Paul McAuley: War of the Maps (2020)

Paul McAuley er en ganske produktiv engelsk SF-forfatter som ufortjent har gått akkurat under radaren hos de fleste. Han skriver variert. Fortellingene hans har ulike utgangspunkt og undersøker forskjellige temaer. Dessverre skriver han variert også i den forstand at enkelte av bøkene hans er geniale, mens andre ikke er det. War of the Maps er midt på treet, kanskje midt på treet pluss.

Vi befinner oss på utsiden av en ganske solid og eldgammel Dyson-sfære, med kunstig belysning for å gjøre overflaten levelig. Denne vanvittig store konstruksjonen er strødd med utallige kontinenter med hver sine landskap og kulturer, men vi kommer kun i kontakt med deler av en, og en liten flik av en annen. (Settingen skriker etter flere fortellinger. Men jeg tror ikke McAuley har utgitt noen.)

De fleste snakker om gudene som laget dette. Noe som utmerket går an å kombinere med forestillingen om at alt ble konstruert for veldig lenge siden av en meget avansert menneskelig kultur som siden ble borte.

Så romanen er vitenskapelig basert, ja, men likevel med nok av mystiske elementer og ikke minst en forestillingsverden hos personene i den som gjør at vi kan se på boken som fantasy hvis vi vil, med tildels seriøse SF-elementer. Dessuten, på dette nivået, hvem kan skille mellom det ene og det andre? Er for eksempel de spesielle evnene enkelte mennesker har og som spiller en så stor rolle i deler av fortellingen, et resultat av fortidig genmanipulasjon, eller noe overnaturlig?

Hovedpersonen er en pensjonert politimann som legger ut på en western-aktig jakt etter en rømt fange som er en meget dyktig men umoralsk og skruppelløs og derfor farlig biolog og genmanipulator.

Man mistenker at han har dratt til naboriket for å hjelpe militæret der i krigen som de langsomt er i ferd med å tape mot invaderende fremmede arter som sprer seg fra hvem vet hvor – en invasjon på DNA-nivå som modifiserer verdens vanlige skapninger og gjør dem til monstre som ødelegger hele økosystemer. Selvsagt viser det seg at sannheten er enda mer komplisert.

Som så ofte hos McAuley, er plottet litt episodisk og meandrerende, men heldigvis blir eskapadene bundet sammen og bidrar til å føre fortellingen videre. Det hele er nokså melodramatisk fortalt; det er en viss tendens til utrolige redninger og usannsynlige tilfeldigheter, som vi bare må godta for fortellingens skyld. Men stedene vi reiser gjennom, og kulturene vi møter, er interessante og troverdige. Iblant er det små glimt av sense of wonder. Og språket er godt.

Hovedpersonen er grundig skildret – men ikke spesielt sympatisk. Endel av bipersonene, derimot, er mer positive og bidrar til å gjøre fortellingen levende.

Underveis får vi med oss diskusjoner om politiske systemer, om vitenskap kontra tro, makt og moral, om hvordan ulike omgivelser former mennesker på ulike måter, og lignende viktige ting. Stort sett rimelig godt integrert i fortellingen.

Jeg likte boken, noen innvendinger til tross. Men hvis du ikke har lest noe av McAuley fra før, er det kanskje bedre å starte med for eksempel alternativhistorie-romanen Pasquale's Angel fra den italienske renessansen, eller Quiet War-serien om konflikter mellom jorden og menneskenes bosetninger ytterst i solsystemet. (Ja, dette høres ut som The Expanse, men McAuley skrev det først.)

ra 8/2026

Kim Stanley Robinson: Aurora (2015)

I begynnelsen av boken, omtrent 700 år fra nå, befinner vi oss på et koloniseringsromskip på vei til Tau Ceti. Det har reist i syv generasjoner, og vi får beskrevet de siste femten-tyve år av turen, som er anstrengende. En sammenhengende rekke av ting går galt og må fikses, med datahjelp, skipets ressurser og menneskelig oppfinnsomhet.

Men det er ikke egentlig dette som er poenget. Poenget er den nesten likelydende men vesensforskjellige gjennomgangen av absolutt alt som faktisk må klaffe for at kolonistene skal lykkes. Teknisk, biologisk, økologisk, samfunnsmessig, psykologisk. Dette blir et stadig viktigere perspektiv jo lenger ut i boken man kommer.

Aurora er navnet de gir månen de velger å bosette seg på da de kommer frem. Det er neppe noen overraskelse for leseren at dette viser seg å være mer komplisert enn jordboerne så for seg. Det ender faktisk med total katastrofe.

Og nå kommer spoilerne: Konflikten da de gjenværende menneskene må bestemme seg for hva de nå skal satse på, og opplevelsene til den halvparten av ekspedisjonen som velger å vende tilbake til jorden. Teknologien mestrer de tålelig bra. Det er manglene med biokjemi (ressurser) og konsekvensene for matproduksjonen som gir dem mangelsykdommer og hungersnød. Budskapet er tydelig, og uttales helt eksplisitt av en av lederne når de etter mye spenning og lidelse er tilbake på jorden: Det er ikke mulig for menneskeheten å kolonisere stjernene. Man vil aldri greie å ha med seg eller reprodusere nok av alle de grunnstoffene, kjemiske forbindelsene og det genetiske mangfoldet man trenger for å gjøre en ny planet eller måne beboelig. Det går til syvende og sist ikke an å eksportere økologien vi trenger.

Det er litt annerledes med vårt eget solsystem, som i boken er tett befolket og på vei til å terraformes. Her er det nemlig kort vei til jorden, der man hele tiden kan hente nye forsyninger. Dette gir på sett og vis et fikenblad for å bevare Mars-optimismen fra Robinsons antagelig mest kjente bøker.

Robinson gjør det lettere enn nødvendig for seg selv, iblant lettere enn troverdig, når han skal beskrive problemene med stjerne-koloniseringen. Selv jeg som har minimal greie på disse tingene ser at man kunne løst flere av problemene som dukker opp med litt bedre gjennomtenkning, fantasi, teknologibruk og forberedelser. For ikke å snakke om litt mer naturlig varsomhet i møte med det ukjente.

Slutten av boken er koselig men litt flåsete, men understreker nok en gang at det er her på jorden vi hører hjemme.

Alt i alt er boken spennende nok, sidene glir unna. Man blir trukket inn i historien og er i hvert fall i utgangspunktet villig til å la seg overbevise. Jeg setter pris på de grundige hard-SF-beskrivelsene. (Men hvor troverdige er de? Jeg vet ikke, og er i dette tilfellet ikke interessert nok til å finne ut.) Persontegningene er svake (kanskje med unntak av et par bipersoner som man begynner å bry seg litt om). Dette inkluderer datasystemet, som boken gjennom bruker side opp og side ned på grubling og selvrefleksjon mens det utvikler selvbevissthet. Her må jeg innrømme at jeg iblant hoppet over noen sider uten at jeg tror at det gjorde noe.

Jeg angrer ikke på at jeg leste Aurora. Det er tross alt bra ting i den. Men Robinsons forsøk på å hamre inn et bestemt budskap gjør historien svakere enn den kunne ha vært. Han har absolutt skrevet bedre.

ra 8/2026