Indbyggerne fandt sig og Nytte deraf
John Barnes skriver meget godt, men
underlig arkaisk. Både når det gjelder tema, måten å skrive på og den
stemningen har formidler, minner mye om 5O–årene; nærmest en slags blanding av
klassisk Heinlein og Anderson.
The Man Who Pulled Down the Sky er en roman om politiske ideer, hvilke konsekvenser de får når
de blir omsatt i praksis, og hvordan enhver ideologi kan brukes av makthaverne
til å rettferdiggjøre undertrykkelse og umenneskelighet. På en måte kan man si
at Barnes i likhet med mange før ham, om enn kanskje ikke i SF, bruker (blant
andre) marxistiske innsikter til en kritikk av fenomener som i vår tid har
kjennetegnet først og fremst marxistiske samfunn. Men hos Barnes er det
libertarianismen som får på pukkelen.
Boken foregår noen hundre år i fremtiden.
Jorden har levd seg gjennom katastrofen, og kun her og der finner man små
lommer hvor mennesker bor. Makten i solsystemet sitter hos romkoloniene i
jordbane. De har samlet seg i en libertariansk–inspirert føderasjon som gradvis
er blitt sterkt sentraldirigert og har liten sans for avvikere. På grunn av
militær overmakt og teknologisk overlegenhet kontrollerer romkoloniene jorden,
og utnytter den til råvareproduksjon, o.l. Den tredje makten i solsystemet er
romkoloniene i asteroidebeltet. De er kollektivistiske, og gjorde seg uavhengig
av koloniene i jordbane for en generasjons tid siden. Nå er de langsomt iferd
med å kveles på grunn av de handelsrestriksjoner de er pålagt av koloniene i
jordbane. Asteroidefolkene skjønner at de ikke har annet valg enn å krige seg
til det de ønsker, og smugler noen agenter ned til jorden for å se om de kan
greie å starte et opprør der som vil binde opp nok av jordbane–kolonienes styrker
til at asteroide–koloniene kan lykkes med et angrep fra rommet. Mesteparten av
boken foregår på jorden og skildrer opplevelsene til en av disse agentene, de
jordboere han samarbeider med og det opprøret de setter igang. Dette foregår
stort sett et sted ved de store sjøer i USA, og kulturen vi beveger oss i
minner da også meget om litt gammelmodig landsbygdmiljø fra Midtvesten.
Et hovedpoeng ved boken er å vise
forskjellen mellom hva folk faktisk gjør og hva de utfra sitt ideologiske ståsted
tror de gjør. Man er opptatt av merkelappene og av å bruke det rette språket.
Om det man gjør kan sies å være i trad med den ideologiske overbygning tenker
man ikke lenger gjennom. Således opererer de «libertarianske» jordbane–koloniene
med en svært intervensjonistisk og konkurransevridende økonomisk lovgivning i
handelsfrihetens navn. De er også opptatt av at alle skal få tenke rasjonelt og
fritt gjennom hvilket grunnlag man ønsker å bygge sitt individuelle liv på. Men
siden f.eks. å tro på kollektivisme i noen form, eller å være kristen, i seg
selv hemmer den rasjonelle tankegang og dermed hindrer deg i å komme frem til
et fornuftig ståsted, blir i praksis alle som velger å bli avvikere
hjernevasket til de tenker rasjonelt igjen. Blant de mer interessante avsnitt i
boken er de der soldater fra jordbane–koloniene mister sine ideologiske skylapper
og blir konfrontert med kontrasten mellom deres samfunns læresetninger og dets
gjerninger.
På jorden blir motstandsbevegelsen stort
sett organisert gjennom undergrunnskirkene. Endel av disse har motforestillinger
mot å bruke vold i kampen for frihet. Dette standpunktet blir i og for seg
respektert i boken, men det gjøres veldig klart at vold, eller trussel om vold,
må til for å vinne over en fiende. Når krigen kommer, er det de ikke–voldelige
som blir meiet ned først av soldatene til jordbane–koloniene.
Blant de mange tråder Barnes vever inn i
denne boken, er en diskusjon om de intellektuelles opptreden under ulike
samfunnsforhold. Sålenge de ikke har makten i samfunnet, mener Barnes at de i kraft
av sin formulerings– og abstraksjonsevne er en kilde til forandring, en gruppe
som vil presse på makthaverne for å få til endringer til beste ikke bare for
dem selv men også for andre undertrykte grupper. Men når de intellektuelle –
som f.eks. i et informasjonssamfunn – selv inntar maktposisjonene, mener Barnes
at de som makthavere vil virke mer undertrykkende enn andre grupper.
Gitt hans syn på hvordan de intellektuelle
målbærer sin opposisjon når de ikke har makt, blir vel ikke dette noe særlig
utover den gamle iakttagelse at en røverbaron som vil ha pengene og overflatisk
lydighet tross alt er lettere å hanskes med enn en ideologisk fundert diktator
som forsøker å regulere alle deler av livet og tankene.
De intellektuelles rolle – og arkaismen som
ble nevnt i begynnelsen – illustreres også av de samfunnsvitenskapelige teorier
asteroidefolkene bruker når de skal beregne (ad matematisk vei) hva som kommer
til å skje og hva salgs grunnlov jorden bør få etter seieren. Dette minner litt
for mye om Hari Seldon, og i og med at beregningene ikke går så bra, er det vel
kanskje ment ironisk. Forskjellen mellom skjemaer og det virkelige liv er jo en
av de grunnleggende konflikter i boken.
En farverik og spennende bok, litt klossete
kanskje, til tider irriterende gammelmodig, men med mer tungt tankegods enn man
forventer i en gjengs SF–bok. Også hans bok nummer to, Sin of Origin, som har mange av de samme styrker og svakheter,
viser at Barnes er en interessant forfatter å følge opp.
John Barnes:
The Man Who Pulled Down the Sky
Worldwide Library (Asimov),
1985
ISBN: 0–373–30303–3
(ra 8/1990–g10)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar