Like etter annen verdenskrigs slutt dukker det opp en
forkommen ung mann på en isolert gård på Salten–kysten. Hvem er han? Rømt
konsentrasjonsleir–fange, nazist på flukt fra rettferdigheten, en havarert
fisker? Selv vet mannen til å begynne med ingenting. Etterhvert hevder han å
huske stadig mer av sitt tidligere liv, og sier at han er Jesus; klonet fra
genmateriale i en celle funnet på likkledet i Torino, indoktrinert i bibelsk
lære og så til slutt korsfestet, som et ledd i et vitenskapelig eksperiment for
å se om Kristus virkelig beseiret døden.
Om dette får man tro det man vil. Jesu gjenkomst er et
tema man skal behandle med ualminnelig varsomhet; det er så altfor lett å bruke
ham til å dælje løs på ens private hatobjekter. Ikke at dette nødvendigvis
alltid er helt negativt, eller farlig, det betyr bare at man skal være ekstra
på vakt for ikke rote seg bort. Man kan få en ganske sviende saftig satirisk
effekt ut av å stille Jesus opp mot syndige utvekster i ens eget samfunn, og
det er egentlig ikke det minste vanskelig å gjette seg til hvordan det til
slutt går i Dag Ove Johansens Stormnatt, utgitt av
Bladkompaniet ifjor.
Selve storyen med at Jesus skal være klonet osv. kunne
Johansen godt spart seg. Du får lagt inn et skikkelig spark mot enkelte
vitenskapsmenns ubarmhjertighet og mot enkelte vitenskapsmenns vanvittige tro
på at absolutt alle spørsmål lar seg underkaste naturvitenskapelig metode.
Bortsett fra dette, er imidlertid hele opplegget et stort irritasjonsmoment;
det måtte gått an å bruke en mindre søkt måte å hente Jesus inn i fortellingen
på. Dessuten bruker Johansen Jesu opplevelser mens han blir forsket på som et
påskudd til å granske hans motiver og sjeleliv. Uansett hva man måtte mene om
Jesus, er det antagelig lett å forstå at isen er tynn under føttene på den som
våger seg ut på noe slikt. Både litterært og religiøst / idemessig burde man ha
en viss forestilling om hva man vil med det før man legger i vei. Det er det
sikkert mulig at Johansen har hatt, men til meg har han ikke greid å meddele
det. Et av problemene med å trekke Jesus inn i skjønnlitteratur, er at hvis man
ikke lar ham være den Bibelen sier at han er, men begynner å legge til eller
trekke fra, så mister han meget fort sin interesse. Lysende moralske eksempler,
åndemanere eller sjarlataner går det drøssevis av på dusinet. Forfattere som
skildrer Jesus som kun det, har en stygg tendens til slapt å flyte på
subjektets kjente navn og lar være å bygge opp en personlighet som er i stand
til å bære den nye karakteren de har funnet opp.
Samtidig er det så mye ved denne boken som er godt. Det
kan ikke være tvil om at dette er det beste Johansen har fått utgitt
hittil. Stormnatt inneholder natur– og miljøskildringer
som sitter som tyggegummi på stolen; det slipper ikke tak i deg. Endel av
personene er skikkelig levende, og Johansen har til og med i enkelte tilfeller
en viss dreis på en troverdig skildring av hvordan de opplever å bli
konfrontert med denne mystiske mannen som hevder å være Jesus.
Boken er absolutt verdt å lese, og representerer et ikke
uvelkomment bidrag til norsk fantastisk litteratur. Spesielt på grunn av
Johansens evne til å la det overnaturlige / fantastiske gli inn i norsk
hverdag. Det er altfor lett å la SF foregå i et anonymisert,
angloamerikansk–preget miljø. Dette er det gode ved boken. Den tar også opp
endel grunnleggende spørsmål til diskusjon. Jeg er langtfra sikker på om disse
spørsmål er verdt å diskutere lenge eller inngående utfra det grunnlaget vi får
i Stormnatt. Det er det dårlige ved boken.
Dag Ove Johansen:
Stormnatt
Bladkompaniet 1988, 126 sider
ISBN 82-509-2095-3
RA 8/89
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar