Einar Gjærevold: Ville fugler flyr (1987)

Vellykket debut

Så er den her da, Einar Gjærevolds lenge bebudede novellesamling Ville fugler flyr. Altså ingen unnskyldning lenger for alle oss som ikke har greid eller giddet å følge hans mangslungne utgivelser i diverse blader. Og man kan like godt slå fast først som sist at denne samlingen må være noe av det mest gledelige som er skjedd i norsk sf og fantasi de siste årene.

Boken inneholder åtte noveller: eventyr, sagn, science fiction – med lengde fra det helt korte opp til femti sider.

Miljøene og kvaliteten varierer, men mye av gjennomgangstonen er den samme. Gjærevold er opptatt av mennesker, og av samspillet mellom deres evner og vilje på den ene siden og de krav og begrensninger omgivelsene setter på den annen. I hvilken grad styrer vi våre egne liv? I hvilken grad burde vi få styre våre egne liv? Og kan og bør vi forsøke å skape frihet for andre enn oss selv? Finnes det noe riktig balansepunkt mellom vår egen trang til selvhevdelse og begrensninger i vår handlefrihet forårsaket av foreldre, kjærester, sosiale konvensjoner, staten, æresbegreper, ideologier, staten?

Gjærevolds personer er troverdige. Mange andre norske forfattere av fantastisk litteratur kunne ha mye å lære av ham. De står hele tiden i sentrum av fortellingene, dette handler om hvordan mennesker får det i ulike miljøer og situasjoner, og i liten grad om f.eks. vitenskapelig spekulasjon, selv om flere av fortellingene er ren og straight science fiction. Behovet for samkvem og solidaritet med andre mennesker blir lagt vekt på, uten at det henfaller til sentimentalitet. Vi føler alltid en dyp sympati med dem i deres feiling og vakling og nederlag og frustrasjon, selv om forfatteren understreker den enkeltes moralske ansvar i de valgsituasjoner de havner i. «Kald og ensom er menneskets veg, vi trosser den med lengsel», som de sier like etter at mennesket har satt fot på Mars for første gang.

Den mest ambisiøse – og også den beste – av novellene er "Valkyrie"!, en ikke–altfor–fjern–fremtid – sak der en forfyllet og nedbrutt mann på flukt fra sitt tidligere liv plutselig får sjansen til verdighet igjen. Men flere av de andre fortellingene hever seg langt over gjennomsnittet, blant annet tittelnovellen, som handler om mennesker fanget i ulike kulturelle i forutsetninger som til tross for en intuitiv solidaritet ikke greier å leve med hverandres begreper om det riktige liv.

Foruten persontegningene og (som oftest) et vel utarbeidet plot, er Gjærevolds styrke språket. Nå skal man ikke slenge ut superlativer grenseløst, for i nobelprissammenheng og sånn er det sikkert ikke så mye å skryte av. Men i sf og fantasi er vi her på berget og tildels internasjonalt så sulteforet på folk med en skriveførsel utover det funksjonelle, at når det dukker opp noen med litt større evner enn akkurat det, er det verdt å merke seg. En sjelden gang tar billedbruken overhånd. Litt for mange opplevelser a la «... fettosen lå fet som gjenferdet av en forspist konge ...» er ikke helt bra for magen, men det er ikke så mye av denslags som jeg fryktet utfra det folk fortalte meg på forhånd.

Hvis dere sånn i forbifarten har fått et vagt inntrykk av at dette i visse henseende ligner på Øyvind Myhre, har dere helt rett. Ikke misforstå: Gjærevold er helt og holdent sin egen mann, men både det han skriver om og måten han gjør det på har sine likhetspunkter med Myhre.

Det er jo alltid et håp man uttrykker når det kommer en bok av en norsk sf– eller fantasiforfatter, at de skal utvikle seg og bli (enda) bedre. I motsetning til endel andre, har Gjærevold et solid grunnlag å arbeide videre utfra. Kjøp boken og les den. Ikke fordi den er norsk og du føler du må støtte opp om denslags, men fordi den er god. I motsetning til endel andre bøker fra Bok og Magasinforlaget, er omslaget pent, trykkfeilene få og innbindingen og trykkingen gode. Dessuten er prisen fortsatt moderat i forhold til kvaliteten.

Einar Gjærevold:
Ville fugler flyr
Bok og Magasinforlaget 1987, 181 sider
ISBN 82903871

RA 2/88