Hvordan er det mulig å få sunget Joan Aikens pris slik at du
forstår at dette er alvor og går til hennes bøker for å få liv i likegyldigheten,
latter i tilværelsen og moralsk styrke i en tåkete og tvilende hverdag? Ikke vet
jeg. En bokanmeldelse er kun en fattig sak mot den fantastiske virkeligheten
som venter deg bare du lar deg overbevise. Eller hva sier du til et
forfattertalent som er en slags krysning (noe utvannet, selvsagt) mellom
Charles Dickens og Jane Austen, med et snev av wodehouseiansk crazy–humor på kjøpet?
Joan Aiken har skrevet masse, mest for barn og ungdom, men også
endel «voksenbøker». Selvsagt er det slik at bøkene beregnet på den yngre garde
passer utmerket for alle aldre, bare man ikke har forstokket seg inn i en eller
annen snever oppfatning av livet eller litteraturen.
The Wolves of
Willoughby Chase (1962) er en grei introduksjon til
forfatterskapet, og dessuten forholdsvis lett å få tak i. Boken er den første i
en løst sammenhengende serie på hittil åtte (foreløpig siste kom ifjor), og foregår
i 1832 mens den gode kong Jacob III regjerer i Storbritannia. I bakgrunnen
skumler ondsinnede hanoverianere, med sine stadige komplotter for å styrte
kongehuset og få pretendenten George på tronen. Kosmos kjemper mot kaos på alle
nivåer i denne ville og fantasifulle fortellingen, merkelig gripende og utrolig
morsom. Noe av hemmeligheten er at Joan Aiken greier å holde masken. Det blir
aldri farse, selv om det ofte ligger godt an til det.
Sylvia heter en liten foreldreløs pike, oppdratt i enkle men
usedvanlig verdige kår av sin tante («…Aunt Jane took such pains teaching me to
curtsy and dance the gavotte balancing Dr Johnson’s Dictionary on my head.»).
Hun blir sendt avgårde for å bo med sin kusine Bonnie på et stort gods i nord
et sted, mens Bonnies foreldre er på reise. Sylvia og Bonnie skal passes på av
den nytilsatte guvernanten frøken Slighcarp. Så snart Bonnies foreldre har
reist sin vei, viser hun sitt sanne ansikt. Se bare her: «…Miss Slighcarp swept through,
turning her head to say to Bonnie and Sylvia, ‘Wait there. Don't speak or
fidget.’ Then they heard her voice beyond the door: ‘Gertrude. It is I. Our
plans are going excellently.’ Somebody shut the door and they could hear
nothing further. The little girl, Lucy, regarded the new arrivals for a moment,
her fingers in her mouth, before picking up a broom several inches taller than
herself and beginning to sweep the floor. ‘Are you a pupil here?’ Bonnie asked
her curiously. The brown pinafore looked like some kind of uniform – but why
was her hair cut so short, even shorter than a boy’s? And why was she doing
housework? ‘Hush!’ whispered Lucy. Her eyes flicked in terror towards the
closed door. ‘She’ll half kill me if she hears me speak!’»
Pikene må gjennomgå de største prøvelser og mest spennende
eventyr før orden er gjenopprettet i universet og de urettferdige får sin
straff. Moralen er helt tradisjonell, den spiller på strenger dypt forankret i
virkeligheten. Formen er også gammel, dette er komedie innenfor barnebokens
rammer. Personene tenderer mot det svarte eller hvite, det er ikke behov for de
store nyansene i denne type fortelling. Samtidig er ikke personene flate eller
kjedelige, de er tvertimot fulle av liv og samspillet mellom dem er dynamisk og
troverdig.
Mye av humoren kommer av de ekkoer du finner av andre forfattere.
Her er det mye herlig pastisj og parodi.
Denne ville og overdådige humor er ikke noe Joan Aiken bruker
overalt. Hun skriver vel så ofte dønn alvorlige dannelsesromaner, forsåvidt
ellers skåret over samme type lest som The
Wolves of Willoughby Chase. Et meget lesbart eksempel på dette er serien om
Felix Brooke, som foreløpig består av Go
Saddle the Sea og Bridle the Wind.
Her er det imidlertid nye bedre plass til dypere persontegning, og ikke bare de
farverike hendelsene men også hovedpersonens utvikling og voksende
selverkjennelse er avgjørende drivkrefter i fortellingen.
Høyverdig kunst, eksperimentell litteratur, vasne romaner fulle
av tvil og med usikker famling etter en mening som aldri blir funnet – glem
dem. Hvis verden går deg imot, hvis du trenger noe å styrke deg på, hvis du har
lyst å komme i godt humør: Lag deg litt god te (helst servert i en stor porselenskopp
med vid skål), sett på noe musikk av f.eks. Bach eller Händel, finn deg til
rette i godstolen, og les en bok av Joan Aiken
Joan Aiken:
The Wolves of Willoughby Chase
1962
(ra 6/1987-g3)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar