Pave for sin hatt
Siden det nå skal velges en ny pave, passer det kanskje med en bokomtale av denne - ehem - "klassikeren":
George Arthur Rose har tross gjentatte forsøk blitt
nektet å bli viet til katolsk prest. Selv mener han det er på grunn av grove
feil, misforståelser, tildekning og senere løgn og tyveri hos kirkelige
myndigheter.
Så langt er beskrivelsen av Rose forbausende lik med
hvordan Rolfe selv oppfattet sine problemer med å bli prest (hvilket han da
heller aldri ble). Forskjellen ligger i det som skjer etterpå. En biskop som er
den eneste som hele tiden har trodd på ham, kommer på besøk i følge med sin
overordnede – erkebiskop og kardinal. Denne innser nemlig nå at han har tatt
feil av Rose hele veien, og angrer bittert. Klart Rose skal ordineres! Midt
oppi dette dør paven, og kardinalen tar med den nyordinerte Rose som sin kapellan
til Roma, der den nye skal velges.
Boken åpner med korte nyhetsmeldinger som illustrerer
den usedvanlig spente verdenssituasjonen. Etterfulgt av side opp og side ned om
Roses sinnsstemning, stivsinn, grublinger, standhaftighet og tendenser til hovmod på grunn
av sin situasjon.
Denne boken er langtfra den eneste som handler om
konklave og pavevalg, men det må være den mest spesielle. Som vi vet av både
virkeligheten og disse bøkene (noen til og med filmatisert), kan uventede ting
skje når kardinalene er lukket inne. Konklavet er denne gang usedvanlig
fastlåst, ingen av kardinalene kan samle nok støtte. Alt dette, med de
tilhørende ritualer, beskrives inngående. Men så - gjennom en serie temmelig
usannsynlige og ikke alltid like nøyaktig beskrevne begivenheter, blir Rose
valgt til ny pave, med navn etter den eneste tidligere engelskmannen i Peters
stol. (En digresjon: I James Blishs anerkjente science fiction-roman «A Case of
Conscience» møter vi paven, som er norsk og bærer navnet Hadrian VIII. Blish
har sikkert lest Rolfe.)
Og Hadrian nøler ikke. Her skal det Ordnes Opp. Alt
som er galt i kirken skal nå rettes på. Helst med en gang. Forfatteren hadde
jammen sine meninger om dette, og overraskende nok viser det seg at den
nye paven er enig med ham.
Her tar ønsketenkningen til Rolfe overhånd. Det
starter med forenkling av ritualer rundt innsettelsen og en overdetaljert
beskrivelse av hvordan Hadrian beordrer en mer nøktern standard i
paveleiligheten.
Deretter handler det om å sørge for at kirken ikke har
noen verdslig makt eller rikdom som kan friste vekk fra den smale sti.
Overdådige kirker er ikke noen vits, spesielt når vedlikeholdskostnadene sluker
penger som kan brukes til bedre ting. Prester som er for marinert i mammon (og
det gjelder ganske mange) bør fjernes. Det er også mye annet han griper fatt i.
Den nye paven snakker rett ut og sier det som han ser det.
Hadrian lar det også skinne klart igjennom at engelskmenn
(for all del ikke briter) er det førende og fornuftigste av alle folkeslag og andre
bør rette seg etter deres eksempel. Det er derfor han gir seg i kast med å
ordne opp i verdenssituasjonen og konfliktene mellom europeiske stormakter.
Som man kan tenke seg, vekker denne reformiveren
motstand. Handlingen videre belyser byråkrati, kulturforskjeller og politikk
innad i kirken og i interaksjonen mellom kirken og verden.
Satirisk snert og et småstyltet språk gjør sammen med forfatterens fordommer, heftige engasjement og tidvise humor boken iblant fascinerende å lese. Skjønt noen ganger går det tregt – alt er ikke godt skrevet, språket blir iblant litt for mye av det gode og noen av beskrivelsene, vel... Likevel er dette en gøyal og faktisk delvis lærerik bok.
RA mai 2025
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar