hvad Ont er og Godt,
Han veed vel
at skille det tørre fra raadt
Verden er stor, herlig og uoversiktlig. Forfatteren James P.
Blaylock har visst vunnet både The World Fantasy Award og The Philip K. Dick
Award, ingen av dem til å kimse av selv i vår blaserte tid. Og jeg
hadde ikke engang hørt om mannen, tror jeg, før jeg forholdsvis tilfeldig kom
til å lese The Last Coin.
Myntene det er tale om er av sølv, og antallet tredve. Man skal
ikke lese mange sidene før selv de tregeste skjønner at det dreier seg om
pengene Judas fikk for å forråde Jesus. Myntene er blitt magiske talismaner,
onde naturligvis, og vil gi ufattelig stor makt til den som greier å samle
alle. Gode krefter har gjennom historien arbeidet for å holde dem spredt, men
idet boken åpner har en lite tiltalende herre ved navn Pennyman fått tak i
nesten alle. Så flytter han inn i pensjonatet til vår helt Andrew Vanbergen,
som intetanende er blitt innehaver av den siste mynten.
Dere er bra greier. Jeg har aldri sett denne ideen brukt før.
Litterært fungerer myntene like bra som magiske gjenstander som alle sverdene
og ringene etc. man ellers kan lese om. Og Blaylock spinner en spennende, gøyal
og underfundig fortelling rundt dem. Strukturen minner om Tim Powers: Verden
går sin kjedelige gang mens vi får avslørt den virkelige historien, det som rører
seg under den synlige overflaten og er den egentlige beveggrunnen til de store
hendelser. The Last Coin bæres imidlertid
i enda sterkere grad av Blaylocks raske men skarpe skildringer av (riktignok
noe sjablongmessige) personer og personlighetstyper. Dessuten er språket elegant
og sprudlende. Og så drar han vellykkede veksler på noen av de mest grunnleggende
mytiske strukturer i amerikansk kultur.
Man får lyst til å sitere, man ønsker å lese høyt. Se bare her,
på denne korte samtalen som egentlig sier forbausende mye om hva slags mennesker
to av bokens hovedpersoner er, samtidig som den retter et lavmælt ironisk spark
mot et par av den moderne vestlige sivilisasjonens helligste kyr. (Og måten å
skrive på! Smak bare på setningen som begynner «One of Rose’s cousins...». En perle!):
“My advice to you is to drop it entirely.
There’s no profit in it at all. I swear it. Einstein was in ahead of you anyway.”
“Einstein? He worked with cups of coffee,
too?”
“No, cups of tea I think it was. And it didn’t
have anything to do with drinking the tea, either, like yours does. His had something
to do with rivers – oxbows, I think. He figured them out.”
“Did he? Einstein? From reading tea leaves?”
Pickett shrugged. “That's what I've read.”
Andrew rather liked that. Science was a
satisfactory business all the way around. One of Rose’s cousins had spent years
whirling frog brains in a centrifuge, with the vague hope, apparently, of
working the experiments into something telling. The papers he’d written were
full of the most amazing illustrations. One man whirls frog brains, another measures
coffee in a cup, and one day – what? A man walks on the moon. Another steps into
a black hole and disappears. Who could say what might come of it all, for good or
ill? That
was the wonder of it.
Når folk ser to griser på en parkeringsplass i Los Angeles
spille bondesjakk med smultringer de skyver frem og tilbake på asfalten med snutene
sine, er det for de fleste a gøyal avveksling og kuriositet i avisen. Men Pickett skjønner straks at det er
nok en manifestasjon av «A conspiracy so massive and far–reaching that it set the
course of modern history...».
Andrew på sin side lever i et nettverk av usannsynlige historier
og utrolige nødløgner som han fabrikerer på sparket når han skal redde seg ut
av pinlige situasjoner – og siden blir fanget av og må følge opp. Mens skurken
Pennyman ser frem til dagen da det kjedelige og platte og gråe som er verdens
sanne natur endelig skal komme til sin rett.
Hos Blaylock er det i høyeste grad en psykologisk sannhet at man
skaper seg sin egen virkelighet. Dette er et av menneskets store friheter, og
gir mulighet til å bruke skapertrang og fantasi til å gjøre livet bedre for seg
selv og andre. Men det er også farlig, og det kan også misbrukes – passivt
eller aktivt. Grunnen til at dette spiller en rolle – grunnen til at det kan spille
en rolle, at det faktisk betyr noe, er selvsagt at universet ikke er helt
subjektivt. Våre private verdensbilder hviler hva enten vi liker det eller ei
på en objektiv grunnmur. Til syvende og sist går det våre helter godt fordi de –
til tross for bisarre innfall og mange kjedelige avvik – holder seg nærmere
sannheten – verdens grunnleggende moralske og fysiske strukturer – enn Pennyman
og hans kumpaner.
Myntene representerer selvsagt først og fremst makt, og da er
det ikke underlig at diskusjonen om maktens vesen er sentral i boken. Her har
Blaylock meget sunne konservative holdninger, som slett ikke blir mindre
tiltalende av at hans lengsler er mot det anarkistiske. All makt korrumperer,
som langt flere vismenn enn Lord Acton har sagt, og absolutt makt korrumperer
fullstendig. Av dette følger, ifølge vår hjemlige professor T. H. Aschehoug, at
makten må være delt for at mennesket skal være fritt. I boken er myntene onde i
seg selv, og de vil uvegerlig forderve den som har en eller flere av dem.
Forsøker man attpåtil å bruke myntene i det ondes tjeneste eller for å oppnå
egen fordel, vel, så forderves man fysisk og moralsk desto raskere. Til og med
Andrew blir syk, irritabel og deprimert når har får en av myntene, selv om han
ikke engang vet hva han har og derfor ikke har den fjerneste tanke om å forsøke
å dominere sine medmennesker med den. Pennymans ønske om å samle myntene for å
oppnå herredømme over verden og berøve oss friheten ved å tvinge sitt (perverse)
virkelighetsbilde på alle oss andre, er en forvrengning av alt som er godt og riktig.
Magiske maktgjenstander er dødsfarlige både for brukeren og for omgivelsene.
Helst skulle man hatt en verden der de ikke fantes. Men her har
vi et eksempel på farene ved å frigjøre verdensbildet for mye fra det objektive
og dikte seg ut på viddene. Myntene finnes – makten finnes, og gitt menneskets
natur er det ingen vellykket løsning hverken å late som den ikke gjør det,
eller å innbille seg at det ikke vil dukke opp folk som vil forsøke å bruke den
på en negativ måte. Gode mennesker må ta på seg å holde maktutøvelsen i samfunnet
på et så lavt og desentralisert nivå som mulig - i full forvissning om at de selv
derved løper en fare for å bli smittet av maktens vesen.
I The Last Coin bærer
dette preg av botsøvelse, kanskje til og med sonoffer, fra dem som fra alders
tid i all hemmelighet har hatt som oppgave å holde myntene spredt. For det vi
er vitne til er selvsagt i en viss forstand en kosmisk kamp, og mye av sjarmen
ved Blaylocks bok er kontrasten mellom dette perspektivet og Andrews monumentale
hverdagstrivialiteter før han blir oppslukt i sin egen barokke variant av kampen
for å holde myntene unna Pennyman.
Allverdens dyr ser forresten ut til å være på det godes side, og
i tillegg til bl.a. et par meget beleilige inngripener fra en flokk papegøyer,
spiller griser en stor rolle i boken. Blaylock bygger her på sagn fra området
der boken foregår, og innleder f.eks. en av bokens deler med et i fortellingens
kontekst virkelig isende sitat fra dem amerikanske folkloristen William Ashbless’
(en etterkommer av den engelske dikter) monumentale Myths of the Pacific Coast: «...One pig to rule them all. One pig to bind them. One pig to bring them
all and on the pier–end find them…»
I det hele tatt er The
Last Coin lykkelig gjennomsyret av mange av de forestillinger, stemninger,
temaer, konflikter og personlighetstyper som tradisjonelt har særpreget store
deler både av klassisk og populær amerikansk litteratur. Eksemplene er mange,
og dette øker betraktelig utbyttet man kan ha av boken. Spesielt fordi
Blaylock – i likhet med store amerikanske fortellere før ham – bevisst spiller
på den ironiske kontrasten mellom forventningene man har til disse mytene og
måten personene i boken lever opp til dem på.
Den sentrale konflikten i boken er i forholdet mellom Andrew og
Pennyman. For å forsterke kontrasten og konfrontasjonen mellom dem, trekker Blaylock
veksler på hele spekteret av klisjeer. Pennyman er urban, kontinental, rik,
gammel, drepende høflig og overlegen, snobbete, går fint kledd, tar ingen hensyn
til andre, er generelt littegranne slesk og stjeler attpåtil Pogo–bøker. Han
mestrer ord og prøver å oppnå ting ved manipulasjon heller enn ærlig arbeide.
Han har underordnet sin fantasi og sin frihet en materiell søken som ikke egentlig
bringer ham lykke. Strengt tatt er han død. Han er til de grader bundet opp i
sin perverse søken at det knapt er annet igjen av ham enn en stadig økende evne
og vilje til å skade andre. Bortsett fra et par av fantasy–elementene, kunne
han gått rett inn i skurkerollen som hjerteløs pengemann fra storbyen i Europa
eller Østkysten i en populærroman fra hundre år siden. Andrew på sin side
kommer nok i sin ubehjelpelighet til kort sammenlignet med heltene i de samme bøkene,
men han har allikevel lignende attributter. Han er for eksempel grenseløst naiv
i alt som ikke direkte vedrører ham – riktignok fordi han er blasert barn av et
informasjonssamfunn med så mye kunnskap at han ikke vet hvor han skal ta fatt,
i motsetning til hine vise naturbarn, uberørt av fordervelig sivilisasjon.
Ellers er det bare å ramse opp: Andrew er enkel og folkelig, har bakgrunn fra
landet, og føler at han burde tjene til livets opphold ved ærlig arbeide (selv
om han i praksis lever av små donasjoner fra konen Roses mystiske og tverre
tante Naomi). Han er i hvert fall i prinsippet så ærlig som mulig, innenfor
rammene av det å kunne leve et behagelig liv.Hvilket imidlertid ikke er noe
særlig, grunnet hans store evne til å skape absurd kaos av hverdagslige situasjoner
for deretter å gjøre alt et hakk verre ved å konstruere de villeste nødløgner for
å bortforklare det hele. Ikke minst har han sine øvrige mangler til tross en menneskekunnskap
som er ham til nytte i mange situasjoner.
De mindre eksemplariske sidene ved den samme amerikanske heltetypen
synes også hos Andrew: Latskapen, hangen til å leve i fantasien heller enn i
virkeligheten, misunnelsen, mindreverdighetskompleksene, en viss intoleranse
overfor andres meninger, og, i anstrengte situasjoner, tendenser til å overse
de skader man påfører andre bare man selv får det som man vil. Amerikansk uskyld
har alltid vært mer et ideal enn reelt. Hadde man ikke under lesingen hele
tiden vært opptatt av å prøve å gjøre Andrew til vår tids utgave av den
klassiske amerikanske helten, ville man sett enklere at Andrew og Pennyman i
utgangspunktet egentlig har mye til felles. At Blaylock gjør en slik mann til
en sympatisk helt viser bare modenheten i hans syn på mennesket.
Hele byggverket faller imidlertid sammen i det øyeblikk man begynner
å ta det alvorlig. Riktignok vokser Andrew med oppgaven, og han har mange forsonende
trekk, men man griper seg i å undres hvordan hans jordnære, kompetente kone
Rose (også hun amerikansk litterær arketyp) holder ut med ham. I sine provokasjoner
mot Pennyman er Andrew kriminelt uansvarlig, og hvis skurken var så gjennomført
hensynsløs som det er meningen han skal være, ville han kaldt og rolig ryddet
Andrew av veien femti sider inn i boken. Skal man være realist eller logiker,
er denne boken egnet først og fremst til å sette fast i halsen.
Dypest sett dreier The
Last Coin seg om hva som er viktig i livet, og slik sett blir nyansene i de
forskjellige personers væremåte og beveggrunner mer enn bare underholdning.
Andrews motto – som forfatteren helt klart heier på selv om Andrew sjelden
greier å leve opp til det på en måte som tar hensyn til andre mennesker – er at
man innenfor gitte moralske rammer skal leve livet som man vil, men helst slik at det hverdagslige blir merkelig og
eventyrlig, slik at fantasien får fritt utløp, slik at du ser de kosmiske mysterier
i de små ting, slik at du lever i godt samkvem med andre mennesker, og slik at
du ofte har grunn til å bryte ut i dyp, lykkelig latter. Platt, kanskje, men
sikkert gøyere enn å stå på en litterært høyverdig sidelinje og fnyse.
The Last Coin er en koselig og lyrisk bok. En bok til å slappe av med, en
lavmælt og morsom feiring av det gode og riktige i livet. Nettopp på grunn av
at den viser oss noe av grumset og utilstrekkeligheten i mennesket – selv hos
de «snille» – blir den en dypt optimistisk bok når heltene våre til slutt får
tingene til. Og dessuten er det den første boken jeg har vært borti som på en
tilfredsstillende måte – forbausende enkelt, faktisk – løser et av tidens største
mysterier, nemlig hvorfor det finnes så mange særinger i søndre California.
James P. Blaylock:
The Last Coin
Ace Books, 1988
ISBN 0–441–47075–0
(ra 8/1990-g10)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar