Øyvind Myhre: Møt meg i Moolawatana (1986)

Meget bra – men likegyldig iblant

Man kunne sikkert sagt masse avansert og litteraturvitenskapelig om Øyvind Myhres bøker. Det kommer nok også til å bli gjort, etterhvert. Han er en forfatter som vil bli husket lenger enn de fleste. Det betyr ikke at alt han skriver nødvendigvis er like godt. I novellesamlingen Møt meg i Moolawatana går det veldig opp og ned. Virkelig poetiske og manende samspill av naturbeskrivelse, menneskesinn og hendelsesforløp der vesentlige spørsmål blir drøftet, skifter med klossete og klisjepregede hverdagshistorier. Det virker som om nyere ting er rasket sammen med mer Iikegyldige historier som av tildels forståelige grunner ikke er blitt utgitt før. Men hva vet jeg. Det interessante er at det til tross for det lett tilfeldige preget finnes en samlende tråd. Hva som egentlig er virkelig har Myhre alltid vært opptatt av, og her slår det ut i full blomst. Finnes det noe objektivt, kan vi stole på våre sanser, did it all happen in my brain? Objektivisme mot subjektivisme. Det som faktisk er, kontra det begrensede og derfor villedende vi er i stand til å oppfatte. Dette går igjen og igjen. Fra vag, livsbejaende undring til nagende frykt og nesten ukontrollert desperasjon etter å finne ut av det. I forlengelsen kommer selvsagt diskusjonene om skjebne eller fri vilje, og om de eventuelle illusjoner vi kanskje lider av er nødvendige for å holde livets tråder vevd sammen. Vi skaper vår verden av våre ideer, erfaringer, tradisjoner og fordommer. Og her holder verdensbildet vårt på å gå i oppløsning rett foran oss. Tenk om det ikke finnes noe bak det? «Jeg er bare ikke i stand til å se noen helhet lenger – jeg ser bare enkeltdeler, uordnet som i et puslespill uten løsning. Det er min egen oppfatning som skifter, tolkningen av det jeg ser: Jeg klarer ikke lenger å tolke noe inn i det – og mer og mer tviler jeg på at det finnes noen tolkning unntatt i våre egne illusjoner.», som det står i «Nyarlathotep», en rimelig vellykket Lovecraft–aktig sak.

Ikke alle fortellingene er like dystre og skremmende. I tittelnovelIen, som sikkert kommer med i en «Best of Myhre» en eller annen gang, er møtet med det uvirkelige annerledes. Lyriske og kraftfulle naturbeskrivelser, musikkens – kunstens – manende kraft og en hjerteskjærende vemodig følelse av savn. På grensen til det selvmedlidende, som så ofte hos Myhre, men på den riktige siden av grensen.

«The Magical Mystery Tour» er den andre virkelig gode novellen i samlingen, og tittelen sier i grunnen det som trengs. Den ligner mye på tittelnovellen: Her er det Beatles-stemningen som binder sammen nå og da, og opphever grensene mellom tiden.

Ellers er det blandet kost. En gruppe fortellinger flyter på de naturbeskrivelsene Myhre kan så godt, men det er ikke alltid de andre elementene er like vellykkede. I «Ormen» forsøker Myhre å koble SF–elementer på en sjøorm–historie, og fortellingen er grei nok, uten at man helt blir revet med. «FjeIlet» og «Sasquatch» er bedre. «Fjellet» fordi vi blir interessert i hovedpersonens kamp mot seg selv også, ikke bare kampen mot naturkreftene. Og «Sasquatch» sannsynligvis fordi tvetydigheten blir beholdt tvers igjennom. De dårligste fortellingene er de to mest SF–aktige. «Probleminstituttet» er en uengasjerende Faust–historie med slemminger fra en annen galakse–vridning. «Alle de andre» er en i utgangspunktet ambisiøs og interessant studie i kampen om en manns oppfatning av seg selv og verden omkring / evt. i seg. Ideen har mye for seg, men det er ikke engasjerende nok til at spenningen holdes vedlike. Litt klossete, liksom.

Dette er en interessant novellesamling, både for de som er nysgjerrige på utviklingen i Øyvind Myhres forfatterskap, og de som simpelthen vil lese noen fantastiske fortellinger. Myhre fremstår som langt mindre selvsikker i det han skriver enn han en gang var. Nå preger letingen etter mening og sammenheng i tilværelsen forfatterskapet mer enn de politiske prekenene. Tonen er blitt roligere og dypere. Myhres personer begynner i noen av de siste bøkene til og med å bli troverdige. Man skal kanskje ikke spekulere så mye på hvor god forfatter Myhre er i den store sammenhengen, la det holde med at han er bedre enn han har vært, og fortsetter med å bli det. Om man ikke skjønner noe annet av denne novellesamlingen, skjønner man i hvert fall det.  

 

RA/87

 

Einar Gjærevold: Ville fugler flyr (1987)

Vellykket debut

Så er den her da, Einar Gjærevolds lenge bebudede novellesamling Ville fugler flyr. Altså ingen unnskyldning lenger for alle oss som ikke har greid eller giddet å følge hans mangslungne utgivelser i diverse blader. Og man kan like godt slå fast først som sist at denne samlingen må være noe av det mest gledelige som er skjedd i norsk sf og fantasi de siste årene.

Boken inneholder åtte noveller: eventyr, sagn, science fiction – med lengde fra det helt korte opp til femti sider.

Miljøene og kvaliteten varierer, men mye av gjennomgangstonen er den samme. Gjærevold er opptatt av mennesker, og av samspillet mellom deres evner og vilje på den ene siden og de krav og begrensninger omgivelsene setter på den annen. I hvilken grad styrer vi våre egne liv? I hvilken grad burde vi få styre våre egne liv? Og kan og bør vi forsøke å skape frihet for andre enn oss selv? Finnes det noe riktig balansepunkt mellom vår egen trang til selvhevdelse og begrensninger i vår handlefrihet forårsaket av foreldre, kjærester, sosiale konvensjoner, staten, æresbegreper, ideologier, staten?

Gjærevolds personer er troverdige. Mange andre norske forfattere av fantastisk litteratur kunne ha mye å lære av ham. De står hele tiden i sentrum av fortellingene, dette handler om hvordan mennesker får det i ulike miljøer og situasjoner, og i liten grad om f.eks. vitenskapelig spekulasjon, selv om flere av fortellingene er ren og straight science fiction. Behovet for samkvem og solidaritet med andre mennesker blir lagt vekt på, uten at det henfaller til sentimentalitet. Vi føler alltid en dyp sympati med dem i deres feiling og vakling og nederlag og frustrasjon, selv om forfatteren understreker den enkeltes moralske ansvar i de valgsituasjoner de havner i. «Kald og ensom er menneskets veg, vi trosser den med lengsel», som de sier like etter at mennesket har satt fot på Mars for første gang.

Den mest ambisiøse – og også den beste – av novellene er "Valkyrie"!, en ikke–altfor–fjern–fremtid – sak der en forfyllet og nedbrutt mann på flukt fra sitt tidligere liv plutselig får sjansen til verdighet igjen. Men flere av de andre fortellingene hever seg langt over gjennomsnittet, blant annet tittelnovellen, som handler om mennesker fanget i ulike kulturelle i forutsetninger som til tross for en intuitiv solidaritet ikke greier å leve med hverandres begreper om det riktige liv.

Foruten persontegningene og (som oftest) et vel utarbeidet plot, er Gjærevolds styrke språket. Nå skal man ikke slenge ut superlativer grenseløst, for i nobelprissammenheng og sånn er det sikkert ikke så mye å skryte av. Men i sf og fantasi er vi her på berget og tildels internasjonalt så sulteforet på folk med en skriveførsel utover det funksjonelle, at når det dukker opp noen med litt større evner enn akkurat det, er det verdt å merke seg. En sjelden gang tar billedbruken overhånd. Litt for mange opplevelser a la «... fettosen lå fet som gjenferdet av en forspist konge ...» er ikke helt bra for magen, men det er ikke så mye av denslags som jeg fryktet utfra det folk fortalte meg på forhånd.

Hvis dere sånn i forbifarten har fått et vagt inntrykk av at dette i visse henseende ligner på Øyvind Myhre, har dere helt rett. Ikke misforstå: Gjærevold er helt og holdent sin egen mann, men både det han skriver om og måten han gjør det på har sine likhetspunkter med Myhre.

Det er jo alltid et håp man uttrykker når det kommer en bok av en norsk sf– eller fantasiforfatter, at de skal utvikle seg og bli (enda) bedre. I motsetning til endel andre, har Gjærevold et solid grunnlag å arbeide videre utfra. Kjøp boken og les den. Ikke fordi den er norsk og du føler du må støtte opp om denslags, men fordi den er god. I motsetning til endel andre bøker fra Bok og Magasinforlaget, er omslaget pent, trykkfeilene få og innbindingen og trykkingen gode. Dessuten er prisen fortsatt moderat i forhold til kvaliteten.

Einar Gjærevold:
Ville fugler flyr
Bok og Magasinforlaget 1987, 181 sider
ISBN 82903871

RA 2/88

Trond Buland: Den lange drømmen (1992)

Små mareritt

Trond Buland er en av de norske forfattere av fantastisk litteratur som har det mest levende språket. Derimot har han ofte hatt problemer med å skrive om noe. Buland skilder miljøer og stemninger så det er en fryd. Men plottet har hatt en stygg tendens til å meandrere ut i ingenting.

Nå vil jeg ikke si at det behøver å være en avgjørende innvending. Men det hjelper likevel utvilsomt på kvaliteten i Bulands forfatterskap når han i fortellingene i den nyutgitte samlingen Den lange drømmen fra Bok og Magasinforlaget stort sett har et tilfredsstillende rammeverk å la den gode språkbruken utfolde seg på.

Det er tolv fortellinger. Mange av dem har versert i blader og fansiner før. Best er kanskje den prisvinnende Bird Lives!, en stemningsmettet fortelling der miljø og musikk er det viktigste, blandet med et snev av det uhyggelige overnaturlige. Dette er en typisk Buland–fortelling, og en genre som ser ut til å passe ham. Lignende småparanoide noveller der hovedpersonen gradvis konfronteres med det angstskapende, lovecraftaktige, muligens overnaturlige Andre (som ofte er godt plantet i norsk virkelighet og tradisjon) er blant de beste i samlingen. "Det er noen der ute, men de liker oss neppe", som det heter i Stig Berghs forord.

Nettopp på grunn av disse stemningsskapende evner er det i skrekkfortellingene Buland lykkes best. De renere science fiction–fortellingene er kompetente, men går noe lettere i glemmeboken. Det skyldes nok tildels at redselen for å miste kontroll over tilværelsen (evt. forsøket på å innbille seg at det likevel er orden i kaos) er Bulands mest gjennomgripende tema. Det er det lettest å formidle gjennom nettopp skrekkfortellingen (skjønt jeg skylder vel også å si at en av grunnene til at sf–fortellingen Kapret ikke grep meg, er at forsvarsmekanismene og troverdighetsproblemene ble nokså store i forhold til de kristne terroristene som opptrer der, selv om Buland har et visst grep på å skildre fanatikerens sjelsliv).

Også på andre områder er fortellingene preget av Bulands engasjement: den ortodokse norske naturkjærligheten, antikrigs– og anti–system–holdningen, den vare kampen for å hegne om kjærligheten. Og karakteristisk nok er mange av fortellingene lagt til Trøndelag.

Buland har en særegen og egentlig ganske fascinerende fortellerstemme. Veldig mye av det han skriver er lett å kjenne igjen. Så bra, derfor, at det man kjenner igjen manifesterer seg i stadig bedre fortellinger. Et par av novellene i Den lange drømmen burde kanskje vært slipt litt mer på før de kom mellom permer. Men boken som helhet er et godt skritt forover i forhold til debutsamlingen S.O.S. Jupiter. Jeg ser frem til å lese flere fortellinger av Buland i fremtiden.

 

Trond Buland:
Den lange drømmen
Bok og Magasinforlaget 1992, 190 sider
ISBN 82–90387–29–6

 

Ra 10/92

Terry Carr (red.): Best SF of the Year 15 (1986)

Blandede drops

Du har sikkert hørt til kjedsommelighet og vel så det at science fiction er det stedet i engelskspråklig litteratur hvor novellen lever i best velgående. Noe skal vi jo ha å smykke oss med vi også, når høylitteraturens voktere haster forbi med hånden for nesen og et hovent, overbærende blikk. Ikke desto mindre er det sant. Årsaken er selvsagt først og fremst sf–magasinene. Det er langt færre av dem enn det engang var, men fortsatt er det lettere å få trykket en sf–novelle enn en «mainstream». Dette hjelper nye forfattere. De får en mulighet til å bygge seg opp, til å få respons på det de gjør, uten at det forlanges mesterverk av dem med en gang.

Det lønner seg altså å følge med på novellefronten i sf. Heldigvis finnes det lettere, billigere og mer selektive måter å få sin periodiske dose på enn å abonnere på diverse magasiner. Hvert år utkommer det nemlig haugevis av novelleantologier. Forfattere utgir samlinger, det kommer diverse tema–samlinger (sf–fortellinger om Venus, Lesbian Feminist Science Fiction, etc., etc.), og – ikke minst – det kommer endel samlinger med årets beste sf.

Blant de aller beste «årets sf»–serier er den som har vært redigert av nylig avdøde Terry Carr. Hvor god samlingen er, avhenger både av redaktørens evne til å velge det beste, og av kvaliteten på novelleproduksjonen det året det gjelder. Noen år er rett og slett bedre enn andre.

Å dømme etter Carrs Best SF of the Year 15, hadde 1985 absolutt sine sterke sider. Boken inneholder tolv historier, og dessuten (som vanlig) en kort og informativ oversikt over SF–året (bøker, noveller, forfattere, filmer, priser, salgstall, etc.) skrevet av Charles Brown, redaktør for det høyt aktede semiprofesjonelle sf–nyhetsbladet «Locus».

Ellers er det noe for nesten enhver smak: Robert Silverbergs «Sailing to Byzantium» handler om en fremtid der mennesket har gjort seg selv udødelig, og lever i en evig ferierus i gjenskapninger av mer eller mindre virkelige byer fra gamle dager. Det er vanskelig å beskrive historien kort, men den handler nå om hvordan folk blir som lever evig og får alt de vil. Samt ikke minst om hva som skjer hvis noen plutselig skulle oppdage at de er dødelige likevel. Bak det hele ruver også det enorme mysteriet om hvordan jorden egentlig holdes igang. Hvem er det som bestemmer, hvem er det som sørger for at hjulene ruller? Silverberg er typen sf-forfatter som iblant utvider en tidligere fortelling til en roman. Skulle ikke forundre meg om det skjedde her.

Howard Waldrop er en forfatter jeg har vært glad i helt fra jeg for noen år siden (i en «Best SF of the Year», faktisk) leste en lavmælt, fullkomment nydelig detektivhistorie om hvor og når dronten egentlig ble utryddet. Siden kom den litt usammenhengende men ellers gode og forholdsvis originale tidsreise/alternativ verden–romanen Them Bones. I antologien som anmeldes her, er han representert med «Flying Saucer Rock & Roll», der han på sedvanlig vis skriver om det hverdagslige og realistiske og plutselig slår til med et sf–element slik at du ikke riktig vet hva som har skjedd, men føler deg ganske vel til mote etterpå allikevel. Denne gang form av et ungdommelig rock & roll–band som i høydepunktet av sitt livs konsert plutselig opplever noe utenom det vanlige.

Et vesentlig pluss med disse samlingene er at du oppdager gode nye forfattere og dermed kan være på utkikk etter dem senere. Harry Turtledove har jeg aldri hørt om før, men «Bluff» er (til tross for at jeg er ganske uenig med den) en god fortelling. Han forsøker å gi en psykologisk/antropologisk forklaring på religioners eksistens som jeg synes reiser mange flere spørsmål enn den gir svar, og det uten engang å komme i nærheten av å takle de mer grunnleggende problemer de forskjellige religioner befatter seg med. Men skrive det kan han.

En annen fortelling jeg har problemer med er Connie Willis’ «All My Darling Daughters». På en måte er det bare kjennskap til endel av hennes øvrige produksjon som gjør at jeg levner henne noen ære. Historien handler om seksualitet og maktbegjær og undertrykkelse, om hvordan menn behandler kvinner (samt selvsagt om kvinners syn på dette). Det er masse ironi i novellen, rettet mot de kvinner som ikke har et svart nok syn på mannen. Det er veldig vanskelig å forstå det annerledes enn at man skal ta budskapet 100 % alvorlig. Og da er det ikke stort annet å gjøre, egentlig, enn å synes synd på forfatteren, og/eller være bekymret for hva et slikt syn kan føre til når det gjelder forholdet mellom kjønnene. Retter man på mannens (eller visse menns) nedlatende holdning til kvinner (eller visse kvinner) gjennom historien (eller i hvert fall deler av den) ved at kvinnen skal ha et fullstendig svart syn på mannen? Neppe.

Egentlig skulle jeg ha lyst til å si noe om alle fortellingene i boken. De er edelstener som funkler på hvert sitt vis, for å si det høytflyvende. Noen er selvsagt bedre enn andre, men alle har noe å si. Et eller annet skal imidlertid leseren ha igjen å oppdage selv, så la meg bare nevne noen få noveller til. 

I «Of Space/Time and the River» viser Gregory Benford at aliens kan være merkelige vesener, som slett ikke er interessert i det vi skulle tro de var interessert i her på jorden.

Michael Bishops «A Gift From the Greylanders» forteller om en liten gutt og hvordan fantasien hans – eller er det egentlig fantasi? – gjør de temmelig forferdelige ting han gjennomgår enda mer forferdelige.

Alternativ verden–historier har jeg alltid vært svak for. I «A Spanish Lesson» har Lucius Shepard skrevet om to merkelige mennesker fra en alternativ verden som kommer til vår, på flukt fra Hitler og hans overnaturlige SS. Ganske godt skrevet, og ganske uhyggelig. Som forfatteren selv sier, har han en tendens til å forlenge historiene sine utover deres naturlige klimaks, og til å være moraliserende. Men han får det til å fungere helt ok, og da er det jo greit.

James Tiptrees «The Only Neat Thing to Do» er en svært tilfredsstillende historie, typisk Tiptree men likevel forfriskende ny. Ung uansvarlig tenåringsjente gir seg ut i universet på jakt etter spenning og eventyr. Finner en fremmed rase, blir på litt overraskende og ubehagelig vis kjent med et eksemplar av arten. Etterhvert viser det seg at de fremmede er farlige for oss jordmennesker, og du får en fin (men helt usentimental) historie der de to sammen bestemmer seg for hva de skal gjøre med saken, altimens de blir stadig bedre kjent med hverandre. De oppdager at (temmelig formidable) ytre forskjeller betyr mindre enn det felleskap som vennskap og oppofrende (og i dette tilfelle, heroisk) kjærlighet gir.

Lyst til å prøve deg på en novellesamling med årets beste? Ikke vet jeg om jeg har greid å overbevise deg. Men faktum er at det neppe er noe annet sted du finner så mye god og variert sf konsentrert på så lite plass. Hvis ikke anmeldelsen taler til deg, så la i hvert fall boken gjøre det. Det kommer du ikke til å angre på.  

Terry Carr (red.):

Best SF of the Year 15

1986

(ra 6/1987-g3)

George R. R. Martin: Tuf Voyaging (1986)

–og hva så?

Det hender rett som det er at selv gode forfattere skriver nokså likegyldige bøker. George R.R. Martins Tuf Voyaginq er et eksempel på det. Romanen er satt sammen av en serie historier som stod i Analog fra 1978 frem til ifjor. Men problemet er ikke så mye at boken er løst sammensatt, som at den rett og slett ikke engasjerer. Noen av enkeltnovellene er ok, men summen er mindre enn delene.

Haviland Tuf er en ikke altfor overdådig vellykket handelsmann. Innesluttet, uvanlig høy og kun omgitt av sine katter, reiser han fra solsystem til solsystem i sin gamle holk «Cornucopia of ExceIlent Goods at Low Prices» og forsøker å bli av med de eksotiske varene han fører.

En gjeng lykkejegere han er transport for, fører ham en vakker dag til et intakt og stort sett fungerende skip fra Earth Ecological Corps, forlatt for tusen år siden omtrent, på samme tid som samtlige andre kjente eksemplarer av arten ble ødelagt i krig. Skipene er genteknologiske fabrikker, stappfulle av avansert viten som ikke lenger finnes i Tufs tid. Skipet lagrer genmateriale fra dyr fra tusener av planeter. Man kan velge frem det man vil fra arkivene, eventuelt kombinere og lage noe helt nytt.

Dette er omtrent som å ha klippekort på julenissens verksted, og boken består stort sett av at Tuf reiser rundt og løser folks økologiske problemer ved å koke opp et sett passende vesener til dem. Dette skjer uten at vi egentlig blir revet med, i hvert fall i lengden. Hvis man absolutt skal prøve å finne et budskap, er det nærliggende å trekke frem den stadig gjentatte økologiske bevisstheten. Denne er på makronivå. Tuf er ikke interessert i småsaker, delvis fordi de problemer han får å løse som oftest gjelder økosystemet til hele planeter.

Her ligger også endel av utviklingen i boken. Gjennom skipet har Tuf enorm makt, gradvis får han også stor kunnskap. Etterhvert begynner han å diktere løsninger på forskjellige planeters økologiske problemer heller enn bare å gjøre det han blir bedt om. Tufs løsninger fører ofte til helt andre ting enn kundene ønsker. Til slutt går dette med å leke Gud Tuf alvorlig til hodet. Men egentlig er det forholdsvis vanskelig å vite hva det er han tenker. Til det er Tuf for tilknappet. Han forblir i det hele tatt følelsesløs, mekanisk og utilnærmelig. Mer et redskap for å drive historien frem enn noe annet. Litt formildet blir man over hans dannede og høflige sprogførsel samt hans kjærlige men fornuftige forhold til de katter som følger ham på ferden.

Det er også andre gode sider ved boken, bevares, det er det alltid. Men til Martin å være er dette egentlig usedvanlig tom tidtrøyte, og dere burde ikke ha problemer med å finne en bedre bok å lese.  

George R. R. Martin:

Tuf Voyaging

1986

(ra 6/1987-g3)

David Brin: The River of Time (1987)

Brin i kort(!)form

Jeg tror David Brin lider av pratesyke. Selv hans beste roman (Startide Risinq) kunne godt ha vært kortere. Alle de andre er tildels virkelig påtagelig pløsete og ordrike. Dette er forsåvidt forståelig. Folk liker å eksponere seg, og for en forfatter er det sikkert grusomt fristende å la tastaturet løpe. Dessuten er det kanskje penger i det, og det blir enda en grunn til å slakke på den kunstneriske selvdisiplin. Men likevel er det veldig leit. Brin har anlegg i seg til å bli en stor sf–forfatter, og det er synd hvis han skusler det bort på denne måten.

Romaner er en ting. Noveller noe helt annet. I romaner er den unødvendige lengden skjemmende. I en novelle hadde det vært døden. Derfor er det gledelig å se at Brin stort sett greier å holde seg på matta i de elleve novellene (fra 1980 til 1986) i samlingen The River of Time. Men dessverre fører det bare til at hans øvrige sedvanlige svakheter blir mer synlige.

Nå må man ikke misforstå: Hans noveller (og romaner) er absolutt verdt å lese. Han er en brukbar forfatter. Grunnen til at han blir tatt så hardt, er at han så lett kunne vært mye, mye bedre. Hovedproblemene her som ellers er at han ofte har vanskeligheter med å følge opp ideer som i og for seg kan være gode nok. Historiene blir liksom hengende i løse luften. I tillegg kommer de grusomme konsekvensene av en nesten patetisk fremtidstro og et overflatisk og overoptimistisk menneskesyn som ofte gjør personskildringene og konfliktene både i og mellom mennesker irriterende banale og vanskelige å ta alvorlig.

Hver av novellene i samlingen har et etterord der Brin forteller om tilblivelsen av den og hva den betyr. Her kommer det frem endel nyttig og interessant informasjon, men i det store og hele er disse etterordene noe av det mest ødeleggende ved boken. Det er forferdelig begrensende og irriterende å få vite hva det er meningen man skal ha fått ut av en novelle man nettopp har lest. Vanligvis vekker Brins noveller mer undring enn hans svar.

Noen av novellene er selvsagt bedre enn andre. Enkelte er faktisk ganske gode. Og som man forstår, har selv de dårlige vanligvis endel lyspunkter. De er dessuten temmelig varierte: Utvalget spenner fra hard teknisk sf til fantasyaktige greier. Her er lek med ideer, lek med teknikk, og morsomme kombinasjoner av sf og mytologi.

«The Crystal Spheres» vant en Hugo–pris for noen år siden. Den har en meget original vri på hvorfor mennesket er ensomt i universet, og forkynner en sterk filosofisk evolusjonisme der vi nå er på barnestadiet, men til tross for mange tilbakefall en gang kommer til å bli kollektivt vise og snille. Historien er bedre enn det høres ut.

«The Loom of Thessaly» er en ganske fornøyelig sammenfiltring av sf og mytologi. Og selv de som ikke synes Brins grunnleggende optimistiske syn på tilværelsen er i samsvar med virkeligheten, vil i denne historien i hvert fall få en forklaring på hvorfor den kan forenes med alt det vonde folk tross alt gjør.

«A Stage of Memory» handler om følgene av et narkotisk stoff som gjør det mulig å gjenoppleve sin egen fortid, og er en av de bedre novellene i samlingen.

«Just a Hint» er ikke så godt skrevet, og ideen er heller ikke noe særlig original. Likevel greier Brin å få frem fortvilelsen til de to ulike vesenene som har svaret på hverandres problemer men ikke greier å komme i kontakt med hverandre.

«Tank Farm Dynamo» er god teknisk sf der en troverdig historie med en troverdig konflikt tar utgangspunkt i og får sin løsning gjennom en teknologisk ide. Ikke noen enorm fortelling, men solid og næringsrik hverdagskost, i motsetning til det lett utflytende og fettholdige greiene vi dessverre finner så mye av i sf.

«Thor Meets Captain America» er en overdådig alternativ–verden–fortelling med svar på hva nazistene egentlig holdt på med i konsentrasjonsleirene. (På en måte er det betegnende at Brin ikke tror mennesker kunne være så slemme hvis de ikke hadde et overordnet, desperat og på sett og vis rasjonelt mål med det. A plage folk bare for gleden ved å plage dem er ikke god nok forklaring for ham). Denne historien er såpass vanvittig og budskapet såpass godt at jeg tror de fleste vil like den, forferdelig som det enn er det som foregår i den.

«Lungfish» er en fascinerende begynnelse på et eller annet. Nok en forklaring på hvorfor vi er alene i universet, med endel ikke så voldsomt dypsindig diskusjon om forholdet mellom mennesker og roboter. Men slik den står, er ikke novellen avsluttet. Tipper/håper at den dukker opp som innledningen til en roman, etterhvert.

Blandet kost, som man skjønner. Men stort sett bedre enn jeg fryktet før jeg begynte å lese boken. Det er verdt å gjenta at mye av misnøyen min ned Brin ikke skyldes at han er dårlig, men at jeg synes han så lett kunne vært bedre. Jeg ville være nokså overrasket og ikke så lite lei meg på standens vegne hvis noen av disse novellene skulle dukke opp i en samling av «Tidenes beste». Men over gjennomsnittet, det er de. 

David Brin:

The River of Time

Spectra, 1987.

(ra 6/1987-g3)

Harry Turtledove: A Different Flesh (1989)

Det Folk er særdelis af sælsom Natur

Kort-benet i Vexten og støt af Statur 

Harry Turtledove har i de senere år gjort seg bemerket med noen romaner og en lang rekke meget gode noveller. Endel av dem foregår i to bestemte parallellunivers. I det ene blir Muhammed ivrig kristen i stedet for å starte for seg selv, hvilket fører til at Bysants gjør store fremskritt i vitenskap og teknikk, og erobrer den kjente verden etter brysomme kamper mot perserne og de nordlige barbarer. Endel av disse noveller ble for et par år siden samlet til romanen Agent of Byzantium, som når sant skal sies ikke var særlig vellykket som roman.

Da har det heldigvis gått langt bedre med A Different Flesh, der Turtledove har sydd sammen fortellinger fra et univers der Amerika forble så uberørt av resten av verden at mammuter, sabeltigre etc. samt homo erectus overlevde der og i tidens fylde ble oppdaget av europeiske eventyrere og kolonister.

Det er naturligvis forholdet mellom oss og homo erectus det først og fremst dreier seg om. Man skal ikke tenke lenge før man skjønner at her er det rikelig med muligheter til å si noe om menneskeverd generelt. Det er også et utmerket eksempel på hvordan fantasi og SF egner seg til satire og til å undersøke brennbare problemer. Forholdene mellom oss og apemenneskene i Turtledoves nye verden er et ironisk motstykke til forholdet mellom hvite og svarte (og til dels innfødte) samme sted i virkeligheten.

I dette ligger det mange farer. Vel er det slik at SF er ualminnelig godt egnet til å drøfte denslags, både på grunn av den overfladiske distansen man kan skape og – i likhet med alle typer skjønnlitteratur – på grunn av den følelsesmessige nærhet en god forfatter kan mane frem. Men distansen i ytre henseende kan også føre til at man kaster alle hemninger overbord og gir seg i kast med forkynnelse – religiøs, politisk, eller av hvilken art det nå måtte være. Traktaten er selvsagt også en litteraturform, men den er ikke en roman og selv om de to går an å kombinere på en vellykket måte skal man være begavet for å få det til å fungere. De fleste forfattere må – paradoksalt nok – nøye seg med mer innviklede og indirekte måter å få frem et budskap på.

Turtledove knytter hele tiden paralleller til Amerikas virkelige historie; fra første kapittel med nybyggere i Virginia som får ungen kidnappet av en bande apemennesker, og gir seg ut på jakt på dem bare for å oppdage at de er menneskelige likevel; til en nydelig pastisj over Samuel Pepys’ dagbok der Pepys med utgangspunkt i faunaen i den nye verden oppdager utviklingslæren midt på 1600–tallet; til de svartes frigjøring (vi er da mennesker, vesensforskjellige fra apemenneskene, og dere kan ikke sette oss til apearbeide). For apemenneskene blir naturligvis forfulgt og drept, slavebundet og utnyttet. Mot slutten av boken øyner vi begynnelsen av deres frigjøringskamp – men også av det nye slaveriet: Ikke som grovarbeidere og tjenere på plantasjene, men som verger av en (all)mektig stat som til deres eget beste bestemmer hva apemennesker bør tillates å gjøre, hva de kan brukes til og hvilke impulser de bør holdes unna.

Jeg hadde ikke lest mer enn en av de noveller som boken er satt sammen av fra før, så jeg vet ikke i hvilken grad Turtledove har forandret på dem for å få dem til å bli en helhet. Uansett er dette blitt en helstøpt bok. Den er velskrevet, og spenner fra tragedie til farse. Dessuten setter den igang tankevirksomheten, og vekker vår medlidenhet med de svake og vår beundring for de sterke og gode egenskaper ved dem. En bok med over gjennomsnittet halveringstid.

Harry Turtledove:

A Different Flesh

Worldwide Library (Asimov), 1989

(ra 8/1990-g10) 

 

Harry Turtledove: Kaleidoscope (1990)

Hver synger med den Næb de har,

Et lidet Kar er og et Kar 

Kanskje er Harry Turtledove bedre til å skrive noveller enn romaner. Om ikke annet så på grunn av at noveller er kortere. Har man kun en ide, og har man ikke helt dreisen på dette med å skildre personer, er mangelen mer merkbar i romans form. Mens noveller som i hvert fall er habile kan det godt bli av det. Nå mener jeg (i parentes bemerket) ikke med dette at det nødvendigvis er lettere å skrive en mesternovelle enn en mesterroman, men disse kategoriene er det ikke snakk om for Turtledoves vedkommende i noe tilfelle.

Samlingen Kaleidoscope inneholder 15 SF– og fantasinoveller utgitt fra 1984 til 1990. Den eneste toppnovellen, original, velskrevet og tankevekkende, er Bluff, som tar for seg forholdet mellom utviklingen av hjernens funksjoner, vår begrepsverden og religion.

En handfull av de øvrige fortellingene er også gode. And So To Bed, f.eks., en pastisj av Samuel Pepys' dagbok der marine- administratoren fra annen halvdel av 1600–tallet oppdager utviklingslæren. .

I Gentlemen of the Shade er Jack the Ripper – naturligvis – en vampyr. Hans utskeielser får de andre vampyrene i London å ta opp jakten på ham. Både denne og Pepys-novellen bæres et meget langt stykke på vei av stemningen: Turtledove skriver slik at vi tror fortellingene virkelig kunne ha vært forfattet i de tider de er lagt til.

The Road Not Taken er en tradisjonell og grei SF–fortelling hvor jorden blir invadert av en gjeng romvesener som har oppdaget den enkle teknikken som lar deg reise fortere enn lyset. Resten av teknologien deres, derimot, ligger på et sørgelig lavt nivå. Krigskunst tilsvarende det man hadde i Europa under Tredveårskrigen kommer til kort overfor dagens US Marines.

Bortsett fra The Last Article, om Gandhis møte med tyske makthavere i India etter at disse har slått ut engelskmennene under annen verdenskrig, er resten av fortellingene greie men ikke bemerkelsesverdige, selv etter SF’s ofte slappe normer. Noen ligger kun såvidt over fanzine–nivå. Blant de som har noe for seg er en Videssos–fortelling, beretningen om en SF–forfatter som reiser til fortiden for å forandre den, og en vakker men noe pregløs fantasinovelle lagt til Armenia.

Boken virker litt sammenrasket og tilfeldig, som om Turtledove visste han kunne få utgitt sine noveller, uten å vente til han hadde nok som var bra nok til å rettferdiggjøre det. Eller kanskje han bare har dårlig smak. I alle fall er han ujevn, og selv de brukbare fortellingene er iblant glatte, upersonlige og lite særpregede.

Harry Turtledove:

Kaleidoscope

Ballantine, 1990

ISBN 0-345-36477-5

(ra 8/1990-g10) 

Norman Spinrad: Other Americas (1988)

Flyttet est du til et ønskeligt Land;

Men ak! vi lever i sørgelig Stand 

Det er alltid en vederkvegelse å lese Norman Spinrads mørke humor og småbitende sarkasme. Samlingen Other Americas gir deg anledning til å gjøre det i fire forskjellige historier som attpåtil har det til felles at de handler om USA, hvilket bare er med på å skjerpe forfatterens skarpe vidd. 

The Lost Continent foregår i et utarmet og primitivt USA etter atomkrigen som lever i restene av fordums ære og har mindreverdighetskomplekser overfor nyrike afrikanere. Disse blir vist turistattraksjoner fra fortidens storhetstid, blant annet en siste gjenlevende koloni høyteknologiske amerikanere, etterkommere av de som forseglet seg i undergrunnssystemet i New York da radioaktiviteten kom. Deres avhengighet av en teknologi de etterhvert ikke har forutsetninger lenger for å mestre har imidlertid gjort dem til ynkelige automater, et dystert bilde på forholdene i Amerika idag, og en påminnelse om at atomkrig ikke er den eneste måten teknologien tar liv.

Den beste novellen i samlingen er Street Meat, en intens og virkelig uhyggelig skrekkvisjon fra livet blant fattigfolk i New York i en ikke altfor fjern fremtid. Selv om Spinrad har sluppet alle bremser når det gjelder gørr og møkk og vold og blod og kannibalisme og voldtekt, er det mest skremmende ved fortellingen hvor nært opp til virkeligheten den tross alt allerede er for mange mennesker. Her får man virkelig anskueliggjort noen av følgene det har å leve i fornedrelse. Spinrad ligger på grensen mellom å vise oss volden som en nødvendig konsekvens av samfunnsforholdene, og å glorifisere den. Å tro at livets problemer løser seg enklest og ikke minst riktigst med skytevåpen er en vrangforestilling amerikansk kultur lider av i større grad enn det som er vanlig f.eks. de fleste steder i Europa. Spinrad advarer mot det, men dessverre er jeg ikke sikker på at absolutt alle får med seg at dette ikke er en oppfordring til å gakke hen og bruke samme prinsipp, i hvert fall i mindre målestokk.

World War Last er en burlesk og smilende slapstick–komedie der USA's noe uvirkelige president og Sovjetunionens sterke mann (en råtnende og defekt kyborg med en datahjerne som skvalper gjennom klassiske sosialistiske tekster og tidligere praksis for å komme frem til den historisk nødvendige løsning på enhver konflikt) møtes i Las Vegas for å hamle opp med en gal oljesjeik som truer med å kaste verden ut i atomkrig.

I den siste og mest ambisiøse fortellingen, den mollstemte La Vie Continue, har Spinrad gjort seg selv til hovedperson. Spinrad–personen redigerer et eksil–amerikansk blad i Paris, og holder seg bedre orientert enn de fleste om hva som egentlig foregår i politistaten USA, som så mange dissidenter har flyktet fra. Personen Spinrads sutring, selvopptatthet og oppblåste ego går deg fort på nervene. Men så får han da også etterhvert til ikke mindre enn en forsoning mellom stormaktene, og da må man vel gi ham lov til å brife litt. Før han kommer så langt er det masse kjappe agent–greier, inklusive en romanse med en tungrock–stjerne fra en i og for seg troverdig skildret glasnostisk Sovjetunion. Der er de fortsatt litt opphengt i kommunistiske myter, og den kulturelle selvforståelse bygger på tradisjonelle russiske verdier kombinert med en hyperromantisering av sosialrealismen. Ikoner og røde stjerner om hverandre.

Spinrad skriver fint, og er besk og tankevekkende. Selv de steder andre ting svikter, er stemningen i novellene konsistent og særegen. Vel verdt å lese, spesielt hvis hjernen trenger å løse litt opp i avleiringer av slapp og likegyldig massevare.

Norman Spinrad:

Other Americas

Spectra, 1988

ISBN 0-553-27214-4

(ra 8/1990 g10) 

Åge Rønning: Gjennom gitteret (1955)

(Les boken på bokhylla.no)

Lad Had og Avind leggis øde 

Og sendis bort til Dievelen  

Mange «seriøse» norske forfattere bruker fantastiske elementer i sine fortellinger. I SF–kretser forholder man seg gjerne litt overlegent til dette. «Tekster», «magisk realisme», «postmodernisme»; hvorfor kan de ikke enten holde seg til den traurige forfatterforenings–realismen sin, eller skvært og redelig skrive romopera? Det trendige fantasioide liksom-gørret deres er bare flaut.

Åge Rønning er ikke en av de forfattere som er blitt mest skjelt ut; til det er han dessverre for lite kjent. Likevel må det jo for folk som liker SF og fantasi være oppsiktsvekkende og gledelig at en som uten tvil er blant Norges aller beste nålevende forfattere ikke bare mestrer bruken av fantastiske elementer i sine bøker – det er kanskje det som mangler hos endel av de mest oppskrytte litterære kjendiser – men en gang i tiden til og med gav ut et par rendyrkede SF–noveller.

Dette var i Rønnings annen bok, novellesamlingen Gjennom gitteret (1955). To av de fire novellene kan kalles SF, nemlig Min Lyn–Gordon og Naboene. Man aner at forfatteren har lest endel Ray Bradbury. Ved siden av dette er begge novellene preget av Rønnings vakre og konsise sprak og enkelte temaer som har gått igjen og igjen i hans senere forfatterskap: Behovet for kjærlighet satt opp mot redselen for å satse og så tape, og mot alt det i menneskenaturen og det samfunn vi har skapt oss som drar oss fra hverandre, som øker vår mistenksomhet og frykt, og gjør det nesten umulig å leve sammen på en god måte.

Min Lyn–Gordon foregår natten før den første store rom–ekspedisjonen skal starte. Astronauten, hans kone og deres lille sønn ligger alle våkne og ønsker de turte gå inn til hverandre, holde i hverandre, og snakke om det som bekymrer dem. Men sosiale konvensjoner, redselen for å dumme seg ut og uviljen mot å være andre til bry holder dem tilbake. En mere typisk Rønning–historie kan knapt tenkes, selv om han har gjort det mye bedre siden.

Naboene er en etter katastrofen–fortelling der to av de overlevende – vilt forskjellige mennesker – prøver å overvinne sin egen og hverandres mistenksomhet for å slå seg sammen og stå sterkere overfor en farlig verden.

I den store SF–sammenheng er disse fortellingene selvsagt først og fremst kuriositeter, men de er vel verdt å lese. Dessuten kan de kanskje være en port inn i et stort, spennende og meget godt forfatterskap. Rønning skriver elegant, underholdende, spennende og til tider meget humoristisk. Samtidig graver han dypt i menneskesinnet og utleverer våre drømmer, våre håp og våre redsler. Alltid er sympatien hos de svake: De som er i ferd med å gå til grunne i egen ynkelighet, de som verden har valset over uten å se seg tilbake, de som ikke greier å leve opp til det som forventes av dem. Rønning kombinerer det å være en underlig tids– og stedbunden Oslo–forfatter med hyppige karakteristikker som den mest internasjonale av moderne norske forfattere. Hans bøker inneholder reiseskildringer og stemningsrapporter fra de mest eksotiske steder, men han får også frem at mennesket er seg likt hvorhen det vanker. Han har i det hele tatt et brennende skarpt blikk for ondskapen og lidenskapen i verden, og er opptatt av å vise hvordan vi fattigslig men heroisk kan stå imot den. Humoren hans er forløsende, men kan knapt skjule bitterheten og gruet over det absurde og nihilistiske i menneskelivet. Overlatt til oss selv har vi alt for lett for å gå til grunne. For Rønning er det til syvende og sist bare Gud som kan redde oss fra følgene av vår dårskap.

Rønning kan også være en spennende forfatter stilistisk. Han småeksperimenterer med litterære former, og henter i utstrakt grad modeller fra ulike genre og forfattere, for så å arbeide videre med dem. Blant annet ligner et par av bøkene hans veldig på kriminalromaner, mens han er blitt kalt – ikke helt uten grunn – en slags norsk blanding av Graham Greene og Kafka.

For SF–entusiaster er det kanskje mer spennende å vite at Rønning i flere av sine verker har fantastiske og overnaturlige elementer. Dette spenner bl. a. fra de meget ubehagelige møtene med djevelen i Kolbes reise (1982) til den absurde forvandling en av den trygge danske feriebyen i Protestmarsjen (1968) til en lidenskapens jungel, via menigmanns kamp mot skjebnens forviklinger i Komedien om Slottsherrene (1974) og den isende uhyggen i enkelte av novellene i Et Satans spill (1984).

Les og bli glad. Ikke først og fremst på grunn av de fantastiske elementene, de er selvsagt en biting i et stort forfatterskap, selv om det kan være kostelig krydder for SF–fans. Les Rønning fordi han er morsom, lærerik, dyp, sann, elegant, eksperimentell, fantasieggende og god.

Åge Rønning:

Gjennom gitteret

Gyldendal, 1955

(ra 8/1990-g10) 

Manly Wade Wellman: John the Balladeer (1988)

Om alle mine lemmer 

Var fuld af iidel sang

Om jeg saa høyt istemmer

At det i skyen klang,

Ja sang den dag og natt,

Jeg kunde ey betale,

O Gud, din Naades Skatt! 

Avdøde Manly Wade Wellman er en av disse «klassiske» SF- og fantasyforfattere som har skrevet mange titalls bøker uten at andre enn de mest innvidde egentlig har merket det. Utfra beskrivelser av Wellmans produksjon er jeg overbevist om at mye av det han skrev – i likhet med bøkene til mange slike forfattere – ikke egentlig er det man skal lese fra første til siste bind. Faktisk kan det hende man ikke skal lese noe særlig i det hele tatt. Dog finnes gull på de merkeligste steder, og uten at jeg totalt skal avskrive hans øvrige forfatterskap før jeg vet noe mer om det, kan jeg i hvert fall meddele at det i den anselige haugen Wellman–bøker finnes noen klumper edelt metall.

Dette er romanene og novellene om John, som vandrer rundt i fjellene i North Carolina med sin sølvstrengsgitar og på sin karakteristiske bestemte men kjærlige måte hamler opp med allslags skrømt og djevelskap som truer godtfolk og gjør livet vondt. Det Wellman egentlig gjør er å gjenfortelle folkeeventyr og gjengi tradisjonelle forestillinger om mytiske figurer, av hvilke det europeiske USA egentlig har en ganske større mengde enn snørrhovne europeere er klar over. Slikt sett beveger Wellman seg i samme spor som Orson Scott Card i sin pågående alternativ univers–serie om Amerika (Seventh Son, Red Prophet, Prentice Alvin). Wellman holder seg imidlertid i vår verden og en noe snevrere og strammere ramme, hvilket kanskje bare er en fordel. Jeg liker serien til Card godt og det er en fryd å se den fantasifulle måten han konstruerer en verden ved bruk av endel av Amerikas myter om seg selv. Wellman er mindre vill, men på sin lavmælte måte beveger han deg langt mer. Han er mer seriøst opptatt av å si noe om mennesker og forholdet mellom dem enn Card, og – ikke minst – han har mer vettuge ting å si.

Sammenligningen med Card er imidlertid ganske misvisende hvis man trekker den noe særlig langt. Konsentrer deg om tanken på 1700– og 1800–tallets amerikanske folkeeventyr og «tall tales», spesielt om det overnaturlige, bundet sammen ved en moderne hovedperson, så er du på rett vei.

De første fortellinger om John skrev Wellman allerede i begynnelsen av 1950–tallet, så de er vel – for å ta nok en digresjon – neppe påvirket av en gryende moderne amerikansk sagnkrets, nemlig om hvordan Elvis ikke egentlig er død, men i hemmelighet vandrer landet rundt for å spre vederkvegelse og trøst. Det kunne derimot vært veldig gøyalt å spekulere på om det har vært en viss påvirkning den andre veien. Fortellingene har jo sin opprinnelse innenfor nært beslektede sørstats–kulturkretser, så det finnes i hvert fall kanskje et gitt felles mønster for hvordan en viss type helt skal oppføre seg. Sangeren og gitaristen Johns behandling av mennesker han møter som livet har tildelt harde slag har absolutt sine likhetspunkter med Elvis' påståtte gjerninger.

John holder seg imidlertid på et mer elevert plan enn kollegaen. Fortellingene er gjennomsyret av en meget tiltrekkende og varm menneskekjærlighet med stor forståelse for våre moralske og åndelige skrøpeligheter, kombinert med en brennende og kontant motstand mot ondskapen, som er sterk, skremmende, makthungrig og manipulerende. Den kan synes vakker og spennende til å begynne med, men avsløres snart som platt, kjedelig og nedbrytende på alt som gjør livet verdt å leve, dog akk så listig avhengighetsskapende når du først villig har latt deg lenke av den. Det er en påstand verdt å merke seg og et ikke lite tegn på deres kvalitet når jeg sier at man kan le av glede over enkelte av fortellingene om John uten at det egentlig er det minste snev av humor i dem (skjønt i noen er det absolutt det og). Heller ikke finner du noe særlig sentimentalitet. Johns klare kristne forståelse av de grunnleggende åndelige realiteter i en fallen verden tillater sterke og heftige følelser, men lite ønsketenkning. Selvsagt balanserer Wellman på en stram line her, for det han forsøker å beskrive er det ikke alltid lett å få ned på papir, men resultatet er bedre enn man kunne ha rimelig grunn til å forvente. 

Fortellingene om John hviler på tre søyler: Tradisjonelt folkloristisk materiale dandert med Wellmans tillegg, omskrivninger og lån (i en av romanene prøver f.eks. noen å vekke slumrende onde krefter ved keltisk gudedyrkelse); menneskesynet, kjærligheten og den psykologiske realisme, med derav følgende menneskeskildringer; og så til slutt språket. Den enkleste måten å si det på for nordmenn er at Wellman skriver på dialekt, neppe så tro mot originalen som enkelte forfattere her hjemme kan tillate seg etter hundre år med terping på at dialekter er noe man skal forstå, men likevel nok til at det i begynnelsen er noe uvant. I den grad dette representerer en hindring går det fort over, og snart begynner man å nyte den slentrende og poetiske fremstillingen.

Wellman skrev et tyvetalls noveller om John mellom 1951 og sin død i 1986. I tillegg kommer fem romaner utgitt mellom 1979 og 1984. Romanene er slett ikke å forakte. John egner seg imidlertid best i konsentrert form, så det er lurt å starte med novellene. De er lykkeligvis alle samlet i bindet John the Balladeer, som også er meget godt utstyrt med en innledning om forfatteren av David Drake og en innføring i John–fortellingene og deres bakgrunn av Karl Edward Wagner. (Det finnes også en tidligere utgave ved navn Who Fears the Devil? uten tilleggsmaterialet og et par av de nyeste novellene. I de senere år har dessuten Nightshade Books utgitt Wellmans utvalgte noveller i fem solide bind, og fortellingene om John fyller det ene.) Les imidlertid ikke fortellingene i et jafs. Nesten alle er perler, men – for å nevne noe negativt slik at folk ikke skal tro jeg har gått helt fra konseptene – de er ofte bygget over samme lest. Hvis man prøver å få med seg for mange samtidig, kan de bli gjentagende og forutsigelige.

Manly Wade Wellman:

John the Balladeer

Baen Books, 1988

ISBN 0671654187

(ra 8/1990–g10)