Øyvind Myhre intervjuet om sin nye bok, H.P. Lovecraft og science fictions kår i dag. (1991)

Vi lever alle i vår egen verden…

Øyvind Myhre blir intervjuet av Rolf Andersen om sin nye bok, H.P. Lovecraft og science fictions kår i dag. (Fra Nova-info nr. 3/1991, utgitt av Bokklubben Nova / Bok & Magasinforlaget sommeren 1991)

–Hvorfor jeg skriver en bok med utgangspunkt i Howard Phillips Lovecrafts skrekkfortellinger fra 1920– og –30–tallet?

Øyvind Myhre stusser et øyeblikk og virker nesten overrasket over spørsmålet. Og det er rart. For Mørke over Dunwich, som nettopp er kommet på Bok og Magasinforlaget og i Bokklubben Nova er skrevet i Lovecrafts ånd. Om boken ikke akkurat er et forsøk på å bringe Cthulhu inn i de tusen hjem, er den i hvert fall en intelligent introduksjon til H.P. Lovecrafts forfatterskap og skrekklitteratur generelt.

Først og fremst er det imidlertid en dramatisk og nervepirrende roman om forholdet mellom en mann og en kvinne som blir dratt fra hverandre av krefter de knapt forstår selv, men som til syvende og sist bunner i deres diametralt ulike syn på tilværelsen. Boken er skrevet med Myhres sedvanlige innlevelse i landskap og miljø, som denne gang er sterkt farvet av fortelleruniverset til H.P. Lovecraft.

–Dypest sett skrev jeg kanskje boken som et slags rituale, sier Øyvind Myhre etterhvert. –En bekreftelse på min plass i bevegelsen, eller noe slikt. Men helt konkret er bakgrunnen til Mørke over Dunwich at jeg til min store glede og forundring ved en ren tilfeldighet oppdaget landsbyen Dunwich i East Anglia. Alle som har vært noe særlig borti Lovecraft vil ha assosiasjoner til det navnet. I og med at jeg har lest Lovecraft med stor glede i mange år, fikk jeg den ideen å koble dette idylliske og folkloristisk interessante område sammen med Lovecraft–mytoset. Det ga en interessant bakgrunn for en historie jeg hadde tenkt på en stund.

Jeg er blitt mer og mer opptatt av og fascinert av virkelighetsoppfatning – det forhold at hver og en av oss lever i sin egen verden og kaller den for den virkelige. Denne virkelighet synes svært forskjellig fra person til person. Tvetydigheten eller mangetydigheten i virkelighetsoppfatninger går igjen som et underliggende tema i skrekklitteratur. Kolliderende virkelighetsoppfatninger er et åpenbart tema i en bok som bruker Lovecraft og hans univers som motiv. For leserne blir forhåpentligvis spørsmålet hvor reell den virkeligheten de lever i er i forhold til den for eksempel jeg opplever. Finnes det noen entydig virkelighet? Et temmelig grunnleggende erkjennelsesmessig spørsmål.

–Som man kan få svar på gjennom å lese Lovecraft?

–Lovecraft er en av de få skrekkforfattere som har klart å skrive skrekkfortellinger som handler om mer enn seg selv, altså det konkrete skrekkelige. Lovecraft utviklet en kosmisk skrekk som stilte spørsmål ved det grunnleggende i hele eksistensen. Det er ikke slik at et fryktelig vesen der ute i mørket flyr rundt og sier bø og forulemper anstendige borgere til lensmannen kommer og ro og orden blir gjenopprettet. Nei, det er selve tilværelsens grunnleggende struktur som er grotesk. Og det er langt mer foruroligende enn ketchup og gørr, selv om Lovecrafts groteskerier er formidlet i et blomstrende adjektiv–språk enhver seriøs litteraturkritiker ville få bakoversveis av, og med endel formler i fortellerstrukturen som går igjen ganske ofte. Dog er faktisk en av funksjonene til Lovecrafts formelverk den frysende gjensynsgleden det gir når du aner hva som kanskje venter deg på neste side.

–Finnes det andre skrekkforfattere som på samme måte stiller spørsmål ved våre grunnleggende oppfatninger av tilværelsen?

–Det finnes sikkert masser av eksempler. Mary Shelley, på en måte. Sven Elvestad fra tid til annen. Poe, men ikke tilnærmelsesvis så mye i skrekkfortellingene som i diktene sine. Den grunnleggende pessimismen i et dikt som The Conqueror Worm, f.eks., er langt mer virkningsfull enn hans bloddryppende makabre noveller.

Sivilingeniøren Øyvind Myhre (hadelending av herkomst og overbevisning, som han selv uttrykker det) har vært sentral i det norske SF–miljøet siden tidlig på 1970–tallet. Han var redaktør for SF-magasinet Nova gjennom mesteparten av dets levetid, og har utgitt 15 romaner og novellesamlinger siden debuten med Aster i 1974 – både science fiction, fantasy, thrillere og historiske romaner – eller en blanding av alt dette. I tillegg kommer noen fagbøker, inklusive Magiske verdener, en innføring i fantastisk litteratur gjennom tidene.

–Opprinnelig skrev jeg Mørke over Dunwich som en novelle, i fanzinet Gandalf. Men den var for kort. Jeg følte et stort behov for å utvikle og utdype den på masse punkter. I første omgang hadde jeg bare skissert det jeg prøvde å uttrykke. Men jeg trengte også en drivkraft til å skrive boken ferdig. Skulle jeg skrive historien slik jeg ville, ville det ta mye tid og arbeid, og det er svært lite trolig at et større norsk forlag ville satset på å utgi det ferdige verket. Til det er boken for sær og Lovecraft–bakgrunnen for lite kjent i Norge. Så det var et lykketreff at Terje Wanberg i Bok og Magasinforlaget ble interessert i prosjektet.

Det går nemlig dessverre ikke så bra bestandig å være forfatter og samtidig ha en krevende heltidsjobb ved siden av. Jeg får for liten tid til å skrive, synes jeg sjøl. Men det legger jeg opp til at det sakte men sikkert skal bli en forandring på.

Fantasi er en krevende litteraturform. Det forutsetter en slags referanseramme for det du leser. Det er en altfor grei – og uopplyst – holdning for en som ser det utenfra å si: Nei, dette er bare tull. Det handler ikke om verden her og nå. Det er fullstendig irrelevant.

Akkurat det er det en del tildels toneangivende folk i norsk kulturliv som mener. De har ikke gode nok forutsetninger til å bedømme fantastisk litteratur, og da er dette en sjanger det veldig lett går utover når innkjøpsmidler i Kulturrådet og denslags må prioriteres.

–Dette har du vært veldig opptatt av tidligere.

–Jeg har bestandig vært utsatt for det som går under navnet profesjonell litteraturkritikk. Det bør man helst ha et rimelig avslappet forhold til. For det er mange slags rare og forskjelligartede kritikker du får. Du får bestandig en kritikk av boka anmelderen har lest. Og er det ti anmeldere, blir det ti bøker, selv om boka fysisk sett er den samme.

Du kommer med et utsagn på ti ord, og mener du har uttalt deg presist. Men av et tilfeldig utvalg på ti lesere mener fem du har sagt det stikk motsatte. Hvis en sånn usikkerhet gjelder ved en enkelt strukturert setning, hvor stor er den ikke i en bok på seksti tusen til hundre tusen ord? Ikke for det – det kan ofte være gode grunner til at en forfatter ikke ønsker å uttrykke seg presist og nøyaktig. Men min erfaring er at forskjellen på anmeldere og andre lesere er ikke at kritikeren er mer objektiv eller nøytral, men at han er utstyrt med et større apparat enn folk flest til å uttrykke sin subjektive oppfatning som allmenngyldig.

– Betyr det at du ikke skriver med noen bestemt lesergruppe for øye?

–Strengt tatt nytter det ikke, grupper av lesere viser seg vanligvis å være langt mindre homogene enn man tror.

Men jeg har et slags ideal om å skrive for den interesserte, nysgjerrige og kunnskapsrike enkeltleser. Slike ting jeg tror jeg selv ville likt å lese hvis andre hadde skrevet det. Hvis ikke jeg selv liker å lese det, hvorfor skulle jeg vente at andre liker det?

–Hvorfor skriver du?

–Si det. Det er kanskje et forsøk på å uttrykke en eller annen form for endelig erkjennelse. Som nå kan bringes videre i foredlet form i finurlig språk som glitrer av forstand slik at sannheten åpenbarer seg i sin selvfølgelige enkelthet for alle og enhver. Det er naturligvis en ekstra fordel om også forfatteren gjennom formidlingsprosessen hadde fattet disse endelige sannheter med samme klarhet som leseren nyter godt av.

–Så leseren skjønner bedre hva forfatteren holder på med enn han gjør det selv?

–Nei, det tror jeg ikke. Vi står vel på omtrent like fot der.

–Opp gjennom årene har du skrevet mange slags fortellinger – du skriver for eksempel mindre science fiction nå enn før. Men selv om de ytre rammer er forskjellige, er det mye i bøkene dine som er likt.

–Det er jeg ikke sikker på om jeg er helt enig i. Jeg vil hevde at jeg i hvert fall rent teknisk er blitt en bedre forfatter. Men det er sant at det er stor spennvidde i det jeg skriver, og det vil det nok være fremover. Noe av grunnen til at bøkene mine eventuelt har likhetspunkter, henger nok sammen med at jeg helt sikkert har lett for å tegne personlighetstyper som ligner litt på hverandre. På en måte må man ha karakterer som man identifiserer seg med og som man engasjerer seg i. Og det kan bety at man får endel likhetstrekk i personlighetene i bøkene mine.

–I alle fall må du være enig i at det er mindre teknologisk orientering i dine bøker enn tidligere, og langt mindre åpenbar politisk polemisering.

–Jo, men det betyr ikke at jeg vil fornekte den måten å skrive på. Jeg står inne for det aller meste jeg har skrevet av politisk litteratur. Men jeg har vel liksom etterhvert prøvd å bestreve meg på å fange inn noe mer av kompleksiteten og mangetydigheten i mennesket i tillegg til det ensidig politiske.

Politikk og ideologi er viktige – de definerer de sosiale rammebetingelser for din eksistens. Men de er ikke hele eksistensen, langt derfra. Eksistensen begynner på en måte da de politiske og sosiale rammebetingelser er lagt.

–I det du skriver legger du stor vekt på landskap og miljø?

–Jeg legger stor vekt på å formidle opplevelsen av et landskap – å gjøre det sannsynlig – fordi jeg selv synes det er ganske viktig – hvordan ting smaker, lukter – i de hele tatt natur i mer eller mindre utvannet fonn.

Mikkjel Fønhus er et av dette århundredes betydeligste norske forfattere. Han har klart å gjøre såvel landskap som miljø og handling til en fullstendig integrert helhet. I hans bøker er det meningsløst å forestille seg handlingen uten landskapet og miljøet. For de er jo selvfølgelig ett. Det er en mer ekte måte å formidle virkeligheten på. Vi opplever den sammenhengende. Det er ikke slik at vi opplever landskapet eller miljøet vi befinner oss i som noe adskilt fra det vi gjør.

I tillegg til at Fønhus på denne måten fletter de forskjelligste elementer sammen, er han en eminent språkbruker. Han formidler norsk dagligtale i mange forskjellige dialekter – og har vært med på å gjøre dem til en akseptert del av norsk skriftspråk. Så få vi heller bære over med at han var totalavholdsmann.

– Har du noen forbilder?

–Ja. Jack Vance. Han synes jeg er en sann språklig ekvilibrist. Der synes jeg han for tiden er uovertruffen innenfor fantastisk litteratur, det være seg SF eller fantasy. Samt at han har en iderikdom som til tider er fullstendig overveldende. Han tegner utrolig komplekse, fremmedartede men likevel overbevisende miljøer. Og så fordi han skriver for å bli rik – det er han vel etterhvert begynt å bli – for å kunne bruke mest mulig tid på båten og jazzen sin.

–Er du påvirket av for eksempel Vance i ditt forfatterskap?

– Det er klart jeg er påvirket av andre i det jeg skriver. Det er ikke bevisst i den forstand at jeg prøver å skrive som den eller den forfatter. Språklig skriver jeg vel som en norsk forfatter på godt og vondt. Jeg er ganske påvirket av Fønhus. Ellers går det ikke an å skrive science fiction uten å være påvirket av Heinlein. Heinlein gjorde sjangeren science fiction til litteratur. Han viste hvordan det går an å fremstille det eksotiske, det ukjente, det fantastiske på en måte som faller helt naturlig inn i handlingen i stedet for med jevne mellomrom å ha tosiders avhandlinger om hvordan ting er i år 2097, og hvordan de tekniske duppeditter virker, for så etter pausen å fortsette med historien. Hos Heinlein blir den nødvendige miljøskapende bakgrunnsinformasjon smyget umerkelig inn som en del av fortellingen. I tillegg hadde han en praktisk ingeniørtilnærming både til teknologi og til sosiale forhold. Han skjønner – og greier å formidle – hvordan forskjellige prosesser virker sammen og påvirker hverandre. Dette gjør han på en mye mer overbevisende måte enn tidligere forfattere.

–Hva har skjedd etter Heinlein?

–Etter Heinlein er mesteparten av science fiction blitt kommersiell underholdningslitteratur i den minst positive betydning av ordet. Det handler ikke om mer enn det det handler om. Det gir ingen visjoner. Mesteparten formidler ikke noen svimlende følelse av et univers med mangfold og uutgrunnelighet. Det gir deg ikke – i hvert fall ikke meg, da – noen følelse av noe originalt, noe unikt, eller at du har opplevd noe kvalitativt nytt.

Man kan selvsagt ikke se helt bort fra at dette et stykke på vei kan skyldes at man har lest mye science fiction, og i lang tid. Etterhvert blir man dessverre blasert. ”The Golden Age of science fiction is thirteen,” som en eller annen formulerte det. Men jeg er likevel helt sikker på at det primært skyldes forfatternes tilnærming til stoffet. De setter seg ikke som mål å formidle noe nytt. Målet deres er en bok som de er sikker på blir utgitt og som folk som allerede er utdannet i science fiction kan lese helt mekanisk uten å bry hjernen. Boken må for all del ikke være for anstrengende eller utfordrende å lese, for da mister du en stor del av det predestinerte markedet som ellers ville kjøpt den. Og rent statistisk vet forfatteren hva han må skrive for å selge. Til og med en cyberpunkforfatter – det var i hvert fall for et par år siden den store "opprørs"bølgen – vet for den saks skyld hva en cyberpunk–bok skal inneholde. Det merkes på dem.

– Leser du noe særlig science fiction i det hele tatt?

– Det kommer en bok av Jack Vance i året eller annethvert år. Jeg kan lese den. Ellers blir det lite.

–Du har selv skrevet blant annet fantasy, science fiction og historiske romaner. Det har vært spekulert over om ikke en av grunnene til at det skrives så lite fantasilitteratur i Norge er at man har en så sterk tradisjon for historisk litteratur – og at denne har dekket mange av de samme behov hos lesere for innlevelse i fremmede miljøer og så videre som fantastisk litteratur gjør i andre land. Samtidig opplever vi at en merkbar del av den nyere fantastiske litteratur i Norge – spesielt barne– og ungdomsbøker – er skrevet nettopp med utgangspunkt i historie.

–Det er et interessant fenomen. Men det blir også skrevet mye som ikke holder mål. Er det en ting en fantasibok med historisk tilknytning ikke har lov til å være, er det historieløs. Når du knytter fortellingen din til et eksisterende sett av myter og historiske innpakninger må du kjenne konteksten du begir deg inn i.

Verdens bokhyller er fulle av produkter som synder mot dette. Rent kommersielt er det for eksempel neppe noe stort tap for Stephen King når han bruker tilfeldige utklipp fra svenske aviser for å illudere fremmede språk. Men så er da hverken det han formidler eller hans publikum særlig seriøst.

Den historiske forestillingsverden til dine personer er endel av den virkeligheten du beskriver. Du kan ikke bare ta folk av her og nå og henge på dem pappnese og innbille oss at de er fremmede. Ta en bok som Sti mot fortiden av Tom Egeland. Hans vikinger er moderne Oslo–folk i kostyme. Vokabularet de bruker er moderne, forfatteren er "tonedøv", for å si det på den måten, overfor vikingenes verdensbilde, deres uttrykksmåte og deres selvforståelse.

Da er det noe helt annet med for eksempel Felix Thoresen, som dessverre døde nå i mars. Hans serie på fire bøker om Harm, som begynner med Ørnen på Harm, vil bli stående som noe av det ypperste i norsk historisk skjønnlitteratur. Thoresen, som også skrev moderne gralslegender i sine Amal Nor–bøker, skildrer våre forfedre rundt år 1000 slik de virkelig var, eller i hvert fall slik de godt kunne vært. Det er bare å ta en enkel sammenligning mellom han og mer likegyldig og overflatisk historisk skjønnlitteratur for å se kvalitetsforskjellen. Thoresen legger et meget omfattende arbeide i å fremstille sine personer og deres virkelighetsbilde som på avgjørende felter grunnleggende forskjellig fra vår. Samtidig skildrer han dette fremmede samfunn og disse fremmede sinn fra innsiden, slik at vi også blir trukket inn i dem og utvider vår forståelseshorisont og vår sympati.

Ved å lese slik litteratur – hva enten det er historiske romaner eller science fiction – lærer vi å forholde oss til verden og dens mangfold.

Hvis unger er heldige nok til å bli konfrontert med slikt i ung og påvirkelig alder, vil møtet med og kunnskapen om fortiden og fremmede verdener gi dem et perspektiv lenger fremover som de ellers rett og slett ikke får.

Fra tid til annen har jeg snakket om hvor viktig dette er. Det hjelper vel ikke så veldig mye, kanskje. Men det hjelper i hvert fall ikke å holde kjeft.