Fem favoritter – Æresgjester på norske science fiction-kongresser

Dette er en litt merkelig opplisting, for den blander to ting. Science fiction-kongresser, i hvert fall de litterært orienterte, har for vane å invitere forfattere som æresgjester for å gjøre stas på dem og for at de gjennom deltagelse i programposter og kontakt med fans skal gjøre stas på oss. Alle er gode forfattere, ellers ville de ikke blitt invitert. Hvilke er best er en diskusjonssak, og til syvende og sist avhengig av personlig smak. Likeledes fungerer noen av dem bedre som æresgjester – mer engasjerte, mer karismatiske eller empatiske, mer taleføre, intelligente eller morsomme. Igjen er dette en smakssak og også avhengig av tilfeldigheter som hvilke man får best kontakt med.

Nå er det ganske snart en ny Norcon, og det blir veldig gøy å treffe forfatter-æresgjester som kommer dit.

I mellomtiden følger en liste over de æresgjestene jeg alt i alt har satt mest pris på etter de nærmere 30 Norconene jag har vært på. Med en bokanbefaling for hver.

Ingar Knudtsen

Forfatterskapet til Knudtsen var svært variert med mange gode bøker. Favoritten min er Kalis sang. Jeg vil ikke si at den er hans beste, men den er absolutt hans gøyeste og mest sprudlende.

Paul J. McAuley

En meget god og produktiv britisk forfatter som har gått akkurat under radaren hos de fleste. Evening’s Empires er en del av hans «Quiet War»-serie, men kan leses for seg. Serien minner endel om The Expanse, men er skrevet før. I denne boken er det ikke så mye plottet eller personene man husker, som alle de ulike kulturene McAuley skildrer.

Øyvind Myhre

En forfatter, fan og redaktør med sine meningers mot og solid grunnlag for egne meninger. Bokanbefaling er vanskelig, for han har skrevet mye innen ulike sjangre. Kanskje den elleville Følge en drøm, som stort sett foregår i helvete. Eller den norrønt inspirerte nåtidsthrilleren Pålgrims vandring, den Lovecraft-aktige Mørke over Dunwich eller En himmel av jern, der åpningskapitlet foregår på en fornøyelig skildret Norcon. Eller en av hans historiske romaner som Kongen og gudene, hvis man har lyst på et avbrekk fra det fantastiske. Eller… Myhre fortsetter å skrive og publisere bøker, så her er det mange mulige valg. Bare å hive seg uti.

Tim Powers

Powers er ekspert på å skrive historien bak historien, hele sannheten som skjuler seg bak fortellingen vi er blitt fortalt. Favoritten min er nok The Stress of Her Regard, om de store engelske dikterne fra romantikken og deres fatale omgang med vampyrer. Ikke minst fordi jeg hadde en lang samtale med Powers om dikterne og boken da han var æresgjest på Norcon i 2007.

James White

Pasifistisk og bevisst konfliktsky nordirsk katolikk som var verdens høfligste og mest tørrvittige æresgjest. Han er mest kjent for sine Sector General-fortellinger, om det galaktiske sentralsykehuset som må ta seg av de mest kompliserte sykdoms- og ulykkestilfellene blant alle mulige slags intelligensvesener. Novellene og de tidlige romanene derfra har en tendens til å bli gjentagende. Han lykkes merkbart bedre etterhvert, så prøv den glimrende Mind Changer. Og hvis du ikke er så glad i legeromaner og spesielt hvis du liker alternativ historie og heier på Irland og det irske, kan du prøve The Silent Stars Go By.

 

ra 3/6 2026

Fem favoritter – De første «wow»-bøkene

Jeg vet ikke om du også hadde det slik, men for meg var det noen få bøker som i særlig grad åpnet øyne og sinn for fantastisk litteratur og gjorde at jeg bestemte meg for at dette, det måtte jeg lese mer av. Bøkene nedenfor leste jeg for 56-58 år siden, da jeg var 9-11 år gammel. Jeg har utvilsomt glemt andre bøker jeg leste omtrent samtidig, og andre bare halvhusker jeg selv om de gjorde stort inntrykk. Det var blant annet en spennende guttebok om en reise til en av Neptuns måner (formodentlig Triton), hvis jeg husker riktig. Med aliens, skurker og mye eventyr. Som sagt, nesten glemt. Men bøkene under husker jeg:
 
David Duncan: Dark Dominion.
Den første «voksne» SF-boken jeg leste. Noen vitenskapsmenn og deres familier bygger en rakett som de kommer seg unna i. Jeg har faktisk boken ennå, men har ikke lest den om igjen siden, Bokomtaler forteller meg at den er virkelig usedvanlig dårlig. Så jeg lar antagelig være. Men dengang var den full av sense of wonder.
 
Brian Aldiss: Starship (Non-Stop i den britiske originalutgaven).
SF-bok nummer to jeg leste. Det er jeg sikker på. Aldiss’ debut som SF-romanforfatter. En usedvanlig god generasjonsromskipsbok. Som jeg har lest om igjen, ja, og som jeg til og med fikk en hilsen fra Aldiss i, i mitt slitte eksemplar mange år senere, da han var æresgjest på Intercon her i Oslo i 1994.
 
J. R. R. Tolkien: The Hobbit
Jeg leste, ble bergtatt og maste meg til å få LOTR i julepresang. Og da var jeg virkelig hektet.
 
De tre bøkene over fant jeg i bokhyllen til moren min, som også leste endel slikt – spesielt hard SF. Så jeg er litt arvelig belastet.
 
De neste viktige bøkene jeg husker tyder på at jeg var blitt interessert i sjangeren og lette etter mer. For de lånte jeg på skolebiblioteket etter anbefaling fra en kamerat som jeg leste mye sammen med disse årene.
 
C. S. Lewis: Out Of The Silent Planet og Perelandra. Jeg leste disse før jeg oppdaget Narnia-bøkene, og husket særlig vesenene på Mars og de flytende øyene på Venus. Senere lesing viste meg andre aspekter ved bøkene. Jeg prøvde meg på That Hideous Strength, men kom ingen vei. Det var først senere jeg leste den og fikk noe ut av det.
 
Den siste boken jeg vil nevne er Frankenstein av Mary Shelley. Anbefalt av en annen kamerat som fortalte levende om hvor skremt han var blitt da han leste den i smug etter sengetid. Det hørtes unektelig spennende ut…
 
Når jeg ser listen over, skjønner jeg at jeg var heldig i min introduksjon til fantastisk litteratur. De tre første som er listet opp var bokstavelig talt blant de første kanskje fem-seks bøkene jeg leste innen sjangeren. Resten kom litt senere og innimellom andre bøker, men er altså av dem jeg husker best av de jeg leste tidlig.
Hvordan er det med deg? Leste du noen bøker tidlig som gav deg lyst til å lese mer science fiction og fantasy? Og hva synes du om «mine» bøker, hvis du har lest dem?
 
ra 27/5 2026

Elisabeth Wheatley: Daindreth's Assassin (2021)

Jeg må innrømme at jeg allerede i utgangspunktet regnet med at dette ikke var min greie, og det var det da heller ikke. Grunnen til at jeg tenkte jeg skulle lese boken var at jeg hadde sett en god del småsnutter av forfatteren på YouTube, der hun enten hadde kløktige observasjoner om fantasy, morsomme diskusjoner mellom ulike typer romantisk fantasy og – ikke minst – opptredenene til Book Demon, som er så glad i bøker at det halve kunne være altfor mye - men gjenkjennbart for alle lesere. Disse er verdt å se. Boken, på sin side, var helt grei, det er ikke det, men heller ikke noe mer. Dette er første bind i en serie på fem, og jeg føler ikke noe behov for å lese resten.

Fortellingen er lagt til en generisk fantasy-middelalder. Amira er datteren til kongen i et lite kongedømme i et stort imperium. Hun er underlagt en forbannelse som gjør at hun må adlyde sin far uten spørsmål. Han har brukt dette til å trene henne opp til en effektiv drapsmaskin som tar livet av brysomme konkurrenter og fiender.

Daindreth på sin side er klok, vakker, snill, handlekraftig og arving til keiserriket. Men han er også besatt av en demon som truer med å ta over hans sinn og kaste imperiet ut i ondskap og kaos den dagen han overtar tronen.

Amira blir beordret til å drepe Daindreth. Dette går ikke som planlagt. Etterpå blir de tvunget inn i omstendigheter der de må omgås mye, og dere aner sikkert hva som skjer. Langsomt – via mange omveier, forviklinger, misforståelser, heftige følelser og konflikter der de lærer mye om seg selv, hverandre og den verden de lever i, blir de tidligere dødsfiender til kjærester. Noen ganger litt langdrygt. Spørsmålet er om de kan hjelpe hverandre til å bli kvitt sine respektive plager og lede seg selv og riket til en lykkelig slutt. Det er formodentlig det vi får vite i de avsluttende fire bindene.

Som jeg altså ikke har tenkt å lese. Andre blir sikkert bedre truffet av fortellingen og vil ønske å fullføre verket. Selv så nøyer jeg meg med et greit og småinteressant besøk i en undersjanger jeg kjenner lite til og ikke har så stor sans for, og lar det være med det.

RA 5/26

Fem favoritter – Bøker av Ingar Knudtsen

Ingar Knudtsen (1944-2025) var en av Norges ledende forfattere av fantastisk litteratur. Han fikk utgitt omtrent 30 bøker. Dette spenner fra science fiction, spesielt i de første årene, via historisk fantasy med amasonebøkene, til det vi kanskje kan kalle magisk realisme og til slutt rene historiske romaner.

Her er et knippe med mine favoritter. Har du lest noen av disse, eller liker du kanskje andre bøker av Knudtsen?

Dimensjon S (1975)
En samling med science fiction-noveller fra Knudtsens tidligste forfatterskap. Hard, teknisk, poengtert.

Katteliv (1985)
Norsk forstadsliv sett gjennom øynene (eller sansene) til en katt.

Kalis sang (1991)
Knudtsens mest overdådige og sprudlende roman. En ung symaskinreparatør på terskelen til voksenlivet drister seg til å kjøpe et pornoblad – som viser seg å være noe helt annet. Dørene til en annen virkelighet blir åpnet, og det ender med kosmisk kamp.

Nord for Saigon (1992)
Vi følger to kvinnelige Viet Cong-soldater som i små glimt utvikler en mytisk forbindelse med det som kanskje er kvinnenes egne tidligere liv som militære ledere mot Vietnams fiender.

Ensomheten er en sang (2008)
Året er 1954 og en tenåring som har fått tuberkulose blir sendt på sanatorium. Undertrykkelse finnes ikke bare i de samfunnsmessige strukturer, men i forholdet mellom mennesker. Knudtsen var opptatt av begge deler – og av hvordan man kjemper imot.

ra 13/5 2026

Fem favoritter - Norsk fantasy

Her er mine favoritter innen norsk fantasy. Har du andre?

Ailo Gaup: Trommereisen (1988)

Fantasy basert på samisk mytologi og praksis. En ung mann dras inn i en kamp på liv og død for å gjenoppdage sin samiske identitet og redde restene av samisk kultur og levevis. Denne boken mener jeg er helt oppe i toppen av de beste fantasy-fortellingene skrevet her til lands.

 

Henrik Ibsen: Peer Gynt (1867)

Ja? Hva skal man kalle Peer Gynt om ikke fantasy? Kanhende ikke det letteste å lese seg gjennom og forstå. Men et dybdedykk av dimensjoner ned i livets seire, fall, og svik. Og i den norske folkesjelen og selvbilde.

 

Eirik Ildahl: Fortellingen om Den (1981)

Ildahl har skrevet mye og godt innen mange sjangre, men det er likevel en egen sjarm over denne debutromanen hans om et nusselig lite vesen som legger ut på en tildels ufrivillig oppdagelsesreise i en stor, fremmed og iblant farlig verden.

 

Bente Lohne: Beretningen om Julias lange reise (1982-1987)

Julias reise (1982), En bundet drage (1983), De lange sverd (1984) og Gullridderen eller Krigens sang (1987). Barne- / ungdomsfantasy som bruker mange kjente elementer men vrir på dem og lager noe nytt og godt.

 

Siri Pettersen: Ravneringene (2013-2015)

Odinsbarn (2013), Råta (2014) og Evna (2015). Vi kjenner den alle. Fyrlykten i den revolusjonen som har skjedd innenfor fantastisk litteratur i Norge de siste 15-20 årene.

 

Felix Thoresen: Amal Nor-serien (1976-1984)

Amal Nor – den besatte (1976), Amal Nor – Himmelens ridder (1978), Dåren Amal Nor (1984). To meget ulike nordmenn legger ut på leting etter Den hellige gral i en gammel folkevognboble. Dette var planlagt som en trilogi, men sprengte rammene slik at Thoresen ville skrive en bok til - kanskje Norges første eksempel på akkurat dette fantasy-fenomenet, Men så døde han før han rakk det. Likevel en meget spennende og givende gjenfortelling av gralsfortellinger i en moderne setting. 

(Thoresen skrev forøvrig det som må være blant de aller beste norske historiske romanserier - et felt hvor det jo er betydelig sterkere konkurranse enn innen fantasy, om overgangen mellom hedendom og kristendom på Møre-kysten rundt år 1000: Ørnen på Harm (1966), Jomfruen på Harm (1967), Brødrene på Harm (1969) og Langferd mot vest (1972). Dette er en fremmed og fantastisk nok verden i seg selv.)

 

RA 29/4 2026

Jasper fforde: Early Riser (2018)

Vi skal ikkje sova bort vinternatta

Om vinteren går folk i hi. Det har de alltid gjort. Når våren kommer, våkner de fleste til liv igjen og verden går videre. Men ikke alle sover. Noen må holde seg våkne og passe på at dormitoriene fungerer. Andre vokter mot farene som lurer fra vær og vind og andre mennesker: Verdige og uverdige søvnløse, drømmere, tyver, zombier og villfolket med sine utsøkte manerer men blodtørstige hang til kidnapping og frimerkesamling.

Vår helt Charlie blir tilfeldig rekruttert inn i vokterkorpset og må lære å hanskes med den våkne vinterverdenen. Det starter litt sakte, men snart vikles både vi og Charlie inn i en spennende og skummel oppdagelsesferd

Dette er moderne tider, så naturligvis forsker vitenskapen på hele fenomenet. Et stort farmasøytisk firma har utviklet et middel som hjelper til å undertrykke drømmer. Dette er viktig, for drømmer under dvalen tærer på energilageret og kan i verste fall føre til at man dør av sult under søvnen. Et virkelig utmerket nytt legemiddel senker dødeligheten merkbart, men er ganske dyrt. Og så er det en bivirkning: Noen få brukere våkner om våren med tom hjerne, i praksis en slags harmløse zombier.

Legemiddelfirmaet tar seg av mange av disse individene, og omskolerer de mest oppegående til enkle, repetitive oppgaver - mens de som det står verre til med blir evaluert for bruk til organtransplantasjoner. Firmaet holder naturlig nok mest mulig tett om dette. Charlie blir dratt med i arbeidet til de som prøver å avsløre hva firmaet holder på med.

Og mens dette skjer hører Charlie fra stadig flere om en drøm som åpenbart mange mennesker har hatt og som virker som om den kan ha ganske farlige konsekvenser. Hvor kommer den fra, og hva slags virkning har den egentlig?

Med sitt språklige overskudd, mørke humor og iblant absurd detaljerte verdensbygging, driver fforde gjøn med byråkratiet, giftig bedriftskultur og velkjente britiske fenomener og holdninger.

fforde er mest kjent for sine Thursday Next-bøker, der vår verden (eller rettere sagt hans alternative verden) og fiksjonsverdener griper inn i hverandre. Noen av disse er glimrende, og antagelig en bedre introduksjon til forfatterskapet enn denne boken. (Jeg anbefaler Lost in a Good Book hvis du kun skal lese en.) Men også Early Riser er både tankevekkende, morsom, smågal og underholdende. Og, i bunn og grunn, dystopisk.

RA/2020

Somtow Sucharitkul: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx (1983-1988)

Å leke romer og indianer 

Det glade vanvidd er det alltid givende å gi seg i kast med, og takk og pris finnes det endel prima eksempler innen SF. Langtfra alle forsøk er imidlertid vellykkede, og selv de som får der til, pleier å miste grepet etterhvert. La oss ta som eksempel Douglas Adams' Hitchhiker–fortellinger, som ble stadig mindre morsomme, selv om det utmerket går an å argumentere for at fjerde bok i trilogien, So Long and Thanks for All the Fish, som bok betraktet er den beste av dem alle. Humor i seg selv og alene garanterer nemlig ikke suksess i det lange løp.

Jeg mener ikke med dette å si at bøkene nødvendigvis er dårlige, eller at man ikke godt kan lese dem. Det er som med bamsemums: Kjempegodt i seg selv, men neppe det som bidrager hverken til sindets munterhed eller almen velvære dersom det er det eneste man spiser, eller om man tar for mye i samme jafs. Variasjon er nødvendig, også i litteratur. Dessuten er for mange egentlig næringsløse, skumfylte bamsemumsbøker av det onde selv om kostholdet ellers er næringsrikt og godt. Noen typer bøker – akkurat som noen typer mat – er kun meningsfulle hvis de nytes i begrensede mengder og ikke altfor ofte.

Selvfølgelig går det an å le rått av dette, og si at ditt bamsemums er min brokkoli. Men det er bare ikke sant. Det er sjelden på seg selv man ser skadevirkningene. At altfor mange medmennesker – som holder på med de samme eller lignende greier – åndelig sett er blekfete og med slapp holdning, det er imidlertid et faktum vi iblant reflekterer over i våre stille sinn, både du og jeg, eller hva?  Dette er ikke ment som et forsøk på å si hverken at folk som leser humoristiske bøker er dumme (jeg gjør det jo selv), eller at vi alle burde være åndssnobber, for tomhet ikledd hovmod pluss innviklede og moteriktige kostymer er langt farligere. Man bør gjøre det man vil og liker, men tenke på at det fra tid til annen objektivt er bedre ting å foreta seg enn å lese likegyldig skjønt småmorsom litteratur.

Det som her er skrevet er både riktig og viktig, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg viklet meg inn i det. Dette startet nemlig som en anmeldelse av noen bøker av Somtow Sucharitkul. Han er en av disse gode humorister i nyere science fiction som man ikke bør spise alt av med en gang, men som man helt avgjort med fordel kan nippe til fra tid til annen. Foruten morsomme bøker har han skrevet mye skrekk og en lang serie vanvittig langtrukne og kjedelige og – i ordets mest gruelige litterære forstand – meningsfulle romopera–aktige epos (bare for å vise at "alvorlige" bøker også kan være bortkastet). Men det skal vi ikke bry oss om.

For her skal det handle om Aquiliaden: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx. Hva ville skjedd, tror du, om romerne, ved siden av å oppdage dampmaskinen, hadde funnet sin vei til Amerika sånn ca. ved Kristi fødsel? Opplegget er egentlig helt vanvittig. Den første boken er fortalt av den ikke helt strålende romerske general Papinian, som blir sendt avgårde av keiseren for å være guvernør i rikets fjerneste provins, i Midtvesten. Livet der er kjedelig og usivilisert. Indianerne – som forøvrig er tatt rett ut av 1800-tallet – er både barbariske og urolige. For å vise at det finnes enkelte likhetspunkter med vår verden, er det særlig Apaxe–stammen helten vår har problemer med. Snart blir det imidlertid liv og røre. Den innfødte høvdingen Aquila, nå romersk senator, kommer en dag tilbake til sine hjemtrakter i toga og fjærpryd med et oppdrag til Papinian: Keiseren har oppdaget en kinesisk amulett blant skattene fra den Nye Verden, og gir sin trofaste guvernør beskjed om å finne fastlandsforbindelsen slik at handel kan settes igang. Rykter om at det riktige stedet må ligge mot syd fører romerne til amulettmakerne, etter en anstrengende reise pr. hjulbåt og til fots. De viser seg ikke å være kineserne, men olmekerne, og det holder på å gå galt. Papinian og hans følge ville blitt ofret til gudene hvis ikke de flyvende tallerkenene i siste øyeblikk hadde dukket opp og reddet dem fra toppen av pyramiden.

Allerede på dette tidspunktet begynner man å ane at dette er en verden som er gått litt av hengslene, og det blir bekreftet til gangs i neste Kina–reise, denne gang mot vest over den mektige fjellkjeden som er imperiets grense.  Her tilegner romerne seg et par nye provinser i en imponerende potlatch–seremoni, oppdager et stort og stille hav mellom seg og Kina, og treffer en verdig og vis representant for Israels tapte stammer, som nå vandrer hårete, storføttede og forvandlede på Amerikas vestkyst. Det er gjennom ham de først kommer i direkte befatning med den store konflikten mellom den grønne grisen fra det ytre rom som så til de grader har mikset ihop jordens tidslinjer, og hans motstandere i tid–rom – patruljen. I de resterende bøkene bidrar våre venner ikke uvesentlig til den grusomme fiendes fall.

Første bok er sydd sammen av separate noveller, og det merkes. Andre bok bærer litt preg av å være midten av en trilogi. Men som helhet er verket absolutt og vanvittig fantastisk. AIt skjer. Etterhvert kommer nye mennesker i forgrunnen. Andre bok er fortalt av Aquilas unge slektning Equus Insanus, som ikke finner seg til rette i Terra Nova–ghettoen i Roma, der en gang stolte indianere ligger i rennestenen mens den romerske overklasse suger deres land tomt for slike delikatesser som store kyllinger, kandiserte klapperslangehjerner, aqua cocacola og stadig mer fantastiske dyr til sirkus. Og i tredje bok er det en ung romersk adelsmann, en adoptivsønn av Papinian, som bærer byrden videre.

I denne siste boken får man med seg flyvende pyramider, androider, månens bakside, bedriftene til en dopet apaxe–høvding ved navn Hieronimus, Aquilas og Papinians innbringende nye pyramidekraftreligion basert på en blanding av den nye og den gamle verdens mystikk, og universets undergang (flere ganger).

Bøkene er fulle av in–jokes. Papinian, f.eks., er ivrig SF–leser, og setter særlig pris på klassiske forfattere som P. Josephus Agricola og denne jøden Asimauvus, selv om han ikke et øyeblikk tar på alvor hans fantasifulle beretning om at romerriket engang skal gå under for etter tusen års kaos å bli erstattet av et nytt. Eller hva sier dere til verdens åttende underverk? Dette er en kjempe–koloss ved innløpet til Terranovas største havn. Vinguden vender seg utover mot havet, og holder et beger høyt hevet i høyre hånd som velkomst til trette reisende. Siden han jo er guden for fri levned, blir verket i dagligtale omtalt som frihetsstatuen, naturlig nok. Slik er det forresten hele veien når det gjelder navn i den nye verden. De romerske/greske navn på byer høres langt mer imponerende ut enn den kjedelige engelske oversettelsen de bærer idag. Språket er poetisk og rikt, og fremmer fortellingen.

Etter at man har lest alle bøkene, skjønner man at de henger sammen, på et vis, selv om det er mye rart og forvirrende langs veien. For de som er interessert i litt annet enn stort sett ganske vellykket crazy–humor, kan man tyne ut litt visdom om kulturforskjeller, kameratskap og vennskap fra bøkene, men det er sikkert ganske tilfeldig. I utgangspunktet er disse bøkene renset for seriøsitet og alvor og slike ting som vi lever av, men som det er veldig godt å ta ferie fra iblant. Dette er det glade vanvidd, og du bør absolutt unne deg å lese bøkene en gang du føler at du trenger en dose av nettopp det. 

ra 1989

 

Øyvind Myhre: Møt meg i Moolawatana (1986)

Meget bra – men likegyldig iblant

Man kunne sikkert sagt masse avansert og litteraturvitenskapelig om Øyvind Myhres bøker. Det kommer nok også til å bli gjort, etterhvert. Han er en forfatter som vil bli husket lenger enn de fleste. Det betyr ikke at alt han skriver nødvendigvis er like godt. I novellesamlingen Møt meg i Moolawatana går det veldig opp og ned. Virkelig poetiske og manende samspill av naturbeskrivelse, menneskesinn og hendelsesforløp der vesentlige spørsmål blir drøftet, skifter med klossete og klisjepregede hverdagshistorier. Det virker som om nyere ting er rasket sammen med mer Iikegyldige historier som av tildels forståelige grunner ikke er blitt utgitt før. Men hva vet jeg. Det interessante er at det til tross for det lett tilfeldige preget finnes en samlende tråd. Hva som egentlig er virkelig har Myhre alltid vært opptatt av, og her slår det ut i full blomst. Finnes det noe objektivt, kan vi stole på våre sanser, did it all happen in my brain? Objektivisme mot subjektivisme. Det som faktisk er, kontra det begrensede og derfor villedende vi er i stand til å oppfatte. Dette går igjen og igjen. Fra vag, livsbejaende undring til nagende frykt og nesten ukontrollert desperasjon etter å finne ut av det. I forlengelsen kommer selvsagt diskusjonene om skjebne eller fri vilje, og om de eventuelle illusjoner vi kanskje lider av er nødvendige for å holde livets tråder vevd sammen. Vi skaper vår verden av våre ideer, erfaringer, tradisjoner og fordommer. Og her holder verdensbildet vårt på å gå i oppløsning rett foran oss. Tenk om det ikke finnes noe bak det? «Jeg er bare ikke i stand til å se noen helhet lenger – jeg ser bare enkeltdeler, uordnet som i et puslespill uten løsning. Det er min egen oppfatning som skifter, tolkningen av det jeg ser: Jeg klarer ikke lenger å tolke noe inn i det – og mer og mer tviler jeg på at det finnes noen tolkning unntatt i våre egne illusjoner.», som det står i «Nyarlathotep», en rimelig vellykket Lovecraft–aktig sak.

Ikke alle fortellingene er like dystre og skremmende. I tittelnovelIen, som sikkert kommer med i en «Best of Myhre» en eller annen gang, er møtet med det uvirkelige annerledes. Lyriske og kraftfulle naturbeskrivelser, musikkens – kunstens – manende kraft og en hjerteskjærende vemodig følelse av savn. På grensen til det selvmedlidende, som så ofte hos Myhre, men på den riktige siden av grensen.

«The Magical Mystery Tour» er den andre virkelig gode novellen i samlingen, og tittelen sier i grunnen det som trengs. Den ligner mye på tittelnovellen: Her er det Beatles-stemningen som binder sammen nå og da, og opphever grensene mellom tiden.

Ellers er det blandet kost. En gruppe fortellinger flyter på de naturbeskrivelsene Myhre kan så godt, men det er ikke alltid de andre elementene er like vellykkede. I «Ormen» forsøker Myhre å koble SF–elementer på en sjøorm–historie, og fortellingen er grei nok, uten at man helt blir revet med. «FjeIlet» og «Sasquatch» er bedre. «Fjellet» fordi vi blir interessert i hovedpersonens kamp mot seg selv også, ikke bare kampen mot naturkreftene. Og «Sasquatch» sannsynligvis fordi tvetydigheten blir beholdt tvers igjennom. De dårligste fortellingene er de to mest SF–aktige. «Probleminstituttet» er en uengasjerende Faust–historie med slemminger fra en annen galakse–vridning. «Alle de andre» er en i utgangspunktet ambisiøs og interessant studie i kampen om en manns oppfatning av seg selv og verden omkring / evt. i seg. Ideen har mye for seg, men det er ikke engasjerende nok til at spenningen holdes vedlike. Litt klossete, liksom.

Dette er en interessant novellesamling, både for de som er nysgjerrige på utviklingen i Øyvind Myhres forfatterskap, og de som simpelthen vil lese noen fantastiske fortellinger. Myhre fremstår som langt mindre selvsikker i det han skriver enn han en gang var. Nå preger letingen etter mening og sammenheng i tilværelsen forfatterskapet mer enn de politiske prekenene. Tonen er blitt roligere og dypere. Myhres personer begynner i noen av de siste bøkene til og med å bli troverdige. Man skal kanskje ikke spekulere så mye på hvor god forfatter Myhre er i den store sammenhengen, la det holde med at han er bedre enn han har vært, og fortsetter med å bli det. Om man ikke skjønner noe annet av denne novellesamlingen, skjønner man i hvert fall det.  

 

RA/87

 

Liv Margareth Alver intervjuet til Norcon 11 (1992)

Ni elver og syv fjell

Liv Margareth Alver intervjuet i programboken til science fiction-kongressen Norcon 11, Oslo 7.-9. august 1992

–En av inspirasjonskildene til Nielvsdalen, min bok fra 1988, var diskusjonen som gikk i fantasy–miljøer i utlandet på den tiden. Hvor mange keltiske fantasiromaner trenger vi? Er det ikke på tide at forfattere fra et land bruker sitt lands tradisjoner og historie littegrann aktivt innen denne litterære sjangeren også? Det syntes jeg hørtes veldig interessant ut.

Dessuten så tente jeg virkelig på dette med å lage jern.

Jeg oppdaget at dette var kunnskap som folk flest hadde for hundre år siden. I dag er det de aller færreste som aner hvordan dette skjer. Vi har sett et jernverk fra utsiden og så kommer det en gaffel ut, ikke sant?

Metallurgien var en maktfaktor i eldre samfunn. Kongen var gjerne både prest og smed. Den som kunne lage våpen og nyttige redskaper, kniver for eksempel, og beherske denne teknologien av jern, ble sett på som både trollmann og magisk. Faktisk ble teknologien i helt gammel tid holdt hemmelig fordi den gav makt. For en bok det kunne blitt, tenkte jeg. Det kunne vært skikkelig gøy å skrive, ikke sant? Så klemte jeg til. Og den ble ganske vellykket har jeg hørt. Jeg er bra fornøyd med den selv.

Liv Margareth Alver, æresgjest på Norcon 11, utgav i løpet av 80–årene fire science fiction– og fantasyromaner. Hun ble født i Oslo i 1955, men har siden gjort bergenser av seg.

–Min far er vestlending, født på en gård i Lindås, nord for Bergen, og han ville helst være på Vestlandet. Min mor er engelsk/tysk, og første gangen hun så denne delen av Norge, gjorde hun som så mange andre – både nordmenn og utlendinger – hun forelsket seg.

Far fikk jobb i Bergen. Jeg var fire år da vi flyttet. Og her har jeg blitt. Sånn går det.

Jeg har mellomfag i historie og et grunnfag i religionsvitenskap. Lenger kom jeg ikke med studiene. Hver gang det nærmet seg eksamen, var det å lese korrektur på en bok som skulle ut. Kombinasjonen gikk ikke fullt så bra som man skulle tro. Men jeg har nå lært noe i hvert fall.

Egentlig kom jeg inn på universitetet ganske sent. Jeg var passert 25 da jeg begynte å studere. Før det drev jeg endel med tegning og maling, og gikk faktisk maler– og dekoratørlinjen på yrkesskolen. Og et år malerskole, en forskole til kunst– og håndverksskolen.

–Driver du fortsatt såpass seriøst med tegning og maling?

–Nei, nå blir det for moro skyld. Egentlig hadde jeg jo mest lyst til å bli maler, men så kom jeg ikke inn på kunst– og håndverksskolen på tredje forsøket og begynte å skrive for alvor i stedet. Det har jeg jo alltid gjort som hobby. Jeg har holdt på siden jeg var barn med å lage fortellinger og tegne og lage masse kart og sånt. Det var kjempegøy.

–Og er det fortsatt? Jeg har nettopp lest din andre bok, Natten har fire måner Der er det et ganske forseggjort kart.

–Ja, og det finner du i to av de andre også, i Nielvsdalen og i barneboken som jeg skrev, Roland. Der var det min mor som tegnet kartet, og hun illustrerte den og. Det var ganske vellykket. Det er også hun som har tegnet coveret på Nielvsdalen. Et familieprosjekt, kan man si. Har man en god illustratør i familien, så må man benytte seg av det.

–Er du også en av dem som begynte å lese science fiction tidlig?

–Ja da. Jeg tror jeg begynte da jeg var i tolv års alderen. Men eventyr har jeg jo lest hele tiden. 1001 natt og sånne ting. Jeg var ganske tidlig borti Tolkien, selvfølgelig.

Men den store favoritten min oppdaget jeg ikke før på slutten av 70–tallet engang, eller litt senere, jeg husker ikke helt. Den store aha–opplevelsen når det gjelder fantasy den fikk jeg når jeg leste Nightwings av Robert Silverberg. Han er min absolutte favoritt. Og Nightwings er den beste av hans bøker, etter min mening.

–Hvorfor Silverberg?

Nå går jeg sikkert ut på viddene, men jeg fikk lyst til å utdype det litt. Silverberg har en sånn voldsom fin på–jorden måte å skrive på. Han har et språk som er både enkelt og sterkt, og som ikke farer opp under tretoppene, for å si det sånn. Han lar seg ikke forføre til å dra helt ut når det gjelder både språk og handling. Det er som oftest temmelig jordnært det han skriver, selv om det er fantastisk.

Har du lest den boken hans om disse fire gærne studentene som drar ut i ørkenen i Amerika for å bli udødelige, Book of Skulls? Det er jo en fullstendig latterlig historie, den er jo dødsenkel på alle punkter. Men faktisk en god roman, synes jeg. Den dreier seg om det Silverberg hele tiden er opptatt av, nemlig menneskets utvikling fra et jordbundet stadium til en dypere forståelse av seg selv og sin plass i verden. Alle bøkene hans har det som grunntema, egentlig.

Særlig er jeg fascinert av måten han bygger opp historiene sine. Han er etter min mening en mester når det gjelder å skrive visuelt, å lage bilder. Endel forfattere får ikke det til uten å få fullstendig orddiare på PCen sin uansett hvor mye de holder på.

–Silverberg skriver også fantasy. Har du lest noe særlig av det eller nyere fantasy ellers?

–Jeg har lest lite fantasy de siste par årene, for jeg har inntrykk av at mesteparten av det som kommer fra Statene nå er sånn herre "The Wench and the Whimsical Wizard". Og etter at du har lest fem slike begynner du å bli lei. Det blir sånn veldig søtt. Cute.

Jeg fritar engelskmannen Pratchett, selvfølgelig, fordi han lager en parodi på hele greia. Og på omtrent alt annet. Som parodi er det helt greit. Men ellers blir det voldsomt selvhøytidelig, søtt og klisset og romantisk og liksom sånn "Wow! Magic!" Da blir jeg dårlig. Jeg synes fantasy har gått mye av sporet på grunn av det der. Det kjeder meg.

Men det var jo ikke det vi skulle snakke om ...

–Er det andre science fiction– og fantasyforfattere du har vært opptatt av?

–Ja, faktisk. Av de jeg har likt opp igjennom er gamle Fredric Brown. Du har dessuten Marion Zimmer Bradley. Og jeg har jo selvfølgelig tygd meg gjennom både Douglas Adams og endel Terry Pratchett, samt The Stainless Steel Rat. Jeg har veldig stor sans for satire. Satire på den måten, det får du ikke her hos oss. Like lite som du får skikkelig magisk realisme. Vi har et samfunn som er så åpent at folk i grunnen kan si det som passer dem uten å bli forfulgt for det.

Den virkelig store fantastiske litteraturen oppstår helst der hvor du har diktatur og stor ufrihet. Det er nå min teori.

Se bare på russisk sf fra Sovjets glansdager. Det var en måte å si sannheten på uten å bli hengt for det, ikke sant? Så lenge det du skriver er en fabel, er det ikke en direkte kritikk av samfunnet. Den søramerikanske fantastiske litteraturen går på mye av det samme. Det har jo vært spurt endel hvorfor vi ikke har den type litteratur i Norge. Det er rett og slett fordi det ikke har vært nødvendig å ha den. Her kan man skrive politisk direkte, uten å bli kjørt vekk i natten og skutt.

–Du har skrevet SF og fantasi. Og nå skriver du historiske romaner. Det har vært sagt at disse genrene dekker samme behov. Springer de ulike delene av ditt forfatterskap ut fra samme interesse?

–Du kan trygt si at det er ting jeg er blitt interessert i på forskjellige måter Jeg mener naturligvis at historie og kunnskap om menneskets gjøren og laden og deres tro og alt dette her er veldig viktig å ha når du skal forsøke å lage en fabel. Da jeg begynte å skrive var det sf jeg hadde lyst til å skrive.

De første to bøkene mine er jo også science fiction. Oora og Gaios, utgitt i Gyldendals Luna–serie i 1982, har navn etter de to hovedpersonene, en jente fra et "primitivt" rytterfolk, og en ung mann fra en verden som ligner vår med sine maskiner og sitt byråkrati. Det var en kjærlighetsroman.

I 1984 kom Natten har fire måner, en roman fra samme sf– "univers" om kampen mot en gal diktator, en mann som dessverre har så altfor mange levende modeller i vår verden.

Men så fikk jeg problemer med å få utgitt oppfølgeren til bok nummer to. Den har jeg liggende en eller annen plass. Gyldendal mente den var ikke slik som de ville ha den. Da var jeg møkka lei. Natten har fire måner hadde jeg skrevet åtte–ni ganger eller noe sånt før den ble utgitt. Jeg holdt på med den i over fem år, og trengte å gjøre noe annet en stund. Det ble en barnebok, Roland. Som et eksperiment. En ridderroman, historien om kokkegutten som dro ut for å stanse borgerkrigen som holdt på å utslette hjemlandet hans. Det var mitt første skikkelige møte med middelalderen. Så fikk jeg lyst på å prøve noe annet igjen mens jeg ventet på hva jeg skulle gjøre med fortsettelsen på Natten har fire måner. Og da skrev jeg Nielvsdalen, som er norrøn, og utkom på Eide i 1988.

–Hvorfor begynte du med Hanseatene?

–Vel, så skjedde jo det som ofte skjer med folk, da, som studerer og skriver samtidig og bruker for lang tid på studiene. Bunnen datt ut av økonomien. Plutselig var jeg sosialklient. Og så rente jeg på en sånn herre saksbehandler på sosialkontoret som sa at jeg burde finne meg et annet yrke. Det var ikke deres jobb å ta seg av kunstnere som ikke fikk det til, sa han. Det føltes ikke så veldig gøy. Men jeg tenkte med meg selv at de ikke skulle få gleden av å trekke meg inn i noe som jeg egentlig ikke hadde lyst til å gjøre.

Tidligere hadde jeg på fleip snakket med noen venner om kanskje å skrive noe kliss for å tjene penger på det. Og så fikk jeg kontakt med Bladkompaniet. Først hadde jeg lyst til å skrive om vikinger, og få inn litt mer magi og sånne greier. Men de spurte om jeg hadde lyst til å skrive om middelalderen i Bergen istedenfor. Siden jeg jo satt i Bergen og hadde litt historie som bakgrunn.

Ja, det kunne jo være interessant å gjøre, tenkte jeg, og det viste seg faktisk at det var forferdelig spennende. Selv om det å skrive populærlitteratur ikke er det jeg har lyst til å gjøre resten av livet, synes jeg det er ok som jobb. Man må innse det faktum etterhvert at det er ikke alle som skriver fantasy og science fiction som klarer å leve av det. De aller fleste forfatterne her i landet har jo jobb ved siden av. Det hadde ikke jeg. Som den tullingen jeg var så hadde ikke jeg nok utdannelse til å få meg noen skikkelig jobb, og arbeidsledigheten slo ut i Bergen tidligere enn den gjorde mange andre steder. Så jeg sa ja takk til å skrive Hanseat–bøkene og har nå skrevet tolv stykker. Egentlig er det ganske ålreit. Og det er deilig å vite at du tjener penger på et hederlig arbeid.

–Det er ikke noe særlig seriøst i forhold til de tidligere bøkene dine.

–All litteratur har sitt bruksfelt. Denne litteraturen er øremerket – det er underholdning. Det er for at folk skal slappe av og koble av. Det skal ikke være for vanskelig, det skal være ganske lett men samtidig godt. Jeg leste i Dagbladet igår om en eller annen forsker som mente at populærlitteraturen var dårlig og skadelig og i det hele tatt, at litteraturforskerne burde begynne å ta den på alvor fordi at den var såpass dårlig og ga sitt unge publikum feil ting. Problemet er at hun hadde tatt utgangspunkt i Margit Sandemo. Det finnes jo så enormt mye mer populærlitteratur enn Margit Sandemo. Og det går jo an, tross alt, for en forfatter å prøve å gjøre noe som er hederlig selv om det er populærlitteratur. Jeg skal imidlertid tilføye at jeg ikke alltid er like begeistret for å vite at jeg har lesere ned i tolvårsalderen når jeg skriver om rå vold og sånne ting. Men jeg kan ikke hindre folk i å lese bøkene heller.

–For oss som står utenfor fremtrer Bergen som et litt særeget sted, med en egenartet kultur og stor bypatriotisme. Er det en av drivkreftene bak Hanseatene?

–Jeg har nok ikke lokalpatriotiske følelser på den måten. Men jeg er veldig fascinert av det at dette har vært by helt siden l000–tallet, og at det har vært by på den europeiske måten. At det faktisk har vært en by som har vært betydningsfull utover landets grenser. Men Bergen idag kan man jo egentlig ha et mer avslappet forhold til. Det er en pen by når det er fint vær. Bergenserne oppfører seg littegranne annerledes enn folk i endel andre byer i dette landet, men hva venter man egentlig?

–Du har allerede skrevet tolv bøker i Hanseat–serien, og det kommer ut en ny en jevnt og trutt annenhver måned. Blir dette en evighetsserie?

–Det får tiden vise. Foreløpig ser det ut som om dette kan være jobben min i noen år fremover. Det jeg har tenkt å gjøre, er å skrive endel ting innimellom. Kanskje jeg endelig en dag får muligheten til å skrive fortsettelsen på Natten har fire måner. Jeg har skapt et univers og det vil jeg gjerne få sjansen til å bruke engang, ikke sant? Det er veldig dumt at det bare skal ligge der og støve ned. For det er mange gode ideer der, tror jeg.

–Har du flere skriveplaner?

–Jeg har begynt på en fantasyroman som kanskje kan bli til noe. Der går jeg i den norrøne retningen igjen.

–Du antydet i begynnelsen av intervjuet at det var blitt for mange fantasiromaner med utgangspunkt i keltisk mytologi. Men skrives det ikke nesten like mye med norrøn bakgrunn?

–Det er riktig det. De har imidlertid gjerne tatt utgangspunkt i Snorre. Men Snorre var tross alt kristen og han skrev om et hedensk Norden utfra slik som en kristen oppfattet det. Og det han skriver om de tidligste tidene, er lenge etter og allerede såpass nedsyltet i myter og forvanskninger at det blir annerledes enn hvis du prøver å gå tilbake igjen til før Snorre.

Mange av utlendingene som bruker norrønt materiale går inn i det fra en litt annen vinkel enn det jeg tror norske forfattere ville gjort hvis de tok for seg de samme tingene. Det er litt mer amerikanisert hele greia. Selv om vi lever i et land som mange kaller Amerikas 50. stat eller 52. stat, har vi tross alt et litt annet forhold til både fortiden vår og vikingene og det norrøne enn amerikanerne har. Det hadde vært spennende å se folk gjøre mer som er norskinspirert, som ikke er helt gjengs anglo–amerikansk science fiction og fantasy.

–Finnes det noen eksempler på det du mener med norskinspirerte ting?

–Det mest norske jeg egentlig har sett er vel det Willy Ustad har forsøkt seg på. Huldrene og dette her det har vi jo veldig levende tradisjoner på.

–Og det er jo ekte SF attpåtil ...

–Ja, han lager jo sånne fantastiske teorier på saker og ting. Jeg har også sansen for Ingar Knudtsen sine amasoner, selv om de jo ikke er nordiske eller norske på den måten. Men han har tross alt sin norske bakgrunn og bruker den. Og Kalis sang, den var morsom. Han er litt strøken av og til, den gode Ingar. Det er en god del folk her i landet som absolutt er på vei en eller annen plass i det de skriver. Det som er veldig synd, det er at du skal nesten helt til Bringsværd for å bli tatt alvorlig når du skriver den typen litteratur. Det er ingen som helt har vokst fra den sosialrealistiske bølgen.

–Du har fortalt at du som så mange andre norske sf–entusiaster har lest mest engelskspråklig science fiction og fantasy, og ikke egentlig så mye norsk. Hva har du å si til det?

–Det har vært en tilfeldighet at jeg ikke har lest mer norsk sf. Det var jo ikke så mye sf på norsk da jeg begynte å lese. Og jeg må innrømme at jeg foretrekker faktisk fremdeles å lese på engelsk. Det er mer å velge mellom. Ikke at det som er skrevet i Norge har vært dårlig, jeg har faktisk lest endel av det etterhvert som jeg er blitt gjort oppmerksom på at det fantes. Men det er fremdeles en ny sjanger her i landet, og vi har fortsatt noen barnesykdommer. Vi trenger å finne vår identitet og balanse slik at det vi gjør ikke blir norske kloning er av utenlandsk litteratur.

–Da du debuterte, var det omtrent samtidig med endel andre norske kvinnelige forfattere av fantastisk litteratur. Like etter kom Den internasjonale kvinnebokmessen på Blindern i 1985 hvor fantastisk litteratur ble sterkt markert. Samtidig kom satsingen til foreningen Morgana. Profileringen av disse ting skapte et visst inntrykk av at det var en gryende feministisk tilstedeværelse i norsk fantastisk litteratur. Følte du det slik?

–Jeg ser ikke på meg selv som en kjønnsbestemt forfatter, hvis det er det du mener. Hvis du skriver kvinnelitteratur eller mannslitteratur, så kan du komme dragende med det der. Men hele resten av gjengen, de er jo forfattere, og ståstedet deres er like mye avhengig av hvilke opplevelser de har hatt og hvem de er som hvilket kjønn de har.

Når du snakker om en forfatter, kommer kjønnet i annen rekke, mener jeg. Det du har er mennesket. Opplevelsene som former mennesket. Tankene som former mennesket. Og dermed forfatteren. Ikke kjønnet. Kjønnet har jo selvfølgelig innvirkninger på det andre, men det er ikke det viktigste.

Når det gjelder amerikansk science fiction nevnte jeg her for en liten stund siden at det er blitt veldig mye av de der cute greiene fra kvinnelige fantasyforfattere. Jeg tror at det har med amerikansk opplevelse av hva det vil si å være kvinne å gjøre mer enn det egentlig hadde behøvd å ha, hvis du skjønner hva jeg mener. Fantasyen i Statene er blitt kvinnens gebet og jeg mener at når du får en fokuseringen på at dette er en kvinnelig forfatter, så mister du littegranne av helheten. Det er ikke kjønnet som er viktig, jeg synes det er viktig hva forfatteren har gjort.

–Og det du har gjort, føler du at du har fått god respons på det?

–Oora og Gaios ble ganske godt mottatt. Det var jo en typisk litt søt bok da, men jeg hadde inntrykk av at folk likte den. Den andre, altså Natten har fire måner, som jeg selv mener er den viktigste, den viktigste for meg personlig, den led under det at den var bok nummer to. Hvis du har fått en god mottakelse på første boken, så klarer du ikke å følge opp, nesten uansett hvor god bok nummer to egentlig er. For da har gjerne folk, kritikere og sånn, gjort seg opp en mening om hvordan den burde være. Det jeg synes er viktig for meg, det er at Natten har fire måner faktisk er den jeg skrev først. Oora og Gaios, som kom ut først, var egentlig en spin–off av Natten har fire måner. Men i løpet av de fem år det tok å skrive bøkene forandret jo begge seg ganske drastisk.

Også da jeg skrev Roland fikk jeg kjempefin respons. Det kommer folk fremdeles til meg og sier at de leser den sammen med ungene sine når de sitter i sengen om søndagen og skal kose seg.

Nielvsdalen har også fått veldig god mottagelse. Egentlig har jeg vært heldig sånn. Jeg har tydeligvis ikke tråkket noen for hardt på tærne underveis, og jevnt over fått pene kritikker.

Med Bergens–serien har det vært litt annerledes, selvfølgelig. Det er en skjebne all populærlitteratur får. J eg er blitt slaktet nord og ned, men salgstallene viser noe helt annet enn det kritikerne sier. Så jeg er blitt ganske tykkhudet når det gjelder kritikk.

–Hvordan har responsen på dine bøker vært fra science fiction–fans?

–På grunn av at jeg har bodd i Bergen har jeg jo ikke akkurat hatt så mye å gjøre med science fiction–miljøet i Norge. Det var noe jeg først fikk etter 1985, etter Den internasjonale kvinnebokmessen på Blindern det året. Da fikk jeg en viss kontakt med fandom. Og så har jeg jo vært på en Norcon før. Da fulgte jeg littegranne med. Og jeg vet ikke, jeg syntes science fiction–miljøet virket litt snevert. Men alle samlinger av folk med litt spesielle interesser i dette samfunnet blir gjerne litt snevre. For utenforstående, selvfølgelig.

Men det var hva slags mottagelse mine bøker har hatt i fandom vi snakket om. Jeg har nå hatt på følelsen at jeg ikke har fått noen særlig mottagelse i det hele tatt, før Nielvsdalen kom. Da fikk jeg god kritikk i Sirius, riktignok to år etter at den var kommet ut. Det var veldig kjekt og smigrende og koselig. Du vet det er jo gøy når det finnes et sf–miljø å bli tatt alvorlig der også. Og jeg synes det er et fantastisk kompliment å bli invitert til denne kongressen.

 

Intervju ved Rolf Andersen, sommeren 1992

Thore Hansen intervjuet til Norcon 20 (2006)

-Det hender de spør når jeg har tenkt å bli voksen...

Thore Hansen intervjuet i programboken til science fiction-kongressen Norcon 20, Oslo 3.-5. juni 2006

Novellen som Norcons æresgjest Thore Hansen har levert til denne programboken skulle egentlig ikke vært til.

–Etter Skogene kommer lovet jeg på tro og ære at jeg ikke skulle skrive mer fra Skogland. Men så begynte det å boble – og jeg tenkte: Hvorfor holde igjen, egentlig? Novellen er fra en planlagt samling med korte fortellinger fra Skogland, fortellinger fra forskjellige tider. Jeg skriver dem etter hvert som de kommer til meg, rolig og veloverveid.

–Men det er ikke det eneste du skriver på?

–Nei. Jeg har funnet ut at jeg må skrive litt i andre sjangere enn fantasy for ikke å stivne helt. Derfor kom Blues for en aldrende morder for to år siden, og en ny krim nå i august. Selv om det riktignok er noen fantasielementer ute og går i den. For jeg har ikke lyst til å skrive en tradisjonell detektiv– eller politibok. Derfor dukket den aldrende leiemorderen Jonathan Ruud opp.

 

RUFFEN

 

Hansen har også annet på tapetet fremover:

–Foruten Skogland–samlingen skal jeg skrive litt mer krim. Og så har vi sparket liv i Ruffen. Fremover kommer det en ny og en gjenutgitt gammel bok hvert år. Historiene til Tor Åge Bringsværd i den nye serien er vel så gode som de gamle.

Hansen har en ganske bestemt arbeidsrytme:

–Først skrive, så tegne – aldri omvendt. Det kreves mer konsentrasjon for å skrive enn å tegne, derfor må jeg gjøre det mens jeg er relativt oppegående, og for meg vil det si om morgenen. I gamle dager skrev man om natten. Det har jeg sluttet med. Jeg driver med andre ting da. Men å tegne er som å kjøre snekke – det er mer ro over arbeidsprosessen.

–Leser du noe særlig science fiction og fantasy?

–Det er to ting min gamle far prakket på meg. Han var giret på diktsamlinger og giret på krim. Jeg er vokst opp på dikt og grusomme kriminalhistorier. Science fiction kom jeg sent til. Jeg var 22–23 år før jeg ble bevisst at noe av det jeg leste var sf, og jeg hadde ikke dilla på det. Den eneste sf–boken jeg kan huske å ha lest i ungdommen, var Rød planet av Robert Heinlein. Jeg kunne ikke begripe hva slags vrøvl dette var – og la den til side og leste neste Tarzan–bok i stedet.

Men så kom jeg i kontakt med Bing og Bringsværd, som illustratør, og av dem fikk jeg anbefalt forfattere som traff meg. Og i en god del år leste jeg mye sf og fantasy. Så jeg kjenner godt til mange eldre forfattere, men alt det nye vet jeg ikke om. Jeg skummer kun gjennom magasinene. Og fantasy prøver jeg å holde meg unna. Det er nok å skrive det.

I en periode var Thore Hansen også aktiv som fan, og deltok på en rekke kongresser og var bl.a. involvert i Science Fiction–magasinet / Nova i dets første årganger. Den aktive perioden som fan tok slutt etter noen år, på grunn av andre ting som kom i veien og slukte døgnets begrensede timer.

–Så jeg er ikke den største sf–fan lenger, selv om jeg følger brukbart med i utviklingen når det gjelder illustrasjoner. Men jeg må få si at jeg tenner litt på sf ennå. Jeg er interessert, men litt ut på dato. Og ser jeg en ny bok av Ray Bradbury, så kjøper jeg i hvert fall den.

–Hva med bølgen av fantasy–filmer de siste årene – har du fulgt med på den?

–Absolutt, jeg har fått med meg det meste. Jeg hadde veldig sans for Ringenes herre. En fabelaktig visualisering av bøkene. Men så hadde de også brukt de fremste illustratørene i sjangeren – og masse penger.

 

KRYPER TIL SENGS MED TEGNESERIER

 

Men det er kanskje tegneserier som er hjertet nærmest:

–Det hender at de jeg bor sammen med sukker oppgitt når jeg kommer med en bunke nye tegneserier og kryper til sengs for å nyte dem. Da spør de når jeg har tenkt å bli voksen – men jeg svarer dem ikke.

–Hva er det med alle disse vertshusene i fortellingene dine?

–Det er vel som gamle Hemingway sa: Ikke skriv om det du ikke har greie på. Jeg har vært mye på vertshus og barer rundt om i verden. Jeg sitter ofte stille i en krok og ser hva som kommer og går. Jeg får vanligvis mye mer ut av det enn å vandre gatelangs i fremmede byer, selv om jeg gjør det også. Men selv om jeg har denne fascinasjonen for vertshuset, så kommer jeg meg alltid ut for egen maskin, så det er ikke altfor ille.

Også andre temaer og motiver går igjen i Hansens bøker. Er dette bevisst?

–Jeg er ikke så firkanta at jeg setter meg og sier at nå skal jeg ta for meg det og det. Men jeg ser at noen temaer er konstante. Økologifokuset, for eksempel, har vært med meg siden 60–70–tallet da jeg var ung og sint. Jeg advarte mot miljøødeleggelsene i tekst og tegning.

Et annet tema er ensomheten, den bevisste ensomhet. Det er helt lov å være ensom hvis man trives med det. Det er sjelden jeg får anledning til å snakke om det jeg holder på med. Steder jeg går, mennesker jeg kjenner eller treffer, de gjør helt andre ting enn meg. Jeg er som oftest mest interessert i å høre dem fortelle om hva de gjør, jeg vet som regel hva jeg driver med selv.

–Du er mest kjent for dine tegninger, de ser man overalt. Når det gjelder bøkene, kan det virke som om de mer har ligget i vannskorpen. Det har ikke vært så stor oppmerksomhet utad, men leserskaren har økt etter hvert som folk har fortalt hverandre om dem.

–Det kan være noe i det. Jeg fikk en slags bekreftelse på det da krimboken min utkom for halvannet år siden. Den fikk enorm oppmerksomhet, mye mer enn tidligere – men det ble hele tiden referert til mine tidligere bøker også. Så det virker som om det kan ha bygget seg opp et slags reservoar av velvilje som plutselig flommet over.

Men det har også med sjangrene å gjøre. Når jeg har skrevet fantasy, har brorparten vært utgitt som ungdomsbøker. Og både fantasy og ungdom er litt usynlige i medienes litteraturdekning.

Så spiller det selvsagt en rolle at det byr meg litt imot å ”selge” meg selv. Det er naturligvis feil tenkt, man må jo selge møkka også. Så jeg er blant annet veldig mye rundt og snakker til skoleklasser og slikt. Preker om fantasy og tegner for dem. Men for eksempel å være pågående overfor aviser er ikke min stil.

 

Å SKRIVE FANTASY SOM Å PISSE I SALONGEN

 

Det er også begrensende at mediene er opptatt av hva de tror markedet vil ha, og den type litteratur jeg skriver står ikke høyt i kurs. På 60– og 70–tallet var det å skrive science fiction eller fantasy som å pisse i salongen. En fantasyforfatter var bra dum hvis han trodde han skulle slå gjennom. Og det er ikke blitt veldig mye bedre. Hvis du ser på selv en såpass anerkjent forfatter som Tor Åge Bringsværd, er det sjokkerende hvor lave opplagene hans har vært. Og mens man til utpå 1990–tallet kunne regne med oppslag i Oslo–pressen i hvert fall for etablerte forfattere, er det ikke slik lenger. Nå er pressen ikke lenger opptatt av hva som rører seg, men av hva som tenner folk – og kulturdekningen blir deretter.

Et problem veldig mange forfattere møter er at bøker er blitt ferskvare. Her i dag og glemt i morgen. Jeg prøver å fortelle ungdom at de må gå på oppdagelsesferd i biblioteket – og finne forfatterstemmer de liker, uansett om de ikke skulle være aktuelle eller bestselgere. Visse titler leser alle fordi alle leser dem. Det kan da ikke være rette måten. Ingen bok er for alle, det gjelder å finne boken som er for deg.

Ellers hjelper det meg sikkert ikke at jeg blir forbannet på journalistene. De vet helt ubegripelig lite om science fiction og fantasy. Når de kontakter meg etter en utgivelse, er de frekke nok til ikke å ha lest boken, de har ikke engang giddet å google noe om bakgrunnen min. Men intervju skal de ha. Jeg ber dem om å ringe tilbake når de har gjort hjemmeleksa.

 

Intervju ved Rolf Andersen mai 2006

Avram Davidson 100 år

Ikke bare er det verdens bokdag, men det er hundreårsdagen til Avram Davidson, en forfatter jeg setter stor pris på. Science fiction, fantasy, krim, alt blandet og dessuten mere til. Jeg oppdaget ham da Johannes Berg i sin tid introduserte meg for Dr. Eszterhazy-fortellingene, lagt til det eventyrlige og litt svevende trippelmonarkiet Scythia-Pannonia-Transbalkania sent på 1800-tallet. Alternativ historie så det holder, magisk realisme / folklore, tidlige steampunk-antydninger, fantasy og mye humor. Dette er nok fortsatt mine favorittfortellinger fra Davidson, men jeg setter også stor pris på f.eks. The Phoenix and the Mirror og oppfølgerne (som utkom senere men fortellermessig foregår tidligere), som er lagt til et fantasypreget alternativt Romerrike. Men det er også mye annet å fordype seg i, og ivrige fangrupper sørger for at mye av det han skrev holdes tilgjengelig. Les og nyt!

ra, FB april 2023

Alfred Hauge: Serafen (1984)

Trusler mot menneskeheten

Hvis Tor Åge Bringsværds Gobi - Barndommens måne og Øyvind Myhres Pålgrims vandring kan gå hen og få første og annen plass i Norcon–prisen, er det ingen grunn til å la være å anmelde Alfred Hauges Serafen. Tvert imot er den en bedre bok enn de to andre, og med flere fantastiske elementer. 

Serafen er det siste Hauge utgav før han døde i 1985, og er av den typen bok som åpner med at forfatteren ber alle hovedpersonene på nyttårsselskap mens han spekulerer på hva som skal skje med dem videre. Denslags kan lett bli pinlig, men det er såpass format over Hauge at han greier å håndtere både dette og aIle de andre småeksperimentelle elementene han leker seg med, uten at det går ut over det vesentlige i historien. Og det vesentlige? «Koss Det Vonde i tilværet vev seg inn i Det Gode, og Det Gode i Det Vonde, koss det ut av Det Vonde kan koma det som er godt, og av Det Gode det som er vondt. Med andre ord: Ho prøver å fortelja noko om kor innfløkt tilværet kan te seg, kor absurd det kan synast. Men ho fortel også om dei enkle gleder og om dei ekstatiske stunder. Det oppløftande og det grufulle går side om side». Dette står i det heldigvis korte førstekapitlet, der Hauge både forteller oss hva boken skal handle om og når hva skjer, og hvordan hans personer er og kommer til å oppføre seg. Og likevel er resten av boken umåtelig interessant og lesbar. 

Språket er noe for seg. Det veksler – uten at hverken Hauge eller leseren mister fatningen – meIlom moderne nynorsk, Ivar Aasens landsmål, dansk–norsk og Stavanger–dialekt. Dette henger sammen med at boken foregår fra Svartedauden frem til år 2000, og så videre ut i en visjonær fremtid. Stedet er Stavanger og omegn, stort sett, med Utstein kloster som et slags åndelig og følelsesmessig midtpunkt. Her er det planer om å bygge en Condeep–katedral, her går to engelske Nordsjø–lik i land for å finne meningen med livet, her flytter skyene i skjærgården seg etter forfatterens behov, til stor forskrekkelse for den lokale 17. mai–komite. Og her herjer pesten, her blir en jødisk pike henrettet for hekseri, her klekker den genteknologiske forskning og industri ut de verste uhyrligheter mot mennesket. 

Heldigvis er det i praksis ikke fullt så forvirrende som det høres ut, boken er ganske godt strukturert. Og selv om det er meningen at det skal være paralleller mellom personene i de forskjellige tidsaldrene og noen av dem attpåtil går igjen og dukker opp for å plage eller veilede sine etterkommere, greier man stort sett å holde tingene fra hverandre. Og man ser at mennesket er blitt satt på valg til alle tider, at det har strevd og seiret, at det er blitt slått og vanæret. De ytre vilkår er forskjellige, og måten å gjøre ting på veksler. Men mennesket er det samme, og ondskapen og kjærligheten vikler seg inn i hverandre og inn i våre liv. Knapt originalt eller noe slikt, det er ikke det Hauge kjører på. Men det han greier er å gjøre disse personene levende, og fortellingen om dem interessant. Vi blir grepet. Det angår oss. Det vonde og det gode. Sammenhengen mellom generasjonene. Belysningen av hvordan menneskets frie vilje fungerer i en fallen verden. Forsøkene på å tukle med menneskeverdet, psykologisk eller genteknologisk.

Serafen er siste del av Alfred Hauges Utstein kloster–syklus, som består av i alt syv romaner og diktsamlinger. Sammenhengen er tematisk, det er ikke en serie i samme forstand som så mye annet i moderne fantastisk litteratur. Samtidig er Serafen siste bind i en trilogi i syklusen. Heller ikke dette bør skremme. Serafen kan absolutt leses for seg. Det var den første av Alfred Hauges bøker jeg Ieste, og gleden over de andre er ikke blitt mindre av den grunn. Og glad i dem, det er jeg, for dette er god litteratur.  Endel av hans bøker  – som Serafen  – endog god fantastisk litteratur.  

RA 1985

Øyvind Myhre: Pålgrims vandring (1985)

Hedensk thriller

"Er jeg et vrak. så er jeg produktet av mine egne gjerninger – ikke av et følelseskaldt hjem. et åndsfattig miljø; ikke av skolen. samfunnet. kapitalismen. Unn meg denne siste resten av menneskelig verdighet: Min undergang er mitt eget verk. La meg i hvert fall slippe å være et umælende offer for andres gjerninger!"

Så sier hovedpersonen i Pålgrims vandring der han sitter og filosoferer over sitt mislykkede liv.

Jeg har aldri vært helt sikker på hva jeg skal mene om Øyvind Myhre. Når han får det til, skriver han spennende og underholdende. Det han skriver om er viktig, mye viktigere enn det norske forfattere flest har for vane å skrive om. Han har humoristisk sans. Og venner man seg først til språket hans, er det både presist og vakkert. Han har en moralsk grunnholdning til tilværelsen hvor samsvar mellom liv og riktig lære blir understreket. Alt dette er veldig tiltalende.

Men han er også en av de forfattere jeg kjenner til som i sine dårlige stunder, som det dessverre er en god del av, dytter sine meninger mest påtrengende og ufyselig på leserne. Enkelte av bøkene hans er rene vekkelsesromaner for liberalistiske ideer, der heltene er frihetselskende og trassig selvstendige så selv den mest overbeviste leser til slutt i anstendighetens navn ikke lenger kan tro på det, mens skurkene er blekfete med slappe håndtrykk og ansatt i staten, eller skruppelløse og dyktige folk med totalitære ideologier.

Likevel holder man ut. og leser de bøker han med hyppige mellomrom utgir (har ikke du også kjent den særegne tilfredsstillelse det gir å like en forfatter som gir ut bøker ofte?). For når Myhre skriver godt, skriver han meget godt. Det er befriende å lese en forfatter som er frihetselskende og tradisjonsbevisst men samtidig har gjennomtenkte grunnholdninger som han tar på alvor (dette burde være et tankekors for kristne). Du behøver ikke være enig med ham. Personlig synes jeg ikke noe særlig om en god del av det Myhre gir uttrykk for i sine bøker. Men det er interessant og engasjerende.
Pålgrims vandring er en av Myhres beste bøker. Han greier å holde spenningen vedlike, uten altfor mange digresjoner, og uten at handlingen blir stillestående. Han er naturskildrer, og her er mye natur å skildre. Gjennom hele boken diskuterer han viktige ideer uten at det virker som en påtrengende og unaturlig attpåklatt til fortellingen, slik dessverre ofte ellers hos Myhre. I det hele tatt. Vil man lese en bok av Myhre for å se hva slags forfatter han er, er denne ikke dum. Det eneste som ikke kommer til sin rett er hans humor.

Den er det nemlig liten plass til. I denne fortellingen fra Island går Helheim og moderne terrorister hånd i hånd for å skape en vulkansk reaksjon som etter all sannsynlighet vil forårsake en ny istid. Dette er spenningsroman, norrøn mytologi, libertariansk kampskrift, vakker naturskildring og en psykologisk roman om en som er iferd med å oppdage hvor galt han har levd som menneske, og om hans utvikling i retning av å finne en ny mening i tilværelsen.

Lapskaus, tenker du kanskje. Men husk at det ikke er noe som er så godt, avbalansert og næringsrikt som lapskaus – hvis den er godt laget.

Her blir det snakket om forholdet mellom virkeligheten og våre tolkninger av den, om frihet som forutsetning for et menneskeverdig liv, om hva som er drivkraften for menneskelige valg og handlinger, om ondskapen og dens opphav, om vår egosentrisitet overfor andre tidsaldere. Vi får en tankevekkende aktuell sammenstilling av livsholdningen i åsatroen og moderne naturalistisk og eksistensialistisk livsfilosofi:
" ... jeg tror på den grunnleggende innsikten i åsatrua: Krigen mellom skapende og ødeleggende krefter i mennesket og naturen: enheten mellom kreftene i oss og kreftene omkring oss. Jeg har kjent Odins makt i meg: Trangen til å skape, erkjenne, ordne tilværet. Jeg har også kjent Surts kraft: Dødsdriften, undergangskraften ... "
"Det finnes ingen mening. På lang sikt er alt du gjør gagnløst. Å erkjenne dette til margen av sin sjel og likevel bygge og skape til siste slutt, det er den største seieren du kan vinne." "Det er lett når du har gjennomskuet dine egne myter, frigjort deg fra alle forventninger og begrensninger som omgivelsene har lagt på deg. Du kan tro akkurat slik du vil tro, likesom du kan leve slik du vil leve ..."

Øyvind Myhre:
Pålgrims vandring
Cappelen 1985, 195 sider
ISBN 82-02-09301-5
 
RA 1986

Ingvar Moe: Farleg ferd mot mørkret 1 og 2 - Landet bak Fosseveggen (1991); Gjennom Dei Mørke Landa (1992)

Den fær mykje å ræddast fyri som må ferdast i Dei Myrke Londi

Dette tobinds–eventyret begynner stotrende, og beholder hele veien et fragmentarisk preg. Fortellingen drives jevnt og logisk en vei, men veldig mye av det som skjer langs veien er episoder som kanskje bidrar til bredden men aldri integreres i resten av historien. Noen av de løse trådene blir riktignok samlet inn i hovedveven mot slutten, men jeg må innrømme at jeg var spent på om det i siste avsnitt skulle vise seg at alt sammen hadde vært en drøm.

Men mine følelser om digresjonene er også tvetydige, for det er nettopp disse løsrevne episodene, små verbale bilder om en vil, som redder boken (jeg kaller det boken, selv om det er to bind, utgitt med et års mellomrom). Episoder brenner seg fast – spesielt kan jeg tenke meg de vil gjøre det hos yngre lesere, og det er vel i første omgang på dem boken er beregnet. Det er såpass mye som ikke blir forklart eller fulgt opp at man husker det som små mysterier. Hele tiden blir det f.eks. terpet på at heltinnen Live må møte heksen LETHBEO ved fullmåne, men det blir aldri sagt hvorfor. (Jeg skriver LETHBEO med store bokstaver, slik forfatteren selv konsekvent gjør det. På lignende vis er det – uvisst av hvilken grunn – gjort med et tyvetall andre steds– og personnavn, de fleste såvidt jeg kan se med en vag keltoid smak.)

Selve fantasilandet handlingen foregår i er også "episodisk": Hvor kommer folk fra, hvor mange bor det der, etc. Selve storyen er en helt alminnelig fantasy–quest, smaken forbausende mainstream–fantasy, dvs. norrøn / keltisk men med en litt original vri på hvordan monsteret overvinnes, samt en interessant sammenbinding mellom Live og heksens skjebnesvangre opplevelser i Skottland for lenge siden. Hos hovedpersonen Live er det ingen utvikling, bortsett fra at hun forbausende lett glemmer sine traumer fra det gruoppvekkende oppbruddet fra hjemmet, og blir forelsket på verste ukebladvis.

Det hele starter med at folk hjemme i den trange vestlandsbygda tror at Live har fått den forferdelige sykdommen som raser over verden, og som får folk til langsomt å stivne og bli til trær. Hun flykter fra soldatene som har kommet for å skyte henne, og havner i en annen verden med inngang bak fossefallet. I en parentes må det bemerkes at så høyt som folkene i fantasiverdenen ellers vurderer trær, er det rart at de synes sykdommen som rammer folk i verden utenfor er så fæl. Når de selv dør, i fantasiverdenen, helles vann i munnen på dem fra en bestemt kilde, og de forvandles nettopp til trær. Dette er akkurat det samme vannet – med akkurat den samme virkningen – som heksen LETHBEO bruker til å smitte menneskene i verden utenfor.

Allerede her i starten merker man en av de sterke og en av de svake sider ved boken. Gjennom skildringen av hysteriet og dets kortsiktige og langsiktige følger har forfatteren fått til en svært interessant sammenfiltring av Lives historie og hva heksen opplevde i en fjern fortid. De psykologiske parallellene og den innvirkning de har på konflikten i boken og måten å løse den på, er mye bedre enn alt det andre ved boken.

Og så det negative: Moe har en lang pekefinger. Boken er til tider grenseløst didaktisk, iblant også moraliserende. I likhet med så mye annet i boken skjer det ved at ting poengteres veldig sterkt i enkelte avsnitt, men ikke tas noe særlig hensyn til innimellom. De didaktiske trekkene er kanskje ikke så påtagelige til å begynne med, da sykdommen jo selvsagt minner oss om Aids og denslags og vi implisitt får servert en svært tydelig lekse om hvordan vi ikke skal behandle de som trenger vår omsorg og hjelp. Men utover, når Moe begynner med miljøvern, kan det bli veldig tydelig og gå over i det komiske:

"Forandringane, dei nye oppfinningane som har følgt oppdaginga av elektrisitet, har gradvis, men uhyggeleg snøgt fjerna menneska frå det som var meininga med livet deira. Dei er på veg or den samanhangen dei høyrer til i: heilskapen, fellesskapen med alt anna i naturen, i universet. I slikt ligg berre undergang, utsletting ... "

I våre dager ligger det ofte et vagt metafysisk budskap bak slike ord, og når Moe får skikkelig sving på seg blir det da også mye snakk om auraer og at alt liv er ett. Iblant blir dette prakket så sterkt på leseren at man får kvalmefornemmelser. Og så er Moe også opptatt av telepati og andre oversanselige fenomen:

"Alle har eigentleg hatt desse evnene ein gong ... men utviklinga, sivilisasjonen de kallar, har lagt seg over dei, svekt dei. Opplevingsevna er det som er i ferd med å øydeleggjast etter kvart som de fjernar dykk meir og meir frå heilskapen i tilværet, slektskapsbanda med naturen er slitne over." Siste delen av dette er viktig nok å påpeke. Men må det gjøres avhengig av new age–vrøvlet? Denne tendensen i boken degenererer til det komiske i beskrivelsen av Live, som søker etter noe annet og større enn det vestlandsbygda kan gi henne. Hun er ikke som andre ungdommer. For å blidgjøre moren som er redd for at hun skal være annerledes og ikke passe inn i bygda, spiller Live høy rockemusikk på CD–spilleren hun får. Mens det hun egentlig lengter etter å høre, ifølge Moe, er sfærisk bølgemusikk og bahai-chanting.

Noe av det som faktisk fungerer i boken er ikkevoldsbudskapet. Grunnen til dette er at det i motsetning til new age–propagandaen ikke bare blir forkynt, men også bygget inn i historien, f.eks. i beretningen om Lives møte med reptilvesenet og ikke minst i bokens avslutning. Skjønt det er ingen sorg når slemmingene dør: Det er en fortjent følge av deres gjerninger og i pakt med naturen.

Boken skjemmes av masse prat om de hjerteløse skurkene som ødelegger vår jord. Her er det mye veldig lite tiltalende oss oppvakte mot de onde – tankegang. Er du ikke hvit (eller rettere sagt grønn), så er du svart. Og er du først hvit, er det utenkelig at du skulle kunne gjøre noe galt – et slemt psykologisk feilskjær som Live ville blitt alvorlig advart mot hvis hun hadde fordypet seg mindre i bahai–chantingen og heller gått på bedehuset (som man må formode det finnes et av i bygda hun kommer fra) og tatt til seg budskapet til en eldre og mer verdensvant frelsesbevegelse.

Landskapet i boken er "levende". Dette er en naturlig følge av Moes syn på tilværelsen og en interessant parallell mellom new age og romantikken. Landet er preget av sitt navn, og påvirker og påvirkes av sinnet til vesenene som bor der. Dette er spesielt tydelig da Live reiser gjennom tåkelandet. En slik levendegjøring av landskapet må bæres primært av språket forfatteren bruker. Og det er nettopp i beskrivelsen av landskapet Moe enkelte ganger hever seg opp mot noe minneverdig.

Slikt sett er det godt at noe fungerer i boken. Kjærlighetshistorien med Jon er klippet ut av en dydig utgave av Romantikks verste. Bortsett fra glimtvis under landskapsskildringene er språket klossete og upoetisk og bidrar ikke til å bære boken. Jeg mistenker Moe for å ha lest Mio min Mio og ikke lært noe av det. Ønsker man å henge seg opp i slikt, er det dessuten mye slem mangel på logikk. Det er f.eks. maktpåliggende at Live ikke får vite hele planen om hvordan heksen skal overvinnes, for at ikke heksen skal få vite om det i tilfelle ulykken er ute. Men alle de andre snillingene vet hele tiden hele planen, inklusive de av dem som heksen tar til fange, torturerer eller dreper.

Skjønt bra ting er det også. Noen av Lives følgesvenner er minneverdige. Viktigperen Tusse, en slags blanding av Puddleglum og Sam Gamgee (skjønt langt mer uansvarlig enn de noengang ville vært); nøkken, høvisk men halvt lidderlig der han vemodig klager sin nød og lindrer andres; Lives drømmetvilling Liv; ørnen (det er nødt til å være noe symbolsk i dens kamp mot kråkene). Alf–Kaare Bergs omslagsillustrasjon og kart er bra. Og boken har en tilfredsstillende slutt, langt bedre enn man kunne fryktet.

Det er mye uutnyttet stoff i boken, og det er forsåvidt grunnlag for å skrive flere bind selv om storyen er avsluttet. Men det spørs om det er noen vits. Enkelte av episodene setter som sagt igang undring. Om ikke annet sitter du igjen og klør deg i hodet over hva i all verden forfatteren kan ha ment med å skrive det. Det er nesten så ille at man også lurer på hva i all verden forlaget mente med å utgi det. Jeg hadde stor sans for enkelte trekk ved boken. Jeg håper Ingvar Moe skriver mer som dette. Men jeg håper han for fremtiden bearbeider stoffet bedre før han utgir det. Nå er det slik at det enten ikke henger på greip, eller at den greipa det henger på er så privat at det kun er forfatteren som har noen glede av det.

Ingvar Moe:
Farleg ferd mot mørkret 1:
Landet bak Fosseveggen
Det Norske Samlaget 1991, 127 sider
ISBN 82–521–3740–7

Ingvar Moe:
Farleg ferd mot mørkret 2:
Gjennom Dei Mørke Landa
Det Norske Samlaget 1992, 142 sider
ISBN 82–521–3894–2

 

RA 3/93