Jack Vance: Night Lamp (1998)

Invancible

Et hav av verdener ute blant stjernene der myriadene av menneskelige kulturer dyrker sine særegenheter. Kloder der eleganse, intriger og intrikat sosialt spill skaper flyktige (men å så skjønne!) slør over den uavvendelige undergangen. Jack Vance fornekter seg ikke. En av science fictions fremste stilister slår til igjen i Night Lamp, en vittig og finslepen dannelsesroman som ikke står tilbake for det beste han har skrevet tidligere.
På en forskningsferd til en utkantsplanet for å ta opp musikken til nok et eksotisk folkeslag, adopterer et akademikerpar en gutt som de redder fra å bli slått ihjel av lokalbefolkningen. Han er sterkt medtatt. Da han våkner, er minnet hans borte bortsett fra noen få glimt av en fortid som synes å romme både skrekk og skjønnhet. Og så navnet – Jaro.

Dette er Jaro Faths bok – historien om hvordan vissheten om at han er annerledes og trangen etter å finne ut av sin mystiske bakgrunn gjør det umulig for ham helt å tilpasse seg sitt adoptivsamfunn, og om hvordan han gradvis øker i modenhet, selvinnsikt og kunnskap om sin opprinnelse.

Som ofte hos Vance er det språket som bærer boken. Det betyr ikke at hverken intrigen, personskildringene eller ideinnholdet i boken er til å kimse av – men de ville nok ikke vært noe særlig oppsiktsvekkende hvis de måtte stå på egne ben. Faktisk virker det som om Vance noen steder bevisst og litt ertende tøyer grensene for å se hvor bisarre påfunn han klarer å få oss til å godta i ly av den stemningen hans særegne språkdrakt skaper.
Historien rulles langsomt og likefremt ut. Ingen krumspring, få tilbakeblikk og ikke så altfor mange hemmeligheter når man først begynner å nøste opp. Dette gjør at overraskelsene virker desto sterkere når de kommer. Eller ikke kommer. I oppgjøret på slutten blir hovedpersonen for eksempel ledet helt frem til kanten av det som psykologisk sett ville vært den største avsløringen i boken, for i stedet å bli intetanende sendt i en helt annen men svært overraskende retning av forfatteren.

Vance lager som sagt ikke personer eller verdener som er troverdige hvis de hadde måttet stå på egne ben (vel, ok da, kanskje personer – i hvert fall er de svært interessante og konsistente). At det likevel blir så bra skyldes ikke noe så enkelt som at språket trollbinder oss slik at vi glemmer problemene. Det er vel snarere at han skaper samfunn og personer som passer til sin skrivestil, slik at de virker fullstendig naturlige når vi leser. Hadde man kaldt og rolig satt seg fore å analysere verdenene han skildrer i denne boken som alle på sitt forskjellige vis er preget av strevet etter å oppnå og beholde status og ære, ville de klappet sammen. De er ikke troverdige løsrevet fra Vances fortelling. Men man behøver ikke tro på det for å synes det er gøy.

Til tross for det som er skrevet over, har plottet sine snurrige finurligheter slik at det ikke blir kjedelig eller altfor forutsigbart, og det florerer av ertende sidespark til vårt eget samfunn. Detaljrikdommen er fascinerende, som alltid hos Vance. Og etter alt forfatteren har bygget opp til gjennom boken, greier han på slutten nesten å tilsløre hvor besynderlig lett hovedpersonen slipper unna skyggene. En nesten umerkelig bombe som skaper mangslungen ettertanke i det som ellers virker som et mildt og ekspansivt lystspill der drømmer blir virkeliggjort, dyd belønnet og ondskapen stort sett straffet.

 

Jack Vance: Night Lamp

Voyager (HarperCollins) 1998, 380 sider

ISBN 0-00-648211-2

ra