Men mine følelser om digresjonene er også tvetydige, for
det er nettopp disse løsrevne episodene, små verbale bilder om en vil, som
redder boken (jeg kaller det boken, selv om det er to bind, utgitt med et års
mellomrom). Episoder brenner seg fast – spesielt kan jeg tenke meg de vil gjøre
det hos yngre lesere, og det er vel i første omgang på dem boken er beregnet.
Det er såpass mye som ikke blir forklart eller fulgt opp at man husker det som
små mysterier. Hele tiden blir det f.eks. terpet på at heltinnen Live må møte
heksen LETHBEO ved fullmåne, men det blir aldri sagt hvorfor. (Jeg skriver
LETHBEO med store bokstaver, slik forfatteren selv konsekvent gjør det. På
lignende vis er det – uvisst av hvilken grunn – gjort med et tyvetall andre
steds– og personnavn, de fleste såvidt jeg kan se med en vag keltoid smak.)
Selve fantasilandet handlingen foregår i er også
"episodisk": Hvor kommer folk fra, hvor mange bor det der, etc. Selve
storyen er en helt alminnelig fantasy–quest, smaken forbausende
mainstream–fantasy, dvs. norrøn / keltisk men med en litt original vri på
hvordan monsteret overvinnes, samt en interessant sammenbinding mellom Live og
heksens skjebnesvangre opplevelser i Skottland for lenge siden. Hos hovedpersonen
Live er det ingen utvikling, bortsett fra at hun forbausende lett glemmer sine
traumer fra det gruoppvekkende oppbruddet fra hjemmet, og blir forelsket på
verste ukebladvis.
Det hele starter med at folk hjemme i den trange
vestlandsbygda tror at Live har fått den forferdelige sykdommen som raser over
verden, og som får folk til langsomt å stivne og bli til trær. Hun flykter fra
soldatene som har kommet for å skyte henne, og havner i en annen verden med
inngang bak fossefallet. I en parentes må det bemerkes at så høyt som folkene i
fantasiverdenen ellers vurderer trær, er det rart at de synes sykdommen som
rammer folk i verden utenfor er så fæl. Når de selv dør, i fantasiverdenen,
helles vann i munnen på dem fra en bestemt kilde, og de forvandles nettopp til
trær. Dette er akkurat det samme vannet – med akkurat den samme virkningen –
som heksen LETHBEO bruker til å smitte menneskene i verden utenfor.
Allerede her i starten merker man en av de sterke og en
av de svake sider ved boken. Gjennom skildringen av hysteriet og dets
kortsiktige og langsiktige følger har forfatteren fått til en svært interessant
sammenfiltring av Lives historie og hva heksen opplevde i en fjern fortid. De
psykologiske parallellene og den innvirkning de har på konflikten i boken og
måten å løse den på, er mye bedre enn alt det andre ved boken.
Og så det negative: Moe har en lang pekefinger. Boken er
til tider grenseløst didaktisk, iblant også moraliserende. I likhet med så mye
annet i boken skjer det ved at ting poengteres veldig sterkt i enkelte avsnitt,
men ikke tas noe særlig hensyn til innimellom. De didaktiske trekkene er
kanskje ikke så påtagelige til å begynne med, da sykdommen jo selvsagt minner
oss om Aids og denslags og vi implisitt får servert en svært tydelig lekse om
hvordan vi ikke skal behandle de som trenger vår omsorg og hjelp. Men utover,
når Moe begynner med miljøvern, kan det bli veldig tydelig og gå over i det
komiske:
"Forandringane, dei nye oppfinningane
som har følgt oppdaginga av elektrisitet, har gradvis, men uhyggeleg snøgt
fjerna menneska frå det som var meininga med livet deira. Dei er på veg or den
samanhangen dei høyrer til i: heilskapen, fellesskapen med alt anna i naturen,
i universet. I slikt ligg berre undergang, utsletting ... "
I våre dager ligger det ofte et vagt metafysisk budskap
bak slike ord, og når Moe får skikkelig sving på seg blir det da også mye snakk
om auraer og at alt liv er ett. Iblant blir dette prakket så sterkt på leseren
at man får kvalmefornemmelser. Og så er Moe også opptatt av telepati og andre
oversanselige fenomen:
"Alle har eigentleg hatt desse evnene
ein gong ... men utviklinga, sivilisasjonen de kallar, har lagt seg over dei,
svekt dei. Opplevingsevna er det som er i ferd med å øydeleggjast etter kvart
som de fjernar dykk meir og meir frå heilskapen i tilværet, slektskapsbanda med
naturen er slitne over." Siste delen av dette er
viktig nok å påpeke. Men må det gjøres avhengig av new age–vrøvlet? Denne
tendensen i boken degenererer til det komiske i beskrivelsen av Live, som søker
etter noe annet og større enn det vestlandsbygda kan gi henne. Hun er ikke som
andre ungdommer. For å blidgjøre moren som er redd for at hun skal være
annerledes og ikke passe inn i bygda, spiller Live høy rockemusikk på
CD–spilleren hun får. Mens det hun egentlig lengter etter å høre, ifølge Moe,
er sfærisk bølgemusikk og bahai-chanting.
Noe av det som faktisk fungerer i boken er
ikkevoldsbudskapet. Grunnen til dette er at det i motsetning til new
age–propagandaen ikke bare blir forkynt, men også bygget inn i historien,
f.eks. i beretningen om Lives møte med reptilvesenet og ikke minst i bokens
avslutning. Skjønt det er ingen sorg når slemmingene dør: Det er en fortjent
følge av deres gjerninger og i pakt med naturen.
Boken skjemmes av masse prat om de hjerteløse skurkene
som ødelegger vår jord. Her er det mye veldig lite tiltalende oss oppvakte mot
de onde – tankegang. Er du ikke hvit (eller rettere sagt grønn), så er du
svart. Og er du først hvit, er det utenkelig at du skulle kunne gjøre noe galt
– et slemt psykologisk feilskjær som Live ville blitt alvorlig advart mot hvis
hun hadde fordypet seg mindre i bahai–chantingen og heller gått på bedehuset
(som man må formode det finnes et av i bygda hun kommer fra) og tatt til seg
budskapet til en eldre og mer verdensvant frelsesbevegelse.
Landskapet i boken er "levende". Dette er en
naturlig følge av Moes syn på tilværelsen og en interessant parallell mellom
new age og romantikken. Landet er preget av sitt navn, og påvirker og påvirkes
av sinnet til vesenene som bor der. Dette er spesielt tydelig da Live reiser
gjennom tåkelandet. En slik levendegjøring av landskapet må bæres primært av
språket forfatteren bruker. Og det er nettopp i beskrivelsen av landskapet Moe
enkelte ganger hever seg opp mot noe minneverdig.
Slikt sett er det godt at noe fungerer i boken.
Kjærlighetshistorien med Jon er klippet ut av en dydig utgave av Romantikks
verste. Bortsett fra glimtvis under landskapsskildringene er språket klossete
og upoetisk og bidrar ikke til å bære boken. Jeg mistenker Moe for å ha
lest Mio min Mio og ikke lært noe av det. Ønsker man å
henge seg opp i slikt, er det dessuten mye slem mangel på logikk. Det er f.eks.
maktpåliggende at Live ikke får vite hele planen om hvordan heksen skal
overvinnes, for at ikke heksen skal få vite om det i tilfelle ulykken er ute.
Men alle de andre snillingene vet hele tiden hele planen, inklusive de av dem
som heksen tar til fange, torturerer eller dreper.
Skjønt bra ting er det også. Noen av Lives følgesvenner
er minneverdige. Viktigperen Tusse, en slags blanding av Puddleglum og Sam
Gamgee (skjønt langt mer uansvarlig enn de noengang ville vært); nøkken, høvisk
men halvt lidderlig der han vemodig klager sin nød og lindrer andres; Lives
drømmetvilling Liv; ørnen (det er nødt til å være noe symbolsk i dens kamp mot
kråkene). Alf–Kaare Bergs omslagsillustrasjon og kart er bra. Og boken har en
tilfredsstillende slutt, langt bedre enn man kunne fryktet.
Det er mye uutnyttet stoff i boken, og det er forsåvidt
grunnlag for å skrive flere bind selv om storyen er avsluttet. Men det spørs om
det er noen vits. Enkelte av episodene setter som sagt igang undring. Om ikke
annet sitter du igjen og klør deg i hodet over hva i all verden forfatteren kan
ha ment med å skrive det. Det er nesten så ille at man også lurer på hva i all
verden forlaget mente med å utgi det. Jeg hadde stor sans for enkelte trekk ved
boken. Jeg håper Ingvar Moe skriver mer som dette. Men jeg håper han for
fremtiden bearbeider stoffet bedre før han utgir det. Nå er det slik at det
enten ikke henger på greip, eller at den greipa det henger på er så privat at
det kun er forfatteren som har noen glede av det.
Ingvar Moe:
Farleg ferd mot mørkret 1:
Landet bak Fosseveggen
Det Norske Samlaget 1991, 127 sider
ISBN 82–521–3740–7
Ingvar Moe:
Farleg ferd mot mørkret 2:
Gjennom Dei Mørke Landa
Det Norske Samlaget 1992, 142 sider
ISBN 82–521–3894–2
RA 3/93
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar