Jeg vet ikke, jeg. Fay Weldon er ingen dum forfatter, men hun
får det ikke helt til i The Shrapnel Academy.
Dette er en velskrevet og underholdende satire over folks holdninger når det
gjelder spesielt militarisme, men også rasespørsmål, klassedeling, feminisme og
så videre. Alt er vanvittig overdrevet, det er selvsagt nødvendig i en slik
bok. Men etter at skummet har lagt seg, mangler det et endel centimeter på at ølet
når opp til halvliterstreken.
Dette er tross alt bedre enn å få sine fem fulle desiliter, for så
å oppdage at varen er utvannet. Om boken kanskje ikke er fullstendig så er den
i hvert fall konsentrert. Det du får er godt. En velkommen motsetning til de
endeløse, innholdsfattige, ordrike masseutgivelser som ved siden av sur nedbør
og byråkrati er blant det som fører til at verdens skoger forsvinner.
Jeg tror problemet skyldes at forfatteren ikke vet hva hun vil,
i den forstand at hun ikke helt greier å få frem hva som skal komme i stedet
for det hun forsøker å rive ned gjennom sin satire. Årsaken til dette er muligens
et pessimistisk menneskesyn. I boken er det i hvert fall forholdsvis svart. De
fornuftige, til og med de fornuftige som er i stand til å få til noe, blir most
mellom ekstremister eller absorbert av dem. Skulle det gode seire, er det bare midlertidig,
og hvis de onde ødelegger hverandre sørger de nok for å ta med seg de fleste
uskyldige også.
En underholdende bok, men ikke helt tilfredsstillende. Dessuten vagt
usmakelig. Men jeg kommer til å fortsette å lese Fay Weldon.
Fay Weldon:
The Shrapnel Academy
1987
(ra 6/1987-g3)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar