Ward Wagher: The Gauleiter Coup (The Parallel Nazi 11) (2025)

Dette er nok det som kalles en giltig plesjør, og er en serie jeg opprinnelig fikk anbefalt av en SF-fan hvis vurderingsevne jeg stoler på. Tross alt.

Heinrich Schloss er historieprofessor og venter på kona på flyplassen i Vest-Berlin i 1982. Plutselig befinner han seg på samme sted, men i 1941 - kledd i nazi-uniform. Han blir et forskrekket vitne til at førerens fly forulykker under landing, slik at alle ombord dør. I denne virkeligheten er Schloss (eller i hvert fall en som ligner ham på en prikk) leder for Nazi-partiets sekretariat – en rolle han overtok etter å ha tatt livet av Martin Bormann et års tid tidligere. 

Med sine historiekunnskaper, en betydelig porsjon flaks, og i stadig frykt for å bli avslørt som bløffmaker (for han husker jo ingenting av sin egen fortid i denne verden), er det Schloss som vinner den interne maktkampen etter Hitlers død og blir Tysklands nye leder. Han setter straks igang med det vi kanskje kan kalle nazisme med et menneskelig ansikt. Ja, Tyskland må selvsagt bli kvitt jødene. Men det trenger ikke skje ved å drepe dem, derimot ved å sende dem alle til Palestina utstyrt med nok våpen og nødvendig utstyr til å klare seg selv. Diverse tiltak for forsiktig å øke folks personlige frihet blir innført. Og ikke minst skjønner Schloss at han må forhindre den nært forestående planlagte invasjonen av Sovjetunionen. Han vet hvor ødeleggende den kan bli for Tyskland.

Som man kan tenke seg, byr alt dette på betydelige vanskeligheter. Derfor er det bra for Schoss at hans meget myndige middelaldrende husholderske griper inn i avgjørende øyeblikk for å utføre små og litt større mirakler for å hindre at Schloss blir avsporet fra jobben og det hun beskriver som hans oppdrag. I praksis er hun en skytsengel som også er flink til å passe barn, holde huset ryddig og lage meget god mat. Og ikke minst gjøre det lettvint for forfatteren å komme seg ut av kniper.

Som så mange forfattere av alternativ historie leker Wagher seg med historiske personer – og det er vanligvis tydelig hvem han liker og ikke. Churchill er en skurk. Både Henry Wallace og Harry Truman får tommelen opp. Stor beundring for dronning Margaret, som kom til tronen (og makten) etter at resten av familien ble drept i et bombeangrep mot London tidlig i krigen. De ulike tyske og russiske politiske og militære lederne får også sine pass påskrevet. Guderian ja, Göring tja, Himmler nei.

Etterhvert som Wagher rydder de historiske personer av veien, fjerner han seg mer og mer fra det som virkelig skjedde, og har det deretter gøy med å dikte opp storstilte og ikke minst dramatiske og ofte temmelig usannsynlige hendelser. Verdenen hans er en god del mer rotete enn vår var.

Schloss er ikke ingeniør, men han er ivrig amatør – og det er åpenbart Wagher også. Med sitt kjennskap til 1982-teknologi dytter og drar Schloss i forsknings- og utviklingsarbeidet, spesielt rundt nye våpensystemer, for å gi Tyskland et overtak. Det er side opp og side ned med detaljer om utvikling og konstruksjon av nye, avanserte flytyper. Også atomvåpenforskningen og rakettprogrammet blir viet en god del plass.

De første av de hittil elleve bøkene i serien handler mye om hvordan Tyskland oppnår fred med sine vestlige naboer, utviklingen av nye våpen, invasjonen fra Sovjetunionen, motstand fra gammelnazister som er uenig i Schloss’ dvaske politikk og / eller overbevist om at han ikke er Schloss men en bedragersk etterligning, den politiske utviklingen rundt om i verden sånn rent generelt og endel kjærlighetsgreier. 

Men sa jeg elleve bøker? Det er flere. Wagher har startet tre-fire tilleggsserier fra parallelle verdener med tilknytning til hovedserien. Mye om magi og utviklingen av nye våpen, fortellingen om hva som skjedde med den opprinnelige nazi-Schloss og så videre. Og Wagher skriver fort, egentlig for fort. Det strømmer på med minst et par bøker i året. Disse blir publisert elektronisk, og senere også i papirformat. Til å begynne med var de dårlig skrevet, ikke korrekturlest, klossete bygget opp og uredigert. Dette er blitt merkbart bedre etterhvert (pluss at Wagher i ettertid har rettet litt opp i tidligere utgitte bind). Han er også blitt flinkere språklig og til å strukturere bøkene.

Wagher skriver ikke bare om nazister. Det finnes også helt andre serier, med UFOer, aliens, romopera, nybyggerliv i et folketomt Pennsylvania, osv.

Her skriver han om politiske intriger, militære konflikter, menneskenes kolonisering av galaksen, økonomisk utvikling, religion og kulturforskjeller. Selv om alle vi møter i bunn og grunn er amerikanere fra vår egen tid. 

Et annet fellestrekk ved bøkene til Wagher er de sterke lederskikkelsene. Hva enten det gjelder tyske førere, interplanetariske adelsmenn, oligarker i Midt-Vesten eller Alfa-hannen av Alfa Centauri, så er det én mann som bestemmer og resten som adlyder. I Waghers verdener er demokrati skjørt og sjeldent og hverken særlig vellykket eller effektivt.

Alt dette – nazi-bøkene også – foregår i samme fortellerunivers. Et mislykket eksperiment fører til sammenblanding av tidslinjene til alle disse parallelle virkeligheter. Dette blir beskrevet i en bok med den i og for seg helt dekkende tittelen: «ruBracks, Nazis, the Death of the Universe & Everything», der Johann Sebastian Bach er en viktig person.

Det er også her vi får en forklaring på de myndige skytsenglene, som såvidt jeg kan bedømme er med i absolutt alle forfatterens bøker.

Dette gjelder til og med i de «realistiske» bøkene Wagher har utgitt under sitt egentlige navn Marvin Reem, der han følger en baptistpastor som forsøker å hjelpe en kamerat som har overtatt et kristent college i USA, for å hindre at studiestedet forgår i vranglære og konkurs. Virkelighetsbildet og holdningene som blir presentert i disse bøkene er på mange måter mer bisarre og fremmedartede enn i selv de mest løsslupne av alien-bøkene hans.

Nåvel. Hva skjer så i dette ellevte bindet av nazi-serien? 

I forrige bok ble Schloss hardt skadet i et attentatforsøk. Mens han har vært ute av dansen under et langvarig sykehusopphold, har en gjeng gammelnazister tatt makten og begynt å skru til igjen der Schloss liberaliserte. Men de er inkompetente og dessuten uenige seg imellom. De greier ikke engang å forhindre at italienerne, av alle, gjenerobrer Libya og struper oljeforsyningene. Og de fanger ikke opp en ny, skjebnesvanger trussel fra Sovjetunionen.

Som i de tidligere bøkene veksler vi kjapt mellom ulike scenarier. I mange av dem sitter politiske ledere sammen og analyserer verdenssituasjonen og planlegger neste trekk, alt imens de spiser usannsynlige mengder wienerbrød (eller smultringer, i amerikanernes tilfelle).

Også i denne boken er det karakterer som plutselig endrer personlighet og opptrer irrasjonelt i forhold til tidligere bøker, for å få plottet til å henge ihop (denne gang gjelder det spesielt noen av de sovjetiske og italienske ledere).

Boken slutter med et smell, etter at Schloss sterkt ansporet av husholdersken våkner til dåd, stabler seg på benene og tar over styringen igjen.

Dette er lettvint lavpannelitteratur, det må jeg innrømme. Så hvorfor leser jeg det, innvendinger og varierende kvalitet til tross? Det er fordi det faktisk er gøy. Og bindene går jo raskt unna.

RA 5/2026

Fem favoritter – Dystopier i norske byer

Det er skrevet såpass med science fiction i Norge at det går an å identifisere en egen tråd med dystopiske bøker der handlingen er lagt til en by der det står verre til enn det gjør i dag. Her er et knippe av dem (selvsagt handler disse bøkene om mye annet også). Vet du om andre byer i Norge der dystopier er lagt, eller andre verk fra byene nedenfor? Og hva synes du om dem?

 

Bergen:

Terje Sander: Daudmannaland (2014)

Absolutt alt har gått galt i Bergen. Og plutselig blir det mye, mye verre.

 

Kristiansund:

Ingar Knudtsen, jr.: Jernringen (1976)

Byen er forfallen, skitten, fattigslig og truet av en autoritær høyreorientert bevegelse.

 

Oslo:

Bing & Bringsværd: Oslo 2084 - fire fortellinger om fremtidige forbrytelser (2004)

Den eneste prosaen Jon Bing og Tor Åge Bringsværd skrev i fellesskap. Oslo sentrum er under vann, ozonlaget er brutt sammen, dyrelivet er nesten borte og Storebror ser deg hele tiden.

 

Stavanger:

Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert (2004)

Et episk dikt (i samlingen av samme navn) som kanskje er det beste som er skrevet av science fiction i Norge på 2000-tallet. Vi er i et høyteknologisk univers preget av klasseskiller og økologiske katastrofer, der jeg-personen venter på noe verre. Det virkelige storslagne med dette diktet er det nyskapte fremtidsspråket.

 

Trondheim:

Trond Buland: Ild fra ukjent sted (2005)

Trondheim brenner. Det har byen alltid gjort…

 

RA 4/26

Fem favoritter - Norsk fantasy

Her er mine favoritter innen norsk fantasy. Har du andre?

Ailo Gaup: Trommereisen (1988)

Fantasy basert på samisk mytologi og praksis. En ung mann dras inn i en kamp på liv og død for å gjenoppdage sin samiske identitet og redde restene av samisk kultur og levevis. Denne boken mener jeg er helt oppe i toppen av de beste fantasy-fortellingene skrevet her til lands.

 

Henrik Ibsen: Peer Gynt (1867)

Ja? Hva skal man kalle Peer Gynt om ikke fantasy? Kanhende ikke det letteste å lese seg gjennom og forstå. Men et dybdedykk av dimensjoner ned i livets seire, fall, og svik. Og i den norske folkesjelen og selvbilde.

 

Eirik Ildahl: Fortellingen om Den (1981)

Ildahl har skrevet mye og godt innen mange sjangre, men det er likevel en egen sjarm over denne debutromanen hans om et nusselig lite vesen som legger ut på en tildels ufrivillig oppdagelsesreise i en stor, fremmed og iblant farlig verden.

 

Bente Lohne: Beretningen om Julias lange reise (1982-1987)

Julias reise (1982), En bundet drage (1983), De lange sverd (1984) og Gullridderen eller Krigens sang (1987). Barne- / ungdomsfantasy som bruker mange kjente elementer men vrir på dem og lager noe nytt og godt.

 

Siri Pettersen: Ravneringene (2013-2015)

Odinsbarn (2013), Råta (2014) og Evna (2015). Vi kjenner den alle. Fyrlykten i den revolusjonen som har skjedd innenfor fantastisk litteratur i Norge de siste 15-20 årene.

 

Felix Thoresen: Amal Nor-serien (1976-1984)

Amal Nor – den besatte (1976), Amal Nor – Himmelens ridder (1978), Dåren Amal Nor (1984). To meget ulike nordmenn legger ut på leting etter Den hellige gral i en gammel folkevognboble. Dette var planlagt som en trilogi, men sprengte rammene slik at Thoresen ville skrive en bok til - kanskje Norges første eksempel på akkurat dette fantasy-fenomenet, Men så døde han før han rakk det. Likevel en meget spennende og givende gjenfortelling av gralsfortellinger i en moderne setting. 

(Thoresen skrev forøvrig det som må være blant de aller beste norske historiske romanserier - et felt hvor det jo er betydelig sterkere konkurranse enn innen fantasy, om overgangen mellom hedendom og kristendom på Møre-kysten rundt år 1000: Ørnen på Harm (1966), Jomfruen på Harm (1967), Brødrene på Harm (1969) og Langferd mot vest (1972). Dette er en fremmed og fantastisk nok verden i seg selv.)

 

RA 4/26

Robert Nathan: The Weans (1960)

Denne langnovellen er skrevet i form av en slags populærvitenskapelig artikkel utgitt flere tusen år fra nå. Den dokumenterer det man vet om samfunnet som gikk under på det fortsatt ødelagte vestlige kontinentet for 5.000-6.000 år siden. Riktignok vet man lite om disse menneskene. Det har vært få utgravninger og det er ikke mye som er funnet. Likevel gir de nyeste oppdagelser gjort av arkeologer fra de ledende afrikanske universitetene en enestående ny forståelse av dette halvbarbariske folkeslaget. Og de sikrere tolkninger av funnene dette har ledet til, gjør det endelig mulig et godt stykke på vei å rekonstruere den tapte sivilisasjonen.

Dette er godmodig satire som går i to retninger. For det første driver novellen gjøn med fenomener i femtitallets USA. Dernest – og mer alvorlig – kommer den med småspark til arkeologisk vitenskap og hvordan den noen ganger er litt vel ivrig i sine slutninger.

Her må man holde seg skjerpet for å få med seg poengene. Det er mye lek med ord, og mange hentydninger som går meg hus forbi fra reklame, populærkultur, språk og i vurderingen av de fragmenterte fysiske funnene. Men det er gøy å lese om f. eks. den kjempestore, truende, avvisende og hule (hvordan skal man tolke det?) gudinnestatuen man har gravd opp restene av på en liten øy rett utenfor et av de største funnstedene på østsiden av kontinentet. Eller drøftingen av et av de meget få skriftlige fragmenter som er funnet, der en kvinne på vestkysten etter en skilsmisse (et fenomen som blir gjort grundig rede for) skriver at hun fikk beholde både minken og jaguaren. Enkelte forskere (for her krangler – unnskyld diskuterer – de som vanlig seg imellom) påpeker at også hos aztekerne, hvis sivilisasjon blomstret rett før og like sør, var jaguaren et hellig dyr. Et åpenbart tilfelle av kulturell påvirkning.

Det er masse annet av same type. Og selvsagt også gledelig mye annen SF der arkeologi og rekonstruksjon av tapte sivilisasjoner spiller en rolle. Folk har sikkert sine favoritter. Så her nøyer jeg meg med å trekke frem kun den glimrende, men kanskje halvglemte samlingen «Apeman, Spaceman: Anthropological Science Fiction» (1968), redigert av Harry Harrison og Leon E. Stover. Gjennom noveller og artikkelstoff (seriøst og ikke) belyser den mange interessant temaer.

Dette er en ok bok. Og såpass kort at den forsvarer tiden man bruker på lesingen, selv om tiden nok har løpt litt fra den.

RA 2/2026

Fr. Rolfe, Baron Corvo: Hadrian the Seventh – A Romance (1904)

Pave for sin hatt

Siden det nå skal velges en ny pave, passer det kanskje med en  bokomtale av denne - ehem - "klassikeren":

George Arthur Rose har tross gjentatte forsøk blitt nektet å bli viet til katolsk prest. Selv mener han det er på grunn av grove feil, misforståelser, tildekning og senere løgn og tyveri hos kirkelige myndigheter.

Så langt er beskrivelsen av Rose forbausende lik med hvordan Rolfe selv oppfattet sine problemer med å bli prest (hvilket han da heller aldri ble). Forskjellen ligger i det som skjer etterpå. En biskop som er den eneste som hele tiden har trodd på ham, kommer på besøk i følge med sin overordnede – erkebiskop og kardinal. Denne innser nemlig nå at han har tatt feil av Rose hele veien, og angrer bittert. Klart Rose skal ordineres! Midt oppi dette dør paven, og kardinalen tar med den nyordinerte Rose som sin kapellan til Roma, der den nye skal velges.

Boken åpner med korte nyhetsmeldinger som illustrerer den usedvanlig spente verdenssituasjonen. Etterfulgt av side opp og side ned om Roses sinnsstemning, stivsinn, grublinger, standhaftighet og tendenser til hovmod på grunn av sin situasjon.

Denne boken er langtfra den eneste som handler om konklave og pavevalg, men det må være den mest spesielle. Som vi vet av både virkeligheten og disse bøkene (noen til og med filmatisert), kan uventede ting skje når kardinalene er lukket inne. Konklavet er denne gang usedvanlig fastlåst, ingen av kardinalene kan samle nok støtte. Alt dette, med de tilhørende ritualer, beskrives inngående. Men så - gjennom en serie temmelig usannsynlige og ikke alltid like nøyaktig beskrevne begivenheter, blir Rose valgt til ny pave, med navn etter den eneste tidligere engelskmannen i Peters stol. (En digresjon: I James Blishs anerkjente science fiction-roman «A Case of Conscience» møter vi paven, som er norsk og bærer navnet Hadrian VIII. Blish har sikkert lest Rolfe.)

Og Hadrian nøler ikke. Her skal det Ordnes Opp. Alt som er galt i kirken skal nå rettes på. Helst med en gang. Forfatteren hadde jammen sine meninger om dette, og overraskende nok viser det seg at den nye paven er enig med ham.

Her tar ønsketenkningen til Rolfe overhånd. Det starter med forenkling av ritualer rundt innsettelsen og en overdetaljert beskrivelse av hvordan Hadrian beordrer en mer nøktern standard i paveleiligheten.

Deretter handler det om å sørge for at kirken ikke har noen verdslig makt eller rikdom som kan friste vekk fra den smale sti. Overdådige kirker er ikke noen vits, spesielt når vedlikeholdskostnadene sluker penger som kan brukes til bedre ting. Prester som er for marinert i mammon (og det gjelder ganske mange) bør fjernes. Det er også mye annet han griper fatt i. Den nye paven snakker rett ut og sier det som han ser det.

Hadrian lar det også skinne klart igjennom at engelskmenn (for all del ikke briter) er det førende og fornuftigste av alle folkeslag og andre bør rette seg etter deres eksempel. Det er derfor han gir seg i kast med å ordne opp i verdenssituasjonen og konfliktene mellom europeiske stormakter.

Som man kan tenke seg, vekker denne reformiveren motstand. Handlingen videre belyser byråkrati, kulturforskjeller og politikk innad i kirken og i interaksjonen mellom kirken og verden.

Satirisk snert og et småstyltet språk gjør sammen med forfatterens fordommer, heftige engasjement og tidvise humor boken iblant fascinerende å lese. Skjønt noen ganger går det tregt – alt er ikke godt skrevet, språket blir iblant litt for mye av det gode og noen av beskrivelsene, vel... Likevel er dette en gøyal og faktisk delvis lærerik bok.

RA mai 2025

 

  

Jasper fforde: Early Riser (2018)

Vi skal ikkje sova bort vinternatta

Om vinteren går folk i hi. Det har de alltid gjort. Når våren kommer, våkner de fleste til liv igjen og verden går videre. Men ikke alle sover. Noen må holde seg våkne og passe på at dormitoriene fungerer. Andre vokter mot farene som lurer fra vær og vind og andre mennesker: Verdige og uverdige søvnløse, drømmere, tyver, zombier og villfolket med sine utsøkte manerer men blodtørstige hang til kidnapping og frimerkesamling.

Vår helt Charlie blir tilfeldig rekruttert inn i vokterkorpset og må lære å hanskes med den våkne vinterverdenen. Det starter litt sakte, men snart vikles både vi og Charlie inn i en spennende og skummel oppdagelsesferd

Dette er moderne tider, så naturligvis forsker vitenskapen på hele fenomenet. Et stort farmasøytisk firma har utviklet et middel som hjelper til å undertrykke drømmer. Dette er viktig, for drømmer under dvalen tærer på energilageret og kan i verste fall føre til at man dør av sult under søvnen. Et virkelig utmerket nytt legemiddel senker dødeligheten merkbart, men er ganske dyrt. Og så er det en bivirkning: Noen få brukere våkner om våren med tom hjerne, i praksis en slags harmløse zombier.

Legemiddelfirmaet tar seg av mange av disse individene, og omskolerer de mest oppegående til enkle, repetitive oppgaver - mens de som det står verre til med blir evaluert for bruk til organtransplantasjoner. Firmaet holder naturlig nok mest mulig tett om dette. Charlie blir dratt med i arbeidet til de som prøver å avsløre hva firmaet holder på med.

Og mens dette skjer hører Charlie fra stadig flere om en drøm som åpenbart mange mennesker har hatt og som virker som om den kan ha ganske farlige konsekvenser. Hvor kommer den fra, og hva slags virkning har den egentlig?

Med sitt språklige overskudd, mørke humor og iblant absurd detaljerte verdensbygging, driver fforde gjøn med byråkratiet, giftig bedriftskultur og velkjente britiske fenomener og holdninger.

fforde er mest kjent for sine Thursday Next-bøker, der vår verden (eller rettere sagt hans alternative verden) og fiksjonsverdener griper inn i hverandre. Noen av disse er glimrende, og antagelig en bedre introduksjon til forfatterskapet enn denne boken. (Jeg anbefaler Lost in a Good Book hvis du kun skal lese en.) Men også Early Riser er både tankevekkende, morsom, smågal og underholdende. Og, i bunn og grunn, dystopisk.

RA/2020

Somtow Sucharitkul: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx (1983-1988)

Å leke romer og indianer 

Det glade vanvidd er det alltid givende å gi seg i kast med, og takk og pris finnes det endel prima eksempler innen SF. Langtfra alle forsøk er imidlertid vellykkede, og selv de som får der til, pleier å miste grepet etterhvert. La oss ta som eksempel Douglas Adams' Hitchhiker–fortellinger, som ble stadig mindre morsomme, selv om det utmerket går an å argumentere for at fjerde bok i trilogien, So Long and Thanks for All the Fish, som bok betraktet er den beste av dem alle. Humor i seg selv og alene garanterer nemlig ikke suksess i det lange løp.

Jeg mener ikke med dette å si at bøkene nødvendigvis er dårlige, eller at man ikke godt kan lese dem. Det er som med bamsemums: Kjempegodt i seg selv, men neppe det som bidrager hverken til sindets munterhed eller almen velvære dersom det er det eneste man spiser, eller om man tar for mye i samme jafs. Variasjon er nødvendig, også i litteratur. Dessuten er for mange egentlig næringsløse, skumfylte bamsemumsbøker av det onde selv om kostholdet ellers er næringsrikt og godt. Noen typer bøker – akkurat som noen typer mat – er kun meningsfulle hvis de nytes i begrensede mengder og ikke altfor ofte.

Selvfølgelig går det an å le rått av dette, og si at ditt bamsemums er min brokkoli. Men det er bare ikke sant. Det er sjelden på seg selv man ser skadevirkningene. At altfor mange medmennesker – som holder på med de samme eller lignende greier – åndelig sett er blekfete og med slapp holdning, det er imidlertid et faktum vi iblant reflekterer over i våre stille sinn, både du og jeg, eller hva?  Dette er ikke ment som et forsøk på å si hverken at folk som leser humoristiske bøker er dumme (jeg gjør det jo selv), eller at vi alle burde være åndssnobber, for tomhet ikledd hovmod pluss innviklede og moteriktige kostymer er langt farligere. Man bør gjøre det man vil og liker, men tenke på at det fra tid til annen objektivt er bedre ting å foreta seg enn å lese likegyldig skjønt småmorsom litteratur.

Det som her er skrevet er både riktig og viktig, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg viklet meg inn i det. Dette startet nemlig som en anmeldelse av noen bøker av Somtow Sucharitkul. Han er en av disse gode humorister i nyere science fiction som man ikke bør spise alt av med en gang, men som man helt avgjort med fordel kan nippe til fra tid til annen. Foruten morsomme bøker har han skrevet mye skrekk og en lang serie vanvittig langtrukne og kjedelige og – i ordets mest gruelige litterære forstand – meningsfulle romopera–aktige epos (bare for å vise at "alvorlige" bøker også kan være bortkastet). Men det skal vi ikke bry oss om.

For her skal det handle om Aquiliaden: Aquila in the New World, Aquila and the lron Horse og Aquila and the Sphinx. Hva ville skjedd, tror du, om romerne, ved siden av å oppdage dampmaskinen, hadde funnet sin vei til Amerika sånn ca. ved Kristi fødsel? Opplegget er egentlig helt vanvittig. Den første boken er fortalt av den ikke helt strålende romerske general Papinian, som blir sendt avgårde av keiseren for å være guvernør i rikets fjerneste provins, i Midtvesten. Livet der er kjedelig og usivilisert. Indianerne – som forøvrig er tatt rett ut av 1800-tallet – er både barbariske og urolige. For å vise at det finnes enkelte likhetspunkter med vår verden, er det særlig Apaxe–stammen helten vår har problemer med. Snart blir det imidlertid liv og røre. Den innfødte høvdingen Aquila, nå romersk senator, kommer en dag tilbake til sine hjemtrakter i toga og fjærpryd med et oppdrag til Papinian: Keiseren har oppdaget en kinesisk amulett blant skattene fra den Nye Verden, og gir sin trofaste guvernør beskjed om å finne fastlandsforbindelsen slik at handel kan settes igang. Rykter om at det riktige stedet må ligge mot syd fører romerne til amulettmakerne, etter en anstrengende reise pr. hjulbåt og til fots. De viser seg ikke å være kineserne, men olmekerne, og det holder på å gå galt. Papinian og hans følge ville blitt ofret til gudene hvis ikke de flyvende tallerkenene i siste øyeblikk hadde dukket opp og reddet dem fra toppen av pyramiden.

Allerede på dette tidspunktet begynner man å ane at dette er en verden som er gått litt av hengslene, og det blir bekreftet til gangs i neste Kina–reise, denne gang mot vest over den mektige fjellkjeden som er imperiets grense.  Her tilegner romerne seg et par nye provinser i en imponerende potlatch–seremoni, oppdager et stort og stille hav mellom seg og Kina, og treffer en verdig og vis representant for Israels tapte stammer, som nå vandrer hårete, storføttede og forvandlede på Amerikas vestkyst. Det er gjennom ham de først kommer i direkte befatning med den store konflikten mellom den grønne grisen fra det ytre rom som så til de grader har mikset ihop jordens tidslinjer, og hans motstandere i tid–rom – patruljen. I de resterende bøkene bidrar våre venner ikke uvesentlig til den grusomme fiendes fall.

Første bok er sydd sammen av separate noveller, og det merkes. Andre bok bærer litt preg av å være midten av en trilogi. Men som helhet er verket absolutt og vanvittig fantastisk. AIt skjer. Etterhvert kommer nye mennesker i forgrunnen. Andre bok er fortalt av Aquilas unge slektning Equus Insanus, som ikke finner seg til rette i Terra Nova–ghettoen i Roma, der en gang stolte indianere ligger i rennestenen mens den romerske overklasse suger deres land tomt for slike delikatesser som store kyllinger, kandiserte klapperslangehjerner, aqua cocacola og stadig mer fantastiske dyr til sirkus. Og i tredje bok er det en ung romersk adelsmann, en adoptivsønn av Papinian, som bærer byrden videre.

I denne siste boken får man med seg flyvende pyramider, androider, månens bakside, bedriftene til en dopet apaxe–høvding ved navn Hieronimus, Aquilas og Papinians innbringende nye pyramidekraftreligion basert på en blanding av den nye og den gamle verdens mystikk, og universets undergang (flere ganger).

Bøkene er fulle av in–jokes. Papinian, f.eks., er ivrig SF–leser, og setter særlig pris på klassiske forfattere som P. Josephus Agricola og denne jøden Asimauvus, selv om han ikke et øyeblikk tar på alvor hans fantasifulle beretning om at romerriket engang skal gå under for etter tusen års kaos å bli erstattet av et nytt. Eller hva sier dere til verdens åttende underverk? Dette er en kjempe–koloss ved innløpet til Terranovas største havn. Vinguden vender seg utover mot havet, og holder et beger høyt hevet i høyre hånd som velkomst til trette reisende. Siden han jo er guden for fri levned, blir verket i dagligtale omtalt som frihetsstatuen, naturlig nok. Slik er det forresten hele veien når det gjelder navn i den nye verden. De romerske/greske navn på byer høres langt mer imponerende ut enn den kjedelige engelske oversettelsen de bærer idag. Språket er poetisk og rikt, og fremmer fortellingen.

Etter at man har lest alle bøkene, skjønner man at de henger sammen, på et vis, selv om det er mye rart og forvirrende langs veien. For de som er interessert i litt annet enn stort sett ganske vellykket crazy–humor, kan man tyne ut litt visdom om kulturforskjeller, kameratskap og vennskap fra bøkene, men det er sikkert ganske tilfeldig. I utgangspunktet er disse bøkene renset for seriøsitet og alvor og slike ting som vi lever av, men som det er veldig godt å ta ferie fra iblant. Dette er det glade vanvidd, og du bør absolutt unne deg å lese bøkene en gang du føler at du trenger en dose av nettopp det. 

Rolf Andersen