Da kurr' som
andre Duer.
Det er i ettertid man oppdager at forfatteren som hadde høyt omdømme i samtiden ikke var noe særlig å skryte av likevel. Innen SF har dette en stygg tendens til å skje i forfatterens levetid; for enkelte går prosessen veldig fort. Og ligningen er enkel, selv om det finnes nok unntak til at den er ubrukelig rent matematisk: Jo flere bøker på kortere tid, jo dårligere er forfatteren. Det dukker opp en lysende og underfull ny komet på SF–himmelen, vedkommende blir fanget av sin egen suksess og publiserer bok på bok av hurtigprodusert skvip i stedet for å ta den tiden som trengs for å la sitt talent nå sine ytterste grenser; en tid går det på grunn av forfatterens gode navn, men en vakker dag er det blitt for mye søppel til at man kan unngå å se det.
Harry Turtledove var et hett litterært navn for noen år siden.
Nå varmer han kun pengebossene i forlagene. Og selv om det ikke er noe galt i
at de har det godt, hadde det vært enda bedre om leserne samtidig kunne få noe
som var originalt eller utfordrende, eller i hvert fall engasjerende. I sine
beste øyeblikk har Turtledove vist at han er i stand til å kombinere dette med økonomisk
suksess. I sine fleste øyeblikk må man imidlertid konstatere at han har nøyd
seg med å varme opp gammel grøt. Turtledoves SF-fortellinger minner ofte om
femtiårene, men uten femtiårenes ideer eller engasjement. De ytre former er
igjen, men siden de ofte var de minst vesentlige deler av fortellingene, får
ikke en moderne etterligner så veldig mye ut av dem.
Turtledove er i det hele tatt en etterligner. Å kamuflere en
annen historie som SF eller fantasy ved å bytte noen navn og utstyre skurkene
med fangarmer er han selvsagt ikke alene om, men det er få som konsekvent
legger seg så nær originalkildene uten å tilføre dem noe nytt. Spesielt i
Videssos–bøkene er dette påtagelig. Etter å ha lest et stykke begynner
overbevisningen med styrke å melde seg at det hadde vært mer praktisk og
givende å lese virkelig bysantinsk historie direkte enn i denne lette
omskrivningen. På samme vis er det med en god del andre av hans fortellinger der
sporene fra f. eks tidligere SF–forfattere er merkbare: Han bruker en eksisterende
modell for å strekke seg etter stjernene, greier det nesten men ikke helt, og synker
resignert tilbake med en småflau smak i munnen. Sånt blir leseren etterhvert lei
av.
Romanen A World of
Difference foregår ikke i en alternativ verden, tvertimot, den er lik seg,
men et alternativt solsystem: Mars finnes ikke, og dens erstatning Minerva er
større og beboelig for mennesker. Til tross for SF–spekulasjoner var man
imidlertid ikke sikre på om det fantes innfødt intelligent liv før Viking–sonden
tok et bilde av Mars– – unnskyld – Minerva–boeren som banket den istykker med
en stor kjepp. Dette fører til de første bemannede ekspedisjonene, fra USA og en
Sovjetunion noen år frem i tid der de såkalte konservative har tatt tilbake makten.
Ekspedisjonene lander i hver sitt minerviske føydalsamfunn (på Minerva er føydalismen tildels biologisk betinget) og
blir snart motvillige rådgivere for hver sin krigende fraksjon innfødte, innimellom
andre vitenskapelige sysler.
Tankegangen er, om man vil, trendig: Amerikanerne er snille, förstås,
men en og annen har psykiske arr å stri med. Russerne er imidlertid også snille
på bunnen, selv om de er kuet av onde strukturer og hjernevasket av ideologer
hjemme. Unntaket er selvsagt KGB–agenten, som ikke bare er ideolog selv, men
også (eller følgelig?) ubalansert. Han blir årsak til mye vondt da han analyserer
seg frem til at den historiske nødvendighet krever at han utstyrer de innfødte
med våpen, da dette vil påskynde utviklingen av et kapitalistisk samfunn og
dermed legge grunnlaget for et proletariat som en vakker dag om noen hundre år,
ledet av de revolusjonære fortropper i det minerviske kommunistparti, vil kaste
av seg åket og ta neste steg mot det klasseløse samfunn. I det hele tatt er personene
sjablongmessige, og sjablongene er gamle. Dette er en agentroman der russerne
først i hemmelighet og så åpent begynner å tvile på sin sak så fort de er kommet
unna rekkevidden til partibossene, mens amerikanerne oppmuntrer utbredelsen av
sunne vestlige verdier (tilpasset minervernes situasjon, selvsagt, og på en
kontrollert måte), inklusive – vi lever da i 90–årene – kvinnefrigjøring.
Minervernes biologi og planetens geologi med de følger disse får
for minervernes psykologi, kultur og syn på tilværelsen generelt er godt
håndtert, selv om Turtledove heller ikke her våger seg særlig langt utpå når
det gjelder originalitet. Lykkeligvis har han også et lyst sinn: Ellers hadde
nok kulturkonfliktene mellom Jorden og Minerva vært større.
Bokens styrke og svakhet er at Turtledove får det bra til innenfor
de rammer han opererer, men disse rammene er trange og gammeldagse. Svært mye i
boken er forutsigelig uten den unnskyldning at det behandles på en uvant eller
engasjerende måte. Sense of Wonder? Svært lite. Kanskje om boken hadde kommet
ut for 35–40 år siden. Men ikke nå lenger. Ikke desto mindre er boken i og for
seg kjapp og grei og leselig. Men gitt hvor mye god SF det skrives, er dette en
av de om hvilke man kan spørre seg om det er bryet verdt.
Harry Turtledove:
A World of Difference
Ballantine Books,
1990
ISBN 0–345–36076–1
(ra 8/1990-g10)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar