Jón Sveinbjørn Jónsson: Den hvite reven (1992)

Bereist sørlandsskrømt

Familien arver oldemors gamle hus på en idyllisk sørlandsøy. Men allerede ved første øyesyn melder tvilen seg: Hvorfor er fergemannen så skummel, hvorfor ser huset ut som et amerikansk præriehus midt imellom sine sørlandssøte naboer, hvorfor henger det alltid en mørk sky over det?

Den hvite reven er en spøkelseshistorie, og selv om den ikke er banebrytende på noen måte, er den et meget skikkelig utført stykke håndverk. I gode bøker av denne typen er det først og fremst språket som skaper stemningen, og Jónsson vet hvordan å skrive. Dessuten skjer mystiske ting, eller i hvert fall kan man tolke det slik, og du vet lenge virkelig ikke hva som egentlig foregår. Selv etter at det nokså flåsete spøkelset og hans tragiske men overdramatiske skjebne er avslørt, greier forfatteren å opprettholde en følelse av uhygge da vi får et dypere blikk inn i kreftene som driver spøkelset frem. I god gotisk og romantisk tradisjon er det sammenheng mellom sinnsstemningen hos hovedpersonene og hvordan naturen rundt oppfører seg. Men selv om et av hovedpoengene ved boken er at verden forandrer seg avhengig av hvilke øyne vi ser den gjennom (eller det vekslende humøret hos samme øyne), understrekes det hele tiden at det også kan ligge noe bortenfor det. Selv om vi tolker hva verdenen vil si oss, er den reell, i likhet med de overnaturlige deler av den vi ikke kan se.

Spøkelset er altså vel monomant, men det er tross alt et spøkelse. Og et overbevisende sådant. Moren og faren er imidlertid også klisjéaktige (men sympatiske og underholdende) figurer. Grunnen kan være at vi utelukkende ser dem gjennom tenåringsdatteren og hovedpersonen Elisabeths skarpe og avslørende blikk, og vi forstår at hennes versjon ikke er hele sannheten. Henne er det derimot ganske mye gnist i, og ved siden av språkføringen er det gjennom henne boken lever.
 
Dette med den hvite reven får vi aldri riktig greie på. Men noen mysterier bør man da også sitte igjen med etter en god bok der alt annet blir ettertrykkelig og troverdig oppklart.
 
Jón Sveinbjørn Jónsson:
Den hvite reven
Cappelen 1992, 165 sider
ISBN 82-02-13183-9
 
ra 3/93