Alfred Hauge: Serafen (1984)

Trusler mot menneskeheten

Hvis Tor Åge Bringsværds Gobi - Barndommens måne og Øyvind Myhres Pålgrims vandring kan gå hen og få første og annen plass i Norcon–prisen, er det ingen grunn til å la være å anmelde Alfred Hauges Serafen. Tvert imot er den en bedre bok enn de to andre, og med flere fantastiske elementer. 

Serafen er det siste Hauge utgav før han døde i 1985, og er av den typen bok som åpner med at forfatteren ber alle hovedpersonene på nyttårsselskap mens han spekulerer på hva som skal skje med dem videre. Denslags kan lett bli pinlig, men det er såpass format over Hauge at han greier å håndtere både dette og aIle de andre småeksperimentelle elementene han leker seg med, uten at det går ut over det vesentlige i historien. Og det vesentlige? «Koss Det Vonde i tilværet vev seg inn i Det Gode, og Det Gode i Det Vonde, koss det ut av Det Vonde kan koma det som er godt, og av Det Gode det som er vondt. Med andre ord: Ho prøver å fortelja noko om kor innfløkt tilværet kan te seg, kor absurd det kan synast. Men ho fortel også om dei enkle gleder og om dei ekstatiske stunder. Det oppløftande og det grufulle går side om side». Dette står i det heldigvis korte førstekapitlet, der Hauge både forteller oss hva boken skal handle om og når hva skjer, og hvordan hans personer er og kommer til å oppføre seg. Og likevel er resten av boken umåtelig interessant og lesbar. 

Språket er noe for seg. Det veksler – uten at hverken Hauge eller leseren mister fatningen – meIlom moderne nynorsk, Ivar Aasens landsmål, dansk–norsk og Stavanger–dialekt. Dette henger sammen med at boken foregår fra Svartedauden frem til år 2000, og så videre ut i en visjonær fremtid. Stedet er Stavanger og omegn, stort sett, med Utstein kloster som et slags åndelig og følelsesmessig midtpunkt. Her er det planer om å bygge en Condeep–katedral, her går to engelske Nordsjø–lik i land for å finne meningen med livet, her flytter skyene i skjærgården seg etter forfatterens behov, til stor forskrekkelse for den lokale 17. mai–komite. Og her herjer pesten, her blir en jødisk pike henrettet for hekseri, her klekker den genteknologiske forskning og industri ut de verste uhyrligheter mot mennesket. 

Heldigvis er det i praksis ikke fullt så forvirrende som det høres ut, boken er ganske godt strukturert. Og selv om det er meningen at det skal være paralleller mellom personene i de forskjellige tidsaldrene og noen av dem attpåtil går igjen og dukker opp for å plage eller veilede sine etterkommere, greier man stort sett å holde tingene fra hverandre. Og man ser at mennesket er blitt satt på valg til alle tider, at det har strevd og seiret, at det er blitt slått og vanæret. De ytre vilkår er forskjellige, og måten å gjøre ting på veksler. Men mennesket er det samme, og ondskapen og kjærligheten vikler seg inn i hverandre og inn i våre liv. Knapt originalt eller noe slikt, det er ikke det Hauge kjører på. Men det han greier er å gjøre disse personene levende, og fortellingen om dem interessant. Vi blir grepet. Det angår oss. Det vonde og det gode. Sammenhengen mellom generasjonene. Belysningen av hvordan menneskets frie vilje fungerer i en fallen verden. Forsøkene på å tukle med menneskeverdet, psykologisk eller genteknologisk.

Serafen er siste del av Alfred Hauges Utstein kloster–syklus, som består av i alt syv romaner og diktsamlinger. Sammenhengen er tematisk, det er ikke en serie i samme forstand som så mye annet i moderne fantastisk litteratur. Samtidig er Serafen siste bind i en trilogi i syklusen. Heller ikke dette bør skremme. Serafen kan absolutt leses for seg. Det var den første av Alfred Hauges bøker jeg Ieste, og gleden over de andre er ikke blitt mindre av den grunn. Og glad i dem, det er jeg, for dette er god litteratur.  Endel av hans bøker  – som Serafen  – endog god fantastisk litteratur.  

RA 1985