Harry Turtledove: Kaleidoscope (1990)

Hver synger med den Næb de har,

Et lidet Kar er og et Kar 

Kanskje er Harry Turtledove bedre til å skrive noveller enn romaner. Om ikke annet så på grunn av at noveller er kortere. Har man kun en ide, og har man ikke helt dreisen på dette med å skildre personer, er mangelen mer merkbar i romans form. Mens noveller som i hvert fall er habile kan det godt bli av det. Nå mener jeg (i parentes bemerket) ikke med dette at det nødvendigvis er lettere å skrive en mesternovelle enn en mesterroman, men disse kategoriene er det ikke snakk om for Turtledoves vedkommende i noe tilfelle.

Samlingen Kaleidoscope inneholder 15 SF– og fantasinoveller utgitt fra 1984 til 1990. Den eneste toppnovellen, original, velskrevet og tankevekkende, er Bluff, som tar for seg forholdet mellom utviklingen av hjernens funksjoner, vår begrepsverden og religion.

En handfull av de øvrige fortellingene er også gode. And So To Bed, f.eks., en pastisj av Samuel Pepys' dagbok der marine- administratoren fra annen halvdel av 1600–tallet oppdager utviklingslæren. .

I Gentlemen of the Shade er Jack the Ripper – naturligvis – en vampyr. Hans utskeielser får de andre vampyrene i London å ta opp jakten på ham. Både denne og Pepys-novellen bæres et meget langt stykke på vei av stemningen: Turtledove skriver slik at vi tror fortellingene virkelig kunne ha vært forfattet i de tider de er lagt til.

The Road Not Taken er en tradisjonell og grei SF–fortelling hvor jorden blir invadert av en gjeng romvesener som har oppdaget den enkle teknikken som lar deg reise fortere enn lyset. Resten av teknologien deres, derimot, ligger på et sørgelig lavt nivå. Krigskunst tilsvarende det man hadde i Europa under Tredveårskrigen kommer til kort overfor dagens US Marines.

Bortsett fra The Last Article, om Gandhis møte med tyske makthavere i India etter at disse har slått ut engelskmennene under annen verdenskrig, er resten av fortellingene greie men ikke bemerkelsesverdige, selv etter SF’s ofte slappe normer. Noen ligger kun såvidt over fanzine–nivå. Blant de som har noe for seg er en Videssos–fortelling, beretningen om en SF–forfatter som reiser til fortiden for å forandre den, og en vakker men noe pregløs fantasinovelle lagt til Armenia.

Boken virker litt sammenrasket og tilfeldig, som om Turtledove visste han kunne få utgitt sine noveller, uten å vente til han hadde nok som var bra nok til å rettferdiggjøre det. Eller kanskje han bare har dårlig smak. I alle fall er han ujevn, og selv de brukbare fortellingene er iblant glatte, upersonlige og lite særpregede.

Harry Turtledove:

Kaleidoscope

Ballantine, 1990

ISBN 0-345-36477-5

(ra 8/1990-g10)