See, See, der gaaer en Pige
Med dobbel Deylighed!
Willy Ustad er siste stjerne på den norske
SF–himmelen, og han skinner klarere enn endel av dem som har vært der fra før. Det
skyldes slett ikke bare nyhetens interesse, men i høyeste grad at han er en
meget kompetent skribent.
Han debuterte ifjor med Ulva fra Huldretjernet, og har nå nettopp
kommet med en ny bok, Ulvetid, som i
det store og hele er en slags historisk roman fra tiden rundt slaget ved
Stiklestad. På samme måte (men ikke i like stor grad) som i den forrige boken,
fletter Ustad inn fantastiske elementer, først og fremst i form av huldrefolket
og deres særegne bakgrunn og tradisjoner, der de ellers forsøker å leve et liv
så likt som mulig sine naboers.
Hovedpersonen er Menja, trell på en
velstående gård på Inderøya. Bonden og hans sønn blir drept i slaget ved
Stiklestad, som forøvrig er skildret med stor innlevelse. Allerede på dette
tidspunktet begynner vi å ane at vi i høyeste grad også har å gjøre med en
ideroman: hele veien ligger det et budskap om at stormenn av alle slag tvinger
og undertrykker de mindre i samfunnet, og at svaret på dette må være
solidaritet mellom småfolkene. Dessuten diskuterer boken forholdet mellom disse
tingene og religionene (og retningene innenfor hver religion) som konkurrerer
om folks tilslutning i denne usikre og tildels normløse overgangstiden mellom
hedenskap og kristendom.
Etter at arvingen til gården mishandler
henne, rømmer Menja og havner ufrivillig hos en ulveflokk der hun gradvis
vinner innpass, slik at de hjelper hverandre til å overleve vinteren. Ustad
gjør en meget god jobb i beskrivelsen av ulvene fra «innsiden», og av å vise
hvordan de og Menja oppfatter hverandres opptreden på hvert sitt vis, utifra
deres forskjellige utgangspunkt, men likevel fungerer sammen.
Som rømt trell er Menja allerede i
utgangspunktet forfulgt. Da det begynner å versere rykter om at hun er blitt
varulv, er det selvsagt enda større grunn til å få has på henne. Det finnes
imidlertid også de som er villige til å hjelpe henne: først og fremst Bjørn,
husbonden på nabogården på Inderøya. Han er blitt glad i henne, og selv om hans
kjærlighet iblant er litt for barskt sukkersøtt beskrevet (samt at man enkelte
steder føler at det er lagt kunstig inn i beretningen), er forholdet mellom
disse to hovedpersonene en av de vesentlige drivkrefter i boken.
Menjas liv blant ulvene er hjertet i
fortellingen, og det som hever boken fra å være en gjengs interessant historisk
beretning til noe originalt og minneverdig. Likevel er det kanskje tredje del
av fortellingen, etter at Menja begynner å omgås mennesker igjen og leter etter
et sted der en avviker kan bo i fred, som er den mest interessante. Her får man
blant annet en nokså dypsindig analyse av de kulturelle og samfunnsmessige
endringer forskjellige varianter av kristendommen medførte. Dessuten beskriver
Ustad den vanlige manns kryssende lojalitet mellom kulturbærende stormenn og
sine medundertrykte naboer, spesielt når de møter avvikere som Menja.
Miljøet er ganske overbevisende, og det er tydelig
at Ustad har jobbet grundig med dette. Vi føler at vi forstår kulturen og
f.eks. hvordan de materielle forhold påvirker den. Ustad får frem hvor marginalt
mange mennesker levde, og hvorfor f.eks. tyveri var en såpass alvorlig
forbrytelse. Også landskapet boken foregår i må Ustad ha inngående kjennskap
til.
Dog er ikke alt bra: Iblant blir boken mer episodisk enn godt er. Ustad
skriver iblant litt omstendelig og klossete. Hovedpersonen Menja «vet» iblant
mer enn man godtar om f.eks. politiske forhold. Ihvertfall har hun en intuitiv
forståelse for sammenhenger på blant annet dette feltet som iblant føles
overdreven. Stundom blir det hele litt langdrygt, og Ustad har sine små
tendenser i retning det melodramatiske.
Fjorårets bok, Ulva fra Huldretjernet, likte jeg bedre. Jeg tror ikke bare det har
å gjøre med smak og behag og at den er mer SF–orientert enn Ulvetid. Den føles på en måte mer
avsluttet, og de to hovedpersonene er sammen og påvirker hverandre i sin
utvikling. I motsetning til i Ulvetid, hvor de stort sett opererer hver for
seg. Ulvetid er en god bok, Ulva fra Huldretjernet et must for
norske SF–lesere. Den forteller om hulderen Ulva, kidnappet av aliens på 1400–tallet
i beste nærkontaktstil for å vende tilbake i våre dager. Kontrasten mellom
hennes opprinnelige senmiddelaldertilværelse, det antiseptiske
fremtidsuniverset til aliensene og våre dagers Trøndelag lærer oss mye om hva
som er vesentlig og hva som ikke er det i et samfunn, og om de problemer de som
er annerledes har med å bli akseptert og å kunne gjøre nytte for seg. I mangt
og meget minner denne første boken til Ustad om f.eks. en av de pastorale SF–romanene
til Clifford Simak: Gjennomsyret av en varm forståelse for folk som har havnet
litt utenfor hovedveien, og med en nesten trossig vilje til å møte alle
situasjoner med varme og åpenhet.
Ustads «univers» med huldrefolkets
opplevelser gjennom tidene, flettet inn i vår historie, kan lett bygges ut til
en serie. Hvis han har tenkt i de baner, håper jeg han jobber like grundig med
fremtidige bøker som med disse. Opplegget er for godt til å skusles bort på
kunstnerisk slapphet. Uansett hvordan det blir, håper jeg vi ser flere bøker
fra hans hand fremover. Måten han utifra SF–aktig tankegang «forklarer»
bakgrunnen for elementer av folketro og fletter dem inn i den «virkelige»
historien, er meget tiltalende og forfriskende.
Willy Ustad:
Ulva fra Huldretjernet
Bladkompaniet, 1989. 284 sider.
ISBN 82–509–2277–8
Ulvetid
Bladkompaniet, 1990. 286 sider.
ISBN 82–509–4515–8
(ra 8/1990–g10)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar