Paul McAuley: War of the Maps (2020)

Paul McAuley er en ganske produktiv engelsk SF-forfatter som ufortjent har gått akkurat under radaren hos de fleste. Han skriver variert. Fortellingene hans har ulike utgangspunkt og undersøker forskjellige temaer. Dessverre skriver han variert også i den forstand at enkelte av bøkene hans er geniale, mens andre ikke er det. War of the Maps er midt på treet, kanskje midt på treet pluss.

Vi befinner oss på utsiden av en ganske solid og eldgammel Dyson-sfære, med kunstig belysning for å gjøre overflaten levelig. Denne vanvittig store konstruksjonen er strødd med utallige kontinenter med hver sine landskap og kulturer, men vi kommer kun i kontakt med deler av en, og en liten flik av en annen. (Settingen skriker etter flere fortellinger. Men jeg tror ikke McAuley har utgitt noen.)

De fleste snakker om gudene som laget dette. Noe som utmerket går an å kombinere med forestillingen om at alt ble konstruert for veldig lenge siden av en meget avansert menneskelig kultur som siden ble borte.

Så romanen er vitenskapelig basert, ja, men likevel med nok av mystiske elementer og ikke minst en forestillingsverden hos personene i den som gjør at vi kan se på boken som fantasy hvis vi vil, med tildels seriøse SF-elementer. Dessuten, på dette nivået, hvem kan skille mellom det ene og det andre? Er for eksempel de spesielle evnene enkelte mennesker har og som spiller en så stor rolle i deler av fortellingen, et resultat av fortidig genmanipulasjon, eller noe overnaturlig?

Hovedpersonen er en pensjonert politimann som legger ut på en western-aktig jakt etter en rømt fange som er en meget dyktig men umoralsk og skruppelløs og derfor farlig biolog og genmanipulator.

Man mistenker at han har dratt til naboriket for å hjelpe militæret der i krigen som de langsomt er i ferd med å tape mot invaderende fremmede arter som sprer seg fra hvem vet hvor – en invasjon på DNA-nivå som modifiserer verdens vanlige skapninger og gjør dem til monstre som ødelegger hele økosystemer. Selvsagt viser det seg at sannheten er enda mer komplisert.

Som så ofte hos McAuley, er plottet litt episodisk og meandrerende, men heldigvis blir eskapadene bundet sammen og bidrar til å føre fortellingen videre. Det hele er nokså melodramatisk fortalt; det er en viss tendens til utrolige redninger og usannsynlige tilfeldigheter, som vi bare må godta for fortellingens skyld. Men stedene vi reiser gjennom, og kulturene vi møter, er interessante og troverdige. Iblant er det små glimt av sense of wonder. Og språket er godt.

Hovedpersonen er grundig skildret – men ikke spesielt sympatisk. Endel av bipersonene, derimot, er mer positive og bidrar til å gjøre fortellingen levende.

Underveis får vi med oss diskusjoner om politiske systemer, om vitenskap kontra tro, makt og moral, om hvordan ulike omgivelser former mennesker på ulike måter, og lignende viktige ting. Stort sett rimelig godt integrert i fortellingen.

Jeg likte boken, noen innvendinger til tross. Men hvis du ikke har lest noe av McAuley fra før, er det kanskje bedre å starte med for eksempel alternativhistorie-romanen Pasquale's Angel fra den italienske renessansen, eller Quiet War-serien om konflikter mellom jorden og menneskenes bosetninger ytterst i solsystemet. (Ja, dette høres ut som The Expanse, men McAuley skrev det først.)

ra 8/2026

Kim Stanley Robinson: Aurora (2015)

I begynnelsen av boken, omtrent 700 år fra nå, befinner vi oss på et koloniseringsromskip på vei til Tau Ceti. Det har reist i syv generasjoner, og vi får beskrevet de siste femten-tyve år av turen, som er anstrengende. En sammenhengende rekke av ting går galt og må fikses, med datahjelp, skipets ressurser og menneskelig oppfinnsomhet.

Men det er ikke egentlig dette som er poenget. Poenget er den nesten likelydende men vesensforskjellige gjennomgangen av absolutt alt som faktisk må klaffe for at kolonistene skal lykkes. Teknisk, biologisk, økologisk, samfunnsmessig, psykologisk. Dette blir et stadig viktigere perspektiv jo lenger ut i boken man kommer.

Aurora er navnet de gir månen de velger å bosette seg på da de kommer frem. Det er neppe noen overraskelse for leseren at dette viser seg å være mer komplisert enn jordboerne så for seg. Det ender faktisk med total katastrofe.

Og nå kommer spoilerne: Konflikten da de gjenværende menneskene må bestemme seg for hva de nå skal satse på, og opplevelsene til den halvparten av ekspedisjonen som velger å vende tilbake til jorden. Teknologien mestrer de tålelig bra. Det er manglene med biokjemi (ressurser) og konsekvensene for matproduksjonen som gir dem mangelsykdommer og hungersnød. Budskapet er tydelig, og uttales helt eksplisitt av en av lederne når de etter mye spenning og lidelse er tilbake på jorden: Det er ikke mulig for menneskeheten å kolonisere stjernene. Man vil aldri greie å ha med seg eller reprodusere nok av alle de grunnstoffene, kjemiske forbindelsene og det genetiske mangfoldet man trenger for å gjøre en ny planet eller måne beboelig. Det går til syvende og sist ikke an å eksportere økologien vi trenger.

Det er litt annerledes med vårt eget solsystem, som i boken er tett befolket og på vei til å terraformes. Her er det nemlig kort vei til jorden, der man hele tiden kan hente nye forsyninger. Dette gir på sett og vis et fikenblad for å bevare Mars-optimismen fra Robinsons antagelig mest kjente bøker.

Robinson gjør det lettere enn nødvendig for seg selv, iblant lettere enn troverdig, når han skal beskrive problemene med stjerne-koloniseringen. Selv jeg som har minimal greie på disse tingene ser at man kunne løst flere av problemene som dukker opp med litt bedre gjennomtenkning, fantasi, teknologibruk og forberedelser. For ikke å snakke om litt mer naturlig varsomhet i møte med det ukjente.

Slutten av boken er koselig men litt flåsete, men understreker nok en gang at det er her på jorden vi hører hjemme.

Alt i alt er boken spennende nok, sidene glir unna. Man blir trukket inn i historien og er i hvert fall i utgangspunktet villig til å la seg overbevise. Jeg setter pris på de grundige hard-SF-beskrivelsene. (Men hvor troverdige er de? Jeg vet ikke, og er i dette tilfellet ikke interessert nok til å finne ut.) Persontegningene er svake (kanskje med unntak av et par bipersoner som man begynner å bry seg litt om). Dette inkluderer datasystemet, som boken gjennom bruker side opp og side ned på grubling og selvrefleksjon mens det utvikler selvbevissthet. Her må jeg innrømme at jeg iblant hoppet over noen sider uten at jeg tror at det gjorde noe.

Jeg angrer ikke på at jeg leste Aurora. Det er tross alt bra ting i den. Men Robinsons forsøk på å hamre inn et bestemt budskap gjør historien svakere enn den kunne ha vært. Han har absolutt skrevet bedre.

ra 8/2026

Orson Scott Card: Master Alvin (Alvin Maker bind 7) (2026)

Han har i hvert fall fullført serien, det skal han ha. Master Alvin er syvende og siste bind i Orson Scott Cards beretning om Alvin, utkommet 23 år etter nest siste bind, The Crystal City. Serien er et ambisiøst forsøk på å skrive en fantasy-fortelling for USA, slik Tolkien ønsket å gjøre for England (noe Card forteller om i et interessant etterord).

Bøkene tar utgangspunkt i det nordvestlige USA i første halvdel av 1800-tallet. Men Alvins USA er nokså ulik vår. Enkelte personer har spesielle evner, Alvin flest og sterkest av alle. Og landet er delt. Det puritanske Ny England er fortsatt koloni av et England der parlamentets og Cromwells seier var varig, og kongedømmet aldri ble gjeninnført. Stuartene hersker derimot over det som i vår verden var de sydlige amerikanske koloniene – aristokratiske og avhengige av slavearbeidskraft. Mens koloniene imellom har løsrevet seg fra gamlelandet og dannet et USA med færre delstater enn i vår virkelighet. Dette USA ekspanderer vestover, men møter det som er den mest markante ulikheten fra vår verden: Det er umulig for hvite mennesker å krysse Mississippi-elven. De røde innfødte har etablert en magisk grense som holder andre ute.

De første bindene i serien er geniale. Cards blanding av amerikansk folklore og magisk realisme i nybyggersamfunnene i vest bygger en fascinerende verden som gir en god ramme rundt heltens oppvekst.

Gjennom bindene følger vi Alvin på vei fra barn til en voksen som behersker sine spesielle evner fullt ut. Men ikke uten mostand. Mange ser på folk med slike evner med mistro. De blir ofte forfulgt. Noen steder er det dødsstraff for å bruke slikt hekseri. Og enkelte, både mennesker og makter, prøver å ta livet av Alvin.

Utover i bindene blir det geografiske perspektiver og antall sentrale personer utvidet. Vi besøker de ulike delene av Amerika og får også høre fra Europa. Her er det mye gøyal lek med alternativ historie. Men selv om fortellingen hele tiden blir drevet fremover og sidesporene faktisk bygger opp om og frem mot Alvins store livsoppgave, er disse midterste bindene gode heller enn utmerkede. Det skyldes delvis også at Alvin etterhvert blir en så mektig superhelt at noe av spenningen i motstanden mot ham blir borte.

Det gjelder i enda større grad dette litt merkelige avslutningsbindet. Den første fjerdedelen av boken handler om Alvins reise til Irland for å redde unna flest mulig med spesielle evner fra forfølgelse og potetpest og få dem over til Amerika. Dette er selvsagt prisverdig, men leder ikke noe sted hen. Vi får bygget opp en tre-fire interessante karakterer. Men etter overfarten til det lovede land hører vi ikke mer hverken om dem eller noen av de andre irene. Det er som om Card har hatt materialet liggende og har satt det inn her for å øke sidetallet og få brukt det mens serien ennå var i gang.

Boken skifter nemlig helt fokus etter Irlands-turen. Resten handler om Alvins farvel med steder og personer som har betydd noe gjennom serien, og om hans død.

Alvins store oppgave i livet, hans kall om man vil, er å bygge Krystallbyen. Etterhvert - spesielt i dette bindet – forstår vi at det viktige ikke er det imponerende byggverket i seg selv, men samfunnet av de mennesker som søker seg til byen. Et fristed for folk med spesielle evner, men også for dem uten. Det er en vedvarende kamp å bygge dette fellesskapet. For Krystallbyen møter voldelig og byråkratisk motstand utenfra, men blir også forsøkt korrumpert innenfra.

(Og hva er det forresten med Card og brødre? Alvins uartige lillebror Calvin har gjennom hele serien vært et forstyrrende element. Vi husker at Ender Wiggin også hadde en problematisk bror. Jeg vet ikke om dette er typisk for Card, for i forhold til hvor mye han har skrevet, har jeg ikke lest så veldig mye av ham. De fleste Ender-bøker, Alvin-serien og to-tre bøker i tillegg, blant dem den meget, meget interessante Pastwatch: The Redemption of Christopher Columbus (1996). Der slår Card virkelig til med et dypfølt ønske som går igjen flere steder i forfatterskapet – inklusive i Alvin-bøkene -  om en verden der de innfødte i Nord- og Syd-Amerika klarte seg bedre mot de europeiske inntrengerne.)

Serien er et forsøk på å skrive en definerende fantasy-fortelling for USA. Den er også en ønskedrøm om mormonismen slik den burde eller kunne ha vært, mer idealisert og uten aspekter som i dag blir ansett som problematiske. Card skriver i etterordet at det ikke er antydning til flerkoneri i hans alternative mormonisme, for det er et tema han gjorde seg ferdig med i den historiske romanen Saints fra 1983. Men i serien er det for eksempel heller ingen rasisme hos Alvin eller hans nærmeste tilhengere, snarere tvert imot. Den tidlige mormonismens kompliserte (men slett ikke bare negative) forhold til andre raser hører ikke hjemme i Cards fortelling. Likeledes er Alvins tilhengere merkbart mindre aggressive mot naboene enn mormoner-grunnleggeren Joseph Smith og hans nærmeste var.

Gjennom hele serien forekommer det nemlig paralleller mellom Joseph Smith og Alvin (Alvin var forresten navnet til en av Smiths brødre, som døde ung men fikk en sentral rolle i mormonsk teologi). Dette tiltar sterkt mot slutten av serien. I dette siste bindet er Alvins detaljert beskrevne død nesten nøyaktig lik Smiths. Og skjebnen til hans tilhengere når de må forlate Nauvoo, unnskyld Krystallbyen, er med et par signifikante og idealiserte avvik forbausende lik det som skjedde i virkeligheten.

Spørsmålet er hvorfor. Jeg skjønner at Card har ønsket blant annet å skrive en alternativ opprinnelsesmyte for mormonismen og at disse parallellene kan være viktige i det perspektivet. Men de tilfører ikke egentlig fortellingen så mye. Alvin blir drept fordi han er lovlydig og derfor møter opp til rettsaken mot ham, selv om han vet at det høyst sannsynlig vil føre til hans død. Og hans bortgang blir forsåvidt en ansporing til tilhengerne om å lære å komme seg videre uten hans hjelp. Men hvorfor i fortellingens sammenheng på denne litt intetsigende måten?

Det er faktisk vanskelig å vurdere denne boken som avslutning på serien. Det hadde vært interessant om man kunne finne en ellers intelligent leser som ikke ante noe om mormonismen og dens tilblivelseshistorie, for å høre om de fikk noe ut av den. Og, selvsagt, en ekspert som kan påpeke alle mormoner-koblingene jeg utvilsomt har oversett.

Denne boken gir endel å tygge på, men det spørs hvor næringsrik den egentlig er. Det er noen veldig gode bøker i serien, men denne virker som en avslutning for avslutningens skyld (og for å spikre bøkene enda klarere til en renere og penere mormonisme) og har i hvert fall ingen verdi uavhengig av de foregående bindene. Personlig skjønner jeg ikke så mye av boken. Men jeg er i hvert fall blitt inspirert til å lese de første bindene om igjen, for å se om de fortsatt er så storslåtte og opphausverdige som jeg husker dem.

 

ra 7/2026

 

Omtaler av tidligere bøker i serien:

 *Orson Scott Card: Prentice Alvin (Alvin Maker 3)

*Orson Scott Card: Heartfire (Alvin Maker-serien 5)

 

Fem favoritter – Bøker fra Norcon 32

De fem favorittene denne gangen er som liste betraktet litt tullete og lettvint, men får duge mens jeg summer meg etter science fiction- og fantasyfestivalen Norcon 32 (12.-14. juni). Tullete siden jeg ennå ikke har lest noen av disse bøkene. Men gledelig også, for her er det gode lesestunder i vente.

For det handler nettopp om Norcon 32 og de bøkene jeg fikk med meg derfra. Akkurat disse er de fem favorittene fordi jeg ikke har noe valg. Dette er de eneste bøkene jeg kom hjem med. Og knapt nok det: Den ene finnes ikke ennå, men er forhåndsbestilt. Jeg ser frem til å lese dem alle sammen.

 

Naomi Novik: A Deadly Education

Jeg har lest Noviks Temeraire-serie (Horatio Hornblower med kampdrager, for å oppsummere kjapt). Og likte den selv om noen av enkeltbindene er litt svake. Jeg har også sett på hennes folkeeventyr-baserte bøker. Disse er litterært mer ambisiøse og vil nok bli stående lenger. Denne boken som jeg kjøpte (med dedikasjon fra forfatteren og greier – men det gjelder de tre andre bøkene fra kongressen også) er første bind i hennes Scholomance-trilogi, om en magiskole der skolen selv spiller en aktiv og ikke så snill rolle. Jeg har snakket med flere som er begeistret for den, så vi får se.

 

A. H. Lykke: The Mars Vintage and Other Stories

Dette var impulskjøpet. Anitra Lykke er veldig hyggelig og dyktig, og da jeg så denne ligge der som siste eksemplar (men hun trykker gjerne opp flere), tenkte jeg at jeg måtte slå til. Denne novellesamlingen er fra 2020. Men Anitra fortsetter å skive, så det kommer kanskje noe mer etterhvert? Det blir bra!

 

Cato Pellegrini: Himmelstormerne – Norsk fantastisk litteratur fra Niels Klim til Odinsbarn

Dette er en viktig bok. Det har utkommet flere bibliografier over norsk fantastisk litteratur tidligere, men det var tildels veldig lenge siden og med begrenset fokus. Denne oversikten med bibliografi og utgivelseshistorikk tror jeg kan hjelpe til med å gi oss hukommelsen tilbake. For norsk fantastisk litteratur blir fort glemt, også blant fans. Og dermed sette i gang en mer informert samtale om temaer, utviklingstrekk og særegenheter ved fantastisk litteratur i Norge.

 

Cato Pellegrini: High-Fidelphias hviskende skygger og andre science fiction-noveller

Cato Pellegrini har over de siste førti årene innimellom også skrevet og fått utgitt noveller. Dette er hans første samling. Utfra beskrivelsen er fortellingene gjennomarbeidede og varierte, og står solid plantet i både gammel og ny sjangertradisjon. Jeg har store forhåpninger til denne.

 

Novellesamling fra Nye Nova

Dette er boken jeg ikke fikk med meg hjem, for den er ikke trykket ennå. En samling av noveller fra nettmagasinet Nye Nova, som de siste årene har publisert nesten en fortelling i uken. Spennende nye forfattere, enkelte gamliser og en revitalisering av utgivelsen av fantastiske noveller på papir i Norge. Jeg er sikker på at den blir bra, men dette er (i likhet forsåvidt med noen av de andre bøkene nevnt her) noe man burde støtte opp om uansett.

 

RA 17/6 2026

TO NYE BØKER FRA CATO PELLEGRINI:

Novellesamling og oversikt over norsk fantastisk litteratur

Cato Pellegrinis novellesamling High-Fidelphias hviskende skygger og andre science fiction-noveller har nettopp utkommet på danske Science Fiction Cirklen. Han utgir også Himmelstormerne – Norsk fantastisk litteratur fra Niels Klim til Odinsbarn, som blir lansert på Norcon om noen få dager.

-I novellene har jeg prøvd å variere tema og innfallsvinkel. Jeg har hele veien arbeidet grundig med handling, ideer, karakterer og konflikter. Det skal ikke være endimensjonal underholdningslitteratur.

High-Fidelphia er en fiktiv millionby, en prektig verdensmetropol utenfor tid om rom, for å låne forlagets beskrivelse. Noen av de ti novellene i den over 300 sider lange boken foregår der.

-Når det gjelder byen er jeg utvilsomt inspirert av Dhalgren av Samuel Delaney. Men den boken er jo allerede skrevet, det er ikke noen vits i at jeg gjentar den. Så jeg har prøvd å finne min egen stemme.

Andre noveller i samlingen utspiller seg på fremmede planeter eller i en fjern fremtid, og beskjeftiger seg med romskip og romvesener, tidshull og parallelle dimensjoner.

-Jeg er en småironisk person, så fortellingene er ofte skrevet med sosial satire og sort humor. Flere av novellene er ment som en hyllest til kjente science fiction-forfattere. Det er brukt endel referanser, for folk som ser dem. Blant annet til Erik Frank Russell. Og en av fortellingene heter jo «Mysteriet på P K Dicks vej». Mens «Skrivemaskine til besvær» er skrevet på en måte som kunne passet i Lanterne science fiction.

Pellegrini har ikke skrevet noe særlig som er kjent i Norge. Enkelte vil huske «K’Hmars amulett», som han vant novellekonkurransen på Scancon-85 med, og som stod i Algernon nr. 29.

-Og så er jeg stolt av «Sangen om en gutt, en drøm og en rotte», novellen jeg i 1987 fikk inn i A-magasinet, ukesmagasinet til Aftenposten. Tenk å få inn en science fiction-fortelling der! Den novellen ligger til grunn for «De magiske krystaller», som er den lengste fortellingen i samlingen.

-Ellers er det noen nye noveller, men de fleste har stått i det danske science fiction-magasinet Proxima, i Science Fiction Cirklens medlemsblad Novum og nettmagasinet Himmelskibet, mens det fortsatt utkom. Enkelte av disse novellene er imidlertid sterkt bearbeidet fra sin opprinnelige versjon.

-Hvorfor utgir du boken på dansk?

-Jeg har lenge vært medlem av Science Fiction Cirklen, den danske nasjonale SF-foreningen, og har skrevet artikler, noveller og omtaler til dem. Så da jeg presenterte ideen om en novellesamling for dem, visste de at jeg hadde noe å fare med. Dessuten utgir de mye SF, og har et publikum som er opptatt av sjangeren. Å skrive for et informert publikum er kanskje det høyeste privilegiet en science fiction-forfatter kan ha.

-Men jeg har ikke dansk som morsmål, og det er en stor oppgave å uttrykke seg på et fremmed språk, selv et som er så nært. Så selv om jeg hadde to språkkyndige hjelpere, tror jeg ikke at det er noe jeg gjør en gang til. I fremtiden er jeg innstilt på å skrive på norsk.

-Og resultatet? Som forfatter er jeg ydmyk på spørsmål og innvendinger – man legger jo hodet litt på blokken. Men jeg håper folk setter pris på boken.

Novellesamlingen er ikke den eneste boken Pellegrini utgir nå. På Norcon lanseres Himmelstormerne – Norsk fantastisk litteratur fra Niels Klim til Odinsbarn. Dette er som tittelen sier en oversikt over norsk fantastisk litteratur de siste 300 årene, med en stor bibliografi som vil kunne utvides etterhvert – for den vil aldri være komplett.

-Vi har ikke hatt en slik oversikt på norsk, og jeg håper den kan være til hjelp for folk som er opptatt av fantastisk litteratur. Både for å se bredden og ikke minst historien. Det har vært skrevet mye før oss.

-Jeg har bevisst styrt utenom sjangerdefinisjonene og favnet bredt. Jeg tror at grunnen til at det er vanskelig å finne en fellesnevner for denne type litteratur er at det i virkeligheten dreier seg om en drøss forskjellige sjangere.

Så jeg forsøker å gi kred til alle som fortjener det, både forfattere, redaktører og forlag. Jeg prøver også å løfte frem forfattere som ikke er så kjent. Og det er ikke min plass å dømme noen forfatter som prøver seg i det fantastiske, selv om jeg iblant kunne ønske at flere satte seg bedre inn i sjangerhistorien.

Men jeg må understreke at jeg er glad for at det er så stort mangfold i det som skrives. Jo flere forskjellige innfallsvinkler jo bedre.

 

HVORDAN FÅR MAN TAK I BØKENE?

*Kjøp dem på Norcon – de er begge til salgs der.

 

*High-Fidelphias hviskende skygger kan bestilles hos Science Fiction Cirklen, Se lenke for bestilling nederst til høyre på siden. Vær obs på at det danske Mobile pay-systemet og Vipps er samordnet slik at det går an å betale med Vipps nr. 42494 (dansk nummer).

 

*Himmelstormerne får du fra YMR Publishing.

post@ymrpublishing.com

 

FOREDRAG OM NORSK FANTASTISK LITTERATUR

Kom og hør på Cato Pellegrinis foredrag om norsk fantastisk litteratur på Norcon lørdag 13. juni  kl 15.00 (Auditorium 5, Vilhelm Bjerknes’ Hus, UiO Blindern). Gratis inngang.

Se programmet til Norcon.

ra 6/26

 

Fem favoritter – Æresgjester på norske science fiction-kongresser

Dette er en litt merkelig opplisting, for den blander to ting. Science fiction-kongresser, i hvert fall de litterært orienterte, har for vane å invitere forfattere som æresgjester for å gjøre stas på dem og for at de gjennom deltagelse i programposter og kontakt med fans skal gjøre stas på oss. Alle er gode forfattere, ellers ville de ikke blitt invitert. Hvilke er best er en diskusjonssak, og til syvende og sist avhengig av personlig smak. Likeledes fungerer noen av dem bedre som æresgjester – mer engasjerte, mer karismatiske eller empatiske, mer taleføre, intelligente eller morsomme. Igjen er dette en smakssak og også avhengig av tilfeldigheter som hvilke man får best kontakt med.

Nå er det ganske snart en ny Norcon, og det blir veldig gøy å treffe forfatter-æresgjester som kommer dit.

I mellomtiden følger en liste over de æresgjestene jeg alt i alt har satt mest pris på etter de nærmere 30 Norconene jag har vært på. Med en bokanbefaling for hver.

Ingar Knudtsen

Forfatterskapet til Knudtsen var svært variert med mange gode bøker. Favoritten min er Kalis sang. Jeg vil ikke si at den er hans beste, men den er absolutt hans gøyeste og mest sprudlende.

Paul J. McAuley

En meget god og produktiv britisk forfatter som har gått akkurat under radaren hos de fleste. Evening’s Empires er en del av hans «Quiet War»-serie, men kan leses for seg. Serien minner endel om The Expanse, men er skrevet før. I denne boken er det ikke så mye plottet eller personene man husker, som alle de ulike kulturene McAuley skildrer.

Øyvind Myhre

En forfatter, fan og redaktør med sine meningers mot og solid grunnlag for egne meninger. Bokanbefaling er vanskelig, for han har skrevet mye innen ulike sjangre. Kanskje den elleville Følge en drøm, som stort sett foregår i helvete. Eller den norrønt inspirerte nåtidsthrilleren Pålgrims vandring, den Lovecraft-aktige Mørke over Dunwich eller En himmel av jern, der åpningskapitlet foregår på en fornøyelig skildret Norcon. Eller en av hans historiske romaner som Kongen og gudene, hvis man har lyst på et avbrekk fra det fantastiske. Eller… Myhre fortsetter å skrive og publisere bøker, så her er det mange mulige valg. Bare å hive seg uti.

Tim Powers

Powers er ekspert på å skrive historien bak historien, hele sannheten som skjuler seg bak fortellingen vi er blitt fortalt. Favoritten min er nok The Stress of Her Regard, om de store engelske dikterne fra romantikken og deres fatale omgang med vampyrer. Ikke minst fordi jeg hadde en lang samtale med Powers om dikterne og boken da han var æresgjest på Norcon i 2007.

James White

Pasifistisk og bevisst konfliktsky nordirsk katolikk som var verdens høfligste og mest tørrvittige æresgjest. Han er mest kjent for sine Sector General-fortellinger, om det galaktiske sentralsykehuset som må ta seg av de mest kompliserte sykdoms- og ulykkestilfellene blant alle mulige slags intelligensvesener. Novellene og de tidlige romanene derfra har en tendens til å bli gjentagende. Han lykkes merkbart bedre etterhvert, så prøv den glimrende Mind Changer. Og hvis du ikke er så glad i legeromaner og spesielt hvis du liker alternativ historie og heier på Irland og det irske, kan du prøve The Silent Stars Go By.

 

ra 3/6 2026

Fem favoritter – De første «wow»-bøkene

Jeg vet ikke om du også hadde det slik, men for meg var det noen få bøker som i særlig grad åpnet øyne og sinn for fantastisk litteratur og gjorde at jeg bestemte meg for at dette, det måtte jeg lese mer av. Bøkene nedenfor leste jeg for 56-58 år siden, da jeg var 9-11 år gammel. Jeg har utvilsomt glemt andre bøker jeg leste omtrent samtidig, og andre bare halvhusker jeg selv om de gjorde stort inntrykk. Det var blant annet en spennende guttebok om en reise til en av Neptuns måner (formodentlig Triton), hvis jeg husker riktig. Med aliens, skurker og mye eventyr. Som sagt, nesten glemt. Men bøkene under husker jeg:
 
David Duncan: Dark Dominion.
Den første «voksne» SF-boken jeg leste. Noen vitenskapsmenn og deres familier bygger en rakett som de kommer seg unna i. Jeg har faktisk boken ennå, men har ikke lest den om igjen siden, Bokomtaler forteller meg at den er virkelig usedvanlig dårlig. Så jeg lar antagelig være. Men dengang var den full av sense of wonder.
 
Brian Aldiss: Starship (Non-Stop i den britiske originalutgaven).
SF-bok nummer to jeg leste. Det er jeg sikker på. Aldiss’ debut som SF-romanforfatter. En usedvanlig god generasjonsromskipsbok. Som jeg har lest om igjen, ja, og som jeg til og med fikk en hilsen fra Aldiss i, i mitt slitte eksemplar mange år senere, da han var æresgjest på Intercon her i Oslo i 1994.
 
J. R. R. Tolkien: The Hobbit
Jeg leste, ble bergtatt og maste meg til å få LOTR i julepresang. Og da var jeg virkelig hektet.
 
De tre bøkene over fant jeg i bokhyllen til moren min, som også leste endel slikt – spesielt hard SF. Så jeg er litt arvelig belastet.
 
De neste viktige bøkene jeg husker tyder på at jeg var blitt interessert i sjangeren og lette etter mer. For de lånte jeg på skolebiblioteket etter anbefaling fra en kamerat som jeg leste mye sammen med disse årene.
 
C. S. Lewis: Out Of The Silent Planet og Perelandra. Jeg leste disse før jeg oppdaget Narnia-bøkene, og husket særlig vesenene på Mars og de flytende øyene på Venus. Senere lesing viste meg andre aspekter ved bøkene. Jeg prøvde meg på That Hideous Strength, men kom ingen vei. Det var først senere jeg leste den og fikk noe ut av det.
 
Den siste boken jeg vil nevne er Frankenstein av Mary Shelley. Anbefalt av en annen kamerat som fortalte levende om hvor skremt han var blitt da han leste den i smug etter sengetid. Det hørtes unektelig spennende ut…
 
Når jeg ser listen over, skjønner jeg at jeg var heldig i min introduksjon til fantastisk litteratur. De tre første som er listet opp var bokstavelig talt blant de første kanskje fem-seks bøkene jeg leste innen sjangeren. Resten kom litt senere og innimellom andre bøker, men er altså av dem jeg husker best av de jeg leste tidlig.
Hvordan er det med deg? Leste du noen bøker tidlig som gav deg lyst til å lese mer science fiction og fantasy? Og hva synes du om «mine» bøker, hvis du har lest dem?
 
ra 27/5 2026