Men ak! vi lever i sørgelig Stand
Det er alltid en vederkvegelse å lese
Norman Spinrads mørke humor og småbitende sarkasme. Samlingen Other Americas gir deg anledning til å
gjøre det i fire forskjellige historier som attpåtil har det til felles at de
handler om USA, hvilket bare er med på å skjerpe forfatterens skarpe vidd.
The Lost Continent foregår i et utarmet og primitivt USA etter atomkrigen
som lever i restene av fordums ære og har mindreverdighetskomplekser overfor
nyrike afrikanere. Disse blir vist turistattraksjoner fra fortidens
storhetstid, blant annet en siste gjenlevende koloni høyteknologiske
amerikanere, etterkommere av de som forseglet seg i undergrunnssystemet i New
York da radioaktiviteten kom. Deres avhengighet av en teknologi de etterhvert
ikke har forutsetninger lenger for å mestre har imidlertid gjort dem til
ynkelige automater, et dystert bilde på forholdene i Amerika idag, og en
påminnelse om at atomkrig ikke er den eneste måten teknologien tar liv.
Den beste novellen i samlingen er Street Meat, en intens og virkelig
uhyggelig skrekkvisjon fra livet blant fattigfolk i New York i en ikke altfor fjern
fremtid. Selv om Spinrad har sluppet alle bremser når det gjelder gørr og møkk
og vold og blod og kannibalisme og voldtekt, er det mest skremmende ved
fortellingen hvor nært opp til virkeligheten den tross alt allerede er for
mange mennesker. Her får man virkelig anskueliggjort noen av følgene det har å
leve i fornedrelse. Spinrad ligger på grensen mellom å vise oss volden som en nødvendig
konsekvens av samfunnsforholdene, og å glorifisere den. Å tro at livets
problemer løser seg enklest og ikke minst riktigst med skytevåpen er en vrangforestilling
amerikansk kultur lider av i større grad enn det som er vanlig f.eks. de fleste
steder i Europa. Spinrad advarer mot det, men dessverre er jeg ikke sikker på
at absolutt alle får med seg at dette ikke er en oppfordring til å gakke hen og
bruke samme prinsipp, i hvert fall i mindre målestokk.
World War Last er en
burlesk og smilende slapstick–komedie der USA's noe uvirkelige president og
Sovjetunionens sterke mann (en råtnende og defekt kyborg med en datahjerne som skvalper
gjennom klassiske sosialistiske tekster og tidligere praksis for å komme frem
til den historisk nødvendige løsning på enhver konflikt) møtes i Las Vegas for
å hamle opp med en gal oljesjeik som truer med å kaste verden ut i atomkrig.
I den siste og mest ambisiøse fortellingen,
den mollstemte La Vie Continue, har
Spinrad gjort seg selv til hovedperson. Spinrad–personen redigerer et eksil–amerikansk
blad i Paris, og holder seg bedre orientert enn de fleste om hva som egentlig
foregår i politistaten USA, som så mange dissidenter har flyktet fra. Personen
Spinrads sutring, selvopptatthet og oppblåste ego går deg fort på nervene. Men
så får han da også etterhvert til ikke mindre enn en forsoning mellom
stormaktene, og da må man vel gi ham lov til å brife litt. Før han kommer så
langt er det masse kjappe agent–greier, inklusive en romanse med en tungrock–stjerne
fra en i og for seg troverdig skildret glasnostisk Sovjetunion. Der er de
fortsatt litt opphengt i kommunistiske myter, og den kulturelle selvforståelse
bygger på tradisjonelle russiske verdier kombinert med en hyperromantisering av
sosialrealismen. Ikoner og røde stjerner om hverandre.
Spinrad skriver fint, og er besk og
tankevekkende. Selv de steder andre ting svikter, er stemningen i novellene
konsistent og særegen. Vel verdt å lese, spesielt hvis hjernen trenger å løse
litt opp i avleiringer av slapp og likegyldig massevare.
Norman
Spinrad:
Other Americas
Spectra,
1988
ISBN
0-553-27214-4
(ra 8/1990 g10)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar