"Ved siden av dagen idag, samtiden, fantes det han kalte den mytologiske tiden nå, tiden da alt var første gang, som i skapelsens øyeblikk. De hadde det hele inne i seg, et landskap som trenger lys for å komme til syne, eller en drøm å våkne opp i. Mange mener at denne tradisjonen var død. Men den tilhørte livet og de nå den. Kunnskapen var uavhengig av menneskene. Den bestemte dem, hadde satt sin kode, sitt mønster inn i dem, formet dem."
Det er Jon som tenker dette, Jon som er hovedpersonen i
Ailo Gaups roman Trommereisen, utgitt på Gyldendal ifjor.
Men det er ikke på grunn av slike intellektualiserte betraktninger at han nå er
på vei hjem til Finnmark sammen med sin Lajla. Det hele er langt mer
håndgripelig; en tromme kaller på ham, kaller på ham i hans drømmer, skremmende
men samtidig bydende. Dette er den siste av de store sjamantrommene, den siste
som ikke enten er brent av den inntrengende kristne kulturen eller sendt på
museum i det sosialdemokratiske Norge. Nå kaller den på Jon: Den er fanget, og
i fare. Jon er utvalgt til å befri den. Og jakten på trommen blir også Jons
jakt på sin egen sjel og sine egne røtter, de som flertallskulturen i Norge har
gjort så godt den kan for å kutte over.
Her på berget har behovet for det fantastiske i
litteraturen vært ivaretatt av eventyr, mytologi og i våre dager kanskje ikke
minst historiske fortellinger. Tilgangen på fantasy i angloamerikansk betydning
av ordet har ikke vært stor. Det fører imidlertid til blindhet hos mange
entusiaster overfor verdiene i hjemlig litteratur som er såvidt utenfor båsen.
Dersom Trommereisen hadde vært like godt skrevet på
engelsk, med keltisk i stedet for samisk mytologi som utgangspunkt, ville den
blitt ravet opp i skyene.
Den viktigste grunnen til at dette ikke blir dusinvare
med ny innpakning, er at forfatteren skriver som om det betyr noe, både for ham
og for oss. Den mytologiske overbygningen er ikke kun et fikst triks for å
tjene penger. Det er samefolkets fremtid det står om, og det er en kamp på liv
og død. Men at Ailo Gaup skriver slik skyldes ikke bare at han føler for det,
det er det sikkert mange som gjør. Han behandler også språket og strukturen i
fortellingen slik at vi blir engasjert. Han har da også tidligere skrevet
prisbelønnet lyrikk.
Alt fra første stund merker vi at det materialistiske
sosialdemokratiske verdensbildet ikke er fullstendig dekkende for hva som skjer
rundt oss. Vi blir kastet rett inn i en skremmende situasjon der idyllen ved
hjemkomsten til Finnmark blir flerret av onde magiske og overnaturlige vesener
som er ute etter å hindre Jon i hans ærend. Heldigvis er det også medhjelpere:
den siste sjaman, noaidi, viser ham veien. Mystiske kvinner av Soldatterens
slekt dukker opp for å hjelpe ham mot Månens barn. Kampen raser både på det
fysiske og det mytiske plan, og gjennom fare, trengsler, dumhet og feilgrep
vokser Jon gradvis til bedre forståelse av sine evner, sin oppgave, sin kultur
og hva som må til for å samle og hele samefolket.
Denne vellykkede blandingen av reiseskildring i Finnmark,
action–fortelling og kjapp innføring i samisk mytologi har også noe den
forsøker å si resten av oss: Er det verdier og egenskaper ved den samiske
førkristne religion, ved samenes kultur, ved dens måte å møte og forvalte
verden på, som vi kan lære noe av? I slutten av boken er i hvert fall Jon
beredt til å dele sin sjamanistiske innsikt også med ikke–samer. Verden trenger
all den hjelp den kan få.
Trommereisen er
– som naturlig kan være – et til tider bittert oppgjør med følgene av
kristningen / "vestliggjøringen" av samefolket. Det gikk hardt for
seg. Vi som er kristne, har mye å svare for. At en kultur har negative trekk –
noe Gaup ikke stikker under en stol– er knappast unnskyldning for å prøve å
rasere den fullstendig. Gjennom bøker som Trommereisen kan
vi for hvem samene er noe farverike greier langt borte oppi kulden (jada, jada,
jeg vet at Oslo er Norges største samekommune) begynne å lære noe mer om dem og
om kulturens tradisjonelle tenkemåte og verdier. Det er et av de mulige første
skritt på veien til å reflektere over hva vi må gjøre med oss selv for at det
skal være mulig for samefolket å rette opp det som er blitt gjort mot dem.
Og så er det utmerket litteratur. Jeg vet ikke om
forfatterne ville følt seg helt vel til mote med sammenligningen, men på mange
måter ligner Trommereisen på Øyvind Myhres Pålgrims
vandring. Vinner ikke Trommereisen premien for
beste norske fantastiske verk det siste året, vil det ikke skyldes at den ikke
fortjener det. Det vil skyldes at folk ikke har lest den. Men det kan man jo
snarlig rette på, eller hva?
Ailo Gaup:
Trommereisen
Gyldendal 1988, 216 sider
ISBN 82-05-17966-2
RA 8/89
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar