Thore Hansen intervjuet til Norcon 20 (2006)

-Det hender de spør når jeg har tenkt å bli voksen...

Thore Hansen intervjuet i programboken til science fiction-kongressen Norcon 20, Oslo 3.-5. juni 2006

Novellen som Norcons æresgjest Thore Hansen har levert til denne programboken skulle egentlig ikke vært til.

–Etter Skogene kommer lovet jeg på tro og ære at jeg ikke skulle skrive mer fra Skogland. Men så begynte det å boble – og jeg tenkte: Hvorfor holde igjen, egentlig? Novellen er fra en planlagt samling med korte fortellinger fra Skogland, fortellinger fra forskjellige tider. Jeg skriver dem etter hvert som de kommer til meg, rolig og veloverveid.

–Men det er ikke det eneste du skriver på?

–Nei. Jeg har funnet ut at jeg må skrive litt i andre sjangere enn fantasy for ikke å stivne helt. Derfor kom Blues for en aldrende morder for to år siden, og en ny krim nå i august. Selv om det riktignok er noen fantasielementer ute og går i den. For jeg har ikke lyst til å skrive en tradisjonell detektiv– eller politibok. Derfor dukket den aldrende leiemorderen Jonathan Ruud opp.

 

RUFFEN

 

Hansen har også annet på tapetet fremover:

–Foruten Skogland–samlingen skal jeg skrive litt mer krim. Og så har vi sparket liv i Ruffen. Fremover kommer det en ny og en gjenutgitt gammel bok hvert år. Historiene til Tor Åge Bringsværd i den nye serien er vel så gode som de gamle.

Hansen har en ganske bestemt arbeidsrytme:

–Først skrive, så tegne – aldri omvendt. Det kreves mer konsentrasjon for å skrive enn å tegne, derfor må jeg gjøre det mens jeg er relativt oppegående, og for meg vil det si om morgenen. I gamle dager skrev man om natten. Det har jeg sluttet med. Jeg driver med andre ting da. Men å tegne er som å kjøre snekke – det er mer ro over arbeidsprosessen.

–Leser du noe særlig science fiction og fantasy?

–Det er to ting min gamle far prakket på meg. Han var giret på diktsamlinger og giret på krim. Jeg er vokst opp på dikt og grusomme kriminalhistorier. Science fiction kom jeg sent til. Jeg var 22–23 år før jeg ble bevisst at noe av det jeg leste var sf, og jeg hadde ikke dilla på det. Den eneste sf–boken jeg kan huske å ha lest i ungdommen, var Rød planet av Robert Heinlein. Jeg kunne ikke begripe hva slags vrøvl dette var – og la den til side og leste neste Tarzan–bok i stedet.

Men så kom jeg i kontakt med Bing og Bringsværd, som illustratør, og av dem fikk jeg anbefalt forfattere som traff meg. Og i en god del år leste jeg mye sf og fantasy. Så jeg kjenner godt til mange eldre forfattere, men alt det nye vet jeg ikke om. Jeg skummer kun gjennom magasinene. Og fantasy prøver jeg å holde meg unna. Det er nok å skrive det.

I en periode var Thore Hansen også aktiv som fan, og deltok på en rekke kongresser og var bl.a. involvert i Science Fiction–magasinet / Nova i dets første årganger. Den aktive perioden som fan tok slutt etter noen år, på grunn av andre ting som kom i veien og slukte døgnets begrensede timer.

–Så jeg er ikke den største sf–fan lenger, selv om jeg følger brukbart med i utviklingen når det gjelder illustrasjoner. Men jeg må få si at jeg tenner litt på sf ennå. Jeg er interessert, men litt ut på dato. Og ser jeg en ny bok av Ray Bradbury, så kjøper jeg i hvert fall den.

–Hva med bølgen av fantasy–filmer de siste årene – har du fulgt med på den?

–Absolutt, jeg har fått med meg det meste. Jeg hadde veldig sans for Ringenes herre. En fabelaktig visualisering av bøkene. Men så hadde de også brukt de fremste illustratørene i sjangeren – og masse penger.

 

KRYPER TIL SENGS MED TEGNESERIER

 

Men det er kanskje tegneserier som er hjertet nærmest:

–Det hender at de jeg bor sammen med sukker oppgitt når jeg kommer med en bunke nye tegneserier og kryper til sengs for å nyte dem. Da spør de når jeg har tenkt å bli voksen – men jeg svarer dem ikke.

–Hva er det med alle disse vertshusene i fortellingene dine?

–Det er vel som gamle Hemingway sa: Ikke skriv om det du ikke har greie på. Jeg har vært mye på vertshus og barer rundt om i verden. Jeg sitter ofte stille i en krok og ser hva som kommer og går. Jeg får vanligvis mye mer ut av det enn å vandre gatelangs i fremmede byer, selv om jeg gjør det også. Men selv om jeg har denne fascinasjonen for vertshuset, så kommer jeg meg alltid ut for egen maskin, så det er ikke altfor ille.

Også andre temaer og motiver går igjen i Hansens bøker. Er dette bevisst?

–Jeg er ikke så firkanta at jeg setter meg og sier at nå skal jeg ta for meg det og det. Men jeg ser at noen temaer er konstante. Økologifokuset, for eksempel, har vært med meg siden 60–70–tallet da jeg var ung og sint. Jeg advarte mot miljøødeleggelsene i tekst og tegning.

Et annet tema er ensomheten, den bevisste ensomhet. Det er helt lov å være ensom hvis man trives med det. Det er sjelden jeg får anledning til å snakke om det jeg holder på med. Steder jeg går, mennesker jeg kjenner eller treffer, de gjør helt andre ting enn meg. Jeg er som oftest mest interessert i å høre dem fortelle om hva de gjør, jeg vet som regel hva jeg driver med selv.

–Du er mest kjent for dine tegninger, de ser man overalt. Når det gjelder bøkene, kan det virke som om de mer har ligget i vannskorpen. Det har ikke vært så stor oppmerksomhet utad, men leserskaren har økt etter hvert som folk har fortalt hverandre om dem.

–Det kan være noe i det. Jeg fikk en slags bekreftelse på det da krimboken min utkom for halvannet år siden. Den fikk enorm oppmerksomhet, mye mer enn tidligere – men det ble hele tiden referert til mine tidligere bøker også. Så det virker som om det kan ha bygget seg opp et slags reservoar av velvilje som plutselig flommet over.

Men det har også med sjangrene å gjøre. Når jeg har skrevet fantasy, har brorparten vært utgitt som ungdomsbøker. Og både fantasy og ungdom er litt usynlige i medienes litteraturdekning.

Så spiller det selvsagt en rolle at det byr meg litt imot å ”selge” meg selv. Det er naturligvis feil tenkt, man må jo selge møkka også. Så jeg er blant annet veldig mye rundt og snakker til skoleklasser og slikt. Preker om fantasy og tegner for dem. Men for eksempel å være pågående overfor aviser er ikke min stil.

 

Å SKRIVE FANTASY SOM Å PISSE I SALONGEN

 

Det er også begrensende at mediene er opptatt av hva de tror markedet vil ha, og den type litteratur jeg skriver står ikke høyt i kurs. På 60– og 70–tallet var det å skrive science fiction eller fantasy som å pisse i salongen. En fantasyforfatter var bra dum hvis han trodde han skulle slå gjennom. Og det er ikke blitt veldig mye bedre. Hvis du ser på selv en såpass anerkjent forfatter som Tor Åge Bringsværd, er det sjokkerende hvor lave opplagene hans har vært. Og mens man til utpå 1990–tallet kunne regne med oppslag i Oslo–pressen i hvert fall for etablerte forfattere, er det ikke slik lenger. Nå er pressen ikke lenger opptatt av hva som rører seg, men av hva som tenner folk – og kulturdekningen blir deretter.

Et problem veldig mange forfattere møter er at bøker er blitt ferskvare. Her i dag og glemt i morgen. Jeg prøver å fortelle ungdom at de må gå på oppdagelsesferd i biblioteket – og finne forfatterstemmer de liker, uansett om de ikke skulle være aktuelle eller bestselgere. Visse titler leser alle fordi alle leser dem. Det kan da ikke være rette måten. Ingen bok er for alle, det gjelder å finne boken som er for deg.

Ellers hjelper det meg sikkert ikke at jeg blir forbannet på journalistene. De vet helt ubegripelig lite om science fiction og fantasy. Når de kontakter meg etter en utgivelse, er de frekke nok til ikke å ha lest boken, de har ikke engang giddet å google noe om bakgrunnen min. Men intervju skal de ha. Jeg ber dem om å ringe tilbake når de har gjort hjemmeleksa.

 

Intervju ved Rolf Andersen mai 2006