Jeg må innrømme at jeg allerede i utgangspunktet regnet med at dette ikke var min greie, og det var det da heller ikke. Grunnen til at jeg tenkte jeg skulle lese boken var at jeg hadde sett en god del småsnutter av forfatteren på YouTube, der hun enten hadde kløktige observasjoner om fantasy, morsomme diskusjoner mellom ulike typer romantisk fantasy og – ikke minst – opptredenene til Book Demon, som er så glad i bøker at det halve kunne være altfor mye - men gjenkjennbart for alle lesere. Disse er verdt å se. Boken, på sin side, var helt grei, det er ikke det, men heller ikke noe mer. Dette er første bind i en serie på fem, og jeg føler ikke noe behov for å lese resten.
Fortellingen er lagt til en generisk
fantasy-middelalder. Amira er datteren til kongen i et lite kongedømme i et
stort imperium. Hun er underlagt en forbannelse som gjør at hun må adlyde sin
far uten spørsmål. Han har brukt dette til å trene henne opp til en effektiv
drapsmaskin som tar livet av brysomme konkurrenter og fiender.
Daindreth på sin side er klok, vakker, snill, handlekraftig og arving
til keiserriket. Men han er også besatt av en demon som truer med å ta over
hans sinn og kaste imperiet ut i ondskap og kaos den dagen han overtar tronen.
Amira blir beordret til å drepe Daindreth. Dette går
ikke som planlagt. Etterpå blir de tvunget inn i omstendigheter der de må omgås
mye, og dere aner sikkert hva som skjer. Langsomt – via mange omveier,
forviklinger, misforståelser, heftige følelser og konflikter der de lærer mye om seg selv,
hverandre og den verden de lever i, blir de tidligere dødsfiender til
kjærester. Noen ganger litt langdrygt. Spørsmålet er om de kan hjelpe hverandre til å bli kvitt sine
respektive plager og lede seg selv og riket til en lykkelig slutt. Det er
formodentlig det vi får vite i de avsluttende fire bindene.
Som jeg altså ikke har tenkt å lese. Andre blir sikkert bedre truffet av fortellingen og vil ønske å fullføre verket. Selv så nøyer jeg meg med et greit og småinteressant besøk i en undersjanger jeg kjenner lite til og ikke har så stor sans for, og lar det være med det.
RA 5/26
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar