Han har i hvert fall fullført serien, det skal han
ha. Master Alvin er syvende og siste bind i Orson Scott Cards beretning
om Alvin, utkommet 23 år etter nest siste bind, The Crystal City.
Serien er et ambisiøst forsøk på å skrive en fantasy-fortelling for USA, slik
Tolkien ønsket å gjøre for England (noe Card forteller om i et interessant
etterord).
Bøkene tar utgangspunkt i det nordvestlige USA i
første halvdel av 1800-tallet. Men Alvins USA er nokså ulik vår. Enkelte
personer har spesielle evner, Alvin flest og sterkest av alle. Og landet er
delt. Det puritanske Ny England er fortsatt koloni av et England der
parlamentets og Cromwells seier var varig, og kongedømmet aldri ble
gjeninnført. Stuartene hersker derimot over det som i vår verden var de sydlige amerikanske koloniene – aristokratiske og avhengige av slavearbeidskraft. Mens koloniene
imellom har løsrevet seg fra gamlelandet og dannet et USA med færre delstater
enn i vår virkelighet. Dette USA ekspanderer vestover, men møter det som er den
mest markante ulikheten fra vår verden: Det er umulig for hvite mennesker å
krysse Mississippi-elven. De røde innfødte har etablert en magisk grense som
holder andre ute.
De første bindene i serien er geniale. Cards blanding
av amerikansk folklore og magisk realisme i nybyggersamfunnene i vest bygger en
fascinerende verden som gir en god ramme rundt heltens oppvekst.
Gjennom bindene følger vi Alvin på vei fra barn til en
voksen som behersker sine spesielle evner fullt ut. Men ikke uten mostand.
Mange ser på folk med slike evner med mistro. De blir ofte forfulgt. Noen
steder er det dødsstraff for å bruke slikt hekseri. Og enkelte, både mennesker og
makter, prøver å ta livet av Alvin.
Utover i bindene blir det geografiske perspektiver og
antall sentrale personer utvidet. Vi besøker de ulike delene av Amerika og får
også høre fra Europa. Her er det mye gøyal lek med alternativ historie. Men
selv om fortellingen hele tiden blir drevet fremover og sidesporene faktisk
bygger opp om og frem mot Alvins store livsoppgave, er disse midterste bindene
gode heller enn utmerkede. Det skyldes delvis også at Alvin etterhvert blir en
så mektig superhelt at noe av spenningen i motstanden mot ham blir borte.
Det gjelder i enda større grad dette litt merkelige
avslutningsbindet. Den første fjerdedelen av boken handler om Alvins reise til
Irland for å redde unna flest mulig med spesielle evner fra forfølgelse og
potetpest og få dem over til Amerika. Dette er selvsagt prisverdig, men leder
ikke noe sted hen. Vi får bygget opp en tre-fire interessante karakterer. Men
etter overfarten til det lovede land hører vi ikke mer hverken om dem eller
noen av de andre irene. Det er som om Card har hatt materialet liggende og har
satt det inn her for å øke sidetallet og få brukt det mens serien ennå var i gang.
Boken skifter nemlig helt fokus etter Irlands-turen.
Resten handler om Alvins farvel med steder og personer som har betydd noe
gjennom serien, og om hans død.
Alvins store oppgave i livet, hans kall om man vil, er
å bygge Krystallbyen. Etterhvert - spesielt i dette bindet – forstår vi at det
viktige ikke er det imponerende byggverket i seg selv, men samfunnet av de
mennesker som søker seg til byen. Et fristed for folk med spesielle evner, men
også for dem uten. Det er en vedvarende kamp å bygge dette fellesskapet. For
Krystallbyen møter voldelig og byråkratisk motstand utenfra, men blir også
forsøkt korrumpert innenfra.
(Og hva er det forresten med Card og brødre? Alvins
uartige lillebror Calvin har gjennom hele serien vært et forstyrrende element.
Vi husker at Ender Wiggin også hadde en problematisk bror. Jeg vet ikke om
dette er typisk for Card, for i forhold til hvor mye han har skrevet, har jeg
ikke lest så veldig mye av ham. De fleste Ender-bøker, Alvin-serien og to-tre
bøker i tillegg, blant dem den meget, meget interessante Pastwatch: The
Redemption of Christopher Columbus (1996). Der slår Card virkelig til
med et dypfølt ønske som går igjen flere steder i forfatterskapet – inklusive i
Alvin-bøkene - om en verden der de innfødte i Nord- og Syd-Amerika
klarte seg bedre mot de europeiske inntrengerne.)
Serien er et forsøk på å skrive en definerende fantasy-fortelling for USA. Den er også en ønskedrøm om mormonismen slik den burde eller kunne ha vært, mer idealisert og uten aspekter som i dag blir ansett som problematiske. Card skriver i etterordet at det ikke er antydning til flerkoneri i hans alternative mormonisme, for det er et tema han gjorde seg ferdig med i den historiske romanen Saints fra 1983. Men i serien er det for eksempel heller ingen rasisme hos Alvin eller hans nærmeste tilhengere, snarere tvert imot. Den tidlige mormonismens kompliserte (men slett ikke bare negative) forhold til andre raser hører ikke hjemme i Cards fortelling. Likeledes er Alvins tilhengere merkbart mindre aggressive mot naboene enn mormoner-grunnleggeren Joseph Smith og hans nærmeste var.
Gjennom hele serien forekommer det nemlig paralleller
mellom Joseph Smith og Alvin (Alvin var forresten navnet til en av Smiths
brødre, som døde ung men fikk en sentral rolle i mormonsk teologi). Dette
tiltar sterkt mot slutten av serien. I dette siste bindet er Alvins detaljert
beskrevne død nesten nøyaktig lik Smiths. Og skjebnen til hans tilhengere når
de må forlate Nauvoo, unnskyld Krystallbyen, er med et par signifikante og
idealiserte avvik forbausende lik det som skjedde i virkeligheten.
Spørsmålet er hvorfor. Jeg skjønner at Card har ønsket
blant annet å skrive en alternativ opprinnelsesmyte for mormonismen og at disse
parallellene kan være viktige i det perspektivet. Men de tilfører ikke egentlig
fortellingen så mye. Alvin blir drept fordi han er lovlydig og derfor møter opp
til rettsaken mot ham, selv om han vet at det høyst sannsynlig vil føre til hans
død. Og hans bortgang blir forsåvidt en ansporing til tilhengerne om å lære å komme
seg videre uten hans hjelp. Men hvorfor i fortellingens sammenheng på denne
litt intetsigende måten?
Det er faktisk vanskelig å vurdere denne boken som
avslutning på serien. Det hadde vært interessant om man kunne finne en ellers
intelligent leser som ikke ante noe om mormonismen og dens
tilblivelseshistorie, for å høre om de fikk noe ut av den. Og, selvsagt, en
ekspert som kan påpeke alle mormoner-koblingene jeg utvilsomt har oversett.
Denne boken gir endel å tygge på, men det spørs hvor
næringsrik den egentlig er. Det er noen veldig gode bøker i serien, men denne
virker som en avslutning for avslutningens skyld (og for å spikre bøkene enda
klarere til en renere og penere mormonisme) og har i hvert fall ingen verdi
uavhengig av de foregående bindene. Personlig skjønner jeg ikke så mye av boken.
Men jeg er i hvert fall blitt inspirert til å lese de første bindene om igjen,
for å se om de fortsatt er så storslåtte og opphausverdige som jeg husker dem.
ra 7/2026
Omtaler av tidligere bøker i serien:
