John Barnes: Sin of Origin (1988)

Som i de gode gamle dager 

Hvilken fryd er det ikke å finne en bok som er tilfredsstillende! Ikke en fremtidig klassiker, ikke noe som minner om Tolkien på sitt beste, ikke nok en av disse forfeilede mesterverkene som er rasende bra på enkelte punkter, men faller pladask igjennom på andre. Nei, en bok som får alt til, ikke briljant, og uten store fakter, men som får det til. En bok som vet at den ikke har sjanser til å nå toppen av første divisjon, men som så i hvert fall sørger for å gjøre rent bord i andre. En trøst for litteratursmaken, en lindring for sjelen, en bok som ikke er gjennomkommersialisert, ikke er moteriktig med de farer det innebærer, et solid håndverk som man kan bruke til hverdags i mange år fremover. John Barnes' Sin of Origin er en slik bok. Les den, og ta godt vare på den.

Vi befinner oss i en fremtidig galaktisk imperie–tidsalder. Imperiene kommer i tre smaksvarianter: Islamsk, kommunistisk og kristen. Kristen vil i denne sammenhengen si katolsk. Og kirken har tatt over også all verdslig makt. Nå synes ikke det å være noe stort problem; det er ingen despotisk makt vi møter. Tvertimot får vi forståelsen av at dette er den absolutt mest menneskelige tredjedelen av galaksen. Eller vesenlige, hvis man kan si det slik. For naturligvis har man i tidens løp støtt bort i fremmede vesener, som man enten slåss bittert mot, samarbeider med eller regelrett inkorporerer i sine imperier.

Sin of Origin går for seg på den nyoppdagede planeten Randall, hvor kirken har drevet misjon en kortere tid. Alt går såre vel for seg, inntil de innfødte plutselig vender seg mot misjonærene og begynner å slåss, uten at vi har den fjerneste anelse om hvorfor. Det er ingen enkel sak å finne ut av: De innfødte er langt mer innviklede enn vi først tror. Barnes gir en fasinerende og sammenhengende skildring av den fremmede kulturen i en Heinleinsk / Andersonsk stil. Og han er i sitt ess når det gjelder å vikle frem hvilke innvirkninger det kristne budskap og møtet med mennesker har hatt på randallianernes samfunnsstruktur og den enkelte innfødtes selvforståelse. Det er et ikke minst sympatisk trekk ved boken at man får forståelsen av at kirken er like opptatt av begge deler: den enkeltes frelse og deres samfunns redning. Dessuten har Barnes sterke person– og vesenskildringer, rammende psykologiske innsikter og en betagende måte å spille ut viktige filosofiske og metafysiske spørsmål i samhandlingen mellom karakterene. I tillegg serverer han, slik all god SF av denne typen bør, interessante vitenskapelige spekulasjoner som han pliktskyldigst også lar få innvirkning på sine personer. I det hele tatt. Boken er vanskelig å legge fra seg. Jeg har lest bøker i det siste som er bedre. Men jeg har ikke lest noen annen SF–bok som er så fullstendig, så tilfredsstillende, så sympatisk hel. Det er som med de gamle, gode SF–bøkene fra da du var yngre: Selv da visste du vel egentlig at det kanskje fantes bedre litteratur, men for det rene skjære eventyr, for personer og aliens og miljøer og en konflikt og tankegods og diskusjon som var verdt å få med seg, samtidig som det var vanvittig underholdende, se da var slikt som dette tingen. Jeg hadde ikke vært borti John Barnes før. For alt jeg vet har han i mange år vært en aktet forfatter og jeg derfor uvitende. Men fra nå av kommer jeg til å jakte på Barnes–bøker hvor jeg enn går.

RA/89