Eirik Austey: På sporet etter det ukjente dyret (1990)

Jeg haver ham aldrig med Øynene seet,
Begiærer ey heller den Ære;
Dog kiender jeg mange, som haver mig sagt:
(Hvis Ord jeg og giver sandfærdelig Magt)
Han maae ret forfærdelig være

På sporet etter det ukjente dyret er en tittel som lover mye; annet er vel ikke å vente fra Eirik Austey, forfatteren av Tyskeren mot Stretermish, en av Norges beste fantastiske romaner på 80–tallet, som slett ikke var så blottet for denslags litteratur som mange 70–tallsnostalgikere blant SF–lesere synes å tro.

Nå føles dette i første omgang som en nedtur. Min hjerne er som andres, full av klisjeer som gjør det mulig å takle virkeligheten, men også begrenser den. Og det jeg tenkte på første gang jeg bladde fort gjennom denne boken, var en bærepose diktsamlinger fra 70–årene som jeg engang kjøpte for 20 kroner. Der var det mye fælt, innimellom Vegard Vigerust, Gunvor Hofmo, Paal Brekke og enkelte andre. Jeg fikk fort en viss forståelse for dem som har avsmak på "tekster" og hele røklet av lignende udisiplinert pludder.

Men Austeys dikt og småstykker vokser i deg etter at du har lagt boken ned, og blir til slutt en frisk og underfundig helhet. Styrken er det man kan kalle hverdagsdiktene: Om kjærester og hvermannsen, men først og fremst om jobb. Gaffeltrøck–dikt som gir deg virkelig trøkk i gaffelen, så å si. Evnen til å se det fantastiske i arbeidet, til å gjøre også jobben til en del av livet som har med drøm og dikt å gjøre, det er kanskje det beste ved samlingen, noe som kanskje kan gi folk perspektiver og glede langt utover de snevrere kretser som synes det er bra med Austeys esperanto– og (såvidt jeg kan se) volapükdikt eller mange SF– og fantasyhentydninger.

Dette er alvorlige greier. I Program, mot slutten av samlingen, heter det:

1. Vekk med enhver sentimentalitet
2. Unngå bilder
3. Ikke lengre enn nødvendig!
4. AKKURAT sånn som det ER.

Jeg vet ikke hvor langt Austey greier dette (er det ikke det programmer er til for?). Sentimentalitet er det ikke, bortsett eventuelt din egen, som ved uoppmerksom lesning kan legge seg som et forførende teppe over den følelsesladede helheten i Austeys bok. Ser man på detaljene er de nemlig kvasse som klør, selv om forfatteren sjelden lar vonde følelser eller hat løpe av med seg. Finurlig og humrende gir han folk nok rep til å henge seg selv, eller i hvert fall nok ord til å vise hvordan de kommer til kort og i enkelte tilfeller kompromitterer seg. På samme måte som hos f.eks. Philip Larkin skjer imidlertid dette med varme og forståelse, stort sett. På sitt beste er det dirrende intenst, og overfor de som fortjener det går ikke medfølelsen på bekostning av vissheten om at de har eller gjør feil. Dette er mulig delvis takket være Austeys klarsynte erkjennelse at ting griper inn i hverandre og påvirker hverandre. Du kan ikke skille det private fra det politiske, det fantastiske lever implisitt i det hverdagslige, de står i gjensidig avhengighetsforhold til hverandre.

Et annet aspekt ved boken er Austeys spretne lek med ord og begreper og navn. Han har en smittsom glede over språket, og den varlige ømheten eller det brennende engasjementet han viser i noen dikt blir bare forsterket av det respektløse tullet i andre.

Første del av Austeys mulige program har vi hørt om. Bilder? Det er ikke bare det du henger på veggen, og Austeys bok flommer over. Heldigvis. Det er noe av det som gjør den så lesbar. Litt lenger enn nødvendig er det nok, men ikke mye. Ikke akkurat som det er heller, dessverre, men Austey skriver slik at selv sånne som meg kunne ønske det ble det. I hvert fall litt.

Eirk Austey:
På sporet etter det ukjente dyret
Tiden 1990, 178 sider
ISBN 82-10-03298-4

 

RA 8/90

Manly Wade Wellman: John the Balladeer (1988)

Om alle mine lemmer 

Var fuld af iidel sang

Om jeg saa høyt istemmer

At det i skyen klang,

Ja sang den dag og natt,

Jeg kunde ey betale,

O Gud, din Naades Skatt! 

Avdøde Manly Wade Wellman er en av disse «klassiske» SF- og fantasyforfattere som har skrevet mange titalls bøker uten at andre enn de mest innvidde egentlig har merket det. Utfra beskrivelser av Wellmans produksjon er jeg overbevist om at mye av det han skrev – i likhet med bøkene til mange slike forfattere – ikke egentlig er det man skal lese fra første til siste bind. Faktisk kan det hende man ikke skal lese noe særlig i det hele tatt. Dog finnes gull på de merkeligste steder, og uten at jeg totalt skal avskrive hans øvrige forfatterskap før jeg vet noe mer om det, kan jeg i hvert fall meddele at det i den anselige haugen Wellman–bøker finnes noen klumper edelt metall.

Dette er romanene og novellene om John, som vandrer rundt i fjellene i North Carolina med sin sølvstrengsgitar og på sin karakteristiske bestemte men kjærlige måte hamler opp med allslags skrømt og djevelskap som truer godtfolk og gjør livet vondt. Det Wellman egentlig gjør er å gjenfortelle folkeeventyr og gjengi tradisjonelle forestillinger om mytiske figurer, av hvilke det europeiske USA egentlig har en ganske større mengde enn snørrhovne europeere er klar over. Slikt sett beveger Wellman seg i samme spor som Orson Scott Card i sin pågående alternativ univers–serie om Amerika (Seventh Son, Red Prophet, Prentice Alvin). Wellman holder seg imidlertid i vår verden og en noe snevrere og strammere ramme, hvilket kanskje bare er en fordel. Jeg liker serien til Card godt og det er en fryd å se den fantasifulle måten han konstruerer en verden ved bruk av endel av Amerikas myter om seg selv. Wellman er mindre vill, men på sin lavmælte måte beveger han deg langt mer. Han er mer seriøst opptatt av å si noe om mennesker og forholdet mellom dem enn Card, og – ikke minst – han har mer vettuge ting å si.

Sammenligningen med Card er imidlertid ganske misvisende hvis man trekker den noe særlig langt. Konsentrer deg om tanken på 1700– og 1800–tallets amerikanske folkeeventyr og «tall tales», spesielt om det overnaturlige, bundet sammen ved en moderne hovedperson, så er du på rett vei.

De første fortellinger om John skrev Wellman allerede i begynnelsen av 1950–tallet, så de er vel – for å ta nok en digresjon – neppe påvirket av en gryende moderne amerikansk sagnkrets, nemlig om hvordan Elvis ikke egentlig er død, men i hemmelighet vandrer landet rundt for å spre vederkvegelse og trøst. Det kunne derimot vært veldig gøyalt å spekulere på om det har vært en viss påvirkning den andre veien. Fortellingene har jo sin opprinnelse innenfor nært beslektede sørstats–kulturkretser, så det finnes i hvert fall kanskje et gitt felles mønster for hvordan en viss type helt skal oppføre seg. Sangeren og gitaristen Johns behandling av mennesker han møter som livet har tildelt harde slag har absolutt sine likhetspunkter med Elvis' påståtte gjerninger.

John holder seg imidlertid på et mer elevert plan enn kollegaen. Fortellingene er gjennomsyret av en meget tiltrekkende og varm menneskekjærlighet med stor forståelse for våre moralske og åndelige skrøpeligheter, kombinert med en brennende og kontant motstand mot ondskapen, som er sterk, skremmende, makthungrig og manipulerende. Den kan synes vakker og spennende til å begynne med, men avsløres snart som platt, kjedelig og nedbrytende på alt som gjør livet verdt å leve, dog akk så listig avhengighetsskapende når du først villig har latt deg lenke av den. Det er en påstand verdt å merke seg og et ikke lite tegn på deres kvalitet når jeg sier at man kan le av glede over enkelte av fortellingene om John uten at det egentlig er det minste snev av humor i dem (skjønt i noen er det absolutt det og). Heller ikke finner du noe særlig sentimentalitet. Johns klare kristne forståelse av de grunnleggende åndelige realiteter i en fallen verden tillater sterke og heftige følelser, men lite ønsketenkning. Selvsagt balanserer Wellman på en stram line her, for det han forsøker å beskrive er det ikke alltid lett å få ned på papir, men resultatet er bedre enn man kunne ha rimelig grunn til å forvente. 

Fortellingene om John hviler på tre søyler: Tradisjonelt folkloristisk materiale dandert med Wellmans tillegg, omskrivninger og lån (i en av romanene prøver f.eks. noen å vekke slumrende onde krefter ved keltisk gudedyrkelse); menneskesynet, kjærligheten og den psykologiske realisme, med derav følgende menneskeskildringer; og så til slutt språket. Den enkleste måten å si det på for nordmenn er at Wellman skriver på dialekt, neppe så tro mot originalen som enkelte forfattere her hjemme kan tillate seg etter hundre år med terping på at dialekter er noe man skal forstå, men likevel nok til at det i begynnelsen er noe uvant. I den grad dette representerer en hindring går det fort over, og snart begynner man å nyte den slentrende og poetiske fremstillingen.

Wellman skrev et tyvetalls noveller om John mellom 1951 og sin død i 1986. I tillegg kommer fem romaner utgitt mellom 1979 og 1984. Romanene er slett ikke å forakte. John egner seg imidlertid best i konsentrert form, så det er lurt å starte med novellene. De er lykkeligvis alle samlet i bindet John the Balladeer, som også er meget godt utstyrt med en innledning om forfatteren av David Drake og en innføring i John–fortellingene og deres bakgrunn av Karl Edward Wagner. (Det finnes også en tidligere utgave ved navn Who Fears the Devil? uten tilleggsmaterialet og et par av de nyeste novellene. I de senere år har dessuten Nightshade Books utgitt Wellmans utvalgte noveller i fem solide bind, og fortellingene om John fyller det ene.) Les imidlertid ikke fortellingene i et jafs. Nesten alle er perler, men – for å nevne noe negativt slik at folk ikke skal tro jeg har gått helt fra konseptene – de er ofte bygget over samme lest. Hvis man prøver å få med seg for mange samtidig, kan de bli gjentagende og forutsigelige.

Manly Wade Wellman:

John the Balladeer

Baen Books, 1988

ISBN 0671654187

(ra 8/1990–g10)

Hans Sande: Det hjertet som vi har. Som og er kjøtt. (1992)

Sand i maskineriet

Det er kanskje like greit å sitere mesteparten av første side:

Det er gøy. Det er gøy å skrive på pese. Bokstavene på skjermen er helt jevne og lysegrønne. Jeg skriver det ned. Og så må de andre gjøre det. Jeg kan alle bokstavene. Men jeg kan ikke alle ordene. Men jeg kan flere ord enn de andre. Jeg kan dele opp ord som er for lange. Bok staver. Så blir det lettere for de som kan lese å lese. Så kan de gjøre det...

Mix masteren er for eksempel ødelakt. Mix masteren. Men det hjelper ikke å skrive det. For alle vet det først. Og ingen kan ordne den likevel...

Etter å ha lest ferdig Hans Sandes nye bok Det hjertet som vi har. Som og er kjøtt., forstår man at allerede her i begynnelsen antydes det som vil vise seg å være sentralt i boken: Forholdet mellom språk og handling, og mellom språk og makt; ulike tilnærminger til teknologi; mulighetene for å føre videre en sivilisasjon når dets medlemmer ikke lenger forstår hvordan den er bygget opp.

Opplegget er dette: Etter atomkrigen eller hva det var, har de voksne forlatt barna alene nede i tilfluktsrommet for å gå opp og speide. De kommer ikke tilbake. Barna klatrer etterhvert ut, og må klare seg selv. De starter med de bilder de har av de voksnes verden, og arbeider videre derfra. Boken er ganske pessimistisk. Alt forfaller, og valget synes å være mellom å tviholde på visjonen om og de etterhvert mer og mer magiske etterlevninger til en kultur man ikke forstår, eller å forfalle til det mest lavtstående barbari. De få tegn til selvstendig tenking og nyskapning blir fort knust av den ubarmhjertige verden omkring eller de andre barna og (etterhvert) deres etterkommere.

Det er mye man kunne kranglet på om denne boken, alt fra det banale faktum at bamsemumsen nok ville ha tørket ut i løpet av de kanskje 50 år handlingen går over, til mer grunnleggende antropologiske og kultursosiologiske forhold. Selv om det er en liten bok, tar den opp mye interessant på en stort sett vellykket måte – men skremmende og deprimerende. Og så handler den selvsagt like mye om oss som de overlevende etter en stor katastrofe.

I fan-miljøer er Hans Sande kommet i skyggen av andre SF- og fantasiforfattere. De som har lest noe av ham (og han er en produktiv forfatter) vil vite at det fortjener han ikke.

Hans Sande:

Det hjertet som vi har. Som og er kjøtt.

Gyldendal 1992, 115 sider

ISBN 82-05-20644-9

(ra 7/1993-kah5)

J.R.R. Tolkien: Ringdrotten (oversatt av Eilev Groven Myhren) (2006)

Gode og forståelsesfulle venner gav meg Ringdrotten til jul. Jeg har ikke rukket å lese så mye ennå, men har bladd litt frem og tilbake og sett på stykker der ulike folkeslag møtes og språkbruken følgelig veksler.

Jeg har stor prinsipiell sans for oversettelsesprosjektet til Eilev Groven Myhren, som virker meget gjennomtenkt. Såvidt jeg kan bedømme hittil, kommer han også rent praktisk godt fra det (selv om jeg hverken er ekspert på Tolkien – langt mindre hans språk – eller norsk filologi; det kommer sikkert etter hvert en grundig analyse fra folkene i Arthedain).

Likevel er det endel motstand man må overvinne. En ting er det egentlig herlige absurde i setninger fra oversetterens merknader som ”Dvergane snakkar såleis læreboknormalen av 1959, med a-infinitiv. Entane held seg meir til hovudformene frå 1917, med kløyvd infinitiv.” En større bøyg er at de ulike dialektformene Myhren gir folkeslagene bærer på en kulturell bagasje som kan bli litt forstyrrende for lesingen inntil man blir dratt inn i fortellingen. Hobbit-mål fra øvre Hallingdal, for eksempel. Myhren grunngir dette med at han i likhet med Tolkien har skjelt til sine egne hjemtrakter. Dette er både ærlig og logisk. Men hvis man først skulle plassere det Myhren kaller Heradet i Norge, måtte det da både naturgeografisk og sannsynligvis også kulturelt være mer naturlig å tenke seg noe i retning av Hadeland eller jordbruksbygdene i indre Østfold – og følgelig bruk av dialekt derfra til hobbitene.

Slik kan man bli sittende og spekulere. Hvorfor snakker trollmennene moderne nynorsk mens alvene taler nærmere Ivar Aasen-normalen jo edlere de er? Gondor-folk som bruker Raulandsdialekt? Og typisk nok blir Norges siste miskjente dialekter, nemlig by- og bygdemål fra rundt Oslofjorden, kun brukt som krydder i orkenes kråkemål. (OK, OK, jeg skjønner logikken også i dette utfra rammene som Myhren har trukket opp. Men det må være lov for en som har sin norske bakgrunn / tilknytningspunkter i Halden og Oslo å småmurre.)

Men – og dette vil jeg understreke meget sterkt – etter at man har lest en stund glir slike assosiasjoner og spekulasjoner mer i bakgrunnen. De ulike språkvariantene begynner å fungere som de var ment, for å differensiere mellom folkeslag og enkeltpersoner i selve boken. Det snev av kulturell bagasje som blir værende igjen, bidrar til å markere relativ alder og graden av kulturell / historisk avstand mellom de som snakker. Tolkien skrev at han i sin gjengivelse av originalverket hadde nedtonet de språklige forskjellene. Myhren har gått motsatt vei og lykkes med det.

Jeg har som tidligere sagt ikke lest nok av Ringdrotten til å gjøre meg opp en endelig mening, men jeg liker godt det jeg har lest hittil. Jeg tror at boken kan komme til å bli stående både som et viktig bidrag til nynorsk oversettelse og som en vellykket og djerv Tolkien-gjengivelse.


J.R.R. Tolkien:
Ringdrotten
(omsett av Eilev Groven Myhren)
Tiden Norsk Forlag, 2006. 1061 sider
ISBN 978-82-0536559-9

(ra  2/2007-wh)