Jeg tror David Brin lider av pratesyke. Selv hans beste roman (Startide Risinq) kunne godt ha vært
kortere. Alle de andre er tildels virkelig påtagelig pløsete og ordrike. Dette
er forsåvidt forståelig. Folk liker å eksponere seg, og for en forfatter er det
sikkert grusomt fristende å la tastaturet løpe. Dessuten er det kanskje penger
i det, og det blir enda en grunn til å slakke på den kunstneriske selvdisiplin.
Men likevel er det veldig leit. Brin har anlegg i seg til å bli en stor sf–forfatter,
og det er synd hvis han skusler det bort på denne måten.
Romaner er en ting. Noveller noe helt annet. I romaner er den unødvendige
lengden skjemmende. I en novelle hadde det vært døden. Derfor er det gledelig
å se at Brin stort sett greier å holde seg på matta i de elleve novellene (fra
1980 til 1986) i samlingen The River of Time.
Men dessverre fører det bare til at hans øvrige sedvanlige svakheter blir mer
synlige.
Nå må man ikke misforstå: Hans noveller (og romaner) er absolutt verdt å lese. Han er en brukbar forfatter. Grunnen til at han blir
tatt så hardt, er at han så lett kunne vært mye, mye bedre. Hovedproblemene her
som ellers er at han ofte har vanskeligheter med å følge opp ideer som i og for
seg kan være gode nok. Historiene blir liksom hengende i løse luften. I tillegg
kommer de grusomme konsekvensene av en nesten patetisk fremtidstro og et
overflatisk og overoptimistisk menneskesyn som ofte gjør personskildringene og konfliktene
både i og mellom mennesker irriterende banale og vanskelige å ta alvorlig.
Hver av novellene i samlingen har et etterord der Brin forteller
om tilblivelsen av den og hva den betyr. Her kommer det frem endel nyttig og
interessant informasjon, men i det store og hele er disse etterordene noe av det
mest ødeleggende ved boken. Det er forferdelig begrensende og irriterende å få
vite hva det er meningen man skal ha fått ut av en novelle man nettopp har lest.
Vanligvis vekker Brins noveller mer undring enn hans svar.
Noen av novellene er selvsagt bedre enn andre. Enkelte er faktisk
ganske gode. Og som man forstår, har selv de dårlige vanligvis endel
lyspunkter. De er dessuten temmelig varierte: Utvalget spenner fra hard teknisk
sf til fantasyaktige greier. Her er lek med ideer, lek med teknikk, og morsomme
kombinasjoner av sf og mytologi.
«The Crystal Spheres» vant en Hugo–pris for noen år siden. Den har
en meget original vri på hvorfor mennesket er ensomt i universet, og forkynner
en sterk filosofisk evolusjonisme der vi nå er på barnestadiet, men til tross
for mange tilbakefall en gang kommer til å bli kollektivt vise og snille.
Historien er bedre enn det høres ut.
«The Loom of Thessaly» er en ganske fornøyelig sammenfiltring av
sf og mytologi. Og selv de som ikke synes Brins grunnleggende optimistiske syn
på tilværelsen er i samsvar med virkeligheten, vil i denne historien i hvert
fall få en forklaring på hvorfor den kan forenes med alt det vonde folk tross
alt gjør.
«A Stage of Memory» handler om følgene av et narkotisk stoff som
gjør det mulig å gjenoppleve sin egen fortid, og er en av de bedre novellene i
samlingen.
«Just a Hint» er ikke så godt skrevet, og ideen er heller ikke noe
særlig original. Likevel greier Brin å få frem fortvilelsen
til de to ulike vesenene som har svaret på hverandres problemer men ikke greier
å komme i kontakt med hverandre.
«Tank Farm Dynamo» er god teknisk sf der en troverdig historie
med en troverdig konflikt tar utgangspunkt i og får sin løsning gjennom en
teknologisk ide. Ikke noen enorm fortelling, men solid og næringsrik
hverdagskost, i motsetning til det lett utflytende og fettholdige greiene vi
dessverre finner så mye av i sf.
«Thor Meets Captain America» er en overdådig alternativ–verden–fortelling
med svar på hva nazistene egentlig holdt på med i konsentrasjonsleirene. (På en
måte er det betegnende at Brin ikke tror mennesker kunne være så slemme hvis de
ikke hadde et overordnet, desperat og på sett og vis rasjonelt mål med det. A
plage folk bare for gleden ved å plage dem er ikke god nok forklaring for ham).
Denne historien er såpass vanvittig og budskapet såpass godt at jeg tror de
fleste vil like den, forferdelig som det enn er det som foregår i den.
«Lungfish» er en fascinerende begynnelse på et eller annet. Nok
en forklaring på hvorfor vi er alene i universet, med endel ikke så voldsomt
dypsindig diskusjon om forholdet mellom mennesker og roboter. Men slik den står,
er ikke novellen avsluttet. Tipper/håper at den dukker opp som innledningen til
en roman, etterhvert.
Blandet kost, som man skjønner. Men stort sett bedre enn jeg
fryktet før jeg begynte å lese boken. Det er verdt å gjenta at mye av misnøyen
min ned Brin ikke skyldes at han er dårlig, men at jeg synes han så lett kunne
vært bedre. Jeg ville være nokså overrasket og ikke så lite lei meg på standens
vegne hvis noen av disse novellene skulle dukke opp i en samling av «Tidenes
beste». Men over gjennomsnittet, det er de.
David Brin:
The River of
Time
Spectra, 1987.
(ra 6/1987-g3)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar