Eirik Austey: På sporet etter det ukjente dyret (1990)

Jeg haver ham aldrig med Øynene seet,
Begiærer ey heller den Ære;
Dog kiender jeg mange, som haver mig sagt:
(Hvis Ord jeg og giver sandfærdelig Magt)
Han maae ret forfærdelig være

På sporet etter det ukjente dyret er en tittel som lover mye; annet er vel ikke å vente fra Eirik Austey, forfatteren av Tyskeren mot Stretermish, en av Norges beste fantastiske romaner på 80–tallet, som slett ikke var så blottet for denslags litteratur som mange 70–tallsnostalgikere blant SF–lesere synes å tro.

Nå føles dette i første omgang som en nedtur. Min hjerne er som andres, full av klisjeer som gjør det mulig å takle virkeligheten, men også begrenser den. Og det jeg tenkte på første gang jeg bladde fort gjennom denne boken, var en bærepose diktsamlinger fra 70–årene som jeg engang kjøpte for 20 kroner. Der var det mye fælt, innimellom Vegard Vigerust, Gunvor Hofmo, Paal Brekke og enkelte andre. Jeg fikk fort en viss forståelse for dem som har avsmak på "tekster" og hele røklet av lignende udisiplinert pludder.

Men Austeys dikt og småstykker vokser i deg etter at du har lagt boken ned, og blir til slutt en frisk og underfundig helhet. Styrken er det man kan kalle hverdagsdiktene: Om kjærester og hvermannsen, men først og fremst om jobb. Gaffeltrøck–dikt som gir deg virkelig trøkk i gaffelen, så å si. Evnen til å se det fantastiske i arbeidet, til å gjøre også jobben til en del av livet som har med drøm og dikt å gjøre, det er kanskje det beste ved samlingen, noe som kanskje kan gi folk perspektiver og glede langt utover de snevrere kretser som synes det er bra med Austeys esperanto– og (såvidt jeg kan se) volapükdikt eller mange SF– og fantasyhentydninger.

Dette er alvorlige greier. I Program, mot slutten av samlingen, heter det:

1. Vekk med enhver sentimentalitet
2. Unngå bilder
3. Ikke lengre enn nødvendig!
4. AKKURAT sånn som det ER.

Jeg vet ikke hvor langt Austey greier dette (er det ikke det programmer er til for?). Sentimentalitet er det ikke, bortsett eventuelt din egen, som ved uoppmerksom lesning kan legge seg som et forførende teppe over den følelsesladede helheten i Austeys bok. Ser man på detaljene er de nemlig kvasse som klør, selv om forfatteren sjelden lar vonde følelser eller hat løpe av med seg. Finurlig og humrende gir han folk nok rep til å henge seg selv, eller i hvert fall nok ord til å vise hvordan de kommer til kort og i enkelte tilfeller kompromitterer seg. På samme måte som hos f.eks. Philip Larkin skjer imidlertid dette med varme og forståelse, stort sett. På sitt beste er det dirrende intenst, og overfor de som fortjener det går ikke medfølelsen på bekostning av vissheten om at de har eller gjør feil. Dette er mulig delvis takket være Austeys klarsynte erkjennelse at ting griper inn i hverandre og påvirker hverandre. Du kan ikke skille det private fra det politiske, det fantastiske lever implisitt i det hverdagslige, de står i gjensidig avhengighetsforhold til hverandre.

Et annet aspekt ved boken er Austeys spretne lek med ord og begreper og navn. Han har en smittsom glede over språket, og den varlige ømheten eller det brennende engasjementet han viser i noen dikt blir bare forsterket av det respektløse tullet i andre.

Første del av Austeys mulige program har vi hørt om. Bilder? Det er ikke bare det du henger på veggen, og Austeys bok flommer over. Heldigvis. Det er noe av det som gjør den så lesbar. Litt lenger enn nødvendig er det nok, men ikke mye. Ikke akkurat som det er heller, dessverre, men Austey skriver slik at selv sånne som meg kunne ønske det ble det. I hvert fall litt.

Eirk Austey:
På sporet etter det ukjente dyret
Tiden 1990, 178 sider
ISBN 82-10-03298-4

 

RA 8/90