Meget bra – men likegyldig iblant
Man kunne sikkert sagt masse avansert og litteraturvitenskapelig om Øyvind Myhres bøker. Det kommer nok også til å bli gjort, etterhvert. Han er en forfatter som vil bli husket lenger enn de fleste. Det betyr ikke at alt han skriver nødvendigvis er like godt. I novellesamlingen Møt meg i Moolawatana går det veldig opp og ned. Virkelig poetiske og manende samspill av naturbeskrivelse, menneskesinn og hendelsesforløp der vesentlige spørsmål blir drøftet, skifter med klossete og klisjepregede hverdagshistorier. Det virker som om nyere ting er rasket sammen med mer Iikegyldige historier som av tildels forståelige grunner ikke er blitt utgitt før. Men hva vet jeg. Det interessante er at det til tross for det lett tilfeldige preget finnes en samlende tråd. Hva som egentlig er virkelig har Myhre alltid vært opptatt av, og her slår det ut i full blomst. Finnes det noe objektivt, kan vi stole på våre sanser, did it all happen in my brain? Objektivisme mot subjektivisme. Det som faktisk er, kontra det begrensede og derfor villedende vi er i stand til å oppfatte. Dette går igjen og igjen. Fra vag, livsbejaende undring til nagende frykt og nesten ukontrollert desperasjon etter å finne ut av det. I forlengelsen kommer selvsagt diskusjonene om skjebne eller fri vilje, og om de eventuelle illusjoner vi kanskje lider av er nødvendige for å holde livets tråder vevd sammen. Vi skaper vår verden av våre ideer, erfaringer, tradisjoner og fordommer. Og her holder verdensbildet vårt på å gå i oppløsning rett foran oss. Tenk om det ikke finnes noe bak det? «Jeg er bare ikke i stand til å se noen helhet lenger – jeg ser bare enkeltdeler, uordnet som i et puslespill uten løsning. Det er min egen oppfatning som skifter, tolkningen av det jeg ser: Jeg klarer ikke lenger å tolke noe inn i det – og mer og mer tviler jeg på at det finnes noen tolkning unntatt i våre egne illusjoner.», som det står i «Nyarlathotep», en rimelig vellykket Lovecraft–aktig sak.
Ikke alle fortellingene er like dystre og skremmende. I
tittelnovelIen, som sikkert kommer med i en «Best of Myhre» en eller annen
gang, er møtet med det uvirkelige annerledes. Lyriske og kraftfulle
naturbeskrivelser, musikkens – kunstens – manende kraft og en hjerteskjærende
vemodig følelse av savn. På grensen til det selvmedlidende, som så ofte hos
Myhre, men på den riktige siden av grensen.
«The Magical Mystery Tour» er den andre virkelig gode
novellen i samlingen, og tittelen sier i grunnen det som trengs. Den ligner mye
på tittelnovellen: Her er det Beatles-stemningen som binder sammen nå og da, og
opphever grensene mellom tiden.
Ellers er det blandet kost. En gruppe fortellinger flyter
på de naturbeskrivelsene Myhre kan så godt, men det er ikke alltid de andre
elementene er like vellykkede. I «Ormen» forsøker Myhre å koble SF–elementer på
en sjøorm–historie, og fortellingen er grei nok, uten at man helt blir revet
med. «FjeIlet» og «Sasquatch» er bedre. «Fjellet» fordi vi blir interessert i
hovedpersonens kamp mot seg selv også, ikke bare kampen mot naturkreftene. Og «Sasquatch»
sannsynligvis fordi tvetydigheten blir beholdt tvers igjennom. De dårligste
fortellingene er de to mest SF–aktige. «Probleminstituttet» er en uengasjerende
Faust–historie med slemminger fra en annen galakse–vridning. «Alle de andre» er
en i utgangspunktet ambisiøs og interessant studie i kampen om en manns
oppfatning av seg selv og verden omkring / evt. i seg. Ideen har mye for seg,
men det er ikke engasjerende nok til at spenningen holdes vedlike. Litt
klossete, liksom.
Dette er en interessant novellesamling, både for de som
er nysgjerrige på utviklingen i Øyvind Myhres forfatterskap, og de som
simpelthen vil lese noen fantastiske fortellinger. Myhre fremstår som langt mindre
selvsikker i det han skriver enn han en gang var. Nå preger letingen etter
mening og sammenheng i tilværelsen forfatterskapet mer enn de politiske prekenene.
Tonen er blitt roligere og dypere. Myhres personer begynner i noen av de siste
bøkene til og med å bli troverdige. Man skal kanskje ikke spekulere så mye på
hvor god forfatter Myhre er i den store sammenhengen, la det holde med at han
er bedre enn han har vært, og fortsetter med å bli det. Om man ikke skjønner
noe annet av denne novellesamlingen, skjønner man i hvert fall det.
RA/87
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar