Hva er et menneske?
Howard Waldrop er en av de absolutt beste nyere novelleforfattere i SF. Har dere lest hans mesterlige novelle «The Ugly Chickens»? Det er en spennende detektivfortelling med realistisk og sterk miljøskildring der en fugleforsker kommer på sporet av det umulige: Lys levende dronter på et avsidesliggende sted langt ure på landsbygda i Louisiana. Nå er det ikke Waldrop denne anmeldelsen skal handle om, det er bare det at «The Ugly Chickens» straks rant meg i hu da jeg begynte å lese Roger MacBride Allens roman Orphan of Creation. For her blir samme tema dratt til sine logiske yttergrenser, til og med ikke så veldig langt unna, rent geografisk.
Under et stort familietreff på slektens gamle gods i Mississippi kommer paleontologen Barbara Marchando over den tapte erindringsboken til hennes tipp –tipp –oldefar Zebulon Jones. Zebulon var litt av en mann: En rømt slave som ikke bare greide å slå seg opp og tjene seg relativt velstående i nord før og under borgerkrigen, men som også kom tilbake til sine gamle hjemtrakter etterpå og kjøpte opp – og siden greide å forsvare – sin barndoms plantasje fra de konkursrammede hvite eiere. Zebulons skildring av sitt liv og bedrifter vekker naturligvis furore, men det Barbara henger seg mest opp i er et par korte avsnitt om en "annen rype slave" som plantasjeeieren skal ha kjøpt noen av i Zebulons barndom. Utfra beskrivelsene konkluderer Barbara at det må dreie seg om gorillaer. De tålte ikke klimaet og døde ganske fort alle sammen. Zebulon var så hensynsfull å beskrive ganske nøye hvor de ble begravet, og Barbara bestemmer seg for å bruke helgen til å grave dem opp for å få belyst dette hittil ukjente aspekt av det amerikanske slaveriets historie.
Etter en detaljert og
livlig beskrivelse av selve utgravingen, slutter første del av boken med det vi
hele tiden (les forresten aldri baksideblurbet) har skjønt ville komme: Barbara
sitter midt i utgravingen med hjertet i halsen, gåsehud, og den meget
velbevarte, knapt 150 år gamle skallen til en australopithecus boisei i hånden.
Så begynner boken på alvor.
Fantes de for 130 år siden, finnes de kanskje idag. Ved hjelp av Barbaras kolleger ved Smithsonian Instirute blir resten av gravfeltet planmessig utgravd, og det blir satt igang detektivarbeid for å finne ut hvorfra disse "slaver" ble importert.
Det går heldigvis helt greit, selv om det selvsagt innebærer endel arbeid. En liten ekspedisjon blir sendt avgårde til Afrika, og, tro det eller ei, snart støter de borti det de har vært på jakt etter. Dypt inne i jungelen, mistrodd og mislikt av sine naboer, bor det en stamme som bruker disse apemenneskene til å arbeide for seg. Ved å fremstille seg som slavehandlere og stille stor handel i utsikt, får Barbara og hennes venner et vakkert og livlig eksemplar i gave. Gradvis oppdager ekspedisjonen sin nye kamerats mangfoldige evner og ganske høyt utviklede intelligens og læreevne, og det oppstår et nært vennskapsforhold mellom henne og Barbara.
Hjemme i USA har en geskjeftig journalist kommet på sporet av historien, og snart vet alle hva som skjuler seg bak murene til et nedlagt sinnssykehus i Washington. De filosofiske debattene som har ligget og gjæret bryter frem. Hva er egentlig et menneske? Noen vil fange apemenneskene og eksperimentere med dem. Andre vil sivilisere dem. I hvilken grad har vi lov til å tvinge andre mennesker til å gjøre det vi vil? I hvilken grad har vi lov til å tvinge de som ikke er mennesker til å gjøre det vi vil? Alle har avsky for slavemestrene, de gamle amerikanske og de eksisterende afrikanske. Men hvor langt kan vitenskapen forlange at verden skal føye seg etter dens ønsker uten å bli en ny type, langt mer raffinerte slavemestre? Man kan lese boken samfunnssatirisk også, den er sånn sett nokså god.
Andre ting ved boken er imidlertid ikke så bra. Personskildringen er middels, og en søt gjenforening mellom Barbara og hennes ektemann etter at de oppdager hverandres kvaliteter i kampens hete, er ikke helt troverdig. I det hele tatt kan der kanskje sies at boken er litt opplagt, selv om den absolutt er en god roman med en vektig og spennende presentert problemstilling. Jeg tror ikke boken kan kalles original. Jeg innbiller meg til og med at jeg minnes et opplegg for noen år siden som var temmelig, temmelig likt, til og med i sin løsning av konflikten, bare at der dreide det seg om avskyelige snemenn. Men pyttsan, hva gjør det? Mangel på originalitet er ingen skam i seg selv og et problem først hvis materialet er dårlig behandlet eller du har lest originalen for mange ganger før og det nye verket ikke har noe nytt utover originalen å tilføre.
RA 8/89
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar