Trond Buland er en av de norske forfattere av fantastisk
litteratur som har det mest levende språket. Derimot har han ofte hatt
problemer med å skrive om noe. Buland skilder miljøer og stemninger så det er
en fryd. Men plottet har hatt en stygg tendens til å meandrere ut i ingenting.
Nå vil jeg ikke si at det behøver å være en avgjørende
innvending. Men det hjelper likevel utvilsomt på kvaliteten i Bulands
forfatterskap når han i fortellingene i den nyutgitte samlingen Den
lange drømmen fra Bok og Magasinforlaget stort sett har et
tilfredsstillende rammeverk å la den gode språkbruken utfolde seg på.
Det er tolv fortellinger. Mange av dem har versert i
blader og fansiner før. Best er kanskje den prisvinnende Bird Lives!,
en stemningsmettet fortelling der miljø og musikk er det viktigste, blandet med
et snev av det uhyggelige overnaturlige. Dette er en typisk Buland–fortelling,
og en genre som ser ut til å passe ham. Lignende småparanoide noveller der
hovedpersonen gradvis konfronteres med det angstskapende, lovecraftaktige,
muligens overnaturlige Andre (som ofte er godt plantet i norsk virkelighet og
tradisjon) er blant de beste i samlingen. "Det er noen der ute,
men de liker oss neppe", som det heter i Stig Berghs forord.
Nettopp på grunn av disse stemningsskapende evner er det
i skrekkfortellingene Buland lykkes best. De renere science
fiction–fortellingene er kompetente, men går noe lettere i glemmeboken. Det
skyldes nok tildels at redselen for å miste kontroll over tilværelsen (evt.
forsøket på å innbille seg at det likevel er orden i kaos) er Bulands mest
gjennomgripende tema. Det er det lettest å formidle gjennom nettopp
skrekkfortellingen (skjønt jeg skylder vel også å si at en av grunnene til at
sf–fortellingen Kapret ikke grep meg, er at
forsvarsmekanismene og troverdighetsproblemene ble nokså store i forhold til de
kristne terroristene som opptrer der, selv om Buland har et visst grep på å
skildre fanatikerens sjelsliv).
Også på andre områder er fortellingene preget av Bulands
engasjement: den ortodokse norske naturkjærligheten, antikrigs– og
anti–system–holdningen, den vare kampen for å hegne om kjærligheten. Og
karakteristisk nok er mange av fortellingene lagt til Trøndelag.
Buland har en særegen og egentlig ganske fascinerende
fortellerstemme. Veldig mye av det han skriver er lett å kjenne igjen. Så bra,
derfor, at det man kjenner igjen manifesterer seg i stadig bedre fortellinger.
Et par av novellene i Den lange drømmen burde kanskje
vært slipt litt mer på før de kom mellom permer. Men boken som helhet er et
godt skritt forover i forhold til debutsamlingen S.O.S. Jupiter.
Jeg ser frem til å lese flere fortellinger av Buland i fremtiden.
Trond Buland:
Den lange drømmen
Bok og Magasinforlaget 1992, 190 sider
ISBN 82–90387–29–6
Ra 10/92
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar