Også jeg har stått på et høydedrag øverst i Torshovdalen
vinterstid og skuet utover nattens Oslo med fjorden i det fjerne. Jeg har sett
lysene, hørt den evige summingen, tenkt dypsindige tanker om den moderne byen
som en levende organisme, med veiene som blodårer og telenettet som
nervetrådene. Jeg har til og med gått derfra ned mot Grünerløkka. Men jeg har i
motsetning til Jon Ewo ikke skrevet bok om det.
Ewos fremtids–Oslo transenderer cyberpunken og blir et
slags kafkask cyber–fantasy, med samme glorete, truende stemning som i enkelte
av B–filmene boken er inspirert av. Når jeg bruker ordet transendere mener jeg
imidlertid ikke at Ewo har funnet frem til noe bedre. Her er ingen logikk
bortsett fra den som følger av trangen til kjærlighet, kamp, kontroll og hevn.
Dette er postmodernistisk kitsch løpt løpsk. Ewo tar fritt elementer fra
klassisk hardkokt amerikansk krim, gangsterfilmer og sf, ispedd stemninger fra
norsk litteratur fra hundre år siden og forsøker å røre det sammen til noe
nytt. Det er oseaner av hentydninger.
Men selv om det på mange måter er et interessant forsøk,
holder det ikke sammen i limingen. De enkelte elementer er ikke godt nok
integrert. Og problemet for Ewo blir at man derfor vurderer de enkelte
elementene etter hver sine kriterier. Målet var kanskje at uregelmessighetene
og usannsynlighetene skulle suges opp i og gjøres uvesentlige av – ja, kanskje
bidra til – stemningen Ewo forsøker å bygge opp gjennom fragmentene. Men i
stedet er man hele tiden pinlig oppmerksom på detaljer som at det sf-innpakkede
overvåkningssystemet er fantasi (selv om han får frem det vesentlige poenget at
informasjon er en forutsetning for makt), at forfatteren ikke har tenkt nok
gjennom implikasjonene av Oslo som tropisk (eller i hvert fall subtropisk) by,
at han åpenbart har svært tåkete forestillinger om hvordan skurken Bronskys
finansimperium fungerer, osv. Jeg driver ikke her med pedanteri og leker
gledesdreper ved å påpeke småting i den store sammenheng. Tvertimot er poenget
mitt at nettopp fordi den store sammenhengen ikke lykkes, blir oppmerksomheten
trukket mot småtingene. Ewo har ikke skrevet godt nok til å la være å ta
konvensjonene til de genrene han bruker på alvor. Og ennå har jeg ikke sagt noe
om de mer alvorlige strukturelle problemene boken har når den skal forsøke å få
kjærlighetshistorien til å passe sammen med gangsterfortellingen og
cyberpunken. Dessuten er egentlig plottet ganske tynt. Oppmerksomheten begynner
etter en stund å vandre. Det er når man reflekterer over disse ting at
spørsmålet begynner å melde seg hvor mye poeng det i det hele tatt er i det som
Ewo forsøker å gjøre.
Det mest interessante ved boken blir derfor personene:
Solander Krogh, den tøffe detektivhelten, hans vestindiske kjæreste Marlene,
den automatiserte morderen Kruger, gangster–finansmannen Bronsky. Av disse er
Marlene den mest interessante, i hvert fall den mest levende. Noe av poenget
med endel av de andre personene er jo nettopp at de skal være en ansamling
klisjeer. Men selv om dette gir muligheter til ironisering over typer og genrer
og muligens til og med kan være med på å si noe om hvordan det postmoderne
mennesket er satt sammen (morderen er en nesten kvalmende moteriktig lignelse),
får det unektelig også negative konsekvenser i en roman: det skal svært godt
gjøres å få en slik figur til å være noe mer enn en konstruksjon som nok kan gi
tanken næring og som man kan forholde seg til intellektuelt, men som man
bokstavelig talt ikke føler noe for.
Populær–postmodernismen (hvis det er et uttrykk som gir
mening) sier at alt er illusjon. Det finnes ikke annen virkelighet enn den du
selv velger å definere. Personligheten defineres som et samlingssted for
illusjoner, verden filtrert gjennom og reflektert tilbake fra den masken man
har valgt. Fordi man bevisst velger sine masker, fordi man vet at det er
illusjon, kan masken godt være outrert og usannsynlig – i og med at det er mer
gøy, er det ingen grunn til at den ikke skulle være det. Dette i motsetning til
oss slaver av fortiden som holder fast ved illusjonen om en objektiv
virkelighet, og hvis masker derfor blir langt mindre reflekterte og iblant helt
ubevisste. Ulempen for postmodernisten er selvsagt at i det øyeblikket masken
brister er det ingenting igjen. Det blir som en smultring: Interessante ting
rundt et hull i midten. Mens objektivisten blir sittende med sin hvetebolle;
muligens prosaisk men i hvert fall ikke innhul.
Solander Krogh er en postmoderne litterær person. Han er
en sydende gryte av andres roller, til og med i bokstavelig betydning når han
lever seg som verst inn i gangsterfilmene. På mange måter er dette hans
dilemma, og årsaken til hans undergang. Finnes det noe eget der inne, bak de
roller som har flytt hans vei? En av hovedsakene i boken er
kjærlighetshistorien mellom Krogh og Marlene. Kjærlighetens vilkår i en
mannsdominert verden har Ewo åpenbart små tanker om. Krogh greier aldri å riste
av seg skallet og slippe kjærligheten innpå seg. «Han finner ingen muligheter
til å bryte ut av mannen sin», sies det om han et sted. For meg er det
tragedie, for andre kanskje bare nøktern konstatering uten følelsesmessige
overtoner. Et greit eksempel på at hva man får ut av en bok avhenger av hvilket
syn på tilværelsen man går til boken med. Så langt er sikkert Ewos bok og jeg
enige. Der jeg faller av lasset, der jeg mener boken lurer seg selv, er når man
bruker denne selvfølgeligheten som et avgjørende indisium på at det ikke finnes
noe syn på tilværelsen som gir mening annet enn for en selv, hvis en slik
størrelse da overhodet finnes. Jeg skjønner at dette er et problem for dem som
tror det. Men hadde det vært mulig å skrive bøker om det hvis det var sant?
Dette er en av de bøkene hvis mangler – eller rettere
sagt de refleksjoner manglene avstedkommer – gjør den interessant. Men Ewo har
et godt språk (iblant gnistrende godt – selv om det noen ganger blir for
tydelig at han forsøker å skrive gnistrende godt og det derfor faller litt til
jorden). Og det er ikke til å komme fra at det er et fascinerende bilde av Oslo
Ewo presenterer, selv om det også er forvirrende. Men slik er det jo også i
virkeligheten. Ewo er en forfatter det skal bli spennende å følge med videre
på.
Jon Ewo:
Dit gatene gar når det blir natt
Gyldendal 1992, 215 sider
lSBN 82–05–20799–2
RA 3/93
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar