Somtow Sucharitkul: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx (1983-1988)

Å leke romer og indianer 

Det glade vanvidd er det alltid givende å gi seg i kast med, og takk og pris finnes det endel prima eksempler innen SF. Langtfra alle forsøk er imidlertid vellykkede, og selv de som får der til, pleier å miste grepet etterhvert. La oss ta som eksempel Douglas Adams' Hitchhiker–fortellinger, som ble stadig mindre morsomme, selv om det utmerket går an å argumentere for at fjerde bok i trilogien, So Long and Thanks for All the Fish, som bok betraktet er den beste av dem alle. Humor i seg selv og alene garanterer nemlig ikke suksess i det lange løp.

Jeg mener ikke med dette å si at bøkene nødvendigvis er dårlige, eller at man ikke godt kan lese dem. Det er som med bamsemums: Kjempegodt i seg selv, men neppe det som bidrager hverken til sindets munterhed eller almen velvære dersom det er det eneste man spiser, eller om man tar for mye i samme jafs. Variasjon er nødvendig, også i litteratur. Dessuten er for mange egentlig næringsløse, skumfylte bamsemumsbøker av det onde selv om kostholdet ellers er næringsrikt og godt. Noen typer bøker – akkurat som noen typer mat – er kun meningsfulle hvis de nytes i begrensede mengder og ikke altfor ofte.

Selvfølgelig går det an å le rått av dette, og si at ditt bamsemums er min brokkoli. Men det er bare ikke sant. Det er sjelden på seg selv man ser skadevirkningene. At altfor mange medmennesker – som holder på med de samme eller lignende greier – åndelig sett er blekfete og med slapp holdning, det er imidlertid et faktum vi iblant reflekterer over i våre stille sinn, både du og jeg, eller hva?  Dette er ikke ment som et forsøk på å si hverken at folk som leser humoristiske bøker er dumme (jeg gjør det jo selv), eller at vi alle burde være åndssnobber, for tomhet ikledd hovmod pluss innviklede og moteriktige kostymer er langt farligere. Man bør gjøre det man vil og liker, men tenke på at det fra tid til annen objektivt er bedre ting å foreta seg enn å lese likegyldig skjønt småmorsom litteratur.

Det som her er skrevet er både riktig og viktig, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg viklet meg inn i det. Dette startet nemlig som en anmeldelse av noen bøker av Somtow Sucharitkul. Han er en av disse gode humorister i nyere science fiction som man ikke bør spise alt av med en gang, men som man helt avgjort med fordel kan nippe til fra tid til annen. Foruten morsomme bøker har han skrevet mye skrekk og en lang serie vanvittig langtrukne og kjedelige og – i ordets mest gruelige litterære forstand – meningsfulle romopera–aktige epos (bare for å vise at "alvorlige" bøker også kan være bortkastet). Men det skal vi ikke bry oss om.

For her skal det handle om Aquiliaden: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx. Hva ville skjedd, tror du, om romerne, ved siden av å oppdage dampmaskinen, hadde funnet sin vei til Amerika sånn ca. ved Kristi fødsel? Opplegget er egentlig helt vanvittig. Den første boken er fortalt av den ikke helt strålende romerske general Papinian, som blir sendt avgårde av keiseren for å være guvernør i rikets fjerneste provins, i Midtvesten. Livet der er kjedelig og usivilisert. Indianerne – som forøvrig er tatt rett ut av 1800-tallet – er både barbariske og urolige. For å vise at det finnes enkelte likhetspunkter med vår verden, er det særlig Apaxe–stammen helten vår har problemer med. Snart blir det imidlertid liv og røre. Den innfødte høvdingen Aquila, nå romersk senator, kommer en dag tilbake til sine hjemtrakter i toga og fjærpryd med et oppdrag til Papinian: Keiseren har oppdaget en kinesisk amulett blant skattene fra den Nye Verden, og gir sin trofaste guvernør beskjed om å finne fastlandsforbindelsen slik at handel kan settes igang. Rykter om at det riktige stedet må ligge mot syd fører romerne til amulettmakerne, etter en anstrengende reise pr. hjulbåt og til fots. De viser seg ikke å være kineserne, men olmekerne, og det holder på å gå galt. Papinian og hans følge ville blitt ofret til gudene hvis ikke de flyvende tallerkenene i siste øyeblikk hadde dukket opp og reddet dem fra toppen av pyramiden.

Allerede på dette tidspunktet begynner man å ane at dette er en verden som er gått litt av hengslene, og det blir bekreftet til gangs i neste Kina–reise, denne gang mot vest over den mektige fjellkjeden som er imperiets grense.  Her tilegner romerne seg et par nye provinser i en imponerende potlatch–seremoni, oppdager et stort og stille hav mellom seg og Kina, og treffer en verdig og vis representant for Israels tapte stammer, som nå vandrer hårete, storføttede og forvandlede på Amerikas vestkyst. Det er gjennom ham de først kommer i direkte befatning med den store konflikten mellom den grønne grisen fra det ytre rom som så til de grader har mikset ihop jordens tidslinjer, og hans motstandere i tid–rom – patruljen. I de resterende bøkene bidrar våre venner ikke uvesentlig til den grusomme fiendes fall.

Første bok er sydd sammen av separate noveller, og det merkes. Andre bok bærer litt preg av å være midten av en trilogi. Men som helhet er verket absolutt og vanvittig fantastisk. AIt skjer. Etterhvert kommer nye mennesker i forgrunnen. Andre bok er fortalt av Aquilas unge slektning Equus Insanus, som ikke finner seg til rette i Terra Nova–ghettoen i Roma, der en gang stolte indianere ligger i rennestenen mens den romerske overklasse suger deres land tomt for slike delikatesser som store kyllinger, kandiserte klapperslangehjerner, aqua cocacola og stadig mer fantastiske dyr til sirkus. Og i tredje bok er det en ung romersk adelsmann, en adoptivsønn av Papinian, som bærer byrden videre.

I denne siste boken får man med seg flyvende pyramider, androider, månens bakside, bedriftene til en dopet apaxe–høvding ved navn Hieronimus, Aquilas og Papinians innbringende nye pyramidekraftreligion basert på en blanding av den nye og den gamle verdens mystikk, og universets undergang (flere ganger).

Bøkene er fulle av in–jokes. Papinian, f.eks., er ivrig SF–leser, og setter særlig pris på klassiske forfattere som P. Josephus Agricola og denne jøden Asimauvus, selv om han ikke et øyeblikk tar på alvor hans fantasifulle beretning om at romerriket engang skal gå under for etter tusen års kaos å bli erstattet av et nytt. Eller hva sier dere til verdens åttende underverk? Dette er en kjempe–koloss ved innløpet til Terranovas største havn. Vinguden vender seg utover mot havet, og holder et beger høyt hevet i høyre hånd som velkomst til trette reisende. Siden han jo er guden for fri levned, blir verket i dagligtale omtalt som frihetsstatuen, naturlig nok. Slik er det forresten hele veien når det gjelder navn i den nye verden. De romerske/greske navn på byer høres langt mer imponerende ut enn den kjedelige engelske oversettelsen de bærer idag. Språket er poetisk og rikt, og fremmer fortellingen.

Etter at man har lest alle bøkene, skjønner man at de henger sammen, på et vis, selv om det er mye rart og forvirrende langs veien. For de som er interessert i litt annet enn stort sett ganske vellykket crazy–humor, kan man tyne ut litt visdom om kulturforskjeller, kameratskap og vennskap fra bøkene, men det er sikkert ganske tilfeldig. I utgangspunktet er disse bøkene renset for seriøsitet og alvor og slike ting som vi lever av, men som det er veldig godt å ta ferie fra iblant. Dette er det glade vanvidd, og du bør absolutt unne deg å lese bøkene en gang du føler at du trenger en dose av nettopp det. 

Rolf Andersen