Ingar Knudtsen og hans forfatterskap

av Rolf Andersen, fra programboken til Multicon 1 / Norcon 16, Oslo 13.-16. juli 2000

Ingar Knudtsen hadde vært aktiv skribent hjemme på Nordmøre i noen år før han ble kjent for science fiction- og fantasylesere gjennom Science Fiction-Magasinet / Nova tidlig på 1970-tallet. Der ble han raskt anerkjent som et spennende nytt talent, og vant i 1973 den første Nova-statuetten for fjorårets beste norske sf-fortelling for novellen Planetfall.

I den til dels overopphetede debatten som pågikk i disse årene i sf-miljøet i Norge mellom en New Wave-inspirert tendens sentrert rundt Bing- og Bringsværd og Gyldendal på den ene siden, og sf-magasinet Nova på den andre, havnet nok Knudtsen raskt i bås. I forhold til tradisjonell angloamerikansk sf var han riktignok med sin politiske bakgrunn fra den frihetlige venstresiden allerede fra starten av småeksperimenterende hva gjelder innholdet i det han skrev, men i formen var han ikke det. Romskip, idekamp og politisk frigjøring på Mars holdt til en debut på Gyldendal i 1975 med novellesamlingen Dimensjon S, men deretter gikk det med Knudtsen som med flere andre forfattere som skrev sf som var tradisjonell i formen: Hvis de i det hele tatt fikk utgitt noe innen genren, var det på idealistiske småforlag eller ”kamuflert” som ungdomslitteratur.

Fra denne tiden stammer Knudtsens første utgitte roman, Jernringen (1976), som foregår i samme Mars-pregede fremtidsunivers som mange av hans beste sf-noveller. Til tross for formelle svakheter var fortellingen spennende og miljøet i boken et av de mer vellykkede dystopiske skildringer av et fremtidig Norge. Boken innbragte da også forfatteren en ny Nova-statuett.

I de samme årene kom et par nye novellesamlinger. Lasersesongen (1977) er nok den beste av Knudtsens rene sf-samlinger, mens Under ulvemånen (1975) med sine fantasy- og skrekkfortellinger viste at han hadde flere strenger å spille på, og var et forvarsel om ting som skulle utvikles senere i forfatterskapet.

De tre neste bøkene til Knudtsen utkom i Cappelens Blå Delfin-serie for ungdom. De var opprinnelig ikke tenkt som ungdomsbøker, og Knudtsens måtte rette dem ned til et passende nivå. Ikke desto mindre ble de forholdsvis populære, og spesielt de to Mars-bøkene Tova (1979) og Reisen til jorda (1981) viste at han var i ferd med å få et godt grep om personskildringer (særlig sterke kvinneskikkelser), og bærer preg av hans etter hvert stadig sterkere evne til å gå under overflaten og vise at en sak alltid har flere sider, og at mennesker i forskjellige land og kulturer har flere likhetstrekk enn forskjeller.

Første halvdel av åttitallet var en vanskelig tid for Knudtsens forfatterskap. Veien inn til de store forlagene virket stengt, og de utgivelser han hadde på sf-spesialisten Bok og Magasinforlaget hadde et visst preg av oppsummering og samling av tidligere utgivelser. Dette gjaldt ikke minst de to novellesamlingene Pandoras planet (1986) og Tryllekunst (1987). Spesielt den siste, som inneholdt godt over 50 poengnoveller og kortnoveller, var det mange som reagerte mot – riktignok etter å ha prøvd å lese alle novellene på en gang i stedet for en i ny og ne, slik meningen var.

Men 1987 var også året da en ny retning åpnet seg i forfatterskapet til Knudtsen. Da utkom nemlig Våpensøstrene, første bind i Amasone-trilogien, som også består av Rød måne (1989) og Løvinnens sjel (1990). Bøkene vakte oppsikt. Her forteller Knudtsen om bakgrunnen og noen av reaksjonene:

Boka ble skrevet i irritasjon. Over den måten amasonenes samfunn ble beskrevet på i fantasylitteraturen. Særlig i amerikansk fantasy. Definert på menns premisser som onde og "unaturlige". Jeg ville skrive ei bok der amasonene sjøl fikk legge premissene. Reaksjonene på boka ble overraskende sterke. På ei bok der handlinga finner sted for rundt regnet tre tusen år siden! Jeg har skrevet mye som jeg trodde var provoserende, og var ikke uvant med sære reaksjoner, men dette overgikk alt. Trusselbrev og telefoner, nittini prosent av dem fra menn, noen av en slik art at jeg faktisk måtte ta dem ganske alvorlig, andre mer uskyldige (?) med påstander om at jeg ville komme til Helvete eller et tilsvarende sted for min bespottelse av den hellige Gud og Allah og Mitra og Mannen og hvem vet hva.

Det foregår en voldsom utvikling i forfatterskapet til Knudtsen mellom begynnelsen av den første amasone-boken og slutten av den tredje. I løpet av trilogien blir han betraktelig sikrere og modnere, og tør etter hvert å spille på et stadig bredere og dypere register av virkemidler. Dette peker mot den neste fasen i forfatterskapet hans, fra omtrent 1990 av, der han med en stabil forlagskontakt hos Bladkompaniet i ryggen langt på vei frir seg fra sjangergrenser og på en mer synlig måte enn før legger sin egen personlighet inn i bøkene.

Kalis sang (1991), som i og for seg kunne vært fjerde bind i amasonetrilogien, er den meget underholdende skildringen av bråmodningen til den ensomme symaskinreparatøren Ivan, som kommer i skade for å kjøpe det han tror er et pornoblad – men som viser seg å være noe helt annet og langt mer enn det. Man husker musikkgleden, miljøskildringene fra Nordvestlandet og den vare men boblende morsomme skildringen av Ivans strabaser i møte med både voksenverdenen og det overnaturlige som trenger seg inn i hverdagen hans. For mange Knudtsen-fans forblir dette favorittboken, selv om de fleste også mener at flere av de som kom etter er bedre.

Det var i forbindelse med Kalis sang at anmeldere først begynte å bruke uttrykket ”magisk realisme” om Knudtsen, noe som fortsatte med de påfølgende bøkene hans. Nord for Saigon (1992), en meget overbevisende roman fra Vietnamkrigen der konflikten blir skildret fra synsvinkelen til noen kvinnelige FNL-soldater som også er reinkarnasjoner av tidligere tiders kvinnelige hærførere. Skumringslandet (1993), der handlingen igjen er lagt til Nordvestlandet, skildrer en kvinne på grensen til galskap. Mange regner dette som Knudtsens beste bok. For at jeg kan ete deg (1995) kan kanskje kalles en meget lavmælt skrekkroman. Eller kanskje et psykologisk generasjonsdrama. Eller en varulvhistorie. Eller en fortelling om bygdeintoleranse. Dette er en av de bøkene der Knudtsens evne til antydning og tvetydighet slår ut i full blomst. Boken ender helt åpent i forhold til hvilke tolkningsmuligheter som eventuelt er de riktige, og kunne ikke vært et ord lengre uten å ha falt ned på den ene eller andre siden.

Natt uten navn (1996), Ansiktet mot sola (1997) og I flaggets fold (1998) er en tematisk beslektet politisk trilogi der Knudtsen holder ulike ideologier opp mot lyset og ser hvordan de virker på sine tilhengere i medgang og motgang, og i møte med andres meninger. Den første av disse bøkene skildrer en frivillig norsk kvinnelig flyver under den spanske borgerkrigen, den andre en ung manns vei inn i Nasjonal Samling før krigen og den tredje ideologiske oppgjør på venstresiden i Kristiansund i årene etter annen verdenskrig. Men disse bøkene er langt mer enn det: De skildrer levende og troverdige personer som formes av de velbeskrevne samfunn som omgir dem og i vekslende grad styrer deres valg.

Disse tre bøkene – som ved siden av Skumringslandet (og i enkeltes omdømme Amasonetrilogien) – uten tvil er det beste Knudtsen har skrevet, er også de som har færrest fantastiske elementer. Desto gledeligere at han i sin nyeste bok, Mannen med steinhodet (1999), ikke bare fortsetter å utvikle seg kvalitetsmessig, men også vender tilbake til det man kan kalle den magiske realismen fra tidligere på 90-tallet

Dette er en kort presentasjon av hans forfatterskap, der flere bøker ikke er tatt med og hans aktiviteter som dramatiker, debattant og en støtte for norsk sf-fandom ikke er nevnt. Alt dette og mer får man høre om under kongressen.

Ingar Knudtsen står på høyden av sitt forfatterskap, og vi kan bare glede oss til å møte ham som gjest under Multicon – og forhåpentligvis som forfatter av mye god fantasilitteratur også i fremtiden.

 

Dagens jubilant Walter M. Miller, jr 100 år 23/1 2023

Idag er det 100 år siden han ble født, så jeg har lyst til å minne dere om science fiction-forfatteren Walter M. Miller, Jr. (1923-1996). Gjennom 1950-tallet fikk han utgitt en rekke noveller. Dette kulminerte med A Canticle for Leibowitz i 1959, en roman snekret sammen av tre tidligere langnoveller. Denne vant han Hugo-prisen for beste roman for. Millers forfatterskap var ikke stort, men det var jevnt over av høy kvalitet. A Canticle for Leibowitz er en av de mest minneverdige postapokalyptiske sf-bøkene, dypt menneskelig med en deprimerende eller kanskje tross alt optimistisk slutt. Flere av novellene er rett og slett glimrende. Noen – som den Hugo-vinnende «The Darfsteller» – er på mange måter ganske aktuelle.

Mange science fiction- og fantasyforfattere skriver, blir lest og deretter gradvis glemt av de fleste fans. Endel fortjener å bli husket og lest videre. Miller er en av dem.

RA, FB 1/23

Avram Davidson 100 år

Ikke bare er det verdens bokdag, men det er hundreårsdagen til Avram Davidson, en forfatter jeg setter stor pris på. Science fiction, fantasy, krim, alt blandet og dessuten mere til. Jeg oppdaget ham da Johannes Berg i sin tid introduserte meg for Dr. Eszterhazy-fortellingene, lagt til det eventyrlige og litt svevende trippelmonarkiet Scythia-Pannonia-Transbalkania sent på 1800-tallet. Alternativ historie så det holder, magisk realisme / folklore, tidlige steampunk-antydninger, fantasy og mye humor. Dette er nok fortsatt mine favorittfortellinger fra Davidson, men jeg setter også stor pris på f.eks. The Phoenix and the Mirror og oppfølgerne (som utkom senere men fortellermessig foregår tidligere), som er lagt til et fantasypreget alternativt Romerrike. Men det er også mye annet å fordype seg i, og ivrige fangrupper sørger for at mye av det han skrev holdes tilgjengelig. Les og nyt!

ra, FB april 2023

Jack Vance: Night Lamp (1998)

Invancible

Et hav av verdener ute blant stjernene der myriadene av menneskelige kulturer dyrker sine særegenheter. Kloder der eleganse, intriger og intrikat sosialt spill skaper flyktige (men å så skjønne!) slør over den uavvendelige undergangen. Jack Vance fornekter seg ikke. En av science fictions fremste stilister slår til igjen i Night Lamp, en vittig og finslepen dannelsesroman som ikke står tilbake for det beste han har skrevet tidligere.
På en forskningsferd til en utkantsplanet for å ta opp musikken til nok et eksotisk folkeslag, adopterer et akademikerpar en gutt som de redder fra å bli slått ihjel av lokalbefolkningen. Han er sterkt medtatt. Da han våkner, er minnet hans borte bortsett fra noen få glimt av en fortid som synes å romme både skrekk og skjønnhet. Og så navnet – Jaro.

Dette er Jaro Faths bok – historien om hvordan vissheten om at han er annerledes og trangen etter å finne ut av sin mystiske bakgrunn gjør det umulig for ham helt å tilpasse seg sitt adoptivsamfunn, og om hvordan han gradvis øker i modenhet, selvinnsikt og kunnskap om sin opprinnelse.

Som ofte hos Vance er det språket som bærer boken. Det betyr ikke at hverken intrigen, personskildringene eller ideinnholdet i boken er til å kimse av – men de ville nok ikke vært noe særlig oppsiktsvekkende hvis de måtte stå på egne ben. Faktisk virker det som om Vance noen steder bevisst og litt ertende tøyer grensene for å se hvor bisarre påfunn han klarer å få oss til å godta i ly av den stemningen hans særegne språkdrakt skaper.
Historien rulles langsomt og likefremt ut. Ingen krumspring, få tilbakeblikk og ikke så altfor mange hemmeligheter når man først begynner å nøste opp. Dette gjør at overraskelsene virker desto sterkere når de kommer. Eller ikke kommer. I oppgjøret på slutten blir hovedpersonen for eksempel ledet helt frem til kanten av det som psykologisk sett ville vært den største avsløringen i boken, for i stedet å bli intetanende sendt i en helt annen men svært overraskende retning av forfatteren.

Vance lager som sagt ikke personer eller verdener som er troverdige hvis de hadde måttet stå på egne ben (vel, ok da, kanskje personer – i hvert fall er de svært interessante og konsistente). At det likevel blir så bra skyldes ikke noe så enkelt som at språket trollbinder oss slik at vi glemmer problemene. Det er vel snarere at han skaper samfunn og personer som passer til sin skrivestil, slik at de virker fullstendig naturlige når vi leser. Hadde man kaldt og rolig satt seg fore å analysere verdenene han skildrer i denne boken som alle på sitt forskjellige vis er preget av strevet etter å oppnå og beholde status og ære, ville de klappet sammen. De er ikke troverdige løsrevet fra Vances fortelling. Men man behøver ikke tro på det for å synes det er gøy.

Til tross for det som er skrevet over, har plottet sine snurrige finurligheter slik at det ikke blir kjedelig eller altfor forutsigbart, og det florerer av ertende sidespark til vårt eget samfunn. Detaljrikdommen er fascinerende, som alltid hos Vance. Og etter alt forfatteren har bygget opp til gjennom boken, greier han på slutten nesten å tilsløre hvor besynderlig lett hovedpersonen slipper unna skyggene. En nesten umerkelig bombe som skaper mangslungen ettertanke i det som ellers virker som et mildt og ekspansivt lystspill der drømmer blir virkeliggjort, dyd belønnet og ondskapen stort sett straffet.

 

Jack Vance: Night Lamp

Voyager (HarperCollins) 1998, 380 sider

ISBN 0-00-648211-2

ra