Jack McDevitt: The Hercules Text (1986)

Første møte slik det virkelig blir 

Som så mye annet i science fiction, forteller beretninger om vårt første møte med aliens vanligvis mest om oss selv. Det er det som gjør dem interessante å lese. Så også i Jack McDevitts The Hercules Text. En dag skjer det: Radioteleskopene oppfanger signaler som stammer fra intelligensvesener. Og dermed er vi igang. Boken er i den moderne og realistiske genren, så i stedet for den geniale, ensomme forsker som jobber i smug hjemme, setter den amerikanske regjeringen straks sammen et imponerende team av alle tenkelige slags vitenskapsmenn for å finne ut hva aliensene har å si.

Det er ikke lite. Snart viser det seg at det vi har fått kringkastet er et konsentrat av all deres kunnskap og erfaringer. Her begynner naturligvis problemene. Regjeringen har selvsagt ikke hatt mulighet til å holde den store nyheten skjult, slik de vel helst ville, og interessen er rimeligvis enorm. Allerede de første, enkleste meldingene («Hei») skaper storm blant folk. Enda verre blir det da de første eksemplene på deres diktning og filosofi kommer. Men det er først når hardwaren for alvor begynner å rulle inn at både regjeringen og de enkelte personene i boken begynner å få alvorlige problemer. Alle er i og for seg enige om at man ikke kan offentliggjøre opplysninger av typen hvordan man på en enkel og hverdagslig måte kan anvende fysiske prosesser vi ennå ikke vet noe særlig om til å sprenge planeten i luften. Regjeringen vil imidlertid naturligvis holde absolutt alt hemmelig, mens enkelte av forskerne synes det ville vært best enten å ødelegge det hele, eller i hvert fall for verdensfredens skyld å fortelle russerne m.m. noe av det de har funnet.

Her ser man konfliktene klart avtegnet. Spenningen mellom kunnskap og visdom er bærebjelken som holder det hele oppe, og drivkraften i fortelling en de finurlige psykologiske forsvarsmekanismer dette utløser hos mennesker som er usikre på seg selv og hverandre. Kryssende krav til mennesker som etterhvert havner i en umulig situasjon gjør personene levende. Her slites de mellom lojalitet mellom individ og gruppe, jobb og familie, profesjonell integritet og verdens sikkerhet. Personskildringene står i sentrum av fortellingen, og McDevitt er veldig flink til å vise hvordan utviklingen i situasjonen forandrer og presser frem forskjellige trekk ved de som er med.

Boken er veldig god, det skulle da også bare mangle. Dette er en av de siste av Terry Carrs New Ace SF Specials, serien der han trakk frem så mange gode nye forfattere. McDevitt har en interessant og gjennomtenkt beretning å fortelle, og gjør det på en måte som holder spenningen utmerket vedlike helt til de to siste sidene. Akkurat avslutningen kan nemlig synes aldri så lite vassen, i hvert fall ved første lesning. Men på den annen side spørs det om ikke også dette egentlig er realisme: Noen situasjoner blir så innviklede at det ikke finnes noen helgod løsning, og da må man være fornøyd med det best mulige. Og det har ikke McDevitt noen problemer med. 

Jack McDevitt:

The Hercules Text

1986

(ra 4/1989-g7)