Paul McAuley: War of the Maps (2020)

Paul McAuley er en ganske produktiv engelsk SF-forfatter som ufortjent har gått akkurat under radaren hos de fleste. Han skriver variert. Fortellingene hans har ulike utgangspunkt og undersøker forskjellige temaer. Dessverre skriver han variert også i den forstand at enkelte av bøkene hans er geniale, mens andre ikke er det. War of the Maps er midt på treet, kanskje midt på treet pluss.

Vi befinner oss på utsiden av en ganske solid og eldgammel Dyson-sfære, med kunstig belysning for å gjøre overflaten levelig. Denne vanvittig store konstruksjonen er strødd med utallige kontinenter med hver sine landskap og kulturer, men vi kommer kun i kontakt med deler av en, og en liten flik av en annen. (Settingen skriker etter flere fortellinger. Men jeg tror ikke McAuley har utgitt noen.)

De fleste snakker om gudene som laget dette. Noe som utmerket går an å kombinere med forestillingen om at alt ble konstruert for veldig lenge siden av en meget avansert menneskelig kultur som siden ble borte.

Så romanen er vitenskapelig basert, ja, men likevel med nok av mystiske elementer og ikke minst en forestillingsverden hos personene i den som gjør at vi kan se på boken som fantasy hvis vi vil, med tildels seriøse SF-elementer. Dessuten, på dette nivået, hvem kan skille mellom det ene og det andre? Er for eksempel de spesielle evnene enkelte mennesker har og som spiller en så stor rolle i deler av fortellingen, et resultat av fortidig genmanipulasjon, eller noe overnaturlig?

Hovedpersonen er en pensjonert politimann som legger ut på en western-aktig jakt etter en rømt fange som er en meget dyktig men umoralsk og skruppelløs og derfor farlig biolog og genmanipulator.

Man mistenker at han har dratt til naboriket for å hjelpe militæret der i krigen som de langsomt er i ferd med å tape mot invaderende fremmede arter som sprer seg fra hvem vet hvor – en invasjon på DNA-nivå som modifiserer verdens vanlige skapninger og gjør dem til monstre som ødelegger hele økosystemer. Selvsagt viser det seg at sannheten er enda mer komplisert.

Som så ofte hos McAuley, er plottet litt episodisk og meandrerende, men heldigvis blir eskapadene bundet sammen og bidrar til å føre fortellingen videre. Det hele er nokså melodramatisk fortalt; det er en viss tendens til utrolige redninger og usannsynlige tilfeldigheter, som vi bare må godta for fortellingens skyld. Men stedene vi reiser gjennom, og kulturene vi møter, er interessante og troverdige. Iblant er det små glimt av sense of wonder. Og språket er godt.

Hovedpersonen er grundig skildret – men ikke spesielt sympatisk. Endel av bipersonene, derimot, er mer positive og bidrar til å gjøre fortellingen levende.

Underveis får vi med oss diskusjoner om politiske systemer, om vitenskap kontra tro, makt og moral, om hvordan ulike omgivelser former mennesker på ulike måter, og lignende viktige ting. Stort sett rimelig godt integrert i fortellingen.

Jeg likte boken, noen innvendinger til tross. Men hvis du ikke har lest noe av McAuley fra før, er det kanskje bedre å starte med for eksempel alternativhistorie-romanen Pasquale's Angel fra den italienske renessansen, eller Quiet War-serien om konflikter mellom jorden og menneskenes bosetninger ytterst i solsystemet. (Ja, dette høres ut som The Expanse, men McAuley skrev det først.)

ra 8/2026