Guy Gavriel Kay: The Darkest Road (The Fionavar Tapestry 3) (1986)

Ålreit, forsåvidt 

I et tidligere nummer hadde Guttorm sitt å si om Guy Gavriel Kays to bøker The Summer Tree (1984) og The Wandering Fire (1986). Nå er avslutningen på trilogien kommet. For å tilfredsstille Guttorms fordommer om denslags må forfatteren selvsagt premieres for at tredje bok faktisk er siste bind i trilogien. Men selv om man ser bort fra det, er ikke dette noen dårlig bok.

Som dere kanskje vil huske, mente Guttorm i anmeldelsen av de to første bindene at Kay - prisverdig nok, forsåvidt – hadde havnet i motsatt grøft av fantasyforfattere flest for tiden: I stedet for å kverne ut uendeligheter av ord oppå det tynneste av tynne plot, pøste Kay på med det ene elementet etter det andre, den andre subintrigen etter den første. Dette førte til at han ikke greide å holde alle trådene samlet. Selv den flinkeste sjongløren har et tak på hvor mange baller han kan holde i luften samtidig. Hos Kay spratt de for ofte ukontrollert veggimellom. Og dessuten stjal han som en ravn. Her fant man den ene gamle kjenningen etter den andre. Tolkiens generelle konsept, selvsagt, mye fra Joy Chant, etc., etc., blandet med elementer fra norrøn og keltisk mytologi uten at Kay hadde greid å skape noe eget av alle bitene. I tillegg klaget Guttorm på at persontegningen ikke var troverdig. Våre helter startet som papplater og forble papplater, om enn noe medtatt i kantene.

The Darkest Road endrer på dette. Vel er de gamle synder ennå ikke overvunnet. Da det ikke så langt uti boken dukket opp en fyr som snakker om «the Law of the Lion», vurderte jeg i noen sekunder om ikke tiden var kommet til å slutte. Men stort sett fungerer det. Hendelsene pøser fortsatt på, men Kay samler trådene, stort sett, og får oss til å tro på det hele, mer eller mindre (selv om jeg fortsatt ikke helt greier å forsone meg med tanken på Lancelot traskende gjennom landskapet). Dessuten aner man en utvikling i noen av personene. Omgivelsene former deres indre, og deres indre former omgivelsene. Dette skjer riktignok som oftest i form av at Kay forteller oss at «dette førte til at han/hun følte så og så», heller enn å beskrive hvordan personen opplevde det og så la leseren oppleve det gjennom dem. Konklusjonene blir tredd ned over hodet på oss, så å si. Til en viss grad leder trådene bakover i trilogien også. De tre bøkene står samlet, og enkelte av problemene Guttorm hadde med de to første bindene, skyldes utvilsomt at man ennå ikke hadde helheten for seg. Likevel er det avslutningen som redder verket, og ikke omvendt.

Kays iboende sentimentalitet, sterkt tilstede i de to foregående bøker, slår i dette bindet ut i fult blomst. Du ser hvordan han forsøker å undertrykke den, men den tyter frem overalt, og truer iblant med å legge et ugjennomtrengelig søtt teppe over handlingen. Det hele minner fortsatt om en ikke helt moden tenårings dagdrømmer. Dette sagt i absolutt beste mening, denslags er noe av det fineste som finnes, men makten til å rive med seg andre mennesker får det først hvis det når et nivå der det henter sin styrke fra et dialektisk forhold til virkeligheten. Fantasy plantet i løs luft og med en psykologisk innsikt av samme blendende tyngde som såpeskum, visner fort hen. Fantasy må til syvende og sist være fantasy fordi det sier noe sant om mennesket, fordi det er grunnet i virkeligheten. Hvordan ellers skulle det ha mulighet til å tale til oss? Det er derfor vi leser det. Det er derfor fantasyforfattere bruker de dypeste (og av samme grunn eldste) motiver, psykologisk og fra mytologien. Og det er derfor gode fantasyforfattere greier å gjøre disse eldgamle ting levende. De forstår at det er våre liv det dreier seg om. Vi har alle merket det: De forfatterne som kun bruker dette materiale som fikse elementer i et plot for miljøets skyld, uten å grave seg lenger ned i det, faller fort igjennom. I stedet for en katedral får man en kvadratisk betongbunkers med masse glorete juggel klistret utenpå. Det hender til og med du ser det utørkede limet sive nedover veggene og danne en pøl på gulvet: Uferdig, uproft, avindividualisert og bedragersk; det gir seg ut for å være noe det absolutt ikke er. Eventyret, det som skjer, prinsessene, alvene, det fremmede miljøet, alt dette er viktig. Men hvis dette er alt, er fortellingen steril, livløs.

Hvis fantasyforfatteren skjønner dette, kan sitt litterære håndverk og kler sin visjon i et smidig, egnet og levende språk, se, da har du en bok som vil bli husket. Kay kommer til kort over hele linjen (hvem gjør forresten ikke det?), men nesen peker avgjort i riktig retning. Trilogien som helhet er verdt å lese, siste bind nærmer seg å bli god. 

Noen ord om språket: Stort sett er det habilt, men av og til noe bedre og noe verre. Sublime og platte passasjer veksler med forvirrende hurtighet. Midt opp i det hele anvender Kay diverse navn fra vår kant av verden, det høres selvsagt ofte dumt ut, men stort sett er det noe man må lære å leve med. Likevel: Lios alfar er gåanbart for lysalvene, hvis man absolutt må. Men jeg anser det som en bragd av ikke de ringeste dimensjoner at Kay har greid å gjøre en av personene i boken til en heroisk skikkelse til tross for at han heter Matt Sören. For ikke å snakke om den magiske dvergdolken Lökdal. På et helt annet nivå ligger konstellasjonen taer = tower, bael = battle og raidor = rider, og for alt jeg vet flere til, som vel egentlig kun kan regnes som morsomt hvis det overhodet ikke blir oppdaget.

Og hva som skjer i boken, noe som jeg ser ut til å ha glemt midt opp i det hele? Ja, hva annet kan man vente seg? Kreftene samles både hos lyset og mørket til den store og (for denne gang) avgjørende kampen. Sauron, here we come. Man tviler jo aldri på hvordan det vil gå, man tviler vel aldri egentlig heller på detaljene når der gjelder hvilke prøvelser de enkelte personer må gjennom for å leve opp til lyset og sitt sanne jeg. Kampen mot mørket blir også en kamp mot mørket i seg selv, og innebærer en psykologisk renselsesprosess. Fortellingen er på dette stadiet forutsigbar, likevel blir man interessert ved å lese. Noe tomt plot er det ikke, det skjer altfor mye til at du griper deg i å mase på forfatteren om å komme til poenget. Kay greier til og med å gjøre den store konflikten mellom skjebne og fri vilje til en interessant og (nokså) integrert del av fortellingen.

I Veverens verden skulle man tro at alt var forutbestemt, men man får det avgjorte inntrykk at veven refererer vel så mye som den dirigerer. Kay er gudskjelov en romantisk og moralsk individualist, og greier – i hvert fall i denne siste boken – såvidt å gjøre troverdige for oss de individer som skal gjøre valgene. Fri vilje, selverkjennelse og kjærlighet i den gode saks tjeneste er det som gjør seier over det mørke mu1ig, ja, de er i seg selv seieren. Og fruktene? En verden i fred der orden er gjenopprettet, samfunnet mellom mennesker blomstrer og fantasien og kunsten løfter seg mot stadig nye høyder.

Men så skal våre helter de kanadiske studentene hjem til hverdagen igjen (i hvert fall de som er igjen, det skal sies til Kays pris ar han ikke nøler med å ta livet av sine hovedpersoner hvis det er nødvendig), etter at deres gjerning i Fionavar er avsluttet. Er det såpass dimensjoner over Kay at han på en troverdig måte ville kunne hanskes med den situasjonen? Det tror jeg ikke, ikke ennå i hvert fall. Men jeg sporer så avgjort en utvikling til det bedre fra de to første til det siste bindet i trilogien, og jeg ser frem til – med en viss glede – hans neste bok. 80–årenes fantasiforfatter, slik omslaget reklamerer med? Nei, men muligens – hvis vi er heldige – en av nittiårenes bedre. 

Guy Gavriel Kay:

The Darkest Road (The Fionavar Tapestry 3)

1986

(ra 4/1989-g7)