onsdag 27. mai 2026

Fem favoritter – De første «wow»-bøkene

Jeg vet ikke om du også hadde det slik, men for meg var det noen få bøker som i særlig grad åpnet øyne og sinn for fantastisk litteratur og gjorde at jeg bestemte meg for at dette, det måtte jeg lese mer av. Bøkene nedenfor leste jeg for 56-58 år siden, da jeg var 9-11 år gammel. Jeg har utvilsomt glemt andre bøker jeg leste omtrent samtidig, og andre bare halvhusker jeg selv om de gjorde stort inntrykk. Det var blant annet en spennende guttebok om en reise til en av Neptuns måner (formodentlig Triton), hvis jeg husker riktig. Med aliens, skurker og mye eventyr. Som sagt, nesten glemt. Men bøkene under husker jeg:
 
David Duncan: Dark Dominion.
Den første «voksne» SF-boken jeg leste. Noen vitenskapsmenn og deres familier bygger en rakett som de kommer seg unna i. Jeg har faktisk boken ennå, men har ikke lest den om igjen siden, Bokomtaler forteller meg at den er virkelig usedvanlig dårlig. Så jeg lar antagelig være. Men dengang var den full av sense of wonder.
 
Brian Aldiss: Starship (Non-Stop i den britiske originalutgaven)
SF-bok nummer to jeg leste. Det er jeg sikker på. Aldiss’ debut som SF-romanforfatter. En usedvanlig god generasjonsromskipsbok. Som jeg har lest om igjen, ja, og som jeg til og med fikk en hilsen fra Aldiss i, i mitt slitte eksemplar mange år senere, da han var æresgjest på Intercon her i Oslo i 1994,
 
J. R. R. Tolkien: The Hobbit
Jeg leste, ble bergtatt og maste meg til å få LOTR i julepresang. Og da var jeg virkelig hektet.
 
De tre bøkene over fant jeg i bokhyllen til moren min, som også leste endel slikt – spesielt hard SF. Så jeg er litt arvelig belastet.
 
De neste viktige bøkene jeg husker tyder på at jeg var blitt interessert i sjangeren og lette etter mer. For de lånte jeg på skolebiblioteket etter anbefaling fra en kamerat som jeg leste mye sammen med disse årene.
 
C. S. Lewis: Out Of The Silent Planet og Perelandra. Jeg leste disse før jeg oppdaget Narnia-bøkene, og husket særlig vesenene på Mars og de flytende øyene på Venus. Senere lesing viste meg andre aspekter ved bøkene. Jeg prøvde meg på That Hideous Strength, men kom ingen vei. Det var først senere jeg leste den og fikk noe ut av det.
 
Den siste boken jeg vil nevne er Frankenstein av Mary Shelley. Anbefalt av en annen kamerat som fortalte levende om hvor skremt han var blitt da han leste den i smug etter sengetid. Det hørtes unektelig spennende ut…
 
Når jeg ser listen over, skjønner jeg at jeg var heldig i min introduksjon til fantastisk litteratur. De tre første som er listet opp var bokstavelig talt blant de første kanskje fem-seks bøkene jeg leste innen sjangeren. Resten kom litt senere og innimellom andre bøker, men er også av dem jeg husker best.
Hvordan er det med deg? Leste du noen bøker tidlig som gav deg lyst til å lese mer science fiction og fantasy? Og hva synes du om «mine» bøker, hvis du har lest dem?
 
ra 27/5 2026

torsdag 21. mai 2026

Elisabeth Wheatley: Daindreth's Assassin (2021)

Jeg må innrømme at jeg allerede i utgangspunktet regnet med at dette ikke var min greie, og det var det da heller ikke. Grunnen til at jeg tenkte jeg skulle lese boken var at jeg hadde sett en god del småsnutter av forfatteren på YouTube, der hun enten hadde kløktige observasjoner om fantasy, morsomme diskusjoner mellom ulike typer romantisk fantasy og – ikke minst – opptredenene til Book Demon, som er så glad i bøker at det halve kunne være altfor mye - men gjenkjennbart for alle lesere. Disse er verdt å se. Boken, på sin side, var helt grei, det er ikke det, men heller ikke noe mer. Dette er første bind i en serie på fem, og jeg føler ikke noe behov for å lese resten.

Fortellingen er lagt til en generisk fantasy-middelalder. Amira er datteren til kongen i et lite kongedømme i et stort imperium. Hun er underlagt en forbannelse som gjør at hun må adlyde sin far uten spørsmål. Han har brukt dette til å trene henne opp til en effektiv drapsmaskin som tar livet av brysomme konkurrenter og fiender.

Daindreth på sin side er klok, vakker, snill, handlekraftig og arving til keiserriket. Men han er også besatt av en demon som truer med å ta over hans sinn og kaste imperiet ut i ondskap og kaos den dagen han overtar tronen.

Amira blir beordret til å drepe Daindreth. Dette går ikke som planlagt. Etterpå blir de tvunget inn i omstendigheter der de må omgås mye, og dere aner sikkert hva som skjer. Langsomt – via mange omveier, forviklinger, misforståelser, heftige følelser og konflikter der de lærer mye om seg selv, hverandre og den verden de lever i, blir de tidligere dødsfiender til kjærester. Noen ganger litt langdrygt. Spørsmålet er om de kan hjelpe hverandre til å bli kvitt sine respektive plager og lede seg selv og riket til en lykkelig slutt. Det er formodentlig det vi får vite i de avsluttende fire bindene.

Som jeg altså ikke har tenkt å lese. Andre blir sikkert bedre truffet av fortellingen og vil ønske å fullføre verket. Selv så nøyer jeg meg med et greit og småinteressant besøk i en undersjanger jeg kjenner lite til og ikke har så stor sans for, og lar det være med det.

RA 5/26

onsdag 20. mai 2026

Fem favoritter – Norske novelleforfattere

Veldig lenge var novellen den dominerende formen innen science fiction. Spesialmagasiner bragte hver måned fortellinger fra både nye og etablerte forfattere. Noen av disse gikk videre til å skrive romaner. Etterhvert som magasinene av forskjellige grunner begynte å dø ut, ble romanen mer sentral  innen sjangeren. Men det er fortsatt en levende flora av noveller i anglo-amerikansk science fiction.

Også norsk science fiction og nabosjangrene har en solid novelletradisjon, både i og utenfor magasiner. Dessverre lider novelleformen i enda større grad enn norske SF- og fantasyromaner av glemselens slør. Det finnes for lite aktiv hukommelse og kontinuitet til at nye lesere oppdager utmerkede fortellere fra bare noen få år siden. Dessuten er det mange gode forfattere som bare utgav eller fikk utgitt en bok eller to innen sjangeren. Og det er lettere å overse en bok enn et helt forfatterskap på flere titalls utgivelser.
Flere av de ledende forfatterne i den første store fabelprosa-bølgen i Norge fra tidlig på 1970-tallet av, skrev noveller: Både Jon Bing, Tor Åge Bringsværd, Ingar Knudtsen og Øyvind Myhre skrev og fikk utgitt noveller og novellesamlinger.

Men her er et knippe (altså fem) novelleforfattere fra noen tiår tilbake som i de fleste tilfeller ikke fikk utgitt så mye, men som det virkelig absolutt er verdt å lese. De publiserte fortellingene sine i magasiner, fansiner og antologier. Langtfra alt ble samlet i bok, men alle fikk utgitt i hvert fall en novellesamling - som er nevnt nedenfor. Jeg kunne selvsagt ha valgt andre forfattere, for det er flere å ta av. Så det kommer kanskje en tilleggs-liste engang. Men disse liker jeg godt og det var de som falt meg inn denne gangen. Har du lest noe av dette, eller noveller av andre forfattere fra de første fabelprosa-tiårene her til lands? Hva synes du om det?
 
I alfabetisk rekkefølge:
 
Leonard Borgzinner (Geir Arne Olsen): Universets varmedød og andre selvmord

Trond Buland: SOS – Jupiter; Den lange drømmen

Einar Gjærevold: Ville fugler flyr

Reidar Jensen: Natten da stjernene falt ned; Mannen som kunne se hele verden; Historien som ikke ville slutte; Den ulykkelige samurai; Reisen til lykksalighetens øyer

Per G. Olsen: Død og ved godt mot i New York
 
RA 20/5 2026

torsdag 14. mai 2026

Fem favoritter – Bøker av Ingar Knudtsen

Ingar Knudtsen (1944-2025) var en av Norges ledende forfattere av fantastisk litteratur. Han fikk utgitt omtrent 30 bøker. Dette spenner fra science fiction, spesielt i de første årene, via historisk fantasy med amasonebøkene, til det vi kanskje kan kalle magisk realisme og til slutt rene historiske romaner.

Her er et knippe med mine favoritter. Har du lest noen av disse, eller liker du kanskje andre bøker av Knudtsen?

Dimensjon S (1975)
En samling med science fiction-noveller fra Knudtsens tidligste forfatterskap. Hard, teknisk, poengtert.

Katteliv (1985)
Norsk forstadsliv sett gjennom øynene (eller sansene) til en katt.

Kalis sang (1991)
Knudtsens mest overdådige og sprudlende roman. En ung symaskinreparatør på terskelen til voksenlivet drister seg til å kjøpe et pornoblad – som viser seg å være noe helt annet. Dørene til en annen virkelighet blir åpnet, og det ender med kosmisk kamp.

Nord for Saigon (1992)
Vi følger to kvinnelige Viet Cong-soldater som i små glimt utvikler en mytisk forbindelse med det som kanskje er kvinnenes egne tidligere liv som militære ledere mot Vietnams fiender.

Ensomheten er en sang (2008)
Året er 1954 og en tenåring som har fått tuberkulose blir sendt på sanatorium. Undertrykkelse finnes ikke bare i de samfunnsmessige strukturer, men i forholdet mellom mennesker. Knudtsen var opptatt av begge deler – og av hvordan man kjemper imot.

ra 13/5 2026


fredag 1. mai 2026

Ward Wagher: The Gauleiter Coup (The Parallel Nazi 11) (2025)

Dette er nok det som kalles en giltig plesjør, og er en serie jeg opprinnelig fikk anbefalt av en SF-fan hvis vurderingsevne jeg stoler på. Tross alt.

Heinrich Schloss er historieprofessor og venter på kona på flyplassen i Vest-Berlin i 1982. Plutselig befinner han seg på samme sted, men i 1941 - kledd i nazi-uniform. Han blir et forskrekket vitne til at førerens fly forulykker under landing, slik at alle ombord dør. I denne virkeligheten er Schloss (eller i hvert fall en som ligner ham på en prikk) leder for Nazi-partiets sekretariat – en rolle han overtok etter å ha tatt livet av Martin Bormann et års tid tidligere. 

Med sine historiekunnskaper, en betydelig porsjon flaks, og i stadig frykt for å bli avslørt som bløffmaker (for han husker jo ingenting av sin egen fortid i denne verden), er det Schloss som vinner den interne maktkampen etter Hitlers død og blir Tysklands nye leder. Han setter straks igang med det vi kanskje kan kalle nazisme med et menneskelig ansikt. Ja, Tyskland må selvsagt bli kvitt jødene. Men det trenger ikke skje ved å drepe dem, derimot ved å sende dem alle til Palestina utstyrt med nok våpen og nødvendig utstyr til å klare seg selv. Diverse tiltak for forsiktig å øke folks personlige frihet blir innført. Og ikke minst skjønner Schloss at han må forhindre den nært forestående planlagte invasjonen av Sovjetunionen. Han vet hvor ødeleggende den kan bli for Tyskland.

Som man kan tenke seg, byr alt dette på betydelige vanskeligheter. Derfor er det bra for Schoss at hans meget myndige middelaldrende husholderske griper inn i avgjørende øyeblikk for å utføre små og litt større mirakler for å hindre at Schloss blir avsporet fra jobben og det hun beskriver som hans oppdrag. I praksis er hun en skytsengel som også er flink til å passe barn, holde huset ryddig og lage meget god mat. Og ikke minst gjøre det lettvint for forfatteren å komme seg ut av kniper.

Som så mange forfattere av alternativ historie leker Wagher seg med historiske personer – og det er vanligvis tydelig hvem han liker og ikke. Churchill er en skurk. Både Henry Wallace og Harry Truman får tommelen opp. Stor beundring for dronning Margaret, som kom til tronen (og makten) etter at resten av familien ble drept i et bombeangrep mot London tidlig i krigen. De ulike tyske og russiske politiske og militære lederne får også sine pass påskrevet. Guderian ja, Göring tja, Himmler nei.

Etterhvert som Wagher rydder de historiske personer av veien, fjerner han seg mer og mer fra det som virkelig skjedde, og har det deretter gøy med å dikte opp storstilte og ikke minst dramatiske og ofte temmelig usannsynlige hendelser. Verdenen hans er en god del mer rotete enn vår var.

Schloss er ikke ingeniør, men han er ivrig amatør – og det er åpenbart Wagher også. Med sitt kjennskap til 1982-teknologi dytter og drar Schloss i forsknings- og utviklingsarbeidet, spesielt rundt nye våpensystemer, for å gi Tyskland et overtak. Det er side opp og side ned med detaljer om utvikling og konstruksjon av nye, avanserte flytyper. Også atomvåpenforskningen og rakettprogrammet blir viet en god del plass.

De første av de hittil elleve bøkene i serien handler mye om hvordan Tyskland oppnår fred med sine vestlige naboer, utviklingen av nye våpen, invasjonen fra Sovjetunionen, motstand fra gammelnazister som er uenig i Schloss’ dvaske politikk og / eller overbevist om at han ikke er Schloss men en bedragersk etterligning, den politiske utviklingen rundt om i verden sånn rent generelt og endel kjærlighetsgreier. 

Men sa jeg elleve bøker? Det er flere. Wagher har startet tre-fire tilleggsserier fra parallelle verdener med tilknytning til hovedserien. Mye om magi og utviklingen av nye våpen, fortellingen om hva som skjedde med den opprinnelige nazi-Schloss og så videre. Og Wagher skriver fort, egentlig for fort. Det strømmer på med minst et par bøker i året. Disse blir publisert elektronisk, og senere også i papirformat. Til å begynne med var de dårlig skrevet, ikke korrekturlest, klossete bygget opp og uredigert. Dette er blitt merkbart bedre etterhvert (pluss at Wagher i ettertid har rettet litt opp i tidligere utgitte bind). Han er også blitt flinkere språklig og til å strukturere bøkene.

Wagher skriver ikke bare om nazister. Det finnes også helt andre serier, med UFOer, aliens, romopera, nybyggerliv i et folketomt Pennsylvania, osv.

Her skriver han om politiske intriger, militære konflikter, menneskenes kolonisering av galaksen, økonomisk utvikling, religion og kulturforskjeller. Selv om alle vi møter i bunn og grunn er amerikanere fra vår egen tid. 

Et annet fellestrekk ved bøkene til Wagher er de sterke lederskikkelsene. Hva enten det gjelder tyske førere, interplanetariske adelsmenn, oligarker i Midt-Vesten eller Alfa-hannen av Alfa Centauri, så er det én mann som bestemmer og resten som adlyder. I Waghers verdener er demokrati skjørt og sjeldent og hverken særlig vellykket eller effektivt.

Alt dette – nazi-bøkene også – foregår i samme fortellerunivers. Et mislykket eksperiment fører til sammenblanding av tidslinjene til alle disse parallelle virkeligheter. Dette blir beskrevet i en bok med den i og for seg helt dekkende tittelen: «ruBracks, Nazis, the Death of the Universe & Everything», der Johann Sebastian Bach er en viktig person.

Det er også her vi får en forklaring på de myndige skytsenglene, som såvidt jeg kan bedømme er med i absolutt alle forfatterens bøker.

Dette gjelder til og med i de «realistiske» bøkene Wagher har utgitt under sitt egentlige navn Marvin Reem, der han følger en baptistpastor som forsøker å hjelpe en kamerat som har overtatt et kristent college i USA, for å hindre at studiestedet forgår i vranglære og konkurs. Virkelighetsbildet og holdningene som blir presentert i disse bøkene er på mange måter mer bisarre og fremmedartede enn i selv de mest løsslupne av alien-bøkene hans.

Nåvel. Hva skjer så i dette ellevte bindet av nazi-serien? 

I forrige bok ble Schloss hardt skadet i et attentatforsøk. Mens han har vært ute av dansen under et langvarig sykehusopphold, har en gjeng gammelnazister tatt makten og begynt å skru til igjen der Schloss liberaliserte. Men de er inkompetente og dessuten uenige seg imellom. De greier ikke engang å forhindre at italienerne, av alle, gjenerobrer Libya og struper oljeforsyningene. Og de fanger ikke opp en ny, skjebnesvanger trussel fra Sovjetunionen.

Som i de tidligere bøkene veksler vi kjapt mellom ulike scenarier. I mange av dem sitter politiske ledere sammen og analyserer verdenssituasjonen og planlegger neste trekk, alt imens de spiser usannsynlige mengder wienerbrød (eller smultringer, i amerikanernes tilfelle).

Også i denne boken er det karakterer som plutselig endrer personlighet og opptrer irrasjonelt i forhold til tidligere bøker, for å få plottet til å henge ihop (denne gang gjelder det spesielt noen av de sovjetiske og italienske ledere).

Boken slutter med et smell, etter at Schloss sterkt ansporet av husholdersken våkner til dåd, stabler seg på benene og tar over styringen igjen.

Dette er lettvint lavpannelitteratur, det må jeg innrømme. Så hvorfor leser jeg det, innvendinger og varierende kvalitet til tross? Det er fordi det faktisk er gøy. Og bindene går jo raskt unna.

RA 5/2026