George R. R. Martin: Tuf Voyaging (1986)

–og hva så?

Det hender rett som det er at selv gode forfattere skriver nokså likegyldige bøker. George R.R. Martins Tuf Voyaginq er et eksempel på det. Romanen er satt sammen av en serie historier som stod i Analog fra 1978 frem til ifjor. Men problemet er ikke så mye at boken er løst sammensatt, som at den rett og slett ikke engasjerer. Noen av enkeltnovellene er ok, men summen er mindre enn delene.

Haviland Tuf er en ikke altfor overdådig vellykket handelsmann. Innesluttet, uvanlig høy og kun omgitt av sine katter, reiser han fra solsystem til solsystem i sin gamle holk «Cornucopia of ExceIlent Goods at Low Prices» og forsøker å bli av med de eksotiske varene han fører.

En gjeng lykkejegere han er transport for, fører ham en vakker dag til et intakt og stort sett fungerende skip fra Earth Ecological Corps, forlatt for tusen år siden omtrent, på samme tid som samtlige andre kjente eksemplarer av arten ble ødelagt i krig. Skipene er genteknologiske fabrikker, stappfulle av avansert viten som ikke lenger finnes i Tufs tid. Skipet lagrer genmateriale fra dyr fra tusener av planeter. Man kan velge frem det man vil fra arkivene, eventuelt kombinere og lage noe helt nytt.

Dette er omtrent som å ha klippekort på julenissens verksted, og boken består stort sett av at Tuf reiser rundt og løser folks økologiske problemer ved å koke opp et sett passende vesener til dem. Dette skjer uten at vi egentlig blir revet med, i hvert fall i lengden. Hvis man absolutt skal prøve å finne et budskap, er det nærliggende å trekke frem den stadig gjentatte økologiske bevisstheten. Denne er på makronivå. Tuf er ikke interessert i småsaker, delvis fordi de problemer han får å løse som oftest gjelder økosystemet til hele planeter.

Her ligger også endel av utviklingen i boken. Gjennom skipet har Tuf enorm makt, gradvis får han også stor kunnskap. Etterhvert begynner han å diktere løsninger på forskjellige planeters økologiske problemer heller enn bare å gjøre det han blir bedt om. Tufs løsninger fører ofte til helt andre ting enn kundene ønsker. Til slutt går dette med å leke Gud Tuf alvorlig til hodet. Men egentlig er det forholdsvis vanskelig å vite hva det er han tenker. Til det er Tuf for tilknappet. Han forblir i det hele tatt følelsesløs, mekanisk og utilnærmelig. Mer et redskap for å drive historien frem enn noe annet. Litt formildet blir man over hans dannede og høflige sprogførsel samt hans kjærlige men fornuftige forhold til de katter som følger ham på ferden.

Det er også andre gode sider ved boken, bevares, det er det alltid. Men til Martin å være er dette egentlig usedvanlig tom tidtrøyte, og dere burde ikke ha problemer med å finne en bedre bok å lese.  

George R. R. Martin:

Tuf Voyaging

1986

(ra 6/1987-g3)