Ailo Gaup: Natten mellom dagene (1992)

Ailo Gaups Trommereisen er en slags samisk fantasy– og utviklingsroman. Den er noe av det bedre som er blitt skrevet av fantastisk litteratur i Norge. Oppfølgeren Natten mellom dagene er en annen type bok, langt mindre vellykket som roman selv om ideinnholdet til tider er interessant.

Jon og Lajla, som var hovedpersoner også i Trommereisen, bosetter seg i Sameland et års tid, mest fordi Jon skal lage en runebomme og få mer innsikt i samisk sjamanisme. For Jon blir dette en vekselsvis pinefull og lykkelig selverkjennelsesprosess der han må lære å forholde seg til sin ulykkelige barndom og sin identitet som same. Han kjenner i utgangspunktet ikke seg selv så godt som han tror, og har altfor liten peiling på hvilke krefter han ønsker å komme i kontakt med og lære å bruke. Mens Jon vimser rundt i terrenget og gransker sitt indre, tar Lajla fotografier og holder huset i stand. Hun blir det trygge midtpunktet som ved sin intuitive forståelse av hva som foregår rundt dem, i motsetning til Jon kommer på bølgelengde med den samiske hverdagen som Gaup meget levende skildrer i spennet mellom tradisjon og en modernitet som tildels er ødeleggende, tildels lever ved siden av det tradisjonelle uten å affisere det, men tildels også blir integrert i det tradisjonelle virkelighetsbildet (hvor ellers kan man f.eks. finne en snescooter fremstilt som et mytologisk vesen?).

Boken beskriver hvordan Jon møysommelig arbeider seg inn i den samiske kulturen og så ut av den. Han jakter på det rotekte, griper det, men kommer ut på den andre siden uten altfor mye i hendene. Sjamanismen er i Jons (og Gaups) New Age–variant uavhengig av kulturell og mytologisk kontekst, og etter en stund har ikke det samiske mer å. gi. Jon forblir en outsider ikke fordi han ikke mestrer kulturen, men fordi han har tilegnet seg den, men likevel føler at det ikke er nok. Den evige taperen er han som blir tatt ut av sin kultur, og så vender tilbake til den bare for å oppdage at det han har lært ute i den verden han forkaster har gjort det umulig å finne seg til rette i det man i utgangspunktet trodde var ens hjem. Det er mye interessant og foruroligende å tygge på her.

Som roman betraktet er boken lang, fragmentarisk og ofte stillestående. Det skjer mye fargerikt og spennende (fantastiske og mytologiske elementer er det også), men i bunn og grunn er dette et psykologisk og sosialantropologisk essay mer enn en fortelling.

 

Ailo Gaup:
Natten mellom dagene
Gyldendal 1992, 341 sider
ISBN 82–05–21016–0

 

RCA 6/93