Jane Palmer: Planet Dweller (1985)

Galaktisk slapstick

Planet Dweller er den første boken til engelske Jane Palmer, utkommet på The Women’s Press. Kanskje dette skremmer noen, men folk kan ta det med ro: Hovedpersonen er ikke noen rabiat furie ute etter å ta kål på menn. Diana er tvertimot alenemor i overgangsalderen, like forvirret over store og små viderverdigheter som resten av oss. Hun sliter med tenåringsdatteren, lurer på om hun er frigjort nok, og har sitt svåre strev med å håndtere naboen Yuri.

Han er dranker og amatørastronom, med oppsiktsvekkende fyllerør og / eller teorier om forferdelige ting som holder på å skje med asteroidene. I tillegg til alt dette skal heltinnen vår skjøtte jobben, holde astronomene ved det lokale observatoriet på plass, og krangle med et usedvanlig lite tiltalende eksemplar av den revejagende, hesteridende overklasse.

Plottet er at Yuri faktisk har rett: Det er like før jorden blir smadret i småbiter, hvis ingen gjør noe med det. Årsak til denne miseren er mott’ene, en ekkel og mektig rase som råder over store deler av galaksen og ønsker seg mer plass. Mott’ene er en slags fettere av vogonene, dog litt mer mistenksomme av natur og uten vogonenes litterære kvaliteter som formildende omstendighet.

Heldigvis finnes det snillinger også, i form av de raser som for evigheter siden utviklet seg forbi det latterlig lave stadiet vi og bl.a. mott’ene fortsatt befinner oss på. De kommer tilbake fra sin mystiske, ikke–materielle tilværelse for å hjelpe til. Uheldigvis skjønner de ikke hva som egentlig holder på å skje, og at det faktisk ville være nokså leit om jorden ble ødelagt.

Midt opp i alt dette blir våre helter fra jorden teleportert til en annen planet hvis skjebne henger meget nøye sammen med vår. Det oppstår en god del vanskeligheter da planeten blir ulykkelig forelsket i Yuri, altimens både snillinger og slemminger forsøker å ødelegge den. I siste øyeblikk ordner heldigvis Diana opp i alle flokene, slik at de snille endelig forstår hverandre, planetene blir reddet og slemmingene (også de hjemme på jorden) får sin rettferdige straff.

Som man forstår av handlingsreferatet, er ikke dette en voldsomt dyptpløyende bok. Som småunderholdning er den derimot slett ikke så verst, selv om boken er litt rotete og tilfeldig satt sammen. Det er andre problemer også: Bortsett fra en to–tre stykker, er de forskjellige personene og vesenene ganske overflatiske klisjeer. Og enda verre er det når Jane Palmer skal ri kjepphester og gjøre narr av visse fenomener i det engelske samfunnet (den heste–elskende, hovne overklassedamen, for eksempel). Der er det nesten bare klisjeer, og de er nesten alltid ødeleggende: Uoriginale, kjedelige og ofte tilfeldig påklistret resten av historien. Det hadde vært mye bedre å sløyfe dem.

Dette er alvorlige mangler, som hadde ødelagt boken hvis den hadde vært mer pretensiøs. Heldigvis spiller det ikke så stor rolle her. Samfunnssatiren kunne son sagt godt vært sløyfet. Men f.eks. bokens rotete preg bidrar bare til å øke sjarmen. Og når det gjelder persontegningen – vel, hva skal man nå egentlig med sammensatte, grublende, tvetydige sinn i en bok som dette? Det øker bare forvirringen og gjør det vanskelig å skjønne hvem vi skal heie på.

Det som redder boken er imidlertid heltinnen. Diana sliter med sitt men ter seg (stort sett) som et menneske bør både i krisesituasjoner og ellers. Du ville (eller kanskje heller: burde) likt å ha henne som nabo, selv om hun ikke er spennende eller uvanlig. Uten å gjøre det minste vesen av det, utstråler hun kjærlighet og respekt for de fleste hun kommer i kontakt med.

Nå må dere ikke bli forledet til å tro at hun er en slags helgen. Tanken er sikkert temmelig fjern både for henne selv og for Jane Palmer. Heltinnen vår er nok mer av slaget alminnelig menneske som gjør så godt hun kan – godt hjulpet av forfatterens lavmælte humor, som også hjelper mye til å binde boken sammen.

Som dere skjønner, har Planet Dweller mangler selv til å være på det ambisjonsnivået den har lagt seg. Heltinnen er nok bedre enn boken som helhet. Selv om hun er en figur jeg tror man både kommer til å like og huske, er hun imidlertid langtifra nok til å gjøre dette til stor litteratur. Men som en upretensiøs underholdningsroman er Planet Dweller bedre enn mye annet man møter i science fiction. Og hvis Jane Palmer fortsetter å skrive, er hun avgjort en forfatter som etterhvert kan komme til å drive det langt.

Jane Palmer:

Planet Dweller

The Women’s Press, 1985. 148 sider.

ISBN 070433948X

(ra 6/1987-g3)