Roy Lewis: The Evolution Man (1960)

Tilbake til fremtiden 

Flere enn meg har sikkert iblant kynisk tenkt at gjenopptrykk av gamle, glemte "klassikere" i SF skyldes ønsket om å tjene penger mye mer enn trangen til å løfte store kunstverk opp i lyset. Det skrives så mye likegyldig og pløsete science fiction at selv rimelig gode bøker skiller seg såpass fra mengden at de blir utropt til mesterverk. Nå kan det jo hende at slike bøker likevel er verdt å lese. Og i gamle dager kunne de i hvert fall konsentrere beretringene sine. Våre dagers variant av Roy Lewis' The Evolution Man (som oppigjennom er blitt utgitt under flere forskjellige titler) er Harry Harrisons Eden–serie, som til tross for at den er god, begynner å bli umåtelig langdryg etterhvert.

Terry Pratchett har skrevet et forord der han forteller om folk som har falt av kameler i Sahara av latter under lesning av Lewis' bok, og han slår fast at det er en av de morsomste bøker i de siste 500.000 år. Om dette vil det sikkert være delte meninger, men enkelte kostelige sider har den, denne beretningen om menneskets utvikling presset sammen i livet til en familie, med løpende kommentarer om de filosofiske implikasjoner av hvert nytt utviklingstrinn.

Spesielt onkel Vanja er gjenstridig, som f.eks. her da han oppdager at pappa har begynt å bruke ild: ”...Within reason tools and artifacts do not transgress nature...........I am not illiberal, Edward, and I will go as far as that. But this! This is quite another matter. This could end anywhere. It affects everybody. Even me. You might burn the forest down with it.......May I ask, Edward, are you in control of the thing at all?....my most earnest advice to you is not to keep it going any longer....before you get a chain reaction started”. Nå er ikke pappa helt målløs heller, på fremskrittets vegne: "...You'll be saying that we are properly adjusted to our environment next. That's what they all say when they get tired of evolving. That's the last thing your specialist says before an even more specialized specialist comes along and gobbles him up. How many times must I tell you these things? There are moments when I get the feeling that there is a clear and unobstructed passage between your ears. And you call yourself the crown and consummation of a million years of evolutionary toil by your betters. Pshaw!"

Synes man at dette høres gøy ut, og kan man tenke seg å gjennomgå ca. 150 sider lignende diskusjoner altimens våre forfedre lærer å kontrollere ilden (vel…), steke mat, prøver å temme dyr ("What's that?" demanded Father sharply, and William held up a small, struggling object. "It's a dog–cub," said William. "A puppy. I call him Rags". "Be careful he doesn't give you indigestion", said Mother. "They get dreadfully tough in no time at all with all that running".), finner opp sang, dans, malerier, arbeidsdeling, religion og nye våpen, ja, da er dette boken for deg. Hvis du ikke tror at dette høres interessant ut, er det ikke noe særlig annet å hente ut av den.

Etterhvert vil forhåpentligvis de fleste irritere seg litt over den grenseløse utviklingsoptimismen, som jo imidlertid er i hvert fall delvis satirisk ment. Og heldigvis begynner man mot slutten av boken å oppdage politikk, diplomati, autoritetstro, juks, bedrag og syndefall rent generelt. Bortsett fra at man godt kan rynke på nesen over det synet på forholdet mellom natur og kultur dette innebærer, gjør dette at boken redder seg inn og tross alt kan få status som en mindre klassiker. Og, som Terry Pratchett skriver i forordet, vil den ihvertfall forårsake at du aldri igjen kan se på åpningsscenen i 2001 med samme undring som før. Det eneste du nå kommer til å sitte og lure på, er hvilken av dem som er onkel Vanja.

ra 1989