Fem favoritter – Bøker av Ingar Knudtsen

Ingar Knudtsen (1944-2025) var en av Norges ledende forfattere av fantastisk litteratur. Han fikk utgitt omtrent 30 bøker. Dette spenner fra science fiction, spesielt i de første årene, via historisk fantasy med amasonebøkene, til det vi kanskje kan kalle magisk realisme og til slutt rene historiske romaner.

Her er et knippe med mine favoritter. Har du lest noen av disse, eller liker du kanskje andre bøker av Knudtsen?

Dimensjon S (1975)
En samling med science fiction-noveller fra Knudtsens tidligste forfatterskap. Hard, teknisk, poengtert.

Katteliv (1985)
Norsk forstadsliv sett gjennom øynene (eller sansene) til en katt.

Kalis sang (1991)
Knudtsens mest overdådige og sprudlende roman. En ung symaskinreparatør på terskelen til voksenlivet drister seg til å kjøpe et pornoblad – som viser seg å være noe helt annet. Dørene til en annen virkelighet blir åpnet, og det ender med kosmisk kamp.

Nord for Saigon (1992)
Vi følger to kvinnelige Viet Cong-soldater som i små glimt utvikler en mytisk forbindelse med det som kanskje er kvinnenes egne tidligere liv som militære ledere mot Vietnams fiender.

Ensomheten er en sang (2008)
Året er 1954 og en tenåring som har fått tuberkulose blir sendt på sanatorium. Undertrykkelse finnes ikke bare i de samfunnsmessige strukturer, men i forholdet mellom mennesker. Knudtsen var opptatt av begge deler – og av hvordan man kjemper imot.

ra 13/5 2026

Fr. Rolfe, Baron Corvo: Hadrian the Seventh – A Romance (1904)

Pave for sin hatt

Siden det nå skal velges en ny pave, passer det kanskje med en  bokomtale av denne - ehem - "klassikeren":

George Arthur Rose har tross gjentatte forsøk blitt nektet å bli viet til katolsk prest. Selv mener han det er på grunn av grove feil, misforståelser, tildekning og senere løgn og tyveri hos kirkelige myndigheter.

Så langt er beskrivelsen av Rose forbausende lik med hvordan Rolfe selv oppfattet sine problemer med å bli prest (hvilket han da heller aldri ble). Forskjellen ligger i det som skjer etterpå. En biskop som er den eneste som hele tiden har trodd på ham, kommer på besøk i følge med sin overordnede – erkebiskop og kardinal. Denne innser nemlig nå at han har tatt feil av Rose hele veien, og angrer bittert. Klart Rose skal ordineres! Midt oppi dette dør paven, og kardinalen tar med den nyordinerte Rose som sin kapellan til Roma, der den nye skal velges.

Boken åpner med korte nyhetsmeldinger som illustrerer den usedvanlig spente verdenssituasjonen. Etterfulgt av side opp og side ned om Roses sinnsstemning, stivsinn, grublinger, standhaftighet og tendenser til hovmod på grunn av sin situasjon.

Denne boken er langtfra den eneste som handler om konklave og pavevalg, men det må være den mest spesielle. Som vi vet av både virkeligheten og disse bøkene (noen til og med filmatisert), kan uventede ting skje når kardinalene er lukket inne. Konklavet er denne gang usedvanlig fastlåst, ingen av kardinalene kan samle nok støtte. Alt dette, med de tilhørende ritualer, beskrives inngående. Men så - gjennom en serie temmelig usannsynlige og ikke alltid like nøyaktig beskrevne begivenheter, blir Rose valgt til ny pave, med navn etter den eneste tidligere engelskmannen i Peters stol. (En digresjon: I James Blishs anerkjente science fiction-roman «A Case of Conscience» møter vi paven, som er norsk og bærer navnet Hadrian VIII. Blish har sikkert lest Rolfe.)

Og Hadrian nøler ikke. Her skal det Ordnes Opp. Alt som er galt i kirken skal nå rettes på. Helst med en gang. Forfatteren hadde jammen sine meninger om dette, og overraskende nok viser det seg at den nye paven er enig med ham.

Her tar ønsketenkningen til Rolfe overhånd. Det starter med forenkling av ritualer rundt innsettelsen og en overdetaljert beskrivelse av hvordan Hadrian beordrer en mer nøktern standard i paveleiligheten.

Deretter handler det om å sørge for at kirken ikke har noen verdslig makt eller rikdom som kan friste vekk fra den smale sti. Overdådige kirker er ikke noen vits, spesielt når vedlikeholdskostnadene sluker penger som kan brukes til bedre ting. Prester som er for marinert i mammon (og det gjelder ganske mange) bør fjernes. Det er også mye annet han griper fatt i. Den nye paven snakker rett ut og sier det som han ser det.

Hadrian lar det også skinne klart igjennom at engelskmenn (for all del ikke briter) er det førende og fornuftigste av alle folkeslag og andre bør rette seg etter deres eksempel. Det er derfor han gir seg i kast med å ordne opp i verdenssituasjonen og konfliktene mellom europeiske stormakter.

Som man kan tenke seg, vekker denne reformiveren motstand. Handlingen videre belyser byråkrati, kulturforskjeller og politikk innad i kirken og i interaksjonen mellom kirken og verden.

Satirisk snert og et småstyltet språk gjør sammen med forfatterens fordommer, heftige engasjement og tidvise humor boken iblant fascinerende å lese. Skjønt noen ganger går det tregt – alt er ikke godt skrevet, språket blir iblant litt for mye av det gode og noen av beskrivelsene, vel... Likevel er dette en gøyal og faktisk delvis lærerik bok.

RA mai 2025

 

  

Robert Harris: Fatherland (1992)

Jeg leste Robert Harris' Fatherland for et par år siden, og nå har jeg sett filmen. Det var endel forskjeller mellom boken og filmen, men få av endringene hadde konsekvenser for handlingen.  Stort sett var de nok begrunnet med å konsentrere settingen til Berlin. Filmens trofasthet mot boken gjør at man legger desto bedre merke til de endringer i fortellingen som faktisk er foretatt, og undres over hva begrunnelsen for dem er. Såvidt jeg kan se, er det tre endringer det er verdt å kommentere.

1) I filmen blir den kvinnelige hovedpersonen igjen i Tyskland - hun flykter ikke tilbake til Amerika. Dette er kanskje en naturlig følge av konsentrasjonen i settingen: Det er ikke lenger nødvendig å bruke henne til å dra til Sveits med materialet hovedpersonene oppdager.

2) Den mer uttalt optimistiske slutten på filmen, i og med voice-overen fra hovedpersonens sønn der det fremgår at Det tredje riket er falt og han selv ikke lenger er hjernevasket av nazistene.

3) Til slutt det mest underlige av alt, fordi det er en helt unødvendig (og tildels lite troverdig, tør man si det) endring som formodentlig må være gjort fordi en eller annen ikke likte fremstillingen i originalfortelingen, nemlig rollen til USAs president. I boken er det ikke tvil om at han er en skurk. Den kvinnelige hovedpersonen ønsker å offentliggjøre materialet hun har fått tak i bl.a. for å sette en stopper for hans planer om en tilnærming til tyskerne, og også for å avsløre hans egne skitne hender i forhold til tidligere kontakt med tyskerne.

I filmen er det annerledes. Der ser hun presidenten som en rettskaffen redningsmann og sørger for at det er han som får overlevert dokumentene. Dette fører til at han straks avbryter det pågående statsbesøket i Tyskland og enhver tanke om samarbeid mellom de to landene blir fullstendig uaktuell. Og presidentens navn? Joseph P. Kennedy. Her er han helten, ikke skurken. Undres på hvorfor det.

RA, 1997

Alfred Hauge: Serafen (1984)

Trusler mot menneskeheten

Hvis Tor Åge Bringsværds Gobi - Barndommens måne og Øyvind Myhres Pålgrims vandring kan gå hen og få første og annen plass i Norcon–prisen, er det ingen grunn til å la være å anmelde Alfred Hauges Serafen. Tvert imot er den en bedre bok enn de to andre, og med flere fantastiske elementer. 

Serafen er det siste Hauge utgav før han døde i 1985, og er av den typen bok som åpner med at forfatteren ber alle hovedpersonene på nyttårsselskap mens han spekulerer på hva som skal skje med dem videre. Denslags kan lett bli pinlig, men det er såpass format over Hauge at han greier å håndtere både dette og aIle de andre småeksperimentelle elementene han leker seg med, uten at det går ut over det vesentlige i historien. Og det vesentlige? «Koss Det Vonde i tilværet vev seg inn i Det Gode, og Det Gode i Det Vonde, koss det ut av Det Vonde kan koma det som er godt, og av Det Gode det som er vondt. Med andre ord: Ho prøver å fortelja noko om kor innfløkt tilværet kan te seg, kor absurd det kan synast. Men ho fortel også om dei enkle gleder og om dei ekstatiske stunder. Det oppløftande og det grufulle går side om side». Dette står i det heldigvis korte førstekapitlet, der Hauge både forteller oss hva boken skal handle om og når hva skjer, og hvordan hans personer er og kommer til å oppføre seg. Og likevel er resten av boken umåtelig interessant og lesbar. 

Språket er noe for seg. Det veksler – uten at hverken Hauge eller leseren mister fatningen – meIlom moderne nynorsk, Ivar Aasens landsmål, dansk–norsk og Stavanger–dialekt. Dette henger sammen med at boken foregår fra Svartedauden frem til år 2000, og så videre ut i en visjonær fremtid. Stedet er Stavanger og omegn, stort sett, med Utstein kloster som et slags åndelig og følelsesmessig midtpunkt. Her er det planer om å bygge en Condeep–katedral, her går to engelske Nordsjø–lik i land for å finne meningen med livet, her flytter skyene i skjærgården seg etter forfatterens behov, til stor forskrekkelse for den lokale 17. mai–komite. Og her herjer pesten, her blir en jødisk pike henrettet for hekseri, her klekker den genteknologiske forskning og industri ut de verste uhyrligheter mot mennesket. 

Heldigvis er det i praksis ikke fullt så forvirrende som det høres ut, boken er ganske godt strukturert. Og selv om det er meningen at det skal være paralleller mellom personene i de forskjellige tidsaldrene og noen av dem attpåtil går igjen og dukker opp for å plage eller veilede sine etterkommere, greier man stort sett å holde tingene fra hverandre. Og man ser at mennesket er blitt satt på valg til alle tider, at det har strevd og seiret, at det er blitt slått og vanæret. De ytre vilkår er forskjellige, og måten å gjøre ting på veksler. Men mennesket er det samme, og ondskapen og kjærligheten vikler seg inn i hverandre og inn i våre liv. Knapt originalt eller noe slikt, det er ikke det Hauge kjører på. Men det han greier er å gjøre disse personene levende, og fortellingen om dem interessant. Vi blir grepet. Det angår oss. Det vonde og det gode. Sammenhengen mellom generasjonene. Belysningen av hvordan menneskets frie vilje fungerer i en fallen verden. Forsøkene på å tukle med menneskeverdet, psykologisk eller genteknologisk.

Serafen er siste del av Alfred Hauges Utstein kloster–syklus, som består av i alt syv romaner og diktsamlinger. Sammenhengen er tematisk, det er ikke en serie i samme forstand som så mye annet i moderne fantastisk litteratur. Samtidig er Serafen siste bind i en trilogi i syklusen. Heller ikke dette bør skremme. Serafen kan absolutt leses for seg. Det var den første av Alfred Hauges bøker jeg Ieste, og gleden over de andre er ikke blitt mindre av den grunn. Og glad i dem, det er jeg, for dette er god litteratur.  Endel av hans bøker  – som Serafen  – endog god fantastisk litteratur.  

RA 1985

Willy Ustad: Ulvetid & Ulva fra Huldretjernet (1989, 1990)

(Les Ulvetid på bokhylla.no)

See, See, der gaaer en Pige

Med dobbel Deylighed! 

Willy Ustad er siste stjerne på den norske SF–himmelen, og han skinner klarere enn endel av dem som har vært der fra før. Det skyldes slett ikke bare nyhetens interesse, men i høyeste grad at han er en meget kompetent skribent.

Han debuterte ifjor med Ulva fra Huldretjernet, og har nå nettopp kommet med en ny bok, Ulvetid, som i det store og hele er en slags historisk roman fra tiden rundt slaget ved Stiklestad. På samme måte (men ikke i like stor grad) som i den forrige boken, fletter Ustad inn fantastiske elementer, først og fremst i form av huldrefolket og deres særegne bakgrunn og tradisjoner, der de ellers forsøker å leve et liv så likt som mulig sine naboers.

Hovedpersonen er Menja, trell på en velstående gård på Inderøya. Bonden og hans sønn blir drept i slaget ved Stiklestad, som forøvrig er skildret med stor innlevelse. Allerede på dette tidspunktet begynner vi å ane at vi i høyeste grad også har å gjøre med en ideroman: hele veien ligger det et budskap om at stormenn av alle slag tvinger og undertrykker de mindre i samfunnet, og at svaret på dette må være solidaritet mellom småfolkene. Dessuten diskuterer boken forholdet mellom disse tingene og religionene (og retningene innenfor hver religion) som konkurrerer om folks tilslutning i denne usikre og tildels normløse overgangstiden mellom hedenskap og kristendom.

Etter at arvingen til gården mishandler henne, rømmer Menja og havner ufrivillig hos en ulveflokk der hun gradvis vinner innpass, slik at de hjelper hverandre til å overleve vinteren. Ustad gjør en meget god jobb i beskrivelsen av ulvene fra «innsiden», og av å vise hvordan de og Menja oppfatter hverandres opptreden på hvert sitt vis, utifra deres forskjellige utgangspunkt, men likevel fungerer sammen.

Som rømt trell er Menja allerede i utgangspunktet forfulgt. Da det begynner å versere rykter om at hun er blitt varulv, er det selvsagt enda større grunn til å få has på henne. Det finnes imidlertid også de som er villige til å hjelpe henne: først og fremst Bjørn, husbonden på nabogården på Inderøya. Han er blitt glad i henne, og selv om hans kjærlighet iblant er litt for barskt sukkersøtt beskrevet (samt at man enkelte steder føler at det er lagt kunstig inn i beretningen), er forholdet mellom disse to hovedpersonene en av de vesentlige drivkrefter i boken.

Menjas liv blant ulvene er hjertet i fortellingen, og det som hever boken fra å være en gjengs interessant historisk beretning til noe originalt og minneverdig. Likevel er det kanskje tredje del av fortellingen, etter at Menja begynner å omgås mennesker igjen og leter etter et sted der en avviker kan bo i fred, som er den mest interessante. Her får man blant annet en nokså dypsindig analyse av de kulturelle og samfunnsmessige endringer forskjellige varianter av kristendommen medførte. Dessuten beskriver Ustad den vanlige manns kryssende lojalitet mellom kulturbærende stormenn og sine medundertrykte naboer, spesielt når de møter avvikere som Menja.

Miljøet er ganske overbevisende, og det er tydelig at Ustad har jobbet grundig med dette. Vi føler at vi forstår kulturen og f.eks. hvordan de materielle forhold påvirker den. Ustad får frem hvor marginalt mange mennesker levde, og hvorfor f.eks. tyveri var en såpass alvorlig forbrytelse. Også landskapet boken foregår i må Ustad ha inngående kjennskap til. 

Dog er ikke alt bra: Iblant blir boken mer episodisk enn godt er. Ustad skriver iblant litt omstendelig og klossete. Hovedpersonen Menja «vet» iblant mer enn man godtar om f.eks. politiske forhold. Ihvertfall har hun en intuitiv forståelse for sammenhenger på blant annet dette feltet som iblant føles overdreven. Stundom blir det hele litt langdrygt, og Ustad har sine små tendenser i retning det melodramatiske.

Fjorårets bok, Ulva fra Huldretjernet, likte jeg bedre. Jeg tror ikke bare det har å gjøre med smak og behag og at den er mer SF–orientert enn Ulvetid. Den føles på en måte mer avsluttet, og de to hovedpersonene er sammen og påvirker hverandre i sin utvikling. I motsetning til i Ulvetid, hvor de stort sett opererer hver for seg. Ulvetid er en god bok, Ulva fra Huldretjernet et must for norske SF–lesere. Den forteller om hulderen Ulva, kidnappet av aliens på 1400–tallet i beste nærkontaktstil for å vende tilbake i våre dager. Kontrasten mellom hennes opprinnelige senmiddelaldertilværelse, det antiseptiske fremtidsuniverset til aliensene og våre dagers Trøndelag lærer oss mye om hva som er vesentlig og hva som ikke er det i et samfunn, og om de problemer de som er annerledes har med å bli akseptert og å kunne gjøre nytte for seg. I mangt og meget minner denne første boken til Ustad om f.eks. en av de pastorale SF–romanene til Clifford Simak: Gjennomsyret av en varm forståelse for folk som har havnet litt utenfor hovedveien, og med en nesten trossig vilje til å møte alle situasjoner med varme og åpenhet.

Ustads «univers» med huldrefolkets opplevelser gjennom tidene, flettet inn i vår historie, kan lett bygges ut til en serie. Hvis han har tenkt i de baner, håper jeg han jobber like grundig med fremtidige bøker som med disse. Opplegget er for godt til å skusles bort på kunstnerisk slapphet. Uansett hvordan det blir, håper jeg vi ser flere bøker fra hans hand fremover. Måten han utifra SF–aktig tankegang «forklarer» bakgrunnen for elementer av folketro og fletter dem inn i den «virkelige» historien, er meget tiltalende og forfriskende.

Willy Ustad:

Ulva fra Huldretjernet

Bladkompaniet, 1989. 284 sider.

ISBN 82–509–2277–8

Ulvetid

Bladkompaniet, 1990. 286 sider.

ISBN 82–509–4515–8

(ra 8/1990–g10) 

 

Willy Ustad: Dobbeltspill (Fire søsken nr. 7) (1993)

(Les boken på bokhylla.no)

Dobbelt dill

Jeg tror Willy Ustad er avhengig av å ha én historie å fortelle. Hvis han ikke har noe å fortelle, eller hvis han prøver å koble sammen to eller flere sterkt ulike fortellertråder, sporer det fort av. Og det er nettopp det som skjer i Dobbeltspill, syvende bind i «Fire søsken»-serien.

Her er det gode enkeltscener og skildringer, men handlingen er syltynn og boken henger ikke på greip. En så svak bok ville kun vært tilgivelig hvis den var en nødvendig overgang for å bringe inn i serien personer eller bakgrunnsstoff som skulle brukes i senere bind. Men handlingsmessig er det lite som tyder på at Dobbeltspill har noen funksjon i forhold til resten av serien, og jeg kan ikke se hvordan Willy skal greie å bringe med seg videre de nye menneskene, situasjonene og erfaringene uten at det blir utroverdig usannsynlig.

Boken foregår på Bardufoss, der Berit er lærer. Vi får med oss en utdyping av forholdet mellom henne og hennes engelske spion som kan bli nyttig å ha med seg videre. Hovedpersonen er imidlertid MariaLisa Delgado Scudsey, kvinnelig transportflyver fra annen verdenskrig som kjemper for å holde seg i luften nå som krigen er over og mennene skal ha tilbake alle de sivile jobbene. I boken får hun tilbud om å fly et spesialfly fra USA til Bardufoss. Flyet skal brukes til formål det er best ikke å spørre om. Dermed får vi nok et bidrag til Willys prosjekt om å nyansere synet på seierens frukter og (i dette tilfellet) våre alliertes edelmot i tiden etter den annen verdenskrig. Noe av problemet med dette bindet i serien er nettopp at historien om søsknene er blitt unaturlig vridd for å kunne få med seg de historiske poengene Willy er opptatt av. Han burde heller skrevet en artikkel — stoffet er spennende nok — og nøyd seg med å ta med i serien de mer enn nok historisk revisjonistiske poengene det er mulig å integrere på et naturlig vis.

Men MariaLisas tur vil sikkert være av interesse for flyentusiaster, og Willy gir et lite men interessant gløtt inni krigsflyvernes verden. Ellers er det ikke så mye å si. Willys personer har en større eller mindre kjerne av troverdighet, uansett hvor mye sær bakgrunn han ellers utstyrer dem med. I skildringen av MariaLisa holder det iblant hardt. Og hennes plutselige behov på de siste to sidene for å vise at hun faktisk kan fly i kamp også, kom svært overraskenede i hvert fall på meg, utfra det inntrykk av hennes personlighet som skapes tidligere i boken. Slik ubegrunnet manipulering med en karakters personlighet for å tilfredsstille plottet, er typisk for visse typer dårlig litteratur. Vi trodde Willy var bedre enn som så.

Vi får krysse fingrene og satse på at dette bindet var et sidespor eller en glipp, og at serien tar seg opp igjen mot det den i utgangspunktet lovet. Det er lov for en forfatter å forelske seg i en idé til en bok, men det hører til det å være proff og kunstnerisk på høyde å skjønne at man ikke kan ta med seg alt man liker i det man skriver.

Til slutt kan jeg ikke fri meg fra den observasjonen at det synes å være et omvendt forhold mellom antall samleieskildringer og kvaliteten i Willys bøker. Kanskje han burde spare litt på kruttet og heller skrive om ting han ikke har fortalt om fra før? 

Willy Ustad:

Dobbeltspill

(Fire søsken nr. 7)

Bladkompaniet, 1993. 255 sider

ISBN 82-509-2931-4

(ra 7/1993-kah5)

Ingar Knudtsen: Nord for Saigon (1992)

(Les boken på bokhylla.no)

Vietnamkrigen svir fortsatt. For dem som er litt eldre enn meg, svir den nok enda hardere. Som alltid i krig ble mer enn nok urett begått av alle parter til at enhver kunne bli styrket i sin overbevisning om at de andre hadde skylden, og for første gang fikk man blodet inn i stua hver dag på kveldsnyhetene. Vi er nok dessverre mer blaserte nå, når vi ser bilder fra Bosnia. Krigen dengang dreide seg om så mye: Nasjonal selvråderett mot moderne imperialisme; sosialisme mot kapitalisme; frihet mot ufrihet. Og den ble symbolet andre kamper i vår vestlige verden dreiet seg rundt: Unge mot gamle; tradisjon mot opprør; idealisme mot realisme. I Ingar Knudtsens nye bok har den også fått mer enn et snev av kvinnekamp mot mannsvelde.

De fleste 68–erne sviktet sine idealer omtrent samtidig med siste avdraget på studielånet. Knudtsen er ikke blant dem. Han har greid det kunststykke å skrive en sterk og engasjert bok om Vietnamkrigen som tydelig taler den ene parts sak, samtidig med at den virker troverdig og engasjerende også på slike som meg som nok har hatt noe større forståelse for utgangspunktet til de som hos Knudtsen er fienden.

Dette har han klart på grunn av fortellersynspunktet, som ligger hos en gruppe kvinnelige FNL-soldater samt en jente som slutter seg til dem i løpet av boken. Vi følger dem på vei til en større offensiv. Underveis formidler Knudtsen kvinnenes synspunkter, drømmer og erfaringer. På denne måten får han fortalt det han vil om krigen uten at det virker som et stykke propaganda.

Og det er godt gjort, for her spares det ikke på kruttet. De amerikanske barbarene får gjennomgå: Klossete kjemper med null kunnskap om og mindre forståelse for det landet de «forsvarer». Langt verre er det med de regimetro vietnameserne. I kvinnenes øyne og Knudtsens fremstilling er de bare svarte, nesten demoniske. De eneste av dem det er noe positivt ved er de som angrer og slutter seg til Vietcong.

Det er også andre ting å henge seg opp i. Bortsett fra et mulig møte med en forkledd Ho Chi Minh, ser vi f.eks. ikke noe til Nord-Vietnameserne. En av jentene i gruppen er kommunist, de andre er lei av det stadige gnålet hennes om et sosialistisk samfunn. Men ellers blir det fart med harelabb over hele problemstillingen. Hvordan man vil at landet skal være etter krigen blir det tenkt lite på. bortsett fra en klok kone som er bekymret over hva som vil skje hvis Nord–Vietnameserne får for mye å si.

Ved siden av antikrigsbudskapet og meget klare meldinger om hvem som har retten på sin side i denne konflikten, er det tre hovedting Knudtsen får frem i boken. Det første er kvinneperspektivet og kvinnekampen midt inni den andre krigen. Det andre er at deltagerne i krigen er individer, ved siden av å høre til den ene eller andre siden. Selv ikke fienden, og langt mindre ens egne, får lov til å bli bare klisjé – det er snakk om individuelle mennesker som tenker ulikt og reagerer forskjellig på det de opplever. La gå at det for de regimetro vietnamesernes del er snakk om varierende grader og ulike typer av skurkaktighet, men de skjæres ikke over en kam; Det tredje er den sterke betoningen av krigen som en kamp for den vietnamesiske kultur og nasjon. Det er kanskje i de paralleller som Knudtsen implisitt får trukket til andre småfolks kamp for sin handlefrihet og egenart at det ligger sterkest overbevisningskraft i boken.

I forbindelse med dette tredje punktet blir konflikten satt inn i en større historisk og mytisk sammenheng, det vietnamesiske folks evige kamp for politisk og kulturell selvstendighet. Allerede tidlig i boken aner vi at det er noe merkelig på gang. To av jentene vi følger hører stadig oftere stemmer fra fortiden, bilder fra to tusen år tilbake. Og så dukker det opp en isende hensynsløs kineser med merkelige evner. Hvem er det egentlig som slåss? Hvilke mytiske krefter er det som bryter gjennom og vil påvirke kampen? Også denne gang kan vi trygt konstatere at Ingar Knudtsen er en fantasiforfatter.

Man nøler med å bruke ordet lavmælt om en bok full av gørr og bitre savn. Ikke desto mindre bidrar den livsbejaende undertonen til å sette volden og nederlagene i relieff. Selv ikke Vietnamkrigen og dens følger greide å ta kål på all idealisme, hvilket er stort sett positivt.

Knudtsen har et brukbart språk. Boken er stramt komponert og ganske spennende. Dette er et virkelig solid verk som ligger i toppskiktet blant hans bøker, og kan anbefales på det varmeste.

Selv om boken er utgitt av Bladkompaniet, er den produsert med godt papir, fint trykket og bra innbundet. Hadde den kommet ut på et "seriøst" forlag ville den nok vekket langt mer oppmerksomhet. Men, kjære leser, da ville den også vært minst hundre kroner dyrere.

Ingar Knudtsen:
Nord for Saigon
Bladkompaniet 1992 282 sider
ISBN 82-509-2835-0

(ra 3/1993-kah4)