Kim Stanley Robinson: Aurora (2015)

I begynnelsen av boken, omtrent 700 år fra nå, befinner vi oss på et koloniseringsromskip på vei til Tau Ceti. Det har reist i syv generasjoner, og vi får beskrevet de siste femten-tyve år av turen, som er anstrengende. En sammenhengende rekke av ting går galt og må fikses, med datahjelp, skipets ressurser og menneskelig oppfinnsomhet.

Men det er ikke egentlig dette som er poenget. Poenget er den nesten likelydende men vesensforskjellige gjennomgangen av absolutt alt som faktisk må klaffe for at kolonistene skal lykkes. Teknisk, biologisk, økologisk, samfunnsmessig, psykologisk. Dette blir et stadig viktigere perspektiv jo lenger ut i boken man kommer.

Aurora er navnet de gir månen de velger å bosette seg på da de kommer frem. Det er neppe noen overraskelse for leseren at dette viser seg å være mer komplisert enn jordboerne så for seg. Det ender faktisk med total katastrofe.

Og nå kommer spoilerne: Konflikten da de gjenværende menneskene må bestemme seg for hva de nå skal satse på, og opplevelsene til den halvparten av ekspedisjonen som velger å vende tilbake til jorden. Teknologien mestrer de tålelig bra. Det er manglene med biokjemi (ressurser) og konsekvensene for matproduksjonen som gir dem mangelsykdommer og hungersnød. Budskapet er tydelig, og uttales helt eksplisitt av en av lederne når de etter mye spenning og lidelse er tilbake på jorden: Det er ikke mulig for menneskeheten å kolonisere stjernene. Man vil aldri greie å ha med seg eller reprodusere nok av alle de grunnstoffene, kjemiske forbindelsene og det genetiske mangfoldet man trenger for å gjøre en ny planet eller måne beboelig. Det går til syvende og sist ikke an å eksportere økologien vi trenger.

Det er litt annerledes med vårt eget solsystem, som i boken er tett befolket og på vei til å terraformes. Her er det nemlig kort vei til jorden, der man hele tiden kan hente nye forsyninger. Dette gir på sett og vis et fikenblad for å bevare Mars-optimismen fra Robinsons antagelig mest kjente bøker.

Robinson gjør det lettere enn nødvendig for seg selv, iblant lettere enn troverdig, når han skal beskrive problemene med stjerne-koloniseringen. Selv jeg som har minimal greie på disse tingene ser at man kunne løst flere av problemene som dukker opp med litt bedre gjennomtenkning, fantasi, teknologibruk og forberedelser. For ikke å snakke om litt mer naturlig varsomhet i møte med det ukjente.

Slutten av boken er koselig og litt flåsete, men understreker nok en gang at det er her på jorden vi hører hjemme.

Alt i alt er boken spennende nok, sidene glir unna. Man blir trukket inn i historien og er i hvert fall i utgangspunktet villig til å la seg overbevise. Jeg setter pris på de grundige hard-SF-beskrivelsene. (Men hvor troverdige er de? Jeg vet ikke, og er i dette tilfellet ikke interessert nok til å finne ut.) Persontegningene er svake, kanskje med unntak av et par bipersoner som man begynner å bry seg litt om. Dette inkluderer datasystemet, som boken gjennom bruker side opp og side ned på grubling og selvrefleksjon mens det utvikler selvbevissthet. Her må jeg innrømme at jeg iblant hoppet over noen sider uten at jeg tror at det gjorde noe.

Jeg angrer ikke på at jeg leste Aurora. Det er tross alt bra ting i den. Men Robinsons forsøk på å hamre inn et bestemt budskap gjør historien svakere enn den kunne ha vært. Han har absolutt skrevet bedre.

ra 8/2026