onsdag 17. juni 2026

Fem favoritter – Bøker fra Norcon 32

De fem favorittene denne gangen er som liste betraktet litt tullete og lettvint, men får duge mens jeg summer meg etter science fiction- og fantasyfestivalen Norcon 32 (12.-14. juni). Tullete siden jeg ennå ikke har lest noen av disse bøkene. Men gledelig også, for her er det gode lesestunder i vente.

For det handler nettopp om Norcon 32 og de bøkene jeg fikk med meg derfra. Akkurat disse er de fem favorittene fordi jeg ikke har noe valg. Dette er de eneste bøkene jeg kom hjem med. Og knapt nok det: Den ene finnes ikke ennå, men er forhåndsbestilt. Jeg ser frem til å lese dem alle sammen.

 

Naomi Novik: A Deadly Education

Jeg har lest Noviks Temeraire-serie (Horatio Hornblower med kampdrager, for å oppsummere kjapt). Og likte den selv om noen av enkeltbindene er litt svake. Jeg har også sett på hennes folkeeventyr-baserte bøker. Disse er litterært mer ambisiøse og vil nok bli stående lenger. Denne boken som jeg kjøpte (med dedikasjon fra forfatteren og greier – men det gjelder de tre andre bøkene fra kongressen også) er første bind i hennes Scholomance-trilogi, om en magiskole der skolen selv spiller en aktiv og ikke så snill rolle. Jeg har snakket med flere som er begeistret for den, så vi får se.

 

A. H. Lykke: The Mars Vintage and Other Stories

Dette var impulskjøpet. Anitra Lykke er veldig hyggelig og dyktig, og da jeg så denne ligge der som siste eksemplar (men hun trykker gjerne opp flere), tenkte jeg at jeg måtte slå til. Denne novellesamlingen er fra 2020. Men Anitra fortsetter å skive, så det kommer kanskje noe mer etterhvert? Det blir bra!

 

Cato Pellegrini: Himmelstormerne – Norsk fantastisk litteratur fra Niels Klim til Odinsbarn

Dette er en viktig bok. Det har utkommet flere bibliografier over norsk fantastisk litteratur tidligere, men det var til dels veldig lenge siden og med begrenset fokus. Denne oversikten med bibliografi og utgivelseshistorikk tror jeg kan hjelpe til med å gi oss hukommelsen tilbake. For norsk fantastisk litteratur blir fort glemt, også blant fans. Og dermed sette i gang en mer informert samtale om temaer, utviklingstrekk og særegenheter ved fantastisk litteratur i Norge.

 

Cato Pellegrini: High-Fidelphias hviskende skygger og andre science fiction-noveller

Cato Pellegrini har over de siste førti årene innimellom også skrevet og fått utgitt noveller. Dette er hans første samling. Utfra beskrivelsen er fortellingene gjennomarbeidede og varierte, og står solid plantet i både gammel og ny sjangertradisjon. Jeg har store forhåpninger til denne.

 

Novellesamling fra Nye Nova

Dette er boken jeg ikke fikk med meg hjem, for den er ikke trykket ennå. En samling av noveller fra nettmagasinet Nye Nova, som de siste årene har publisert nesten en fortelling i uken. Spennende nye forfattere, enkelte gamliser og en revitalisering av utgivelsen av fantastiske noveller på papir i Norge. Jeg er sikker på at den blir bra, men dette er (i likhet forsåvidt med noen av de andre bøkene nevnt her) noe man burde støtte opp om uansett.

 

RA 17/6 2026

tirsdag 9. juni 2026

TO NYE BØKER FRA CATO PELLEGRINI:

Novellesamling og oversikt over norsk fantastisk litteratur

Cato Pellegrinis novellesamling High-Fidelphias hviskende skygger og andre science fiction-noveller har nettopp utkommet på danske Science Fiction Cirklen. Han utgir også Himmelstormerne – Norsk fantastisk litteratur fra Niels Klim til Odinsbarn, som blir lansert på Norcon om noen få dager.

-I novellene har jeg prøvd å variere tema og innfallsvinkel. Jeg har hele veien arbeidet grundig med handling, ideer, karakterer og konflikter. Det skal ikke være endimensjonal underholdningslitteratur.

High-Fidelphia er en fiktiv millionby, en prektig verdensmetropol utenfor tid om rom, for å låne forlagets beskrivelse. Noen av de ti novellene i den over 300 sider lange boken foregår der.

-Når det gjelder byen er jeg utvilsomt inspirert av Dhalgren av Samuel Delaney. Men den boken er jo allerede skrevet, det er ikke noen vits i at jeg gjentar den. Så jeg har prøvd å finne min egen stemme.

Andre noveller i samlingen utspiller seg på fremmede planeter eller i en fjern fremtid, og beskjeftiger seg med romskip og romvesener, tidshull og parallelle dimensjoner.

-Jeg er en småironisk person, så fortellingene er ofte skrevet med sosial satire og sort humor. Flere av novellene er ment som en hyllest til kjente science fiction-forfattere. Det er brukt endel referanser, for folk som ser dem. Blant annet til Erik Frank Russell. Og en av fortellingene heter jo «Mysteriet på P K Dicks vej». Mens «Skrivemaskine til besvær» er skrevet på en måte som kunne passet i Lanterne science fiction.

Pellegrini har ikke skrevet noe særlig som er kjent i Norge. Enkelte vil huske «K’Hmars amulett», som han vant novellekonkurransen på Scancon-85 med, og som stod i Algernon nr. 29.

-Og så er jeg stolt av «Sangen om en gutt, en drøm og en rotte», novellen jeg i 1987 fikk inn i A-magasinet, ukesmagasinet til Aftenposten. Tenk å få inn en science fiction-fortelling der! Den novellen ligger til grunn for «De magiske krystaller», som er den lengste fortellingen i samlingen.

-Ellers er det noen nye noveller, men de fleste har stått i det danske science fiction-magasinet Proxima, i Science Fiction Cirklens medlemsblad Novum og nettmagasinet Himmelskibet, mens det fortsatt utkom. Enkelte av disse novellene er imidlertid sterkt bearbeidet fra sin opprinnelige versjon.

-Hvorfor utgir du boken på dansk?

-Jeg har lenge vært medlem av Science Fiction Cirklen, den danske nasjonale SF-foreningen, og har skrevet artikler, noveller og omtaler til dem. Så da jeg presenterte ideen om en novellesamling for dem, visste de at jeg hadde noe å fare med. Dessuten utgir de mye SF, og har et publikum som er opptatt av sjangeren. Å skrive for et informert publikum er kanskje det høyeste privilegiet en science fiction-forfatter kan ha.

-Men jeg har ikke dansk som morsmål, og det er en stor oppgave å uttrykke seg på et fremmed språk, selv et som er så nært. Så selv om jeg hadde to språkkyndige hjelpere, tror jeg ikke at det er noe jeg gjør en gang til. I fremtiden er jeg innstilt på å skrive på norsk.

-Og resultatet? Som forfatter er jeg ydmyk på spørsmål og innvendinger – man legger jo hodet litt på blokken. Men jeg håper folk setter pris på boken.

Novellesamlingen er ikke den eneste boken Pellegrini utgir nå. På Norcon lanseres Himmelstormerne – Norsk fantastisk litteratur fra Niels Klim til Odinsbarn. Dette er som tittelen sier en oversikt over norsk fantastisk litteratur de siste 300 årene, med en stor bibliografi som vil kunne utvides etterhvert – for den vil aldri være komplett.

-Vi har ikke hatt en slik oversikt på norsk, og jeg håper den kan være til hjelp for folk som er opptatt av fantastisk litteratur. Både for å se bredden og ikke minst historien. Det har vært skrevet mye før oss.

-Jeg har bevisst styrt utenom sjangerdefinisjonene og favnet bredt. Jeg tror at grunnen til at det er vanskelig å finne en fellesnevner for denne type litteratur er at det i virkeligheten dreier seg om en drøss forskjellige sjangere.

Så jeg forsøker å gi kred til alle som fortjener det, både forfattere, redaktører og forlag. Jeg prøver også å løfte frem forfattere som ikke er så kjent. Og det er ikke min plass å dømme noen forfatter som prøver seg i det fantastiske, selv om jeg iblant kunne ønske at flere satte seg bedre inn i sjangerhistorien.

Men jeg må understreke at jeg er glad for at det er så stort mangfold i det som skrives. Jo flere forskjellige innfallsvinkler jo bedre.

 

HVORDAN FÅR MAN TAK I BØKENE?

*Kjøp dem på Norcon – de er begge til salgs der.

 

*High-Fidelphias hviskende skygger kan bestilles hos Science Fiction Cirklen, Se lenke for bestilling nederst til høyre på siden. Vær obs på at det danske Mobile pay-systemet og Vipps er samordnet slik at det går an å betale med Vipps nr. 42494 (dansk nummer).

 

*Himmelstormerne får du fra YMR Publishing.

post@ymrpublishing.com

 

FOREDRAG OM NORSK FANTASTISK LITTERATUR

Kom og hør på Cato Pellegrinis foredrag om norsk fantastisk litteratur på Norcon lørdag 13. juni  kl 15.00 (Auditorium 5, Vilhelm Bjerknes’ Hus, UiO Blindern). Gratis inngang.

Se programmet til Norcon.


ra 6/26


 

onsdag 3. juni 2026

Fem favoritter – Æresgjester på norske science fiction-kongresser

Dette er en litt merkelig opplisting, for den blander to ting. Science fiction-kongresser, i hvert fall de litterært orienterte, har for vane å invitere forfattere som æresgjester for å gjøre stas på dem og for at de gjennom deltagelse i programposter og kontakt med fans skal gjøre stas på oss. Alle er gode forfattere, ellers ville de ikke blitt invitert. Hvilke er best er en diskusjonssak, og til syvende og sist avhengig av personlig smak. Likeledes fungerer noen av dem bedre som æresgjester – mer engasjerte, mer karismatiske eller empatiske, mer taleføre, intelligente eller morsomme. Igjen er dette en smakssak og også avhengig av tilfeldigheter som hvilke man får best kontakt med.

Nå er det ganske snart en ny Norcon, og det blir veldig gøy å treffe forfatter-æresgjester som kommer dit.

I mellomtiden følger en liste over de æresgjestene jeg alt i alt har satt mest pris på etter de nærmere 30 Norconene jag har vært på. Med en bokanbefaling for hver.

Ingar Knudtsen

Forfatterskapet til Knudtsen var svært variert med mange gode bøker. Favoritten min er Kalis sang. Jeg vil ikke si at den er hans beste, men den er absolutt hans gøyeste og mest sprudlende.

Paul J. McAuley

En meget god og produktiv britisk forfatter som har gått akkurat under radaren hos de fleste. Evening’s Empires er en del av hans «Quiet War»-serie, men kan leses for seg. Serien minner endel om The Expanse, men er skrevet før. I denne boken er det ikke så mye plottet eller personene man husker, som alle de ulike kulturene McAuley skildrer.

Øyvind Myhre

En forfatter, fan og redaktør med sine meningers mot og solid grunnlag for egne meninger. Bokanbefaling er vanskelig, for han har skrevet mye innen ulike sjangre. Kanskje den elleville Følge en drøm, som stort sett foregår i helvete. Eller den norrønt inspirerte nåtidsthrilleren Pålgrims vandring, den Lovecraft-aktige Mørke over Dunwich eller En himmel av jern, der åpningskapitlet foregår på en fornøyelig skildret Norcon. Eller en av hans historiske romaner som Kongen og gudene, hvis man har lyst på et avbrekk fra det fantastiske. Eller… Myhre fortsetter å skrive og publisere bøker, så her er det mange mulige valg. Bare å hive seg uti.

Tim Powers

Powers er ekspert på å skrive historien bak historien, hele sannheten som skjuler seg bak fortellingen vi er blitt fortalt. Favoritten min er nok The Stress of Her Regard, om de store engelske dikterne fra romantikken og deres fatale omgang med vampyrer. Ikke minst fordi jeg hadde en lang samtale med Powers om dikterne og boken da han var æresgjest på Norcon i 2007.

James White

Pasifistisk og bevisst konfliktsky nordirsk katolikk som var verdens høfligste og mest tørrvittige æresgjest. Han er mest kjent for sine Sector General-fortellinger, om det galaktiske sentralsykehuset som må ta seg av de mest kompliserte sykdoms- og ulykkestilfellene blant alle mulige slags intelligensvesener. Novellene og de tidlige romanene derfra har en tendens til å bli gjentagende. Han lykkes merkbart bedre etterhvert, så prøv den glimrende Mind Changer. Og hvis du ikke er så glad i legeromaner og spesielt hvis du liker alternativ historie og heier på Irland og det irske, kan du prøve The Silent Stars Go By.

 

ra 3/6 2026

onsdag 27. mai 2026

Fem favoritter – De første «wow»-bøkene

Jeg vet ikke om du også hadde det slik, men for meg var det noen få bøker som i særlig grad åpnet øyne og sinn for fantastisk litteratur og gjorde at jeg bestemte meg for at dette, det måtte jeg lese mer av. Bøkene nedenfor leste jeg for 56-58 år siden, da jeg var 9-11 år gammel. Jeg har utvilsomt glemt andre bøker jeg leste omtrent samtidig, og andre bare halvhusker jeg selv om de gjorde stort inntrykk. Det var blant annet en spennende guttebok om en reise til en av Neptuns måner (formodentlig Triton), hvis jeg husker riktig. Med aliens, skurker og mye eventyr. Som sagt, nesten glemt. Men bøkene under husker jeg:
 
David Duncan: Dark Dominion.
Den første «voksne» SF-boken jeg leste. Noen vitenskapsmenn og deres familier bygger en rakett som de kommer seg unna i. Jeg har faktisk boken ennå, men har ikke lest den om igjen siden, Bokomtaler forteller meg at den er virkelig usedvanlig dårlig. Så jeg lar antagelig være. Men dengang var den full av sense of wonder.
 
Brian Aldiss: Starship (Non-Stop i den britiske originalutgaven)
SF-bok nummer to jeg leste. Det er jeg sikker på. Aldiss’ debut som SF-romanforfatter. En usedvanlig god generasjonsromskipsbok. Som jeg har lest om igjen, ja, og som jeg til og med fikk en hilsen fra Aldiss i, i mitt slitte eksemplar mange år senere, da han var æresgjest på Intercon her i Oslo i 1994,
 
J. R. R. Tolkien: The Hobbit
Jeg leste, ble bergtatt og maste meg til å få LOTR i julepresang. Og da var jeg virkelig hektet.
 
De tre bøkene over fant jeg i bokhyllen til moren min, som også leste endel slikt – spesielt hard SF. Så jeg er litt arvelig belastet.
 
De neste viktige bøkene jeg husker tyder på at jeg var blitt interessert i sjangeren og lette etter mer. For de lånte jeg på skolebiblioteket etter anbefaling fra en kamerat som jeg leste mye sammen med disse årene.
 
C. S. Lewis: Out Of The Silent Planet og Perelandra. Jeg leste disse før jeg oppdaget Narnia-bøkene, og husket særlig vesenene på Mars og de flytende øyene på Venus. Senere lesing viste meg andre aspekter ved bøkene. Jeg prøvde meg på That Hideous Strength, men kom ingen vei. Det var først senere jeg leste den og fikk noe ut av det.
 
Den siste boken jeg vil nevne er Frankenstein av Mary Shelley. Anbefalt av en annen kamerat som fortalte levende om hvor skremt han var blitt da han leste den i smug etter sengetid. Det hørtes unektelig spennende ut…
 
Når jeg ser listen over, skjønner jeg at jeg var heldig i min introduksjon til fantastisk litteratur. De tre første som er listet opp var bokstavelig talt blant de første kanskje fem-seks bøkene jeg leste innen sjangeren. Resten kom litt senere og innimellom andre bøker, men er også av dem jeg husker best.
Hvordan er det med deg? Leste du noen bøker tidlig som gav deg lyst til å lese mer science fiction og fantasy? Og hva synes du om «mine» bøker, hvis du har lest dem?
 
ra 27/5 2026

torsdag 21. mai 2026

Elisabeth Wheatley: Daindreth's Assassin (2021)

Jeg må innrømme at jeg allerede i utgangspunktet regnet med at dette ikke var min greie, og det var det da heller ikke. Grunnen til at jeg tenkte jeg skulle lese boken var at jeg hadde sett en god del småsnutter av forfatteren på YouTube, der hun enten hadde kløktige observasjoner om fantasy, morsomme diskusjoner mellom ulike typer romantisk fantasy og – ikke minst – opptredenene til Book Demon, som er så glad i bøker at det halve kunne være altfor mye - men gjenkjennbart for alle lesere. Disse er verdt å se. Boken, på sin side, var helt grei, det er ikke det, men heller ikke noe mer. Dette er første bind i en serie på fem, og jeg føler ikke noe behov for å lese resten.

Fortellingen er lagt til en generisk fantasy-middelalder. Amira er datteren til kongen i et lite kongedømme i et stort imperium. Hun er underlagt en forbannelse som gjør at hun må adlyde sin far uten spørsmål. Han har brukt dette til å trene henne opp til en effektiv drapsmaskin som tar livet av brysomme konkurrenter og fiender.

Daindreth på sin side er klok, vakker, snill, handlekraftig og arving til keiserriket. Men han er også besatt av en demon som truer med å ta over hans sinn og kaste imperiet ut i ondskap og kaos den dagen han overtar tronen.

Amira blir beordret til å drepe Daindreth. Dette går ikke som planlagt. Etterpå blir de tvunget inn i omstendigheter der de må omgås mye, og dere aner sikkert hva som skjer. Langsomt – via mange omveier, forviklinger, misforståelser, heftige følelser og konflikter der de lærer mye om seg selv, hverandre og den verden de lever i, blir de tidligere dødsfiender til kjærester. Noen ganger litt langdrygt. Spørsmålet er om de kan hjelpe hverandre til å bli kvitt sine respektive plager og lede seg selv og riket til en lykkelig slutt. Det er formodentlig det vi får vite i de avsluttende fire bindene.

Som jeg altså ikke har tenkt å lese. Andre blir sikkert bedre truffet av fortellingen og vil ønske å fullføre verket. Selv så nøyer jeg meg med et greit og småinteressant besøk i en undersjanger jeg kjenner lite til og ikke har så stor sans for, og lar det være med det.

RA 5/26

onsdag 20. mai 2026

Fem favoritter – Norske novelleforfattere

Veldig lenge var novellen den dominerende formen innen science fiction. Spesialmagasiner bragte hver måned fortellinger fra både nye og etablerte forfattere. Noen av disse gikk videre til å skrive romaner. Etterhvert som magasinene av forskjellige grunner begynte å dø ut, ble romanen mer sentral  innen sjangeren. Men det er fortsatt en levende flora av noveller i anglo-amerikansk science fiction.

Også norsk science fiction og nabosjangrene har en solid novelletradisjon, både i og utenfor magasiner. Dessverre lider novelleformen i enda større grad enn norske SF- og fantasyromaner av glemselens slør. Det finnes for lite aktiv hukommelse og kontinuitet til at nye lesere oppdager utmerkede fortellere fra bare noen få år siden. Dessuten er det mange gode forfattere som bare utgav eller fikk utgitt en bok eller to innen sjangeren. Og det er lettere å overse en bok enn et helt forfatterskap på flere titalls utgivelser.
Flere av de ledende forfatterne i den første store fabelprosa-bølgen i Norge fra tidlig på 1970-tallet av, skrev noveller: Både Jon Bing, Tor Åge Bringsværd, Ingar Knudtsen og Øyvind Myhre skrev og fikk utgitt noveller og novellesamlinger.

Men her er et knippe (altså fem) novelleforfattere fra noen tiår tilbake som i de fleste tilfeller ikke fikk utgitt så mye, men som det virkelig absolutt er verdt å lese. De publiserte fortellingene sine i magasiner, fansiner og antologier. Langtfra alt ble samlet i bok, men alle fikk utgitt i hvert fall en novellesamling - som er nevnt nedenfor. Jeg kunne selvsagt ha valgt andre forfattere, for det er flere å ta av. Så det kommer kanskje en tilleggs-liste engang. Men disse liker jeg godt og det var de som falt meg inn denne gangen. Har du lest noe av dette, eller noveller av andre forfattere fra de første fabelprosa-tiårene her til lands? Hva synes du om det?
 
I alfabetisk rekkefølge:
 
Leonard Borgzinner (Geir Arne Olsen): Universets varmedød og andre selvmord

Trond Buland: SOS – Jupiter; Den lange drømmen

Einar Gjærevold: Ville fugler flyr

Reidar Jensen: Natten da stjernene falt ned; Mannen som kunne se hele verden; Historien som ikke ville slutte; Den ulykkelige samurai; Reisen til lykksalighetens øyer

Per G. Olsen: Død og ved godt mot i New York
 
RA 20/5 2026

torsdag 14. mai 2026

Fem favoritter – Bøker av Ingar Knudtsen

Ingar Knudtsen (1944-2025) var en av Norges ledende forfattere av fantastisk litteratur. Han fikk utgitt omtrent 30 bøker. Dette spenner fra science fiction, spesielt i de første årene, via historisk fantasy med amasonebøkene, til det vi kanskje kan kalle magisk realisme og til slutt rene historiske romaner.

Her er et knippe med mine favoritter. Har du lest noen av disse, eller liker du kanskje andre bøker av Knudtsen?

Dimensjon S (1975)
En samling med science fiction-noveller fra Knudtsens tidligste forfatterskap. Hard, teknisk, poengtert.

Katteliv (1985)
Norsk forstadsliv sett gjennom øynene (eller sansene) til en katt.

Kalis sang (1991)
Knudtsens mest overdådige og sprudlende roman. En ung symaskinreparatør på terskelen til voksenlivet drister seg til å kjøpe et pornoblad – som viser seg å være noe helt annet. Dørene til en annen virkelighet blir åpnet, og det ender med kosmisk kamp.

Nord for Saigon (1992)
Vi følger to kvinnelige Viet Cong-soldater som i små glimt utvikler en mytisk forbindelse med det som kanskje er kvinnenes egne tidligere liv som militære ledere mot Vietnams fiender.

Ensomheten er en sang (2008)
Året er 1954 og en tenåring som har fått tuberkulose blir sendt på sanatorium. Undertrykkelse finnes ikke bare i de samfunnsmessige strukturer, men i forholdet mellom mennesker. Knudtsen var opptatt av begge deler – og av hvordan man kjemper imot.

ra 13/5 2026


fredag 1. mai 2026

Ward Wagher: The Gauleiter Coup (The Parallel Nazi 11) (2025)

Dette er nok det som kalles en giltig plesjør, og er en serie jeg opprinnelig fikk anbefalt av en SF-fan hvis vurderingsevne jeg stoler på. Tross alt.

Heinrich Schloss er historieprofessor og venter på kona på flyplassen i Vest-Berlin i 1982. Plutselig befinner han seg på samme sted, men i 1941 - kledd i nazi-uniform. Han blir et forskrekket vitne til at førerens fly forulykker under landing, slik at alle ombord dør. I denne virkeligheten er Schloss (eller i hvert fall en som ligner ham på en prikk) leder for Nazi-partiets sekretariat – en rolle han overtok etter å ha tatt livet av Martin Bormann et års tid tidligere. 

Med sine historiekunnskaper, en betydelig porsjon flaks, og i stadig frykt for å bli avslørt som bløffmaker (for han husker jo ingenting av sin egen fortid i denne verden), er det Schloss som vinner den interne maktkampen etter Hitlers død og blir Tysklands nye leder. Han setter straks igang med det vi kanskje kan kalle nazisme med et menneskelig ansikt. Ja, Tyskland må selvsagt bli kvitt jødene. Men det trenger ikke skje ved å drepe dem, derimot ved å sende dem alle til Palestina utstyrt med nok våpen og nødvendig utstyr til å klare seg selv. Diverse tiltak for forsiktig å øke folks personlige frihet blir innført. Og ikke minst skjønner Schloss at han må forhindre den nært forestående planlagte invasjonen av Sovjetunionen. Han vet hvor ødeleggende den kan bli for Tyskland.

Som man kan tenke seg, byr alt dette på betydelige vanskeligheter. Derfor er det bra for Schoss at hans meget myndige middelaldrende husholderske griper inn i avgjørende øyeblikk for å utføre små og litt større mirakler for å hindre at Schloss blir avsporet fra jobben og det hun beskriver som hans oppdrag. I praksis er hun en skytsengel som også er flink til å passe barn, holde huset ryddig og lage meget god mat. Og ikke minst gjøre det lettvint for forfatteren å komme seg ut av kniper.

Som så mange forfattere av alternativ historie leker Wagher seg med historiske personer – og det er vanligvis tydelig hvem han liker og ikke. Churchill er en skurk. Både Henry Wallace og Harry Truman får tommelen opp. Stor beundring for dronning Margaret, som kom til tronen (og makten) etter at resten av familien ble drept i et bombeangrep mot London tidlig i krigen. De ulike tyske og russiske politiske og militære lederne får også sine pass påskrevet. Guderian ja, Göring tja, Himmler nei.

Etterhvert som Wagher rydder de historiske personer av veien, fjerner han seg mer og mer fra det som virkelig skjedde, og har det deretter gøy med å dikte opp storstilte og ikke minst dramatiske og ofte temmelig usannsynlige hendelser. Verdenen hans er en god del mer rotete enn vår var.

Schloss er ikke ingeniør, men han er ivrig amatør – og det er åpenbart Wagher også. Med sitt kjennskap til 1982-teknologi dytter og drar Schloss i forsknings- og utviklingsarbeidet, spesielt rundt nye våpensystemer, for å gi Tyskland et overtak. Det er side opp og side ned med detaljer om utvikling og konstruksjon av nye, avanserte flytyper. Også atomvåpenforskningen og rakettprogrammet blir viet en god del plass.

De første av de hittil elleve bøkene i serien handler mye om hvordan Tyskland oppnår fred med sine vestlige naboer, utviklingen av nye våpen, invasjonen fra Sovjetunionen, motstand fra gammelnazister som er uenig i Schloss’ dvaske politikk og / eller overbevist om at han ikke er Schloss men en bedragersk etterligning, den politiske utviklingen rundt om i verden sånn rent generelt og endel kjærlighetsgreier. 

Men sa jeg elleve bøker? Det er flere. Wagher har startet tre-fire tilleggsserier fra parallelle verdener med tilknytning til hovedserien. Mye om magi og utviklingen av nye våpen, fortellingen om hva som skjedde med den opprinnelige nazi-Schloss og så videre. Og Wagher skriver fort, egentlig for fort. Det strømmer på med minst et par bøker i året. Disse blir publisert elektronisk, og senere også i papirformat. Til å begynne med var de dårlig skrevet, ikke korrekturlest, klossete bygget opp og uredigert. Dette er blitt merkbart bedre etterhvert (pluss at Wagher i ettertid har rettet litt opp i tidligere utgitte bind). Han er også blitt flinkere språklig og til å strukturere bøkene.

Wagher skriver ikke bare om nazister. Det finnes også helt andre serier, med UFOer, aliens, romopera, nybyggerliv i et folketomt Pennsylvania, osv.

Her skriver han om politiske intriger, militære konflikter, menneskenes kolonisering av galaksen, økonomisk utvikling, religion og kulturforskjeller. Selv om alle vi møter i bunn og grunn er amerikanere fra vår egen tid. 

Et annet fellestrekk ved bøkene til Wagher er de sterke lederskikkelsene. Hva enten det gjelder tyske førere, interplanetariske adelsmenn, oligarker i Midt-Vesten eller Alfa-hannen av Alfa Centauri, så er det én mann som bestemmer og resten som adlyder. I Waghers verdener er demokrati skjørt og sjeldent og hverken særlig vellykket eller effektivt.

Alt dette – nazi-bøkene også – foregår i samme fortellerunivers. Et mislykket eksperiment fører til sammenblanding av tidslinjene til alle disse parallelle virkeligheter. Dette blir beskrevet i en bok med den i og for seg helt dekkende tittelen: «ruBracks, Nazis, the Death of the Universe & Everything», der Johann Sebastian Bach er en viktig person.

Det er også her vi får en forklaring på de myndige skytsenglene, som såvidt jeg kan bedømme er med i absolutt alle forfatterens bøker.

Dette gjelder til og med i de «realistiske» bøkene Wagher har utgitt under sitt egentlige navn Marvin Reem, der han følger en baptistpastor som forsøker å hjelpe en kamerat som har overtatt et kristent college i USA, for å hindre at studiestedet forgår i vranglære og konkurs. Virkelighetsbildet og holdningene som blir presentert i disse bøkene er på mange måter mer bisarre og fremmedartede enn i selv de mest løsslupne av alien-bøkene hans.

Nåvel. Hva skjer så i dette ellevte bindet av nazi-serien? 

I forrige bok ble Schloss hardt skadet i et attentatforsøk. Mens han har vært ute av dansen under et langvarig sykehusopphold, har en gjeng gammelnazister tatt makten og begynt å skru til igjen der Schloss liberaliserte. Men de er inkompetente og dessuten uenige seg imellom. De greier ikke engang å forhindre at italienerne, av alle, gjenerobrer Libya og struper oljeforsyningene. Og de fanger ikke opp en ny, skjebnesvanger trussel fra Sovjetunionen.

Som i de tidligere bøkene veksler vi kjapt mellom ulike scenarier. I mange av dem sitter politiske ledere sammen og analyserer verdenssituasjonen og planlegger neste trekk, alt imens de spiser usannsynlige mengder wienerbrød (eller smultringer, i amerikanernes tilfelle).

Også i denne boken er det karakterer som plutselig endrer personlighet og opptrer irrasjonelt i forhold til tidligere bøker, for å få plottet til å henge ihop (denne gang gjelder det spesielt noen av de sovjetiske og italienske ledere).

Boken slutter med et smell, etter at Schloss sterkt ansporet av husholdersken våkner til dåd, stabler seg på benene og tar over styringen igjen.

Dette er lettvint lavpannelitteratur, det må jeg innrømme. Så hvorfor leser jeg det, innvendinger og varierende kvalitet til tross? Det er fordi det faktisk er gøy. Og bindene går jo raskt unna.

RA 5/2026

torsdag 30. april 2026

Fem favoritter – Dystopier i norske byer

Det er skrevet såpass med science fiction i Norge at det går an å identifisere en egen tråd med dystopiske bøker der handlingen er lagt til en by der det står verre til enn det gjør i dag. Her er et knippe av dem (selvsagt handler disse bøkene om mye annet også). Vet du om andre byer i Norge der dystopier er lagt, eller andre verk fra byene nedenfor? Og hva synes du om dem?

 

Bergen:

Terje Sander: Daudmannaland (2014)

Absolutt alt har gått galt i Bergen. Og plutselig blir det mye, mye verre.

 

Kristiansund:

Ingar Knudtsen, jr.: Jernringen (1976)

Byen er forfallen, skitten, fattigslig og truet av en autoritær høyreorientert bevegelse.

 

Oslo:

Bing & Bringsværd: Oslo 2084 - fire fortellinger om fremtidige forbrytelser (2004)

Den eneste prosaen Jon Bing og Tor Åge Bringsværd skrev i fellesskap. Oslo sentrum er under vann, ozonlaget er brutt sammen, dyrelivet er nesten borte og Storebror ser deg hele tiden.

 

Stavanger:

Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert (2004)

Et episk dikt (i samlingen av samme navn) som kanskje er det beste som er skrevet av science fiction i Norge siden 2000. Vi er i et høyteknologisk univers preget av klasseskiller og økologiske katastrofer, der jeg-personen venter på noe verre. Det virkelige storslagne med dette diktet er det nyskapte fremtidsspråket.

 

Trondheim:

Trond Buland: Ild fra ukjent sted (2005)

Trondheim brenner. Det har byen alltid gjort…

 

RA 5/5 2026

Fem favoritter - Norsk fantasy

Her er mine favoritter innen norsk fantasy. Har du andre?


Ailo Gaup: Trommereisen (1988)

Fantasy basert på samisk mytologi og praksis. En ung mann dras inn i en kamp på liv og død for å gjenoppdage sin samiske identitet og redde restene av samisk kultur og levevis. Denne boken mener jeg er helt oppe i toppen av de beste fantasy-fortellingene skrevet her til lands.

 

Henrik Ibsen: Peer Gynt (1867)

Ja? Hva skal man kalle Peer Gynt om ikke fantasy? Kanhende ikke det letteste å lese seg gjennom og forstå. Men et dybdedykk av dimensjoner ned i livets seire, fall, og svik. Og i den norske folkesjelen og selvbilde.

 

Eirik Ildahl: Fortellingen om Den (1981)

Ildahl har skrevet mye og godt innen mange sjangre, men det er likevel en egen sjarm over denne debutromanen hans om et nusselig lite vesen som legger ut på en tildels ufrivillig oppdagelsesreise i en stor, fremmed og iblant farlig verden.

 

Bente Lohne: Beretningen om Julias lange reise (1982-1987)

Julias reise (1982), En bundet drage (1983), De lange sverd (1984) og Gullridderen eller Krigens sang (1987). Barne- / ungdomsfantasy som bruker mange kjente elementer men vrir på dem og lager noe nytt og godt.

 

Siri Pettersen: Ravneringene (2013-2015)

Odinsbarn (2013), Råta (2014) og Evna (2015). Vi kjenner den alle. Fyrlykten i den revolusjonen som har skjedd innenfor fantastisk litteratur i Norge de siste 15-20 årene.

 

Felix Thoresen: Amal Nor-serien (1976-1984)

Amal Nor – den besatte (1976), Amal Nor – Himmelens ridder (1978), Dåren Amal Nor (1984). To meget ulike nordmenn legger ut på leting etter Den hellige gral i en gammel folkevognboble. Dette var planlagt som en trilogi, men sprengte rammene slik at Thoresen ville skrive en bok til - kanskje Norges første eksempel på akkurat dette fantasy-fenomenet, Men så døde han før han rakk det. Likevel en meget spennende og givende gjenfortelling av gralsfortellinger i en moderne setting. 

(Thoresen skrev forøvrig det som må være blant de aller beste norske historiske romanserier - et felt hvor det jo er betydelig sterkere konkurranse enn innen fantasy, om overgangen mellom hedendom og kristendom på Møre-kysten rundt år 1000: Ørnen på Harm (1966), Jomfruen på Harm (1967), Brødrene på Harm (1969) og Langferd mot vest (1972). Dette er en fremmed og fantastisk nok verden i seg selv.)

 

RA 29/4 2026

torsdag 5. februar 2026

Robert Nathan: The Weans (1960)

Denne langnovellen er skrevet i form av en slags populærvitenskapelig artikkel utgitt flere tusen år fra nå. Den dokumenterer det man vet om samfunnet som gikk under på det fortsatt ødelagte vestlige kontinentet for 5.000-6.000 år siden. Riktignok vet man lite om disse menneskene. Det har vært få utgravninger og det er ikke mye som er funnet. Likevel gir de nyeste oppdagelser gjort av arkeologer fra de ledende afrikanske universitetene en enestående ny forståelse av dette halvbarbariske folkeslaget. Og de sikrere tolkninger av funnene dette har ledet til, gjør det endelig mulig et godt stykke på vei å rekonstruere den tapte sivilisasjonen.

Dette er godmodig satire som går i to retninger. For det første driver novellen gjøn med fenomener i femtitallets USA. Dernest – og mer alvorlig – kommer den med småspark til arkeologisk vitenskap og hvordan den noen ganger er litt vel ivrig i sine slutninger.

Her må man holde seg skjerpet for å få med seg poengene. Det er mye lek med ord, og mange hentydninger som går meg hus forbi fra reklame, populærkultur, språk og i vurderingen av de fragmenterte fysiske funnene. Men det er gøy å lese om f. eks. den kjempestore, truende, avvisende og hule (hvordan skal man tolke det?) gudinnestatuen man har gravd opp restene av på en liten øy rett utenfor et av de største funnstedene på østsiden av kontinentet. Eller drøftingen av et av de meget få skriftlige fragmenter som er funnet, der en kvinne på vestkysten etter en skilsmisse (et fenomen som blir gjort grundig rede for) skriver at hun fikk beholde både minken og jaguaren. Enkelte forskere (for her krangler – unnskyld diskuterer – de som vanlig seg imellom) påpeker at også hos aztekerne, hvis sivilisasjon blomstret rett før og like sør, var jaguaren et hellig dyr. Et åpenbart tilfelle av kulturell påvirkning.

Det er masse annet av same type. Og selvsagt også gledelig mye annen SF der arkeologi og rekonstruksjon av tapte sivilisasjoner spiller en rolle. Folk har sikkert sine favoritter. Så her nøyer jeg meg med å trekke frem kun den glimrende, men kanskje halvglemte samlingen «Apeman, Spaceman: Anthropological Science Fiction» (1968), redigert av Harry Harrison og Leon E. Stover. Gjennom noveller og artikkelstoff (seriøst og ikke) belyser den mange interessant temaer.

Dette er en ok bok. Og såpass kort at den forsvarer tiden man bruker på lesingen, selv om tiden nok har løpt litt fra den.

RA 2/2026