er like begeistret for å vite at jeg har lesere ned i tolvårsalderen når jeg skriver om rå vold og sånne ting. Men jeg kan ikke hindre folk i å lese bøkene heller.

–For oss som står utenfor fremtrer Bergen som et litt særeget sted, med en egenartet kultur og stor bypatriotisme. Er det en av drivkreftene bak Hanseatene?

–Jeg har nok ikke lokalpatriotiske følelser på den måten. Men jeg er veldig fascinert av det at dette har vært by helt siden l000–tallet, og at det har vært by på den europeiske måten. At det faktisk har vært en by som har vært betydningsfull utover landets grenser. Men Bergen idag kan man jo egentlig ha et mer avslappet forhold til. Det er en pen by når det er fint vær. Bergenserne oppfører seg littegranne annerledes enn folk i endel andre byer i dette landet, men hva venter man egentlig?

–Du har allerede skrevet tolv bøker i Hanseat–serien, og det kommer ut en ny en jevnt og trutt annenhver måned. Blir dette en evighetsserie?

–Det får tiden vise. Foreløpig ser det ut som om dette kan være jobben min i noen år fremover. Det jeg har tenkt å gjøre, er å skrive endel ting innimellom. Kanskje jeg endelig en dag får muligheten til å skrive fortsettelsen på Natten har fire måner. Jeg har skapt et univers og det vil jeg gjerne få sjansen til å bruke engang, ikke sant? Det er veldig dumt at det bare skal ligge der og støve ned. For det er mange gode ideer der, tror jeg.

–Har du flere skriveplaner?

–Jeg har begynt på en fantasyroman som kanskje kan bli til noe. Der går jeg i den norrøne retningen igjen.

–Du antydet i begynnelsen av intervjuet at det var blitt for mange fantasiromaner med utgangspunkt i keltisk mytologi. Men skrives det ikke nesten like mye med norrøn bakgrunn?

–Det er riktig det. De har imidlertid gjerne tatt utgangspunkt i Snorre. Men Snorre var tross alt kristen og han skrev om et hedensk Norden utfra slik som en kristen oppfattet det. Og det han skriver om de tidligste tidene, er lenge etter og allerede såpass nedsyltet i myter og forvanskninger at det blir annerledes enn hvis du prøver å gå tilbake igjen til før Snorre.

Mange av utlendingene som bruker norrønt materiale går inn i det fra en litt annen vinkel enn det jeg tror norske forfattere ville gjort hvis de tok for seg de samme tingene. Det er litt mer amerikanisert hele greia. Selv om vi lever i et land som mange kaller Amerikas 50. stat eller 52. stat, har vi tross alt et litt annet forhold til både fortiden vår og vikingene og det norrøne enn amerikanerne har. Det hadde vært spennende å se folk gjøre mer som er norskinspirert, som ikke er helt gjengs anglo–amerikansk science fiction og fantasy.

–Finnes det noen eksempler på det du mener med norskinspirerte ting?

–Det mest norske jeg egentlig har sett er vel det Willy Ustad har forsøkt seg på. Huldrene og dette her det har vi jo veldig levende tradisjoner på.

–Og det er jo ekte SF attpåtil ...

–Ja, han lager jo sånne fantastiske teorier på saker og ting. Jeg har også sansen for Ingar Knudtsen sine amasoner, selv om de jo ikke er nordiske eller norske på den måten. Men han har tross alt sin norske bakgrunn og bruker den. Og Kalis sang, den var morsom. Han er litt strøken av og til, den gode Ingar. Det er en god del folk her i landet som absolutt er på vei en eller annen plass i det de skriver. Det som er veldig synd, det er at du skal nesten helt til Bringsværd for å bli tatt alvorlig når du skriver den typen litteratur. Det er ingen som helt har vokst fra den sosialrealistiske bølgen.

–Du har fortalt at du som så mange andre norske sf–entusiaster har lest mest engelskspråklig science fiction og fantasy, og ikke egentlig så mye norsk. Hva har du å si til det?

–Det har vært en tilfeldighet at jeg ikke har lest mer norsk sf. Det var jo ikke så mye sf på norsk da jeg begynte å lese. Og jeg må innrømme at jeg foretrekker faktisk fremdeles å lese på engelsk. Det er mer å velge mellom. Ikke at det som er skrevet i Norge har vært dårlig, jeg har faktisk lest endel av det etterhvert som jeg er blitt gjort oppmerksom på at det fantes. Men det er fremdeles en ny sjanger her i landet, og vi har fortsatt noen barnesykdommer. Vi trenger å finne vår identitet og balanse slik at det vi gjør ikke blir norske kloning er av utenlandsk litteratur.

–Da du debuterte, var det omtrent samtidig med endel andre norske kvinnelige forfattere av fantastisk litteratur. Like etter kom Den internasjonale kvinnebokmessen på Blindern i 1985 hvor fantastisk litteratur ble sterkt markert. Samtidig kom satsingen til foreningen Morgana. Profileringen av disse ting skapte et visst inntrykk av at det var en gryende feministisk tilstedeværelse i norsk fantastisk litteratur. Følte du det slik?

–Jeg ser ikke på meg selv som en kjønnsbestemt forfatter, hvis det er det du mener. Hvis du skriver kvinnelitteratur eller mannslitteratur, så kan du komme dragende med det der. Men hele resten av gjengen, de er jo forfattere, og ståstedet deres er like mye avhengig av hvilke opplevelser de har hatt og hvem de er som hvilket kjønn de har.

Når du snakker om en forfatter, kommer kjønnet i annen rekke, mener jeg. Det du har er mennesket. Opplevelsene som former mennesket. Tankene som former mennesket. Og dermed forfatteren. Ikke kjønnet. Kjønnet har jo selvfølgelig innvirkninger på det andre, men det er ikke det viktigste.

Når det gjelder amerikansk science fiction nevnte jeg her for en liten stund siden at det er blitt veldig mye av de der cute greiene fra kvinnelige fantasyforfattere. Jeg tror at det har med amerikansk opplevelse av hva det vil si å være kvinne å gjøre mer enn det egentlig hadde behøvd å ha, hvis du skjønner hva jeg mener. Fantasyen i Statene er blitt kvinnens gebet og jeg mener at når du får en fokuseringen på at dette er en kvinnelig forfatter, så mister du littegranne av helheten. Det er ikke kjønnet som er viktig, jeg synes det er viktig hva forfatteren har gjort.

–Og det du har gjort, føler du at du har fått god respons på det?

–Oora og Gaios ble ganske godt mottatt. Det var jo en typisk litt søt bok da, men jeg hadde inntrykk av at folk likte den. Den andre, altså Natten har fire måner, som jeg selv mener er den viktigste, den viktigste for meg personlig, den led under det at den var bok nummer to. Hvis du har fått en god mottakelse på første boken, så klarer du ikke å følge opp, nesten uansett hvor god bok nummer to egentlig er. For da har gjerne folk, kritikere og sånn, gjort seg opp en mening om hvordan den burde være. Det jeg synes er viktig for meg, det er at Natten har fire måner faktisk er den jeg skrev først. Oora og Gaios, som kom ut først, var egentlig en spin–off av Natten har fire måner. Men i løpet av de fem år det tok å skrive bøkene forandret jo begge seg ganske drastisk.

Også da jeg skrev Roland fikk jeg kjempefin respons. Det kommer folk fremdeles til meg og sier at de leser den sammen med ungene sine når de sitter i sengen om søndagen og skal kose seg.

Nielvsdalen har også fått veldig god mottagelse. Egentlig har jeg vært heldig sånn. Jeg har tydeligvis ikke tråkket noen for hardt på tærne underveis, og jevnt over fått pene kritikker.

Med Bergens–serien har det vært litt annerledes, selvfølgelig. Det er en skjebne all populærlitteratur får. J eg er blitt slaktet nord og ned, men salgstallene viser noe helt annet enn det kritikerne sier. Så jeg er blitt ganske tykkhudet når det gjelder kritikk.

–Hvordan har responsen på dine bøker vært fra science fiction–fans?

–På grunn av at jeg har bodd i Bergen har jeg jo ikke akkurat hatt så mye å gjøre med science fiction–miljøet i Norge. Det var noe jeg først fikk etter 1985, etter Den internasjonale kvinnebokmessen på Blindern det året. Da fikk jeg en viss kontakt med fandom. Og så har jeg jo vært på en Norcon før. Da fulgte jeg littegranne med. Og jeg vet ikke, jeg syntes science fiction–miljøet virket litt snevert. Men alle samlinger av folk med litt spesielle interesser i dette samfunnet blir gjerne litt snevre. For utenforstående, selvfølgelig.

Men det var hva slags mottagelse mine bøker har hatt i fandom vi snakket om. Jeg har nå hatt på følelsen at jeg ikke har fått noen særlig mottagelse i det hele tatt, før Nielvsdalen kom. Da fikk jeg god kritikk i Sirius, riktignok to år etter at den var kommet ut. Det var veldig kjekt og smigrende og koselig. Du vet det er jo gøy når det finnes et sf–miljø å bli tatt alvorlig der også. Og jeg synes det er et fantastisk kompliment å bli invitert til denne kongressen.

 

Intervju ved Rolf Andersen, sommeren 1992

Thore Hansen intervjuet til Norcon 20 (2006)

-Det hender de spør når jeg har tenkt å bli voksen...

Thore Hansen intervjuet i programboken til science fiction-kongressen Norcon 20, Oslo 3.-5. juni 2006

Novellen som Norcons æresgjest Thore Hansen har levert til denne programboken skulle egentlig ikke vært til.

–Etter Skogene kommer lovet jeg på tro og ære at jeg ikke skulle skrive mer fra Skogland. Men så begynte det å boble – og jeg tenkte: Hvorfor holde igjen, egentlig? Novellen er fra en planlagt samling med korte fortellinger fra Skogland, fortellinger fra forskjellige tider. Jeg skriver dem etter hvert som de kommer til meg, rolig og veloverveid.

–Men det er ikke det eneste du skriver på?

–Nei. Jeg har funnet ut at jeg må skrive litt i andre sjangere enn fantasy for ikke å stivne helt. Derfor kom Blues for en aldrende morder for to år siden, og en ny krim nå i august. Selv om det riktignok er noen fantasielementer ute og går i den. For jeg har ikke lyst til å skrive en tradisjonell detektiv– eller politibok. Derfor dukket den aldrende leiemorderen Jonathan Ruud opp.

 

RUFFEN

 

Hansen har også annet på tapetet fremover:

–Foruten Skogland–samlingen skal jeg skrive litt mer krim. Og så har vi sparket liv i Ruffen. Fremover kommer det en ny og en gjenutgitt gammel bok hvert år. Historiene til Tor Åge Bringsværd i den nye serien er vel så gode som de gamle.

Hansen har en ganske bestemt arbeidsrytme:

–Først skrive, så tegne – aldri omvendt. Det kreves mer konsentrasjon for å skrive enn å tegne, derfor må jeg gjøre det mens jeg er relativt oppegående, og for meg vil det si om morgenen. I gamle dager skrev man om natten. Det har jeg sluttet med. Jeg driver med andre ting da. Men å tegne er som å kjøre snekke – det er mer ro over arbeidsprosessen.

–Leser du noe særlig science fiction og fantasy?

–Det er to ting min gamle far prakket på meg. Han var giret på diktsamlinger og giret på krim. Jeg er vokst opp på dikt og grusomme kriminalhistorier. Science fiction kom jeg sent til. Jeg var 22–23 år før jeg ble bevisst at noe av det jeg leste var sf, og jeg hadde ikke dilla på det. Den eneste sf–boken jeg kan huske å ha lest i ungdommen, var Rød planet av Robert Heinlein. Jeg kunne ikke begripe hva slags vrøvl dette var – og la den til side og leste neste Tarzan–bok i stedet.

Men så kom jeg i kontakt med Bing og Bringsværd, som illustratør, og av dem fikk jeg anbefalt forfattere som traff meg. Og i en god del år leste jeg mye sf og fantasy. Så jeg kjenner godt til mange eldre forfattere, men alt det nye vet jeg ikke om. Jeg skummer kun gjennom magasinene. Og fantasy prøver jeg å holde meg unna. Det er nok å skrive det.

I en periode var Thore Hansen også aktiv som fan, og deltok på en rekke kongresser og var bl.a. involvert i Science Fiction–magasinet / Nova i dets første årganger. Den aktive perioden som fan tok slutt etter noen år, på grunn av andre ting som kom i veien og slukte døgnets begrensede timer.

–Så jeg er ikke den største sf–fan lenger, selv om jeg følger brukbart med i utviklingen når det gjelder illustrasjoner. Men jeg må få si at jeg tenner litt på sf ennå. Jeg er interessert, men litt ut på dato. Og ser jeg en ny bok av Ray Bradbury, så kjøper jeg i hvert fall den.

–Hva med bølgen av fantasy–filmer de siste årene – har du fulgt med på den?

–Absolutt, jeg har fått med meg det meste. Jeg hadde veldig sans for Ringenes herre. En fabelaktig visualisering av bøkene. Men så hadde de også brukt de fremste illustratørene i sjangeren – og masse penger.

 

KRYPER TIL SENGS MED TEGNESERIER

 

Men det er kanskje tegneserier som er hjertet nærmest:

–Det hender at de jeg bor sammen med sukker oppgitt når jeg kommer med en bunke nye tegneserier og kryper til sengs for å nyte dem. Da spør de når jeg har tenkt å bli voksen – men jeg svarer dem ikke.

–Hva er det med alle disse vertshusene i fortellingene dine?

–Det er vel som gamle Hemingway sa: Ikke skriv om det du ikke har greie på. Jeg har vært mye på vertshus og barer rundt om i verden. Jeg sitter ofte stille i en krok og ser hva som kommer og går. Jeg får vanligvis mye mer ut av det enn å vandre gatelangs i fremmede byer, selv om jeg gjør det også. Men selv om jeg har denne fascinasjonen for vertshuset, så kommer jeg meg alltid ut for egen maskin, så det er ikke altfor ille.

Også andre temaer og motiver går igjen i Hansens bøker. Er dette bevisst?

–Jeg er ikke så firkanta at jeg setter meg og sier at nå skal jeg ta for meg det og det. Men jeg ser at noen temaer er konstante. Økologifokuset, for eksempel, har vært med meg siden 60–70–tallet da jeg var ung og sint. Jeg advarte mot miljøødeleggelsene i tekst og tegning.

Et annet tema er ensomheten, den bevisste ensomhet. Det er helt lov å være ensom hvis man trives med det. Det er sjelden jeg får anledning til å snakke om det jeg holder på med. Steder jeg går, mennesker jeg kjenner eller treffer, de gjør helt andre ting enn meg. Jeg er som oftest mest interessert i å høre dem fortelle om hva de gjør, jeg vet som regel hva jeg driver med selv.

–Du er mest kjent for dine tegninger, de ser man overalt. Når det gjelder bøkene, kan det virke som om de mer har ligget i vannskorpen. Det har ikke vært så stor oppmerksomhet utad, men leserskaren har økt etter hvert som folk har fortalt hverandre om dem.

–Det kan være noe i det. Jeg fikk en slags bekreftelse på det da krimboken min utkom for halvannet år siden. Den fikk enorm oppmerksomhet, mye mer enn tidligere – men det ble hele tiden referert til mine tidligere bøker også. Så det virker som om det kan ha bygget seg opp et slags reservoar av velvilje som plutselig flommet over.

Men det har også med sjangrene å gjøre. Når jeg har skrevet fantasy, har brorparten vært utgitt som ungdomsbøker. Og både fantasy og ungdom er litt usynlige i medienes litteraturdekning.

Så spiller det selvsagt en rolle at det byr meg litt imot å ”selge” meg selv. Det er naturligvis feil tenkt, man må jo selge møkka også. Så jeg er blant annet veldig mye rundt og snakker til skoleklasser og slikt. Preker om fantasy og tegner for dem. Men for eksempel å være pågående overfor aviser er ikke min stil.

 

Å SKRIVE FANTASY SOM Å PISSE I SALONGEN

 

Det er også begrensende at mediene er opptatt av hva de tror markedet vil ha, og den type litteratur jeg skriver står ikke høyt i kurs. På 60– og 70–tallet var det å skrive science fiction eller fantasy som å pisse i salongen. En fantasyforfatter var bra dum hvis han trodde han skulle slå gjennom. Og det er ikke blitt veldig mye bedre. Hvis du ser på selv en såpass anerkjent forfatter som Tor Åge Bringsværd, er det sjokkerende hvor lave opplagene hans har vært. Og mens man til utpå 1990–tallet kunne regne med oppslag i Oslo–pressen i hvert fall for etablerte forfattere, er det ikke slik lenger. Nå er pressen ikke lenger opptatt av hva som rører seg, men av hva som tenner folk – og kulturdekningen blir deretter.

Et problem veldig mange forfattere møter er at bøker er blitt ferskvare. Her i dag og glemt i morgen. Jeg prøver å fortelle ungdom at de må gå på oppdagelsesferd i biblioteket – og finne forfatterstemmer de liker, uansett om de ikke skulle være aktuelle eller bestselgere. Visse titler leser alle fordi alle leser dem. Det kan da ikke være rette måten. Ingen bok er for alle, det gjelder å finne boken som er for deg.

Ellers hjelper det meg sikkert ikke at jeg blir forbannet på journalistene. De vet helt ubegripelig lite om science fiction og fantasy. Når de kontakter meg etter en utgivelse, er de frekke nok til ikke å ha lest boken, de har ikke engang giddet å google noe om bakgrunnen min. Men intervju skal de ha. Jeg ber dem om å ringe tilbake når de har gjort hjemmeleksa.

 

Intervju ved Rolf Andersen mai 2006